- BARNET MITT ER NI MÅNEDER. I disse ni månedene bar min kone barnet på ryggen. Hun ble skutt da hun flyktet fra huset vårt. Kulen traff også barnet hun hadde på ryggen. Etter begravelsen tok jeg barnet og dro - jeg måtte gå over det ene fjellet etter det andre.

Fortellingen tilhører Ngarambe, som mistet sin kone i kampene i Øst-Kongo. Han dro til sykehuset for å redde sitt yngste barn, men måtte samtidig forlate de tre andre barna i familien. Ngarambe er en av dem som forteller sin historie i Leger Uten Grensers dokumentar om krigen i provinsen, Condition: Critical. Voices from the war in eastern Congo, som du kan se øverst i saken.

Ngarambe tilbringer hver dag med å sitte ved siden av babyen på sykehuset Hvis babyen blir bedre og de kan forlate sykehuset, vil han forsøke å bo i en flyktningeleir. Fordi krigen fremdeles pågår hjemme kan de ikke dra dit.

- Før hadde vi et godt liv som bønder, jeg var til og med lærer. Det var et lykkelig liv, sier han.

- I MANGE AV konfliktområdene utenfor byen når vi ikke fram, og vi vet at det er akutt behov for hjelp. For eksempel i nord, på steder som Kenyabayonga. Det er blitt stadig vanskeligere å jobbe i de rammede områdene, sier Francois Dumont på telefon fra provinshovedstaden Goma i Nord-Kivu. Dumont er Leger Uten Grensers pressekontakt for Kivu-provinsene.

250 000 mennesker er nå på fordrevet i regionen.

- Her i Goma er det rolig og livet går sin vante gang. Men i konfliktområdene i nord har titusenvis flyktet fra kampene og vi vet ikke hvor de er. Det er regntid og kaldt om natten. Mange flyktninger sover under åpen himmel uten moskitonett eller beskyttelse, og får malaria og luftveisinfeksjoner på grunn av støv og kulde, forteller Dumont.

De siste ukene har organisasjonen behandlet 120 kolerapasienter i Kibati og 180 i Goma. Det er for tidlig å kalle det en epidemi, understreker Dumont, men mange har også meslinger, diaré, og sivile har skader etter voldelige angrep og trenger kirurgisk behandling.

- De svakeste er barna. Mange er feil- og underernært, volden er bare del av et enda større problem. Befolkningen mangler mat og vann og de mest grunnleggende gjenstander, sier han.

Øst-Kongo er nå Leger Uten Grensers største innsatsområde. Per november hadde organisasjonen 87 internasjonale feltarbeidere, samt 1126 lokalt ansatte i de to Kivu-provinsene.

I GÅR VEDTOK FNs sikkerhetsråd å sende ytterligere 3 100 soldater til FN-styrken Monuc som per i dag har 17 000 mann i Kongo. Soldatene er spredd over det store landet og til dels demotivert og dårlig utstyrt, og har vist seg ute av stand til å demme opp for den siste tidens krigshandlinger. Det er gjentatte ganger rapportert om at styrkene har deltatt i overgrep.

- Nøyaktig hvor mange uker det vil ta før soldatene er på plass vet vi ikke, men dette er en prekær situasjon, sa den britiske FN-ambassadøren John Sawers til Assosiated Press etter møtet.

Opprørslederen Laurent Nkundas tutsi-milits trakk mandag hundrevis av soldater tilbake fra frontlinjene i Nord-Kivu, og FN har ifølge AP uttrykt forsiktig optimisme etter tilbaketrekningen. I går meldte likevel Nkundas talsmann Bertrand Bisimwa at de var angrepet av regjeringsstyrker i Kotoro, en liten landsby nær Kiwanja, syv mil nord for Goma.

Ifølge opprørerne slo de tilbake angrepet, og sier de fortsetter tilbaketrekningen, men advarer samtidig om at «hvis ikke FN-styrken kan holde området rolig vil vi angripe de gruppene som prøver å ta kontrollen.»

DEN SEKSUALISERTE VOLDEN i Kongo har vært epidemisk gjennom hele konflikten. Dumont forteller at Leger Uten Grenser har behandlet 5 700 voldtektsofre hittil i år. De fleste søker ikke hjelp. Den unge kvinnen Lucie forteller i Condition: Critical om hva som skjedde da hun var ute og samlet kvister til matlagingen:

- Jeg gikk ut på markene. En mann kom ut av skogen. Han sa til meg: - Du kvinne, kom. Kom og bær sekken min for meg. Da vi kom fram dyttet han meg ned. Vi kjempet en lang stund. Han tok kvelertak på meg, og presset og presset til jeg besvimte. Så gjorde han unevnelige ting med meg. Han voldtok meg.

Lucie dro hjem til mannen.

- Da jeg kom hjem så han ansiktet mitt. Han var ikke glad. Han spurte: - Er du syk? Hva dør du av? Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham det. Men til slutt gjorde jeg det. Han var sjokkert. Han sa vi skulle prøve å leve med det som hadde hendt, men han snakket ikke noe særlig. Han blir ofte sint. Han skylder på meg, han tror jeg ønsket det. Men jeg ville det aldri, sier hun.

MYE AV ÅRSAKEN TIL konflikten i Øst-Kongo, ligger i Rwandas invasjon av det store nabolandet i 1996. Invasjonen var del av kampanjen for å ta de ansvarlige for folkemordet i Rwanda, skriver David Mugnier, Afrika-sjef for International Crisis Group i en bakgrunnsartikkel fra 2007 på Open Democracy.

Jakten på hutu-militsen Interahamwe var starten på den «første Kongo-krigen». Så gikk rwandiske styrker igjen inn i nabolandet i 1998, og i krigen som fulgte og som involverte flere av Kongos naboland ble 3,8 millioner mennesker drept direkte eller indirekte av krigshandlingene.

Nord-Kivu har det siste tiåret vært episenteret for denne konflikten, og den kongolesiske hæren har aldri greid å sikre befolkningen etter fredsavtalen i 2003, skriver Mugnier.

DET ER LIKEVEL GRUNN TIL Å håpe at denne konflikten ikke skal spre seg og bli så omfattende som de foregående krigene, mener Afrika-ekspert og professor ved Universitetet i Paris, Gérard Prunier.

I 1998 kontrollerte pro-rwandiske elementer store deler av den kongolesiske hæren. Det er ikke tilfelle i dag, og Nkunda, som delvis har støtte fra Kigali, har bare en mindre milits på rundt 6000 mann. Dessuten er Joseph Kabilas regime i Kongo langt sterkere enn farens var i 1998. Regjeringen har gjennomført rettferdige valg, og økonomien i landet er kommet et lite stykke siden alt raste sammen på 90-tallet, skriver Prunier i en mer omfattende gjennomgang av konflikten på Open Democracy.

Tidligere kunne Rwandas president Paul Kagame regne med nærmest ubegrenset sympati etter folkemordet i landet. Denne støtten er borte etter de ubeskrivelige grusomhetene hæren hans var ansvarlig for i den andre Kongo-krigen. Hans totalitære regime og politiske vanstyre er diskreditert.

- I 1998 var det ingen fredsstyrker i Kongo. Monuc kan bli elementet som gjør en forskjell, mener Prunier nå.

Denne saken er laget av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.