HVERT ENESTE ÅR blir jeg tatt på sengen idet vinteridrettene entrer scenen og herjer sportsendingene.

Plutselig står de der igjen, idrettene som gir meg en form for underholdning og tilfredsstillelse jeg har vanskelig for å beskrive, men med en rimelig forutsigbar meny.

Forutsigbarheten er kanskje den delen som tiltrekker meg mest, for hvem liker ikke å ha rett selv når man ikke helt liker det man har rett i? Det er med andre ord en vinn-vinn-situasjon.

Så kan man virkelig forutse en vintersesong? La meg prøve.

SKISKYTTER Bjørndalen kommer til å vinne en del løp, men det ville skuffe meg mer hvis han plutselig skulle begynne å tørke vekk snørret under løpet enn hvis han ikke skulle nå til topps. Enkelte ting skal man ikke tukle med.

Han vil heller ikke i år gå på strippeklubb eller ta seg en drink før et løp, heller ikke en måned før et løp. Overhodet ikke - punktum.

Skiskytterne vil filme og intervjue hverandre mens de tuller fælt på hotellrommene.

Noen vil danne et nytt skiskytterpar, gifte seg med hverandre eller lage et skiskytterbarn, som seinere må bo på et annet hotell enn foreldrene under et VM hvor foreldrene skal delta og barnet er sykt.

MARIT BJØRGEN kommer til å gråte live på tv nesten like mange ganger som Ole Einar vinner løp.

Grunnen er mer diffus, det kan være av lykke, men mer sannsynlig fordi hun er overtrent eller syk.

Hjelmeset kan ingen av oss mislike, og Northug jr. vil være den bakterien mediene vil ha ham til å være i det sterile skimiljøet.

Under VM skal vi innom et grendahus eller to, og se live hvordan et bygdefolk ser sin utøver stake seg fram i løypen, eller feire hjemkomsten med hjemmelaget sang, melodi: «Bamses fødselsdag». Med riktig hell får vi også følge foreldrenes dag foran skjermen.

NRK vil med garanti sette opp et VMstudio som er koseligere enn LørDan, aldersgrense 40 pluss.

PETER MUELLER vil forherlige minst et par av skøyteløperne sine litt utover proporsjoner og vil komme på kant med minst samme antall utøvere.

Dette er vel mannen som er minst forutsigbar, men han kommer verken til å klippe seg kort eller ta et intervju på norsk, god bless his soul.

SKIHOPPERNE vil stadig være tynne og trauste (foruten en vossing som vet å overraske). Det vil alltid være noen med bart og noen med hockeysveis.

Sesongen vil enten være en stor suksess eller stor skuffelse. Uansett vil Mika K være en av landets mest karismatiske og beste trenere, ikke overraskende, da han ikke drømmer på norsk.

ALPINISTENE framstår som mest tiltalende, helt til en av dem ble naboen min, men vil uansett være blant de mest sjarmerende.

Det virker ikke som de lever i konstant høydetrening, og de hilser faktisk med samme hånd de spiser med på tross av at også de konkurrerer i trikoter.

Lund Svindal står litt alene igjen etter Aamodt-Kjus, men framstår mer og mer som deres biologiske sønn, skapt en kald vinternatt i Alpene. Om han slår til i år eller ei, spiller egentlig ingen rolle, bare han representerer.

SNØBRETTKJØRERNE, de såkalte rebellene. Ennå ikke helt godtatt i de norske stuer, men etter hvert like ofte å se på Toppidrettsenteret som langrennsløpere.

Etter at FIS så hvor framtidens kapital lå, har de gjort sitt beste for å gjøre en subkultur så stueren og kommersiell som mulig, og delvis lykkes.

Det vil derfor mest sannsynlig ikke komme skandaler herfra heller, men jeg håper at folk ser at prestasjoner som Mikkel Bang, Torstein Horgmo og Kjersti Buaas har prestert, er minst like anerkjent verden over som å vinne Tour de Ski. Minst. For når det kommer til snøbrett, er jeg fullstendig objektiv.

Jibbing kan man heller ikke utføre med to planker, apropos objektiv.

JEG HÅPER EGENTLIG at jeg ikke har rett i noe og at årets vintersesong byr på ene overraskelsen etter den andre.

Hvis ikke, så er det som sagt helt i orden. Uansett, lykke til, alle i trikot og saggebukser.


sportmag@dagbladet.no