Martin Bengtsson (22) var et av Sveriges største fotballfunn. Stjerne på guttelandslaget. Proff i Inter. Hvorfor forsøkte han da å ta sitt eget liv?
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Årets lister er ikke klare ennå.
SERIE: Fotballens ofre
Fotballen handler om gull og kjærlighet, men også om fortvilelse, smerte, tragedie - og død.
Dette er Sportmagasinets andre sak i serien om fotballens skjebner og ofre.
Forrige uke møtte vi George Switzer (35) - den eneste fra Manchester Uniteds gylne årgang som ikke ble proff og superstjerne. Nå frakter han skruer og proteser og følger sine gamle lagkamerater fra puben.
Dette er Sportmagasinets andre sak i serien om fotballens skjebner og ofre.
Forrige uke møtte vi George Switzer (35) - den eneste fra Manchester Uniteds gylne årgang som ikke ble proff og superstjerne. Nå frakter han skruer og proteser og følger sine gamle lagkamerater fra puben.
HARDT: - Vi fikk ikke si hva vi ville, ikke kle oss som vi ville, uten reaksjoner. Du skulle trykkes ned, straffes. Og jeg fikk høre at jeg ikke var mann nok.
DØDE NESTEN: Martin Bengtsson forteller om den emosjonelle nøden og fattigdommen en fotballspiller bærer på. Tomheten og meningsløsheten fikk ham til å prøve å begå selvmord.
DRØMMENS TEATER: Han drømte om å spille på Milan og Inters bane San Siro da han var liten. Drømmen gikk så å si i oppfyllelse. Men marerittet ventet.
DRØM: Martin som 9-åring, i drakta til favorittklubben AC Milan.
VIRKELIGHET: Han endte i Milano. Men i Inter.
LITEN OG STOR: Martin prøvespilte både i Chelsea og Ajax. Her møter han landsmann Zlatan i Ajax.
GRYENDE STJERNE: Martins karriere i Inter ble kort og heftig. Her får han bryne seg på Marco Materazzi i en internkamp.
VILLE TA LIVET AV SEG: - Her fant de meg. På gulvet der, på mitt soverom, forteller Martin.
MUSIKK OG TEKST: - Det var derfor jeg flyttet hit til Berlin, for å spille inn sangene mine. «I fall down, down, down, into my Neverland», synger han. - Den eneste gangen jeg tenker på fotball er når jeg to ganger i året spiller for Sveriges forfatterlandslag i fotball. Der røyker keeperen pipe før kamp. Herlig.
NYTT LIV: Han følte seg sjelelig og mentalt uttørket i fotballen. Det endte nesten i tragedie. Nå har han funnet friheten og tryggheten, som låtskriver i Berlin.
LES MER I SPORTMAGASINET: I dagens utgave kan du lese om Maradona-kirken i Argentina, få Mia Hundvins skrå spådommer for vintersesongen og møte ikonet Jon Herwig Carlsen.
«DA JEG VÅKNET tirsdag 21. september, var jeg helt rolig. (...)
Jeg tok en dusj i åttetida og kledde på meg. I CD-spilleren spilte jeg David Bowies Reality. (...)
Jeg sto foran speilet på badet med apatisk og stirrende blikk. Det var ingenting igjen i det blikket. Det var blikket til en mann som hadde blitt en robot. Blikket til et menneske som ofret sitt følelsesliv, fornektet sin drivkraft til å skape og uttrykke seg.
Det som inntraff denne dagen var i mine øyne en sunn menneskelig handling som beviste at det lille som var igjen av meg vegret seg mot å forsvinne inn i en tankeløs tåke der framgang og resultater var det eneste som skulle bety noe.
En drøm om noe som bare handlet om å bli så rik som mulig, få så mye status som mulig og avslutte karrieren - som en militær - med en medalje rundt halsen.
Denne innsikten hadde drevet meg til å slå av mobilen tre dager tidligere og forberede min død.»
MARTIN BENGTSSON hadde alt. En hel verden.
Proff i Inter, en av verdens største klubber. Han var Sveriges guttelandslagskaptein, en pen gutt, rik på venner, kalt den nye Wayne Rooney. Han var 17 år.
Men denne høsten i Milano 2004 hadde dagene hans blitt så sorte at han ønsket å ta livet sitt.
«Framfor meg lå de hvasse barberbladene (...) Jeg tok et dypt åndedrag før jeg startet, jeg byttet til låt nummer 6, og lukket øynene.
Smerten var lik som smerten jeg fikk da jeg lå nedtrykket på en gjørmet fotballbane og tre ungdomsskoleelever hadde brukt meg som punchbag.
Første sparket kjentes, første snittet i håndleddet. Siden forsvant smerten, og gled over i en bedøvende følelse. Tilbake var bare synsinntrykkene, blodet og små sår som åpnet seg langs håndleddet.
Jeg ble trukket forsiktig inn, som offeret i spindelens vev, og til slutt kjente jeg hvordan sanseinntrykkene fløt sammen. Musikken som strømmet inn i ørene, bassen som spilte sammen med mine pulserende, blødende håndledd, og jeg fikk det vanskeligere å feste blikket. (...)
Jeg gikk vaklende ut av badet, støttet meg mot veggen, tok meg inn på mitt rom og falt sammen akkurat innenfor dørterskelen. Snart er jeg der, tenkte jeg og lo inni meg. Så ble alt svart.»
DET ER fire år siden nå. Martin Bengtsson døde ikke. Han bor i Berlin.
«Ni är välkommna för en intervju. Ni kan ta taxi till Oranienstrasse 34. Jag sitter pa ett café där som heter Luzia. Allt gott!// Martin» inviterte han.
Vi går av undergrunnen på Kottbusser Tor, Kreuzberg, Berlin. I en dyp sofa sitter han. En sped mann. Martin Bengtsson hilser. Smiler.
- Jeg står opp tidlig, går hit som om det er et arbeid, sitter her og skriver på min roman, som er halvferdig, går hjem, jobber med musikk til åtte-ni om kvelden, så går jeg ut og treffer kompiser. Jeg har vært her i tre måneder nå. Jeg har fått ro. Jeg henger med andre forfattere, filmmakere, teaterfolk. Vi leser opp for hverandre. De kan forstå.
SIRENER. Ulende, skjærende, ekle sirener. De overdøver samtalen, vi må stoppe.
- Oranienstrasse er en egen festival, sier Martin.
- En smeltedigel av kulturer. Kunstnere, businessmenn, knarkere, homoer, transvestitter, tyrkere ...
Midt i dette bildet sitter Martin Bengtsson. Øynene hans lever. Ansiktet hans har en alvorlig grunntone, men plutselig slår han opp i et spesielt smil. Han tar en røyk ut av Pall Mall-pakka.
Han er ikke proff lenger. Ikke engang fotballspiller. Snart skal han lete fram et bilde på laptopen sin.
- Her fant de meg. På gulvet der, peker han.
- Hvorfor gjorde du det, Martin?
Han dveler et sekund.
FOR Å FORSTÅ Martin Bengtssons historie, må vi gå 15 år tilbake.
Han husker dagen han gikk med sin far og kjøpte et par svarte Diadora fotballsko. Og en fotball. Den kvelden åndet han inn duften av fotballskoskinn.
«Den underbara doften av sportaffär och syntet.»
Han hadde rød trøye, blå shorts på den første IK Sturehov-treningen. Det viktigste var at man ikke bannet, ikke driblet, at alle fikk være med «fordi alla er likedana».
Flyktningen Muhammed fikk navnet Kalle, siden det var enklest for alle. Etter hvert sluttet Muhammed, han ville ha sitt riktige navn. En annen gutt ble sprutet kaldt vann på i dusjen, og forlot laget.
«Igjen ble pojkarna som lo i kapp. Alle unntatt jag.»
MARTIN VAR en målsnik, sa de, en sleip liten jævel, en utspekulert dribler.
Det var våren 94. Martin var åtte år. Han satt med sin far.
- En dag skal jeg spille fotball i Italia, akkurat som Marco van Basten.
- Det er klart du skal, svarte faren.
Snart kretset hele livet hans rundt proffdrømmen. En kveld i 1995 så han et tv-innslag om Ajax' akademi. Unggutta levde nesten som fotballproffer. Martin innså at det ikke holdt med lagtrening.
Morgenen etter skisserte han sin plan. På et A5-ark. Tre timers egentrening hver dag. Pluss styrketrening, 100 situps og 30 armhevinger. Han trente finter på vei til skolen, la inn en time til sammen i friminuttene, en time etter skolen, og en time etter middag.
