- GEORGE SWITZER?

- Speaking.

- Vi ringer fra den norske avisa Dagbladet.

Klikk.

Kontakten med George Switzer er brutt. Det har tatt oss 18 telefoner, tolv e-poster, fem dager og en lang jakt nedover i det engelske arbeiderklassesamfunnet, å spore ham opp.

Nå som George Switzer endelig var her, glapp han.

Hans lagkamerater ble multi-millionærer, kjøpte villaer og slott med svømmebasseng og uendelige hager i pene strøk og de fikk Bentleyer i underjordiske garasjer og radmagre modellkjærester og de vant alt som kunne vinnes og de ble dekorerte landslagsspillere og en av dem ble til og med verdens mest berømte menneske.

PÅ ET LAGBILDE studerer vi det mange anser som det beste ungdomslaget i fotballhistorien.

Ingen er i nærheten av Uniteds årgang fra 1991/92. Class of 92. På fotografiet ser vi David Beckham og Nicky Butt med vevre guttefjes. Og en sped Gary Neville. Keith Gillespie. Paul Scholes. Robbie Savage. Ben Thornley. Og der er Ryan Giggs.

Ti av elleve på dette laget skal bli stjerner. På bildet er det en mann vi ikke klarer å plassere. Han er et hode mindre enn de fleste. Ved første øyekast kan han ligne Paul Scholes. Det er et synsbedrag, sikkert det slående røde håret.

Han er ikke Paul Scholes. Han er George Switzer.

Rapporter gikk i retning av at han nå er å finne på reservelaget til ikke-liga-laget Irlam FC. Andre igjen snakket om Charlestown CYC, et lag som bare kommer sammen på søndager. Men de siste meldingene heller mot at han spiller på Monton Amateurs, dypt, dypt inne i fotballskogen.

George Switzer ble ingenting. Det vil si, vår research avdekker også at Switzer, etter å ha jobbet med å lage eksosrør til biler, nå jobber som bilbud i Manchester.

VI PRØVER igjen ... Det svarer.

- Du, jeg er ute og leverer varer. Det er et helsikes styr. Mye å gjøre. Hva kan jeg hjelpe med?

- George, du spilte engang på Manchester United. Vi er fascinert av din historie. Lurer på om du kan ha tid til å møte oss?

- Jojo kompis. Jeg sitter her jeg. Men det er ikke en sånn From Hero to Zero-greie du skal lage?

- Nei, altså ...

- Men ikke kom til uka, for da er jeg i Benidorm med gutta. Fy faen, det blir tur. Men hva med neste helg? Da har jeg kamp med laget mitt på lørdagen. Tar en øl eller fem etterpå, ser den lille gutten min på trening søndags morgen, knekker noen øl til United-kampen på puben og så kommer mandagen. Da drikker jeg øl etter jobb med gutta, som vanlig. Faen, det er bare å komme.

TO UKER SEINERE. I en ualminnelig sjarmløs gate slenger en død vaskemaskin og tre poser søppel.

Han låser seg inn i sitt hjem i Belmont street, Salford, Manchester sør. Bak ei grønn dør i et særdeles beskjedent, rødbrunt rekkehus av mur, bor George Switzer.

Det første du fester blikket på i Switzers lille stue er to svære hull i døra. De likner merkene av to knyttnever som har gått inn med all kraft.

- Jeg kom hjem fra jobb en dag og ... ja, jeg ... I et dårlig øyeblikk slo jeg den rett inn.

George Switzer går inn på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet.

- En øl?

I kjøleskapet ligger fire bokser Fosters og en smule mat. Rundt omkring på kjøkkenet slenger det klær i hauger. Barnetegninger på veggen. Han bor her med kjæresten, deres datter på to år, og hennes datter på fem år. Han er hjemme aleine nå.

Ansiktet hans er tungt, trekka grove. Han forsvinner opp på loftet. Han skal hente videotapen han har snakket om så lenge. Den fra 1992. Finalen. Han peker på coveret.

- Der, i midten, er jeg.

George Switzer er gladest av alle, han holder lokket på pokalen over hodet. Og der er Butt, der er Beckham, der Giggs, der er Neville... Han har sett kampen utallige ganger.