Han sto i mørket og sparket ball. Han fant tomme garasjer. Han trente teknikk med en tennisball før han la seg om kvelden. Hvert sekund telte.
Helt nederst på Martins ark sto en tidsplan. I 14-årsalderen skulle han spille i Allsvenskan, som 16-åring skulle han være proff i Italia.
MARTIN SITTER ved dette kafébordet i Berlin og forteller at han sluttet å omgås sine venner, at fotballen ble en besettelse for ham.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med ham. I 1996 begynte faren å bli urolig.
- Jeg var anorektisk også, jeg dro på toalettet rett etter å ha spist, for ikke å bli feit. Sykt.
Det er usammenhengende minner nå, en dis. Åra fra han var 9 til 13. Martin fantaserte om at de snakket om ham rundt kjøkkenbordene. Fantasien ble et hjelpemiddel for ham, for å orke å fortsette. Han trente nå med tre alderstrinn, han spydde på skolen av utmattelse.
«Det var en avhengighet på lik linje med alkohol, sigaretter eller narkotika. Abstinensen var den samme, den som ikke bygger på den egentlige lykken eller følelsen av rusmidlene man tar, men snarere på redselen og angsten som kommer når man ikke tar den. Jeg var en misbruker på avvenning.»
GJENNOM PARKEN, Engendammen, duften av lilla roser.
Sola gløtter ned på Martin Bengtsson. Han har hatt på hodet, oransje T-skjorte, en brukt bestefarsbukse, boots i skinn.
- Jeg holder på å finne nye spor i meg selv. Gjennom musikken og skrivinga. Jeg har funnet en bra plattform i livet mitt. Det fotballverden har gitt meg, er at jeg klarer å være utadvendt, jeg kan stå på en scene uten angst, og jeg har en tro på at det går an å oppfylle drømmer. Jeg dør ikke om jeg ikke klarer det. Det blir ikke verre i mitt liv. Enn det var.
Han husker den dagen landslagledelsen for 15-åringer skulle lese opp en tropp etter en samling. Martin følte at hans liv hang i en tynn tråd som når som helst kunne ryke.
Han var ikke uttatt. Han sprang ut, la seg ned på ei grassmatte og gråt som et barn.
Men et halvt år seinere landet et brev i postkassen hans. Det var innkallelsen. Sveriges guttelandslag, firenasjonersturnering i Portugal.
«Da jeg fikk min gule landslagsdrakt i hånda, kjente jeg meg så lykkelig.»
Han spilte seg til fast plass på landslaget, scoret, vant selvtillit, opplevde sin første pressekonferanse.
«Å være en del av det svenske guttelandslaget er 50 prosent fotball og 50 prosent vett- og etikklære (...) Halve tiden tilbringer du på fotballbanen, andre halvdel foran en svart-hvit overheadprojektor der det står hvordan du skal te deg for å bli elitespiller.»
- Først føltes det absurd, men deretter lukket jeg øynene og fulgte dem. Indoktrinert som vi var.
«Akkurat som religionen prøver fotballbevegelsen å favne om alt, alt som hører et menneske til. Alle timer i døgnet, alle steg man tar, alle følelser og alle tanker. Det var som en religiøs reise, med prekner og øvelser i grupper og der målsetningen var å få mennesker til å synes og tenke likt.»
PÅ BANEN nøt Martin landslaget, det var utrolige opplevelser for ham.
Høsten 2002. Han er 16. Mystiske menn i solbriller hadde lusket rundt siden han kom med på landslaget. Chelsea er den første klubben som inviterer ham på prøvespill. Han blir innkvartert på luksushotell i London. På banen gjør han det bra, scorer mål etter ti minutter i sin første treningskamp. Et venstreskudd i krysset.
Da han kom hjem lå der invitasjon om prøvespill fra Ajax. Han trodde det var spøk, men det var sant. Oppholdet kulminerte i at han møtte sin barndoms store idol. Marco van Basten.
«De lokale journalistene godtet seg i dramaturgien. Det unge talentet som tross sin fysiske begrensning, ved hjelp av teknikken, hadde tatt seg inn fotballens lokale finrom.»
I februar 2003 debuterte han for Örebro i Allsvenskan. Han var 16, helt uten respekt snurret han rundt med motstanderen. Han ga to målgivende. Førstesidene skrek.
MARTIN HAR invitert oss hjem. Waldemaarstrasse. Dette huset av tysk mur. Det er ingen van Basten på veggene her. Men et knippe mørke, store malerier.
— Det er min kjæreste Sofia som har malt.
Og der, ei gassmaske som dekor. En nesten tom Chianti-vin, en enda tommere flaske Rioja, en pakke Wasa knekkebrød, Wellness Flakes, hans svenske pass, noen Ebba Grön-album.
— Jeg har fått både sykkel og tv av naboen.
Han tenner en ny røyk, stiller seg opp ved vinduet ut mot bakgården med det gigantiske treet.
— Kaffe?
Kaffetrakteren hans låter som et fly. Og oppvasken er full. Og senga hans, den halv-oppredde, har ikke føtter, den står rett på gulvet.
— Jeg har 30 låter, skisser til 70. Denne synthen er god, den gir 2000 lyder. Om jeg vil ha et tolvmanns strykeorkester får jeg det, om jeg vil ha industrielle trommer får jeg det.
Men han griper en hvit el-gitar nå. Trykker record. Stemmen hans er sjelfull. Det låter fint.
«Jag ångrar ingenting jag nånsin gjort, sväljer stolt Zoloft och Prozac, ser min barndom flyga bort.»
VI SNAKKER mer om det som var.
— Jeg var 16-17 år, jeg oppdaget at det fantes en verden utenfor fotballen. Jeg hadde satt på The Clash på stereoen i garderoben en gang. Visste ikke at det med musikk var en oppgave som tilhørte de eldre gutta. «Narkomusikk», fikk jeg høre. Jeg begynte å bli fysisk dårlig når jeg steg inn i garderoben.
Han klipte hull i sine jeans, fikk hull i øret, anskaffet dreadlocks.
— Jeg ville finne en identitet som skjøre ungdommer er på jakt etter i den alderen. Da leter jo man etter hvem man er. Jeg ville uttrykke noe eget. Med klær og musikk.
Martin Bengtsson lyttet heller til Kurt Cobain enn sine lagkamerater.
«Men et sted der inne fantes min drøm igjen, som et lite embryo i mitt hjerte. Drømmen om å bli fotballproff, drømmen om å bevise (...) at man kunne være fotballspiller og samtidig mene og tenke fritt.»
DET VAR slutten av oktober 2003 og sesongen skred mot slutten. Hans agent Patrik ringte. En klubb hadde blitt imponert av landskampene hans.
En representant hadde fløyet til Sverige den formiddagen for å se ham spille.
— Hvilken klubb er det? spurte Martin.
— Vil du virkelig vite det? svarte Patrik.
— Det er Inter, sa han.
Martin klarte først ikke få fram et ord.
— Jeg vet du er Milan-fan. Håper det er ok, sa agenten og lo.
Martin Bengtsson ble Inter-fan i en fei. Han gjorde to mål i kampen der klubben satt på tribunen. Dagen etter inviterte Inter ham på prøvespill, først med andrelaget. Han var høy av lykke.
I MIDTEN AV november fløy han.
Han husker de aggressive mopedene, den sure duften av smog, bilene som tuter etter kvinnene.
«I restauranten ble jeg betraktet som en utenomjordisk skapelse av de andre spillerne da jeg steg inn der med dreadlocks ned til skuldrene og min revolusjonære klesstil. Ingen Armani, Ingen Gucci.»
På banen åpnet han bra, i en testkamp mot A-laget ga han en målgivende og slo tunnel på Marco Materazzi. Materazzi slo krokfot på ham. Martin ble kalt Bob Marley, av rastaflettene.
Etter tre dager ringer agenten igjen.
— De vil ha deg! Du er spilleren de har lett etter.
«Jeg husker jeg sto i leiligheten min, støtte meg mot kjøkkenbordet for ikke å falle. Det jeg følte var en slags topp av ulike følelser: lykke, opprømthet, nervøsitet, sorg, nysgjerrighet, redsel, litt lykke igjen.»
Martin klippet håret, skrev under på en 2,5 års kontrakt med utviklingslaget.
Over 20 000 i måneden etter skatt, og hus der de andre talentene bodde, før de skaffet egen leilighet.
HAN STO PÅ Arlanda. «Det er klart for avgang Milano», ropte de.
— Alle disse åra rullet som en revy gjennom hodet mitt. Alt jeg hadde ofret. Ventetida var over. Morsan gråt.
Han klemte om henne en siste gang før han snudde seg og gikk mot gata.
Milano var vakker den dagen i januar 2004. Han kom til hjemmet for de unge spillerne. Det første han la merke til var gjerdene og videokameraene.
Men villaen var vakker, med røde roser som vokste under to vinduer som vendte ut mot gata.
Han lå i senga si den kvelden, så i taket, og tenkte:
«Oj, nå spiller jeg for Inter.»
Dagen etter bar det til treningsanlegget Appiano. Nede i garderoben duftet han liniment og Armaniparfyme. Martin fyrer opp en ny røyk.
— Å komme til Inter og Italia var som en nyforelskelse. Det var skitspennende.
«Adrenalinet jeg kjente da jeg dro på meg Interdrakta gjorde at jeg kunne løpe til solnedgangen om det var så.»
Martin driblet, slo farlige innlegg. Gazzetta dello Sport skrøt av ham. Snart skulle han score sitt første mål. En hel volley.
«Det var en fantasisk følelse, å bli omfavnet av mine nye lagkamerater, høre dem skrike en masse italienske ord som jeg ikke forsto, se treneren juble ved sidelinjen og rope mitt navn (...) og høre publikums applaus, se fotografene rette sine objektiver mot meg, høre avtrykkene av blitsene.»
Han hadde aldri vært lykkeligere. Han fikk oppleve cupfinaler, fikk spille og trene med verdensstjerner, Vieri, Materazzi og Adriano.
Han dro på de eksklusive klubbene på kveldene. Han hadde flust av penger. I de fasjonable strøkene av Milano lot han pengene rulle. Sko, skjorter, cd-er, parfymer, jakker, klokker, telefoner.
«Shoppingen ga meg kick, en liten lykkerus, som forsvant ganske fort.»
I MIDTEN AV MARS, før han fylte 18, gikk menisken i kneet av på trening. Det krevde operasjon.
— Jeg hadde kommet inn i hverdagen, men nå måtte rutinene og rytmen brytes.
Det skulle ta en måned å bygge opp kneet igjen. Mens kameratene dro på bortekamp, satt han igjen i huset. Ensomheten ga ham tid til å reflektere.
— Hvem er jeg som menneske når jeg ikke har fotballsko på føttene? Jeg fant ikke noe svar. Det skremte meg. Jeg hadde ingenting. Står livet mitt og faller på kneet?
Selv shoppingen var blitt intetsigende for ham.
«Det jeg oppdaget skulle på mange måter forandre meg. Jeg innså at alle dager så like ut. Alle uker, alle måneder. Ansiktene på mine kamerater så like ut. Det var en tomhet i blikkene som alle prøvde å døyve gjennom spøk, sjargong og i noen tilfeller ved hjelp av solbriller. Vi så ut som en gjeng aper, tenkte jeg. Eller i alle fall en gjeng tankeløse zombier».
Han fant glede i fotballen. Men en uro bygde seg opp i ham. Det ble ikke bedre av at de på spillerhjemmet ikke fikk ha besøk i sesongen.
I BEGYNNELSEN AV AUGUST dro han med laget til sesongoppkjøring i høyden i Østerrike.
Den italienske forsesongen var knallhard, med blodsmakende løpstester.
Men han driblet, spøkte, følte tilhørighet og skjebnefellesskap med gutta igjen. Helt til en kveld hvor et par av gutta ble tatt på fersken for å røyke marihuana. Tilbake på spillerhjemmet mot slutten av uka ventet den kollektive straffen.
Da han kom inn etter å ha spist ute en kveld, ropte verten etter ham.
«Fra nå holder du deg her. Du beveger deg ikke utendørs på kvelden.»
Reglene skulle skjerpes. Martin følte seg straffet for noe han ikke hadde med å gjøre.
— Vi ble innelåst i huset, med videokameraer som overvåket oss. Vi ble kjørt til trening, og fraktet til døra etterpå. Vi måtte ha tillatelse til å forlate huset.
Han lå i senga si og tittet ut gjennom det lille takvinduet.
«Jeg hadde begynt å føle meg som en fange i det som var ment å være mitt hjem. Det pågikk en psykisk krig i hodet mitt (...) ettersom miljøet sakte kvalte mine følelser og min kreativitet og istedet forvandlet meg til en robot som gikk på kommando.»
HAN BEGYNTE å holde seg for seg selv. Låste døra.
Forsvant bort i sine egne tanker. Noe sa ham at han skulle kjøpe en gitar. Og et notehefte. Han begynte å skrive. Rett fra hjertet, usammenhengende og sort. Mørk e-moll. På sett og vis holdt de destruktive tekstene ham oppe.
Han sank inn i musikken. The Smiths, Bowie, Dylan.
— Jeg fylte opp en større og større del av gulvet med papirer jeg hadde skrevet på. Jeg fant en glede, noe eget, sier Martin.
«Jeg kunne ikke lenger identifisere meg med de skinnende bilene, jakten på pene modeller og livet som proff.»
Han hadde kjøpt ti par sko den siste måneden. Han innså at han bare brukte ett par.
«Og alle disse bilene som sto parkert på Appiano Gentile var bare leketøy og en måte å hevde sin mannlighet ved hjelp av noe annet enn kuken.»
Martin hadde fått nye forbilder.
«Bowie, personer som aldri kompromisset med seg selv og som faktisk påvirket. Jeg hadde kompromisset med meg selv i hele mitt liv, formet meg til en fotballspiller, som var akkurat slik fotballverden ville ha, i håp om en dag å få makt til å påvirke, og en dag bli tatt på alvor. Men nå innså jeg at fotballspillere bare ble tatt på alvor av andre fotballspillere, aldri av en større allmennhet.»
I MIDTEN AV SEPTEMBER reiste han til Finland med landslaget.
Landslagssjefen sa at han hadde utviklet seg i Italia, Martin trodde det var fordi han hadde blitt likegyldig. Under en kamp hadde han jaget en motspiller over halve banen og taklet ham.
Martin holdt på å renne over. En dag han kom hjem etter trening, var vertinnen rasende på ham. Hun skrek og bannet.
«Du får holde rent på rommet ditt og ikke kaste papir rundt deg.»
Hun truet med at enda en spiller ville bli sendt inn om han ikke skjerpet seg.
Martin gikk opp på rommet. Gulvet var renset for papirer. Han leitet etter arkene i hylla, i skuffa. Borte. Hun hadde kastet det. Martin ble rasende.
— Den dagen forsvant min tro på at jeg passer inn i den verdenen, sier han.
«Det fantes aldri noe alternativ, konsekvensen av å gi opp sin drøm og den tid jeg hadde lagt ned på den krevde at jeg tok livet av meg (...) Å leve med bildet av seg selv som mislykket, hjemvendt proff framsto som verre enn å være død.»
Martin sitter i sin nye by og ser reprisen av sine tyngste timer.
— Det var som en rituell handling. Jeg redde opp sengen, gjorde min verden rundt meg så klinisk som de ville ha det. Dere vil få det som dere vil. Men det vil skje uten meg.
Han hadde planlagt selvmordet sitt.
— Jeg skar meg med barberbladet i håndleddet. Én gang, og to ganger. Jeg så blodet renne. Jeg svimlet. Jeg forsto at jeg ikke kom til å våkne opp igjen. Det fortonet seg som en lettelse. Jeg husker ... at jeg tar meg inn i soverommet, for å legge meg på sengen. Jeg kommer aldri så langt, før jeg ramler.
David Bowie sang «She?ll drive the big car».
HAN VÅKNET PÅ sykehuset. Psykiatrisk avdeling.
Han kunne høre stemmer. En ung manns gråt, et skrik, tikking fra ei veggklokke. Tre kvinner i grønne frakker og en mann med sterkt etterbarberingsvann, sto over ham.
— Hva gjør jeg her? spurte Martin Bengtsson, med sprukken stemme.
— Husker du ikke? sier mannen.
Han får panikk, veggene begynner å røre på seg. Rundt ham kan de høre ham skrike.
«Mannen med sprøyten tar et hardt tak rundt armen min, jeg forsøker å slite meg løs. Så blir alt svart igjen.»
Den natta fortalte en pleier hva han hadde gjort. En kvinne på spillerhjemmet hadde funnet ham livløs på gulvet, med den ene armen dekket av blod.
Hun hadde ringt etter ambulanse.