For ikke å snakke om Class of 92, dokumentaren om det legendariske laget som United ga ut for noen år siden. Han leser på teksten på baksiden:

«A profile of the incredible Man United youth team of 1991/92. The team was a phenomenon, the likes of which will never happen again. This extraordinary video follows the careers of the players and includes archive footage of the historic team and updates on what they are doing now.»

George Switzer legger seg på alle fire. Han dytter i tv-en, slår noen lette slag. Det er sort.

- What the fuck! Jeg skulle ha kjøpt meg ny tv for lenge siden. Den er faen meg død.

Han prøver igjen, men nei. George Switzer slår ut med hendene, resignerer, tar en ny slurk av ølen. Han får aldri vist oss sitt største øyeblikk.

- Dere skulle sett det andre målet. Jeg er i venstreback posisjon. Jeg forserer 20 meter, 30, det kommer ingen mot meg, det er som å løpe i min egen verden, jeg passer til Davies. Som scorer! Jeg holdt på å score selv også ... Skuddet mitt var knallhardt. Og...

HAN FORTELLER at hver gang sønnen på åtte år er på besøk, pleier de å sitte her i sofaen og se denne finalevideoen sammen.

- Han skal alltid se den. Han kan hele kampen utenat. Den er uten kommentarer, så han kommenterer selv.

«Neville til Daddy, Daddy til Giggs.»

- Jeg har to fulle plastposer med program, avisklipp, bilder fra United-tida mi. Det kom en fyr på døra en dag. Ha ville kjøpe alt jeg hadde. Snakket om et museum. Jeg kunne fått noen tusen kroner for det, men jeg tenkte ... Noen minner må jeg bare ta vare på. Keep it to yourself, George.

Stua hans er åtte kvadrat stor. En sofa og en tv, det er alt. Han kysser sin ring på fingeren, og tar den bort til et bilde på veggen.

- Bildet av mamma. Det vil henge der til huset blir slått ned. Hun er alltid med meg.

DAGEN FØR:
Himmelen over Manchester er blå. Lørdag morgen.

Vi skal plukke ham opp her, vi skal kjøre ham til kamp med sitt lag, Monton Amateurs. På vår vei tenker vi at Manchester har mye å svare for. Vi passerer en rekke av triste hus, fra balkongen på ett av dem henger et Manchester United-flagg.

Han kommer ut av huset sitt.

- Faen, min datter holdt meg våken i natt. Jeg er knekt. Fockin' madhouse.

Han sitter i baksetet i bilen vår.

- Hvordan var Benidorm, forresten?

- Ah. It was fockin the best trip I've had with the lads, svarer han på sin brede Manchester-dialekt

- OPP HER, skjønner du.

George Switzer peker.

- Der oppe bodde Giggs, Beckham, de store gutta. Worsley. Ganske stivt og fasjonabelt. Ikke for karer som meg. Giggs har en restaurant her også. Der!

Vi passerer Restaurant MILAN.

- Ikke sist jul, men jula før det, spanderte han noen drinker på meg der. Min kjæreste og jeg, vi skulle ut på date. Så kom vi inn der. «Ryan er på vei,» sa en kompis av meg. Jeg har kjent Giggs i 26 år. Siden skoledagene.

- Hey, Georgie! Er du allright? Lyst på en drink? spurte Ryan.

- Jo takk! This is my missus, forresten, introduserte jeg. Kjæresten min var helt starstruck, hun bare stammet.

De to gamle vennene ble sittende og drikke, en og to øl.

- Ryan sier: «George, blir du med på byen?» Jeg ser på ham. «Ikke bekymre deg for pengene, George ...» Ok. Og det ender opp med at han betaler for alt. Jeg dro på jobb klokka seks om morgenen med de samme klærne jeg festet i.

Da George Switzer forteller denne historien fra sitt liv, kan vi se lyset i øynene hans.

— Vi pleide å være like. Jevnbyrdige gutter. Nå er de berømte, de har penger, men bare normale karer. Giggsy er en utrolig fyr.

MONTON AMATEURS AFCs klubbhus er en grønn, stusselig containerbrakke.

— Det laget mitt ... Jeg vet knapt hva medspillerne mine heter. Jeg sier bare «mate» når jeg vil ha ballen.

De har et tappetårn for øl i hjørnet. De selger hot dog with onion for ett pund. Manageren kommer. En plugg av en fyr.