— Øynene mine var helt ... vidåpne. Borte. Det var ingenting igjen, har jeg fått fortalt. En vellykket fotballspiller i Inter skjærer seg opp. Det var utenkelig. De undersøkte om jeg kunne fått epileptisk anfall, falt og slått meg på sengekanten.
Martin rister på hodet. Vi tenker på Abdon Porte, landslagsspilleren fra Uruguay, den eneste fotballspilleren vi kjenner som har tatt sitt liv. Han var elsket, men lykkestjernen hans sluknet. Satt ut av laget. Publikum vendte seg mot ham.
En kveld i 1918 tok han seg inn på lagets arena. De fant ham om morgenen, i midtsirkelen. I den ene hånda hadde han revolveren, i den andre et brev.
MARTIN BENGTSSON døde ikke. På sykehuset fikk han oppnevnt psykolog:
— Hun kom inn. «Hva faen har du gjort? Er du dum i hodet? Du har alt du kan ønske deg. Modeller du kan ligge med, fet bil, penger du kan kjøpe for, du spiller på Inter.»
— Da måtte jeg si: «Denne syke fotballverden betyr ingenting for meg. Jeg vil heller dø enn å være her. Jeg lever i et fengsel.» Da trodde de i hvert fall at jeg var syk! Så fikk jeg en sprøyte til og sovna igjen.
Han smiler.
Hans mor kom ned og hentet ham. De fløy hjem.
— Jeg hadde bygd mitt liv på fotballen. Drømmen min sluttet der, på et sykehus i Milano. Jeg har laget en sang om det jeg opplevde i Italia, sier han.
Han spør om vi vil høre. Han trykker på record. Den sarte vokalen fyller rommet. Han synger om demonene på rom 62.
«Have you seen the walls in a mental hospital, when the night comes, and you?re screaming yourself to sleep,
And have you felt the pain from the razorblade, when it gets through, and your blood dripping to the ground.»
Så kommer han til refrenget.
«I?ve been trying so hard today, To get my feet on the road again.»
— Jeg har tenkt på noe, sier Martin siden.
— Hvem var syke? De eller meg? Jeg hadde rett til å skrive tekster, til å gå ut og kjøpe melk eller handle plater. Man blir sjelelig syk om man ikke får uttrykke seg. Nå er jeg frisk fordi jeg får lettet på trykket.
HAN HUSKER tida etter Italia som kanskje den verste i sitt liv.
— Det var et helvete. Skammen. Jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Kommet hjem med halen mellom beina, med svak psyke. Fotballspilleren skal ikke være svak. Jeg holdt meg inne, var redd for å møte folk. «Hvorfor, Martin? Du forlater Inter! Har du blitt knullet i ræva?» spurte noen. Jeg dro til Göteborg, til min venn Erika. Hun bor 50 meter fra Nya Ullevi. Jeg lå der og hørte på jubelen fra kampene. Jeg var på bunnen.
Han innså at han trengte terapi.
— Jeg kan takke psykologen min for at jeg lever i dag. Hun hjalp meg til å forstå hva som hadde skjedd. Jeg gikk i bunnen, en hel barndom. Og så tok jeg livet av en del av trenerne mine i drømmehypnose. Ja, jeg myrdet dem. Stakk dem. Det var jo en symbolsk handling. Jeg måtte gjøre det for å bli hel som menneske, sa hun.
Han smiler.
— Det høres sykt ut, jeg vet.
HAN GÅR bort i vinduet, fyrer opp en ny røyk, ser stille ut på treet i bakgården.
— Jeg har skrevet en tekst om det. Tida etter at jeg hadde våget meg ut igjen. Jeg tok toget til Oslo, der noen av mine venner bodde. Jeg gikk opp Karl Johan, til Munkedamsveien. Møtte mine beste, og tenkte: Jeg har folk som bryr seg om meg. Så brast jeg.
«Han grät sina första tårar på Oslo central. Just när tågen hade slutat dåna var det allt som fanns kvar.»
Martin kjente at det fortsatt kriblet i føttene.
— Jeg ville gi fotballen et forsøk til. Jeg startet på Örebro, på andrelaget der. Da det begynte å gå bra, og avisene skrev «SE! Nå er han tilbake!» da tenkte jeg: Denne reisen vil jeg ikke gjøre en gang til. Jeg satt i garderoben etter en kamp, jeg hadde scoret to mål, men det gjorde meg ikke glad.
DEN KVELDEN samlet han foreldrene i stua. «Pappa og mamma, jeg har sluttet med fotball.»
— Jeg sa til pappa: «Jeg vil gjøre ting du har gjort, skrive, skape, produsere.» Det var en lettelse. Jeg begynte å gråte, slik man gjør når en tung byrde slipper fra brystet. Det var gledestårer, og litt sorg. Fotballen var som et kjært barn for meg. Jeg forlot en stor del av livet mitt den dagen.
- Men, sier Martin, det var viktig å skjære det rett av. Over. Jeg kan aldri trappe ned, spille i lavere divisjoner.
Han spilte sesongen ut. Da han etter siste kamp forklarte at han skulle legge opp, kom det som et sjokk for alle.
— Jeg husker treneren min felte en tåre.
Da han pakket sine saker ut av garderoben ble Martin grepet av en rar følelse. Han ser det for seg som en sort-hvitt-film.
«Det var nesten som jeg trodde jeg kunne fly. Følelsen som jeg nesten i hele mitt liv hadde søkt etter, var der. Da jeg med et barns naive øyne vandret ut av garderoben, ut i den riktige verden utenfor fotballverdens firkantede krittlinjer. Ut i friheten. Mens jeg ruslet hjem tenkte jeg på den hunden jeg så utenfor vinduet på sykehuset i Milano, hunden som vegret seg mot å bli satt bånd på. Jeg lo for meg selv. Hvorfor skulle man bli satt bånd på om man har en hel park å springe rundt i?»
HAN BEGYNTE å selge plater, ble journalist, laget web-tv. Dessuten begynte han på boka om sin historie.
Han dro til Öland. For å fullføre «I Skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm».
— Det var mye rykter om hva som hadde skjedd meg. Jeg ville sette ord på det. Jeg ville gi et innblikk i en verden folk ikke kjenner. Da jeg hadde skrevet siste linja, gikk jeg en tur i natta, gjennom skogen, satte meg ned på en benk på stranda. Der tok vi farvel. Fotballen og jeg. Jeg tok tilbake makta over meg selv.
Nå holder han foredrag om innholdet i boka, som har vakt stor oppsikt i Sverige.
— Jeg har snakket til psykologer, advokater, eldre, spillere. Jeg har hørt fra alle, minus det svenske fotballforbundet. Ikke det at boka mi skal være en fasit, men den kan være underlag for å diskutere. Det går spillere rundt på det svenske U-landslaget i dag, det vet jeg, som tenker de tankene jeg tenkte. Jeg får mail fra dem. Forholdene er sikkert like i Norge.
Bengtsson vil menneskeliggjøre fotballen.
— Og hva er det å være menneskelig? spør han fra sin leilighet i Berlin.
— Jo. Skuffet. Nysgjerrig. Sint. Dum. Emosjonell. Nedstemt. Vennlig. Utrivelig. Trøtt. Som fotballspiller skal du ikke vise slikt. Du skal stenge av den verden, du behøver ikke være menneske som fotballspiller. Tragisk nok er det mange sterke individer som forsvinner. Fotball er for alle, sier de så fint i Sverige. Virkeligheten er ikke slik.
— Dette er budskapet mitt, sier han. — Du skal ikke være redd for å forandre retning. Slepp det!
— Har du noen venner igjen i fotballen?
Han tenker.
— Jo, jeg har én ... Emil Johansson, en back i Hammarby. Jeg var også på besøk hos en kompis i FC Köbenhavn. Da jeg så noen på trening der bli stilt opp med rumpene bare, for å skulle bli skutt på, minnet det meg om hvorfor jeg hadde sluttet.
Martin smiler. Vi spør ham om hva han tenker om Zlatans suksess i Inter, og hans 110 millioner i året.
— Han har sikkert råd til å kjøpe de skivene han vil. Men jeg er ikke interessert i pengene hans.
HAN TAR på ei jakke, slukker lyset, går ned trappa, ned Waldemaarstrasse, ned Adalberstrasse.
— Mitt liv skal til og med bli teater nå. Sprøtt.
Han forteller om menneskene han har møtt i Berlin, som fyller ham med ny inspirasjon.
— Karen som jobbet på Wall Street før han hadde møtt veggen og kommet til Berlin for å få skikk på livet sitt. En vietnamveteran, og en ballerina som har danset i Moskvaballetten. Og de eneggede tvillingene som snakker i synk.