— Gutta, vi skal opp mot Whitworth Valley FC i dag, ved Rochdale. Men folkens, ett ord om det som skjedde sist helg. På cupcampen. Ni spillere. Fuckings ni spillere klarte vi å stille. Det holder ikke! Dere kan sende meg en SMS, ring meg, men for Guds skyld: Don?t let me down. Jeg vet at Man United spilte mot Liverpool, jeg vet at dere liker øl og går ut på fredagene. Men for faen, dere får oss til å se ut som et fuckings 14. divisjonslag. Jeg finner meg ikke i det. Hører dere?

Spillerne nikker til den harmdirrende manageren.

— Flott. Så over til laget i dag.

George fra start. Venstreback. Kaptein. Banen skal ligge såpass vanskelig til at manageren utstyrer spillerne med kart. M 62 mot Rochdale, så opp på en høyde. Sauene oppe i åsen lever sine egne liv. Forbi enda en gård, og der: Rawston Street stadium.

George rusler over myra av en bane, den er langt fra i vater. Gresset er det lengste du kan tenke deg på en fotballbane. Vi entrer en nedslitt, skitten garderobe.

Da George Switzer tar av seg, åpenbarer han tre tatoveringer.

På overarmen står det «Mum and Dad» i et rødt hjerte. Søsteren Amys navn står i en rose. På underarmen: «Keenan, 26th of May 2000». Datteren Madison har fått sin tatovering på den andre armen.

Ansiktet til George Switzer er rødt som drakta. Fargen fra Benidorm sitter godt i. Han tar på seg kapteinsbindet.

— Sir Alex kommer av og til og ser på ham. Synd han alltid er på benken da, spøker en lagkamerat.

Manageren terper:

— Vær positive i alt dere gjør!

Men historien gjentar seg. Fortsatt bare ti mann.

Noen av gutta har kjørt feil.

— Fockin? woman driver! smeller manageren i telefonen.

George løper en gang over bana, det får være oppvarming nok. Det er 19 tilskuere her. George setter tidlig en susende takling.

— Ro deg ned! sier dommeren.

George er ikke like rask som før, men har det fortsatt i seg. Han gjør det enkelt, slår bakover, tversover. De siste fem kommer, endelig.

— Idiots, kommenterer manageren.

PAUSE.
— Dommeren er en fockin tosser, klager George.

— Dere får bare det dere fortjener. Vi skal ha tre poeng! Nothing else! formaner manageren. Det hjelper. 1—0, første minutt av 2. omgang.

— Fockin? hell ref!

Gult kort til George. Men like etter legger han en perfekt crosser, til 2—0.

I garderoben etterpå.

— Nå reiser vi tilbake til klubbhuset for en drink, sier manageren.

I bilen på vei hjem ruller resultatene fra lørdagens Premier League ut av radioen.

— Jeg trenger en øl, sier George.

Kjæresten ringer.

— Jeg fortalte deg for seks måneder siden at du skulle være med på bursdag i dag, sier hun.

— Faen, jeg husker ikke seks timer en gang, svarer George.

Han har mer lyst å gå ut med gutta.

I BAREN på Monton Amateurs klubbhus. Han ser flyktig på en tv-skjerm. Ekspertene bygger opp til Man United-Chelsea i morgen.

George Switzer forteller om den gangen i 92 da han spilte med Cantona for reservelaget, han forteller om den gangen han og Giggs ble stoppet av politiet, feilaktig mistenkt for å ha ranet en bank.

Og han forteller om David Beckham. Han etterlikner pipestemmen hans. Lar, med et ansiktsuttrykk, signalisere at han ikke var hans nærmeste venn.

— Han var en stille gutt. Virkelig stille. Det var kulturforskjeller. Vi, og spesielt jeg, bråket mer. Lo og herjet. Slengte kommentarer. Du kunne ikke forestille deg den gangen, at den anonyme David skulle få en slik status. Herregud. Men noe kunne jeg se: Måten han slo ballen på, og dempet ballen på brystet, opp på hodet. Ja ...

Han ringer til sønnen på åtte år som har spilt kamp.

— Hvordan gikk det, Keenan? Scoret du? Pappa vant. Jeg fikk gult kort. Jeg bannet til dommeren. Men der du skal trene i morgen, vet du hva? Jeg trente der selv med United. Ser deg i morgen der, da. Love you, mate.

George Switzer sier han helst vil slippe å dra hjem, han foreslår at vi svinger nedom stampuben hans.