Han snakker om sin helt Joakim Thåstrøm, den svenske låtskriveren og artisten.
— Thåstrøm kompromisser ikke. Har du hørt sangen «Kaos passageraren»? Jeg er rørt av den teksten. Den sier noe om at det er ok å være dum og rar. Man behøver ikke være bra.
DER BORTE, mens vi sitter på restauranten, kjører en bilist på en syklist. Syklisten reiser seg. Ingen dør. Nede i sin tredje øl, sier Martin:
— Det er sykt å tenke på at jeg har spilt fotball. Jeg trives bedre nå, når jeg ikke spiller. Jeg er tilfreds for første gang i mitt liv.
Men av og til kommer minnene om Milano til ham. Martin Bengtsson spiller denne siste sangen for oss, det er fire år siden han nesten døde.
«Från mitt rum hörs ett avgrundsvrål,
Jag har givit och jag har testet allt som går,
Man hoppas alltid det ska sluta gott,
En hand som famnar din trots allt du kastat bort,
Jag laddar om räknar ett, två, tre,
I min dödslek är det ingen som får va män,
Men jag tog första pendeltåget därifrån,
Tvagga kroppen med amoniak från top till tå,
ändå känns det som jag har kvar,
med hjärta i Lombardia, på deras hospital»
bok@dagbladet.no
PS. Utdragene i kursiv er hentet fra Martin Bengtssons bok «I skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm».
Jeg tok en dusj i åttetida og kledde på meg. I CD-spilleren spilte jeg David Bowies Reality. (...)
Jeg sto foran speilet på badet med apatisk og stirrende blikk. Det var ingenting igjen i det blikket. Det var blikket til en mann som hadde blitt en robot. Blikket til et menneske som ofret sitt følelsesliv, fornektet sin drivkraft til å skape og uttrykke seg.
Det som inntraff denne dagen var i mine øyne en sunn menneskelig handling som beviste at det lille som var igjen av meg vegret seg mot å forsvinne inn i en tankeløs tåke der framgang og resultater var det eneste som skulle bety noe.
En drøm om noe som bare handlet om å bli så rik som mulig, få så mye status som mulig og avslutte karrieren - som en militær - med en medalje rundt halsen.
Denne innsikten hadde drevet meg til å slå av mobilen tre dager tidligere og forberede min død.»
MARTIN BENGTSSON hadde alt. En hel verden.
Proff i Inter, en av verdens største klubber. Han var Sveriges guttelandslagskaptein, en pen gutt, rik på venner, kalt den nye Wayne Rooney. Han var 17 år.
Men denne høsten i Milano 2004 hadde dagene hans blitt så sorte at han ønsket å ta livet sitt.
«Framfor meg lå de hvasse barberbladene (...) Jeg tok et dypt åndedrag før jeg startet, jeg byttet til låt nummer 6, og lukket øynene.
Smerten var lik som smerten jeg fikk da jeg lå nedtrykket på en gjørmet fotballbane og tre ungdomsskoleelever hadde brukt meg som punchbag.
Første sparket kjentes, første snittet i håndleddet. Siden forsvant smerten, og gled over i en bedøvende følelse. Tilbake var bare synsinntrykkene, blodet og små sår som åpnet seg langs håndleddet.
Jeg ble trukket forsiktig inn, som offeret i spindelens vev, og til slutt kjente jeg hvordan sanseinntrykkene fløt sammen. Musikken som strømmet inn i ørene, bassen som spilte sammen med mine pulserende, blødende håndledd, og jeg fikk det vanskeligere å feste blikket. (...)
Jeg gikk vaklende ut av badet, støttet meg mot veggen, tok meg inn på mitt rom og falt sammen akkurat innenfor dørterskelen. Snart er jeg der, tenkte jeg og lo inni meg. Så ble alt svart.»
DET ER fire år siden nå. Martin Bengtsson døde ikke. Han bor i Berlin.
«Ni är välkommna för en intervju. Ni kan ta taxi till Oranienstrasse 34. Jag sitter pa ett café där som heter Luzia. Allt gott!// Martin» inviterte han.
Vi går av undergrunnen på Kottbusser Tor, Kreuzberg, Berlin. I en dyp sofa sitter han. En sped mann. Martin Bengtsson hilser. Smiler.
- Jeg står opp tidlig, går hit som om det er et arbeid, sitter her og skriver på min roman, som er halvferdig, går hjem, jobber med musikk til åtte-ni om kvelden, så går jeg ut og treffer kompiser. Jeg har vært her i tre måneder nå. Jeg har fått ro. Jeg henger med andre forfattere, filmmakere, teaterfolk. Vi leser opp for hverandre. De kan forstå.
SIRENER. Ulende, skjærende, ekle sirener. De overdøver samtalen, vi må stoppe.
- Oranienstrasse er en egen festival, sier Martin.
- En smeltedigel av kulturer. Kunstnere, businessmenn, knarkere, homoer, transvestitter, tyrkere ...
Midt i dette bildet sitter Martin Bengtsson. Øynene hans lever. Ansiktet hans har en alvorlig grunntone, men plutselig slår han opp i et spesielt smil. Han tar en røyk ut av Pall Mall-pakka.
Han er ikke proff lenger. Ikke engang fotballspiller. Snart skal han lete fram et bilde på laptopen sin.
- Her fant de meg. På gulvet der, peker han.
- Hvorfor gjorde du det, Martin?
Han dveler et sekund.
FOR Å FORSTÅ Martin Bengtssons historie, må vi gå 15 år tilbake.
Han husker dagen han gikk med sin far og kjøpte et par svarte Diadora fotballsko. Og en fotball. Den kvelden åndet han inn duften av fotballskoskinn.
«Den underbara doften av sportaffär och syntet.»
Han hadde rød trøye, blå shorts på den første IK Sturehov-treningen. Det viktigste var at man ikke bannet, ikke driblet, at alle fikk være med «fordi alla er likedana».
Flyktningen Muhammed fikk navnet Kalle, siden det var enklest for alle. Etter hvert sluttet Muhammed, han ville ha sitt riktige navn. En annen gutt ble sprutet kaldt vann på i dusjen, og forlot laget.
«Igjen ble pojkarna som lo i kapp. Alle unntatt jag.»
MARTIN VAR en målsnik, sa de, en sleip liten jævel, en utspekulert dribler.
Det var våren 94. Martin var åtte år. Han satt med sin far.
- En dag skal jeg spille fotball i Italia, akkurat som Marco van Basten.
- Det er klart du skal, svarte faren.
Snart kretset hele livet hans rundt proffdrømmen. En kveld i 1995 så han et tv-innslag om Ajax' akademi. Unggutta levde nesten som fotballproffer. Martin innså at det ikke holdt med lagtrening.
Morgenen etter skisserte han sin plan. På et A5-ark. Tre timers egentrening hver dag. Pluss styrketrening, 100 situps og 30 armhevinger. Han trente finter på vei til skolen, la inn en time til sammen i friminuttene, en time etter skolen, og en time etter middag.
Han sto i mørket og sparket ball. Han fant tomme garasjer. Han trente teknikk med en tennisball før han la seg om kvelden. Hvert sekund telte.
Helt nederst på Martins ark sto en tidsplan. I 14-årsalderen skulle han spille i Allsvenskan, som 16-åring skulle han være proff i Italia.
MARTIN SITTER ved dette kafébordet i Berlin og forteller at han sluttet å omgås sine venner, at fotballen ble en besettelse for ham.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med ham. I 1996 begynte faren å bli urolig.
- Jeg var anorektisk også, jeg dro på toalettet rett etter å ha spist, for ikke å bli feit. Sykt.
Det er usammenhengende minner nå, en dis. Åra fra han var 9 til 13. Martin fantaserte om at de snakket om ham rundt kjøkkenbordene. Fantasien ble et hjelpemiddel for ham, for å orke å fortsette. Han trente nå med tre alderstrinn, han spydde på skolen av utmattelse.
«Det var en avhengighet på lik linje med alkohol, sigaretter eller narkotika. Abstinensen var den samme, den som ikke bygger på den egentlige lykken eller følelsen av rusmidlene man tar, men snarere på redselen og angsten som kommer når man ikke tar den. Jeg var en misbruker på avvenning.»
GJENNOM PARKEN, Engendammen, duften av lilla roser.
Sola gløtter ned på Martin Bengtsson. Han har hatt på hodet, oransje T-skjorte, en brukt bestefarsbukse, boots i skinn.