— Da jeg flyttet hit forsikret jeg meg om at det var en pub rett rundt hjørnet, sier han.

På veggen henger gamle United-årganger. Han tar en slurk av ølen, slurkene hans er massive, det tar sekunder å tømme glasset.

— Ahhh, det var godt.
— Jeg har tenkt på en ting, sier George Switzer.

— Det var de ti beste åra av mitt liv. Uten å bli for sentimental ... Shit, du kan ikke ... forstå det. Du blir behandlet som en prins i Manchester United, jeg fikk reist, sett steder jeg ellers ikke hadde hatt råd til å dra til.

Han kom til United åtte år gammel.

— Du må ha vært et enormt talent?

— Fra jeg var seks år spilte jeg på det beste laget i regionen, Salford Boys, med de fremste spillerne fra de lokale skolene. Vi spilte for byen, mot andre byer. Det var slik Manchester United talentspeidere oppdaget meg. Jeg har et bilde fra dagen jeg signerte som ung lærling. 14 år. Jeg tror mor og far var mer stolte enn meg. Jeg skjønte ikke størrelsen på det. Jeg skeit egentlig i skolen. Jeg er i United, jeg skal gjøre det og det, tenkte jeg! Det ble litt for stort, for å være ærlig.

GEORGE BEGYNNER enda en gang å snakke om en av sine største dager. 15. mai 1992. FA Youth Cupfinalen.

— Jeg husker absolutt alt. Lunsjen før kampen, ansiktene til gutta i garderoben. Vi skulle få to billetter å gi bort hver til kampen, gratis mat, fri bar. Jeg sa: «Kan jeg få ni billetter? Hele familien min er fra Salford. Det er dagen i våre liv.» «Det går ikke,» fikk jeg til svar. «Dette betyr alt,» tryglet jeg. Og så fikk jeg ni! Jeg sa til pappa: «Kom, spis og drikk så mye du vil.» «Jeg tror deg ikke, George!» ropte han.

Han får tårer i øynene nå.

— Å gå ut der på Old Trafford til en slik massiv kamp, er du klar over hvor stort det er? Stå der i tunnelen. Kjenne stoltheten. Alle mine venner, hele familien, satt der oppe. Jeg hørte en rope i mengden, blant 18 000 tilskuere. «Georgie!» Jeg knyttet neven tilbake.

En av pubens stamgjester og Georges svirebrødre kommer. Han blir dratt tilbake til virkeligheten.

— Gamle ørn. How are you doing George?

— Not too bad, svarer George. Men han vil tilbake til 1992.

— Å, den dagen er bare ... Vi ledet fra første finalerunde, slo Crystal Palace 3—1 borte. Så vant vi 3—2 på Old Trafford. Den seiersrunden... sjampanjespruten i dusjen.

George Switzer ser disse scenene for seg. Familien Switzer var de siste som forlot Old Trafford den dagen. De sto igjen til slutt og ventet på ham. Oppe i etasjene på stadion den kvelden festet de alle sammen.

— Vi ble fortalt at United ikke hadde vunnet FA Youth Cup siden 60-tallet. George Best, de store gutta. Det var noe spesielt på gang. Jeg tenkte: Kanskje jeg kan klare det nå, helt fram. Jeg er der nesten. Og supporterne på gatehjørnene, de ropte: «Come on, gjør det for Salford, sønn!» Når jeg får kontrakt, mamma, skal jeg kjøpe et hus til deg, med svømmebasseng, sa jeg.

Han stopper. Peker mot himmelen.

— Min mor er oppe der nå. Hun fikk aldri et stort hus med svømmebasseng.

— Men, sier han, hun fikk et oppblåsbart plaskebasseng. Så jeg holdt ord.

Han ler.

UNITEDS UNGDOMSSATSING hadde blitt en fanesak for Alex Ferguson.

— Han var veldig involvert. Han sto der og så på oss trene. Han kunne alle navnene. «Førstelagsmanageren står der. Wow,» hvisket vi til hverandre ... «Kan det være meg han ser på?» tenkte vi alle. Han visste særlig omsorg for oss lokale. Scholes, meg, Nicky Butt.

Ni av elleve fra dette ungdomslaget, ledet av den elskede og fryktede Eric Harrison, nådde helt fram på Fergusons A-lag.

— Nå håper man på en eller to. Det var en sinnssyk årgang. Da du fikk ballen visste du eksakt hva du skulle gjøre, og du visste hvem du hadde rundt deg.