- Jeg holder på å finne nye spor i meg selv. Gjennom musikken og skrivinga. Jeg har funnet en bra plattform i livet mitt. Det fotballverden har gitt meg, er at jeg klarer å være utadvendt, jeg kan stå på en scene uten angst, og jeg har en tro på at det går an å oppfylle drømmer. Jeg dør ikke om jeg ikke klarer det. Det blir ikke verre i mitt liv. Enn det var.
Han husker den dagen landslagledelsen for 15-åringer skulle lese opp en tropp etter en samling. Martin følte at hans liv hang i en tynn tråd som når som helst kunne ryke.
Han var ikke uttatt. Han sprang ut, la seg ned på ei grassmatte og gråt som et barn.
Men et halvt år seinere landet et brev i postkassen hans. Det var innkallelsen. Sveriges guttelandslag, firenasjonersturnering i Portugal.
«Da jeg fikk min gule landslagsdrakt i hånda, kjente jeg meg så lykkelig.»
Han spilte seg til fast plass på landslaget, scoret, vant selvtillit, opplevde sin første pressekonferanse.
«Å være en del av det svenske guttelandslaget er 50 prosent fotball og 50 prosent vett- og etikklære (...) Halve tiden tilbringer du på fotballbanen, andre halvdel foran en svart-hvit overheadprojektor der det står hvordan du skal te deg for å bli elitespiller.»
- Først føltes det absurd, men deretter lukket jeg øynene og fulgte dem. Indoktrinert som vi var.
«Akkurat som religionen prøver fotballbevegelsen å favne om alt, alt som hører et menneske til. Alle timer i døgnet, alle steg man tar, alle følelser og alle tanker. Det var som en religiøs reise, med prekner og øvelser i grupper og der målsetningen var å få mennesker til å synes og tenke likt.»
PÅ BANEN nøt Martin landslaget, det var utrolige opplevelser for ham.
Høsten 2002. Han er 16. Mystiske menn i solbriller hadde lusket rundt siden han kom med på landslaget. Chelsea er den første klubben som inviterer ham på prøvespill. Han blir innkvartert på luksushotell i London. På banen gjør han det bra, scorer mål etter ti minutter i sin første treningskamp. Et venstreskudd i krysset.
Da han kom hjem lå der invitasjon om prøvespill fra Ajax. Han trodde det var spøk, men det var sant. Oppholdet kulminerte i at han møtte sin barndoms store idol. Marco van Basten.
«De lokale journalistene godtet seg i dramaturgien. Det unge talentet som tross sin fysiske begrensning, ved hjelp av teknikken, hadde tatt seg inn fotballens lokale finrom.»
I februar 2003 debuterte han for Örebro i Allsvenskan. Han var 16, helt uten respekt snurret han rundt med motstanderen. Han ga to målgivende. Førstesidene skrek.
MARTIN HAR invitert oss hjem. Waldemaarstrasse. Dette huset av tysk mur. Det er ingen van Basten på veggene her. Men et knippe mørke, store malerier.
— Det er min kjæreste Sofia som har malt.
Og der, ei gassmaske som dekor. En nesten tom Chianti-vin, en enda tommere flaske Rioja, en pakke Wasa knekkebrød, Wellness Flakes, hans svenske pass, noen Ebba Grön-album.
— Jeg har fått både sykkel og tv av naboen.
Han tenner en ny røyk, stiller seg opp ved vinduet ut mot bakgården med det gigantiske treet.
— Kaffe?
Kaffetrakteren hans låter som et fly. Og oppvasken er full. Og senga hans, den halv-oppredde, har ikke føtter, den står rett på gulvet.
— Jeg har 30 låter, skisser til 70. Denne synthen er god, den gir 2000 lyder. Om jeg vil ha et tolvmanns strykeorkester får jeg det, om jeg vil ha industrielle trommer får jeg det.
Men han griper en hvit el-gitar nå. Trykker record. Stemmen hans er sjelfull. Det låter fint.
«Jag ångrar ingenting jag nånsin gjort, sväljer stolt Zoloft och Prozac, ser min barndom flyga bort.»
VI SNAKKER mer om det som var.
— Jeg var 16-17 år, jeg oppdaget at det fantes en verden utenfor fotballen. Jeg hadde satt på The Clash på stereoen i garderoben en gang. Visste ikke at det med musikk var en oppgave som tilhørte de eldre gutta. «Narkomusikk», fikk jeg høre. Jeg begynte å bli fysisk dårlig når jeg steg inn i garderoben.
Han klipte hull i sine jeans, fikk hull i øret, anskaffet dreadlocks.
— Jeg ville finne en identitet som skjøre ungdommer er på jakt etter i den alderen. Da leter jo man etter hvem man er. Jeg ville uttrykke noe eget. Med klær og musikk.
Martin Bengtsson lyttet heller til Kurt Cobain enn sine lagkamerater.
«Men et sted der inne fantes min drøm igjen, som et lite embryo i mitt hjerte. Drømmen om å bli fotballproff, drømmen om å bevise (...) at man kunne være fotballspiller og samtidig mene og tenke fritt.»
DET VAR slutten av oktober 2003 og sesongen skred mot slutten. Hans agent Patrik ringte. En klubb hadde blitt imponert av landskampene hans.
En representant hadde fløyet til Sverige den formiddagen for å se ham spille.
— Hvilken klubb er det? spurte Martin.
— Vil du virkelig vite det? svarte Patrik.
— Det er Inter, sa han.
Martin klarte først ikke få fram et ord.
— Jeg vet du er Milan-fan. Håper det er ok, sa agenten og lo.
Martin Bengtsson ble Inter-fan i en fei. Han gjorde to mål i kampen der klubben satt på tribunen. Dagen etter inviterte Inter ham på prøvespill, først med andrelaget. Han var høy av lykke.
I MIDTEN AV november fløy han.
Han husker de aggressive mopedene, den sure duften av smog, bilene som tuter etter kvinnene.
«I restauranten ble jeg betraktet som en utenomjordisk skapelse av de andre spillerne da jeg steg inn der med dreadlocks ned til skuldrene og min revolusjonære klesstil. Ingen Armani, Ingen Gucci.»
På banen åpnet han bra, i en testkamp mot A-laget ga han en målgivende og slo tunnel på Marco Materazzi. Materazzi slo krokfot på ham. Martin ble kalt Bob Marley, av rastaflettene.
Etter tre dager ringer agenten igjen.
— De vil ha deg! Du er spilleren de har lett etter.
«Jeg husker jeg sto i leiligheten min, støtte meg mot kjøkkenbordet for ikke å falle. Det jeg følte var en slags topp av ulike følelser: lykke, opprømthet, nervøsitet, sorg, nysgjerrighet, redsel, litt lykke igjen.»
Martin klippet håret, skrev under på en 2,5 års kontrakt med utviklingslaget.
Over 20 000 i måneden etter skatt, og hus der de andre talentene bodde, før de skaffet egen leilighet.
HAN STO PÅ Arlanda. «Det er klart for avgang Milano», ropte de.
— Alle disse åra rullet som en revy gjennom hodet mitt. Alt jeg hadde ofret. Ventetida var over. Morsan gråt.
Han klemte om henne en siste gang før han snudde seg og gikk mot gata.
Milano var vakker den dagen i januar 2004. Han kom til hjemmet for de unge spillerne. Det første han la merke til var gjerdene og videokameraene.
Men villaen var vakker, med røde roser som vokste under to vinduer som vendte ut mot gata.
Han lå i senga si den kvelden, så i taket, og tenkte:
«Oj, nå spiller jeg for Inter.»
Dagen etter bar det til treningsanlegget Appiano. Nede i garderoben duftet han liniment og Armaniparfyme. Martin fyrer opp en ny røyk.
— Å komme til Inter og Italia var som en nyforelskelse. Det var skitspennende.
«Adrenalinet jeg kjente da jeg dro på meg Interdrakta gjorde at jeg kunne løpe til solnedgangen om det var så.»
Martin driblet, slo farlige innlegg. Gazzetta dello Sport skrøt av ham. Snart skulle han score sitt første mål. En hel volley.
«Det var en fantasisk følelse, å bli omfavnet av mine nye lagkamerater, høre dem skrike en masse italienske ord som jeg ikke forsto, se treneren juble ved sidelinjen og rope mitt navn (...) og høre publikums applaus, se fotografene rette sine objektiver mot meg, høre avtrykkene av blitsene.»
Han hadde aldri vært lykkeligere. Han fikk oppleve cupfinaler, fikk spille og trene med verdensstjerner, Vieri, Materazzi og Adriano.
Han dro på de eksklusive klubbene på kveldene. Han hadde flust av penger. I de fasjonable strøkene av Milano lot han pengene rulle. Sko, skjorter, cd-er, parfymer, jakker, klokker, telefoner.
«Shoppingen ga meg kick, en liten lykkerus, som forsvant ganske fort.»
I MIDTEN AV MARS, før han fylte 18, gikk menisken i kneet av på trening. Det krevde operasjon.
— Jeg hadde kommet inn i hverdagen, men nå måtte rutinene og rytmen brytes.
Det skulle ta en måned å bygge opp kneet igjen. Mens kameratene dro på bortekamp, satt han igjen i huset. Ensomheten ga ham tid til å reflektere.
— Hvem er jeg som menneske når jeg ikke har fotballsko på føttene? Jeg fant ikke noe svar. Det skremte meg. Jeg hadde ingenting. Står livet mitt og faller på kneet?
Selv shoppingen var blitt intetsigende for ham.
«Det jeg oppdaget skulle på mange måter forandre meg. Jeg innså at alle dager så like ut. Alle uker, alle måneder. Ansiktene på mine kamerater så like ut. Det var en tomhet i blikkene som alle prøvde å døyve gjennom spøk, sjargong og i noen tilfeller ved hjelp av solbriller. Vi så ut som en gjeng aper, tenkte jeg. Eller i alle fall en gjeng tankeløse zombier».
Han fant glede i fotballen. Men en uro bygde seg opp i ham. Det ble ikke bedre av at de på spillerhjemmet ikke fikk ha besøk i sesongen.
I BEGYNNELSEN AV AUGUST dro han med laget til sesongoppkjøring i høyden i Østerrike.
Den italienske forsesongen var knallhard, med blodsmakende løpstester.
Men han driblet, spøkte, følte tilhørighet og skjebnefellesskap med gutta igjen. Helt til en kveld hvor et par av gutta ble tatt på fersken for å røyke marihuana. Tilbake på spillerhjemmet mot slutten av uka ventet den kollektive straffen.
Da han kom inn etter å ha spist ute en kveld, ropte verten etter ham.
«Fra nå holder du deg her. Du beveger deg ikke utendørs på kvelden.»
Reglene skulle skjerpes. Martin følte seg straffet for noe han ikke hadde med å gjøre.
— Vi ble innelåst i huset, med videokameraer som overvåket oss. Vi ble kjørt til trening, og fraktet til døra etterpå. Vi måtte ha tillatelse til å forlate huset.
Han lå i senga si og tittet ut gjennom det lille takvinduet.
«Jeg hadde begynt å føle meg som en fange i det som var ment å være mitt hjem. Det pågikk en psykisk krig i hodet mitt (...) ettersom miljøet sakte kvalte mine følelser og min kreativitet og istedet forvandlet meg til en robot som gikk på kommando.»
HAN BEGYNTE å holde seg for seg selv. Låste døra.
Forsvant bort i sine egne tanker. Noe sa ham at han skulle kjøpe en gitar. Og et notehefte. Han begynte å skrive. Rett fra hjertet, usammenhengende og sort. Mørk e-moll. På sett og vis holdt de destruktive tekstene ham oppe.
Han sank inn i musikken. The Smiths, Bowie, Dylan.
— Jeg fylte opp en større og større del av gulvet med papirer jeg hadde skrevet på. Jeg fant en glede, noe eget, sier Martin.
«Jeg kunne ikke lenger identifisere meg med de skinnende bilene, jakten på pene modeller og livet som proff.»
Han hadde kjøpt ti par sko den siste måneden. Han innså at han bare brukte ett par.
«Og alle disse bilene som sto parkert på Appiano Gentile var bare leketøy og en måte å hevde sin mannlighet ved hjelp av noe annet enn kuken.»
Martin hadde fått nye forbilder.
«Bowie, personer som aldri kompromisset med seg selv og som faktisk påvirket. Jeg hadde kompromisset med meg selv i hele mitt liv, formet meg til en fotballspiller, som var akkurat slik fotballverden ville ha, i håp om en dag å få makt til å påvirke, og en dag bli tatt på alvor. Men nå innså jeg at fotballspillere bare ble tatt på alvor av andre fotballspillere, aldri av en større allmennhet.»
I MIDTEN AV SEPTEMBER reiste han til Finland med landslaget.
Landslagssjefen sa at han hadde utviklet seg i Italia, Martin trodde det var fordi han hadde blitt likegyldig. Under en kamp hadde han jaget en motspiller over halve banen og taklet ham.
Martin holdt på å renne over. En dag han kom hjem etter trening, var vertinnen rasende på ham. Hun skrek og bannet.
«Du får holde rent på rommet ditt og ikke kaste papir rundt deg.»
Hun truet med at enda en spiller ville bli sendt inn om han ikke skjerpet seg.
Martin gikk opp på rommet. Gulvet var renset for papirer. Han leitet etter arkene i hylla, i skuffa. Borte. Hun hadde kastet det. Martin ble rasende.
— Den dagen forsvant min tro på at jeg passer inn i den verdenen, sier han.
«Det fantes aldri noe alternativ, konsekvensen av å gi opp sin drøm og den tid jeg hadde lagt ned på den krevde at jeg tok livet av meg (...) Å leve med bildet av seg selv som mislykket, hjemvendt proff framsto som verre enn å være død.»
Martin sitter i sin nye by og ser reprisen av sine tyngste timer.
— Det var som en rituell handling. Jeg redde opp sengen, gjorde min verden rundt meg så klinisk som de ville ha det. Dere vil få det som dere vil. Men det vil skje uten meg.
Han hadde planlagt selvmordet sitt.
— Jeg skar meg med barberbladet i håndleddet. Én gang, og to ganger. Jeg så blodet renne. Jeg svimlet. Jeg forsto at jeg ikke kom til å våkne opp igjen. Det fortonet seg som en lettelse. Jeg husker ... at jeg tar meg inn i soverommet, for å legge meg på sengen. Jeg kommer aldri så langt, før jeg ramler.
David Bowie sang «She?ll drive the big car».
HAN VÅKNET PÅ sykehuset. Psykiatrisk avdeling.
Han kunne høre stemmer. En ung manns gråt, et skrik, tikking fra ei veggklokke. Tre kvinner i grønne frakker og en mann med sterkt etterbarberingsvann, sto over ham.
— Hva gjør jeg her? spurte Martin Bengtsson, med sprukken stemme.
— Husker du ikke? sier mannen.
Han får panikk, veggene begynner å røre på seg. Rundt ham kan de høre ham skrike.
«Mannen med sprøyten tar et hardt tak rundt armen min, jeg forsøker å slite meg løs. Så blir alt svart igjen.»
Den natta fortalte en pleier hva han hadde gjort. En kvinne på spillerhjemmet hadde funnet ham livløs på gulvet, med den ene armen dekket av blod.
Hun hadde ringt etter ambulanse.
— Øynene mine var helt ... vidåpne. Borte. Det var ingenting igjen, har jeg fått fortalt. En vellykket fotballspiller i Inter skjærer seg opp. Det var utenkelig. De undersøkte om jeg kunne fått epileptisk anfall, falt og slått meg på sengekanten.
Martin rister på hodet. Vi tenker på Abdon Porte, landslagsspilleren fra Uruguay, den eneste fotballspilleren vi kjenner som har tatt sitt liv. Han var elsket, men lykkestjernen hans sluknet. Satt ut av laget. Publikum vendte seg mot ham.
En kveld i 1918 tok han seg inn på lagets arena. De fant ham om morgenen, i midtsirkelen. I den ene hånda hadde han revolveren, i den andre et brev.
MARTIN BENGTSSON døde ikke. På sykehuset fikk han oppnevnt psykolog:
— Hun kom inn. «Hva faen har du gjort? Er du dum i hodet? Du har alt du kan ønske deg. Modeller du kan ligge med, fet bil, penger du kan kjøpe for, du spiller på Inter.»
— Da måtte jeg si: «Denne syke fotballverden betyr ingenting for meg. Jeg vil heller dø enn å være her. Jeg lever i et fengsel.» Da trodde de i hvert fall at jeg var syk! Så fikk jeg en sprøyte til og sovna igjen.
Han smiler.
Hans mor kom ned og hentet ham. De fløy hjem.
— Jeg hadde bygd mitt liv på fotballen. Drømmen min sluttet der, på et sykehus i Milano. Jeg har laget en sang om det jeg opplevde i Italia, sier han.
Han spør om vi vil høre. Han trykker på record. Den sarte vokalen fyller rommet. Han synger om demonene på rom 62.