Men for George Switzer skulle det komme hardere tider.

— Da jeg ble proff i 1993, fikk jeg kun ettårskontrakt, mens de fleste signerte for flere år. Det fikk meg til å mistenke dem for å tvile litt på meg.

Når George snakker om dette sorteste kapittelet av sitt liv, senker han stemmen.

— Vi skulle ha en samtale på slutten av sesongen. De skulle komme opp med en avgjørelse, ny kontrakt eller ikke. Jeg visste ikke hvordan jeg lå an. Det var da jeg ble kalt inn for å snakke med Alex Ferguson.

George satte seg ned. Det var bare ham og Alex.

— George, sa Alex Ferguson.

— Gir du meg et år til, boss? stresset George.

— George . . . Jeg vurderer det slik at du er for liten til å bli virkelig god som back.

— Men Paul Parker er av samme størrelse som meg, han spiller for England?

— Beklager George, du er ikke den typen vi tenker oss framover.

Alex Ferguson reiste seg fra sjefsstolen, ga George en klem. «Her, George. Ta nummeret mitt. Trenger du noen gang hjelp, så ringer du meg.» George snudde seg en siste gang, på vei ut.

Alex Ferguson så på ham. «I will always be your boss, George. Always remember,» sa han. George Switzer lukket døren bak seg. Han begynte å strigrine. Det var hans siste dag på The Cliff.

— Tenk deg. Ti år. Jeg var oppløst i gråt. Jeg klarte ikke ta farvel med gutta engang. Jeg gikk rett hjem. Min familie ventet på meg, spente på utfallet. Da jeg fortalte dem hva som hadde hendt, ble alle stille.

George prøver å forklare hvor stille den stillheten var. Han prøver å forklare det bunnløse nederlaget.

— Jeg sørget i uker. Jeg var fryktelig nedfor. Tenk deg, gutter du har sett hver dag i flere år, plutselig er de borte. Jeg så dem mer enn familien min. Og så våkner du opp en morgen og tenker: «Jeg skal aldri dit igjen.» Men mange av gutta oppsøkte meg. Jeg fikk telefoner, «George, jeg har akkurat hørt det. Jeg er lei meg» sa Ryan Giggs. Og i den dokumentaren om laget vårt, vet du, intervjuer de Giggs. Han forteller at da Ferguson samlet spillerne og sa at «George Switzer is leaving,» utbrøt de: «Dere kan ikke! Vi elsker ham. Hvorfor gjør dere det nå?»

George Switzer lå hjemme, sønderknust. Det kommer aldri tilbake, tenkte han.

— «Kom igjen George, bli med oss ut,» prøvde vennene mine. «Dette er livet, George. Gi faen. Du er ikke i United nå. Du kan ikke sitte her. Det er over. Du er bare en normal person nå. Få deg en jobb.»

George tenkte: «Jeg vil vise dem at jeg er god nok.»

— Mor og far støttet meg: «Ikke gi det opp. Carry on, George.»

Noen få uker seinere fikk han en telefon fra manageren i Darlington i 2. divisjon. Det var Ferguson som hadde tipset ham om George. Men etter en dårlig sesong, flyttet han tilbake til Manchester og begynte å spille i semi-profesjonelle Hyde United.

— De ga meg gode penger. Jeg trengte ikke jobbe. Men det holdt ikke lenge, så jeg måtte starte og arbeide. Det var tungt.

DERFRA GIKK det strake veien nedover med George Switzer.

Fra tv-stolen kunne Switzer se sine gamle kamerater triumfere. Han kunne se dem med glamorøse kjærester i avisa.

— Det som dreper meg nå er å stå opp klokka halv seks om morgenen. Jeg ser egentlig bare fram til klokka fem på fredag. To dager fri. På fredag hadde jeg 78 leveringer. Alt fra en boks skruer til et bygningsområde, til en plasma-tv. Det går i ett fram til vi parkerer. Det er stressende. Ikke en drøm. Det er dager jeg tenker orker jeg dette? Jeg ser ikke for meg at jeg vil bli der år etter år.

I det fjerne der inne i puben hører vi en fotballkommentatorstemme og publikums brøl fra en Premier League-arena.

— Men George, det er noe å ta med seg, du var på første-elleveren på det beste ungdomslaget verden har sett?

— Det er det folk sier til meg.: «Vi har ikke utrettet en ting. Du var der!».

— Hva babler du om nå, George! roper en i puben.

— Når dine drømmer knuses, er det lett å falle inn i feil spor, depresjon, alkohol, narkotika. Jeg kunne dumpet inn trøbbel. Men det har gått greit med meg. Og jeg liker fortsatt fotball. Jeg er med fordi jeg setter pris på spillet. Før var jeg sykt fokusert, «ikke gjør det, ikke spis det». Nå slapper jeg bare av, trener tirsdager, spiller kamp lørdager. For fem pund kampen.

VI SPØR George om han fortsatt tar turen til Old Trafford.

— Jeg så et par kamper sist sesong. Tok Keenan med, fikk ordnet billetter. Men prisene i dag... Jeg vil ikke betale. Det har blitt skammelig. Fotballen har blitt dum. En normal far ikke har råd til å ta med sin sønn på kamp lenger. Jeg ser heller på tv.

— Da du var på Old Trafford, du så dine gamle venner, Neville, Giggs. Tenker du... «det kunne ha vært meg?».

— Aldri. Tanken har ikke slått meg. Men tanken har slått andre. Du kunne vært det og det. Det er mye man kunne vært i livet. Jeg kunne vunnet førstepremien i Lotto sist uke, jeg. Men jeg gjorde det ikke. Det er ikke noe poeng i å se tilbake på noe som ikke skjedde. Bli gammel og bli ferdig, sier jeg.

For George har minnet om Manchester United gitt mer lindring enn lidelse.

— Når jeg har gått på kamper, en sjelden gang, er det noen få som husker: «George Switzer! The left back.» Klart det er hyggelig.

— Tror du Ryan Giggs har et bedre liv enn deg?

— Jeg vet ikke. Vet bare at jeg er lykkelig med det jeg har. Jeg har to barn som holder meg ung, en sterk familie som alltid har elsket meg og my missus. Hva mer kan en mann be om? Jeg vet at Giggs tjener like mye på tre dager som jeg gjør på et år, jeg skulle ikke sagt nei takk til pengene hans. Men så lenge han betaler for drinken min når vi er ute, er jeg fornøyd.

— Har du noen drømmer igjen, George?

— At mine barn holder seg friske, og trygge. Hva enn jeg gjør, vil det være viktigst. Min andre drøm handler om min lille gutt Keenan. At det skal bli noe stort av ham. Forhåpentligvis vil han klare det. Da kan han kanskje kjøpe meg et hus med svømmebasseng.

Han smiler. Vi skåler med ham.

— Men jeg sier: «Keenan, om du ikke spiller for Manchester United når du blir eldre, om du ender opp med en jobb som meg, så er jeg fortsatt stolt». Vil dere forresten ta et bilde av meg og Keenan i morgen? Så kan jeg få det opp på veggen min. Og han får et som han kan henge opp på soverommet sitt. Fantastisk.

GEORGE VIL ikke slippe taket på dokumentaren som United laget om «Class of 92» .

— På videoen intervjuer de meg i min gamle leilighet, og så er det noen av spillerne som kommenter meg innimellom der, Giggs sier: «Fucking George, drev gjøn med alt og alle.» Så klipper de inn Gary Neville, flirende: «Å George, for en pest og plage!» Og en annen: «Hvordan kan jeg glemme George? Han slengte bare kødd til meg i årevis.» Og jeg som bare sa fine ting om de gutta. Jo, men jeg så at de snakket av kjærlighet.

— Er det noen du har sett siden?

— Vel, ved siden av Giggs ... Ben Thornley, spissen. Og det rare er, da jeg besøkte ham forleden, ringte Gary Neville ham. «Gary, vet du hvem som er her? George ...! Ja, Switzer. Vil du si hei?» Så fikk jeg telefonen. «Nå begynner du ikke å snakke dritt om meg, George,» spøkte Neville. Jeg tror han har hatt mareritt om meg.

Vi spør ham om han noen gang har truffet Alex Ferguson igjen.

— Nei. Men jeg tror jeg ville sagt «Hi boss» fremdeles. Det er det han er for meg fortsatt. Boss.

Han blir stille.

— Jeg må møte ham igjen. Det hadde vært fantastisk. Da skal jeg si det rett ut: Jeg var i United i ti år og fikk ikke engang en testimonial!

George Switzer har en trillende latter. Er det noe han ikke har mistet, er det humøret. Vi forlater ham i puben, han blir sittende igjen med to drikkekompiser.

— Kvart over ti hos meg i morgen, da? roper han.

MORGENEN ETTER: George Switzer stiger ut døra.

— Fucking hell, jeg er helt ferdig. Tror du ikke jeg endte opp på fest til ti over tre i morges!

Vi kjører til sønnens trening og Uniteds akademi for klubbens unge juveler. Ved akademiet stopper to security-menn i dress oss.

— Hvem er du?

Ingen kjenner igjen George Switzer.

— Jeg skal se min sønn trene.

Vi smugler inn et lite kamera, enda vi blir bedt om å legge igjen alle fotoapparat. «This is the property of Manchester United. Please keep out!» advarer et skilt.

— Jeg har ikke vært her siden jeg dro. Nei, det er rart å stå her. Jeg elsket å trene her. Jeg ser det for meg, sier George.

Giggs, Scholes, Butt, Neville, Beckham. Og ham.

— Noen ganger var det hundrevis og så på treningene her. Jeg husker frykten, gleden, alle følelsene, det kommer tilbake nå.

— Keenan! roper George Switzer.

Sønnen gløtter bort på sin far, et kort sekund. Keenan er en tro kopi av faren, det røde håret, bygningen, bare enda flere fregner.

ET KNIPPE av de 50 som løper utpå der, Man. Uniteds Under 8 og 9-lag, vil bli stjerner. Andre igjen vil ende opp i et gråbrunt hus med en åtte kvadratmeters stue og en jobb de egentlig hater.

George Switzer står på sidelinja og skuer utover stedet hvor hans drømmer tok form.

— Etter treningen tar jeg med Keenan, vi får oss en lunsj, drar hjem til min far og viser dere Unitedtrofeene mine. Så drar vi på pub og ser United-Chelsea.

Keenan slår en tunnel med hælen.

— Han er full av triks! Jeg vet ikke hvor han tar det fra. Ikke av sin far i hvert fall, ler George.

En time ut i treningen, klokka er 11.50.

— Jeg har så intenst lyst på øl, sier George Switzer.

— Hvordan går det med deg, Maradona?

George Switzer må tåle et stikk fra en mann som står ved siden av Keenans mor. Etter en konferanse med mora viser det seg at Keenan ikke får bli med far likevel. George får kun noen sekunder med sin sønn.

— Keenan, det er noen karer fra Norge her, de vil gjerne ha bilde av deg og meg sammen.

Keenan rister blygt på hodet. Han snur seg, går til sin mor.

— Ser deg i neste uke, sønn! roper George.

Han får et nederlagets drag over ansiktet.

— Han er sjenert, ser du.

I BILEN IGJEN. George blir sittende og se ut av vinduet, ut på Manchester. Her ender alt og her tar alt til.

— Keenan må være stolt av sin far, George?

— Jeg vet ærlig talt ikke. På sin egen lille, gutteaktige måte, kanskje. Si at vi går ut et sted, da er han stram i minen. Men så hører jeg kameratene hviske:

«Din far har spilt på United!». «Yeah, yeah» svarer han. Nå er det andre veien: «Jeg hører sønnen din er i United». Og jeg svarer stolt: «Yeah, yeah». «Ja, det kan ikke gå verre enn det gjorde med deg», tuller de.

George Switzer spiser sin Sunday roast, alene. Et par svirebrødre kommer innom i United-drakter.

— Kick off klokka to, gutter?

Vertinna på puben, en hes, blond dame, kommer.

— Ikke fortell alt du vet om meg, ler George.

HJEMME HOS FAREN, hans barndomshjem. Et enkelt, spartansk hus. Trofeene står i et digert glasskap. Farens, brorens og hans egne.

— Mitt hus er så lite at jeg ikke vil ta opp plass på trofeer. Jeg er ellers ikke typen som gnikker på medaljer.

— Du må viser dem Man of the match-trofeet, roper faren fra stolen.

George holder fram en ørliten medalje.

— Kjenn. Ekte, rent gull, sier han, stolt over hele ansiktet.

— Jeg fikk det i en turnering i Sveits. Turneringens beste spiller.

Der, over middagsbordet, henger det. Bildet. FA Youth Cup Winners 1992.

— Faen, det er vakkert, sier George. Han sitter mellom Beckham og Giggs.

— Og se på Scholes. Han ser ut som han har ei potte på hodet.

Bildet dominerer stua. Sammen med bildet av moren som gikk bort i fjor.

NED TIL puben The Weaste og Chelsea-United. Gary Neville løper ut på banen som kaptein.

— Han har vært vaklende i det siste, sier George.

Han står oppreist, ser opp på lerretet. Kampen der oppe pågår som en flyktig, fjern drøm. Han fyker opp.

— Kom igjen, for faen.

Alle vet at vi er her. George har sagt fra til hele gjengen om at han ventet besøk fra en norsk avis.

— George, har du medaljene med deg? spøker de, og halve puben bryter ut i latter.

— Idioter! kontrer George.

United scorer! Det er et praktmål. Puben til George eksploderer. George knytter neven. Løper og omfavner en kompis.

— Vinner vi i dag kommer jeg meg faen ikke på jobb i morra, sier George, med ølen i hånda. På lerretet spiller Gary Neville og Paul Scholes, hans gamle kamerater, drømmefotball.

— Come on, United, skriker George.

— Mye er tilfeldigheter i fotball. Giggs fikk sjansen fordi Lee Sharpe var langtidsskadet, minner George oss om. Som det mest tilfeldige av alle tilfeldigheter, enda det ikke er det, står den gamle United-kjempen George Switzer og drikker sin sjuende øl mens Gary Neville fosser oppover høyrekanten.

— Jeg mener det er bedre å være her enn å se kampene live. Se atmosfæren her da!

Rundt ham står vennene hans, den ene med en halv fortann, en kar du ikke uten videre ville satt pris på å møte en mørk kveld.

— Er du George Switzer? spøker en annen og ber ham skrive autografen sin. George Switzer griper arket. Han skriver: «Fuck off!»

Chelsea utlikner.

— Faen! Nå taper vi.

Han har fått selskap av søsteren, broren og faren i puben nå. Broren viser mobilvideoer fra en nattklubb i Benidorm hvor George danser som en villmann. Innen kampen er omme, det ender 1—1, har George Switzer drukket ni pints. Elleve med de to han drakk til middag. Og han er langt fra ferdig, heller, sier han.

— Søndager er eneste dagen du kan slappe av. Ja, jeg har alltid ment at søndagene er den beste drikkedagen, sier George.

DAGEN ETTER snakker vi med ham igjen.

— Jeg skal bokstavere det for deg. S.H.I.T. Slik har dagen min vært. Shit.

Bakfull sitter han i varebilen sin, han har den sorte uniformen på. Bilbud George Switzer bærer inn en kasse ballonger til en leketøysbutikk, han svinger videre, løfter en datamaskin inn i huset til en mann, og det er dette som er absurd, George Switzer ringer på og leverer en protese til en kvinne som har amputert et bein.

— 68 leveranser i dag. Hodet mitt dør. Men i kvelddrar vi ut for et par øl igjen, tenker jeg. Mandager er til for å slappe av etter helga. Kjæresten min får besøk av sin søster som igjen har sine unger med. Jeg kan ikke utstå bråket fra ungene. Da går jeg heller ut en tur. På pubene er det alltid noen.

SOLSTRÅLENE brenner seg gjennom himmelen, ned på George Switzer. George Switzer er en normal person nå.

Han vrenger snart av seg arbeidsuniformen, som han gjorde med skoleuniformen de dagene for 25 år siden, i tida han bygde sitt liv rundt fotballen og løp etter kula til mørket kom og senere gikk hjem gjennom byen og drømte de mest perfekte drømmer, i tida da han kunne dø for Manchester United og hadde sine livs sjanser og mora ennå ikke hadde fått kreft og Ryan Giggs bare var en gutt, han også, og Paul Scholes var like rød i håret som ham, to plasser til venstre på lagbildet.

Men det er en million andre sjanser, minst, bare du følger den søte lukta av suksess, han kan fortsatt skyte, han kan fortsatt treffe, og George Switzer blør fortsatt Manchester United rødt, og det sier han at han til evig tid vil gjøre, uten bitterhet, for George Switzer var United før fotballen ble dum, før mora døde, før livet kom i veien, før sammenbruddet utenfor Alex Fergusons kontor, før tårene, før de ni ølene på 90 minutter på puben, før George bare ble en normal person.


bok@dagbladet.no