«Have you seen the walls in a mental hospital, when the night comes, and you?re screaming yourself to sleep,
And have you felt the pain from the razorblade, when it gets through, and your blood dripping to the ground.»
Så kommer han til refrenget.
«I?ve been trying so hard today, To get my feet on the road again.»
— Jeg har tenkt på noe, sier Martin siden.
— Hvem var syke? De eller meg? Jeg hadde rett til å skrive tekster, til å gå ut og kjøpe melk eller handle plater. Man blir sjelelig syk om man ikke får uttrykke seg. Nå er jeg frisk fordi jeg får lettet på trykket.
HAN HUSKER tida etter Italia som kanskje den verste i sitt liv.
— Det var et helvete. Skammen. Jeg hadde forsøkt å ta livet mitt. Kommet hjem med halen mellom beina, med svak psyke. Fotballspilleren skal ikke være svak. Jeg holdt meg inne, var redd for å møte folk. «Hvorfor, Martin? Du forlater Inter! Har du blitt knullet i ræva?» spurte noen. Jeg dro til Göteborg, til min venn Erika. Hun bor 50 meter fra Nya Ullevi. Jeg lå der og hørte på jubelen fra kampene. Jeg var på bunnen.
Han innså at han trengte terapi.
— Jeg kan takke psykologen min for at jeg lever i dag. Hun hjalp meg til å forstå hva som hadde skjedd. Jeg gikk i bunnen, en hel barndom. Og så tok jeg livet av en del av trenerne mine i drømmehypnose. Ja, jeg myrdet dem. Stakk dem. Det var jo en symbolsk handling. Jeg måtte gjøre det for å bli hel som menneske, sa hun.
Han smiler.
— Det høres sykt ut, jeg vet.
HAN GÅR bort i vinduet, fyrer opp en ny røyk, ser stille ut på treet i bakgården.
— Jeg har skrevet en tekst om det. Tida etter at jeg hadde våget meg ut igjen. Jeg tok toget til Oslo, der noen av mine venner bodde. Jeg gikk opp Karl Johan, til Munkedamsveien. Møtte mine beste, og tenkte: Jeg har folk som bryr seg om meg. Så brast jeg.
«Han grät sina första tårar på Oslo central. Just när tågen hade slutat dåna var det allt som fanns kvar.»
Martin kjente at det fortsatt kriblet i føttene.
— Jeg ville gi fotballen et forsøk til. Jeg startet på Örebro, på andrelaget der. Da det begynte å gå bra, og avisene skrev «SE! Nå er han tilbake!» da tenkte jeg: Denne reisen vil jeg ikke gjøre en gang til. Jeg satt i garderoben etter en kamp, jeg hadde scoret to mål, men det gjorde meg ikke glad.
DEN KVELDEN samlet han foreldrene i stua. «Pappa og mamma, jeg har sluttet med fotball.»
— Jeg sa til pappa: «Jeg vil gjøre ting du har gjort, skrive, skape, produsere.» Det var en lettelse. Jeg begynte å gråte, slik man gjør når en tung byrde slipper fra brystet. Det var gledestårer, og litt sorg. Fotballen var som et kjært barn for meg. Jeg forlot en stor del av livet mitt den dagen.
- Men, sier Martin, det var viktig å skjære det rett av. Over. Jeg kan aldri trappe ned, spille i lavere divisjoner.
Han spilte sesongen ut. Da han etter siste kamp forklarte at han skulle legge opp, kom det som et sjokk for alle.
— Jeg husker treneren min felte en tåre.
Da han pakket sine saker ut av garderoben ble Martin grepet av en rar følelse. Han ser det for seg som en sort-hvitt-film.
«Det var nesten som jeg trodde jeg kunne fly. Følelsen som jeg nesten i hele mitt liv hadde søkt etter, var der. Da jeg med et barns naive øyne vandret ut av garderoben, ut i den riktige verden utenfor fotballverdens firkantede krittlinjer. Ut i friheten. Mens jeg ruslet hjem tenkte jeg på den hunden jeg så utenfor vinduet på sykehuset i Milano, hunden som vegret seg mot å bli satt bånd på. Jeg lo for meg selv. Hvorfor skulle man bli satt bånd på om man har en hel park å springe rundt i?»
HAN BEGYNTE å selge plater, ble journalist, laget web-tv. Dessuten begynte han på boka om sin historie.
Han dro til Öland. For å fullføre «I Skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm».
— Det var mye rykter om hva som hadde skjedd meg. Jeg ville sette ord på det. Jeg ville gi et innblikk i en verden folk ikke kjenner. Da jeg hadde skrevet siste linja, gikk jeg en tur i natta, gjennom skogen, satte meg ned på en benk på stranda. Der tok vi farvel. Fotballen og jeg. Jeg tok tilbake makta over meg selv.
Nå holder han foredrag om innholdet i boka, som har vakt stor oppsikt i Sverige.
— Jeg har snakket til psykologer, advokater, eldre, spillere. Jeg har hørt fra alle, minus det svenske fotballforbundet. Ikke det at boka mi skal være en fasit, men den kan være underlag for å diskutere. Det går spillere rundt på det svenske U-landslaget i dag, det vet jeg, som tenker de tankene jeg tenkte. Jeg får mail fra dem. Forholdene er sikkert like i Norge.
Bengtsson vil menneskeliggjøre fotballen.
— Og hva er det å være menneskelig? spør han fra sin leilighet i Berlin.
— Jo. Skuffet. Nysgjerrig. Sint. Dum. Emosjonell. Nedstemt. Vennlig. Utrivelig. Trøtt. Som fotballspiller skal du ikke vise slikt. Du skal stenge av den verden, du behøver ikke være menneske som fotballspiller. Tragisk nok er det mange sterke individer som forsvinner. Fotball er for alle, sier de så fint i Sverige. Virkeligheten er ikke slik.
— Dette er budskapet mitt, sier han. — Du skal ikke være redd for å forandre retning. Slepp det!
— Har du noen venner igjen i fotballen?
Han tenker.
— Jo, jeg har én ... Emil Johansson, en back i Hammarby. Jeg var også på besøk hos en kompis i FC Köbenhavn. Da jeg så noen på trening der bli stilt opp med rumpene bare, for å skulle bli skutt på, minnet det meg om hvorfor jeg hadde sluttet.
Martin smiler. Vi spør ham om hva han tenker om Zlatans suksess i Inter, og hans 110 millioner i året.
— Han har sikkert råd til å kjøpe de skivene han vil. Men jeg er ikke interessert i pengene hans.
HAN TAR på ei jakke, slukker lyset, går ned trappa, ned Waldemaarstrasse, ned Adalberstrasse.
— Mitt liv skal til og med bli teater nå. Sprøtt.
Han forteller om menneskene han har møtt i Berlin, som fyller ham med ny inspirasjon.
— Karen som jobbet på Wall Street før han hadde møtt veggen og kommet til Berlin for å få skikk på livet sitt. En vietnamveteran, og en ballerina som har danset i Moskvaballetten. Og de eneggede tvillingene som snakker i synk.
Han snakker om sin helt Joakim Thåstrøm, den svenske låtskriveren og artisten.
— Thåstrøm kompromisser ikke. Har du hørt sangen «Kaos passageraren»? Jeg er rørt av den teksten. Den sier noe om at det er ok å være dum og rar. Man behøver ikke være bra.
DER BORTE, mens vi sitter på restauranten, kjører en bilist på en syklist. Syklisten reiser seg. Ingen dør. Nede i sin tredje øl, sier Martin:
— Det er sykt å tenke på at jeg har spilt fotball. Jeg trives bedre nå, når jeg ikke spiller. Jeg er tilfreds for første gang i mitt liv.
Men av og til kommer minnene om Milano til ham. Martin Bengtsson spiller denne siste sangen for oss, det er fire år siden han nesten døde.
«Från mitt rum hörs ett avgrundsvrål,
Jag har givit och jag har testet allt som går,
Man hoppas alltid det ska sluta gott,
En hand som famnar din trots allt du kastat bort,
Jag laddar om räknar ett, två, tre,
I min dödslek är det ingen som får va män,
Men jag tog första pendeltåget därifrån,
Tvagga kroppen med amoniak från top till tå,
ändå känns det som jag har kvar,
med hjärta i Lombardia, på deras hospital»
bok@dagbladet.no
PS. Utdragene i kursiv er hentet fra Martin Bengtssons bok «I skuggan av San Siro, från proffsdröm till mardröm».
Emneord:
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen