— FOR TO ÅR SIDEN hadde jeg ikke gjort dette, vet du.

— Hva da?

— Sagt ja til å bli intervjuet. Blitt fotografert og sånt. Jeg trodde aldri jeg skulle tørre å gjøre det fordi jeg alltid har hatt kameraskrekk, og ...

— Er ikke du blitt konstant fotografert de siste tretti åra?

— Jeg hater det. Jeg har alltid vært redd for å skade partiet. Ødelegge for Carl. Men nå trenger jeg ikke tenke på det. Nå gjør jeg det jeg har lyst til.

Eli er for Carl det Dr. Watson var for Sherlock Holmes. Forståelsesfull, rask til hende og evig støttende. Trenger han flybilletter, trekker hun dem opp av lomma. Det er mange år siden han valgte slips selv. Politiske råd serveres på hodeputa. Men det å være «kona til» har sine sterke begrensninger. Det er derfor mange kvinner sluttet med det på 1960-tallet.

— Er det nå du slutter å være «kona til»?

— Nei. Jeg vil alltid være gift med Carl, og det er jeg stolt av.

— Har du ikke et problem med det begrepet?

— Nei, jeg synes det er flott jeg. Er du glad i en, bør du vel bare være stolt over å fortelle at dere er gift? Men det er først nå jeg begynner å stå på egne bein. Jeg føler meg mer selvstendig.

BOKA HENNES «ELSKERINNE, sekretær og hustru» solgte så mye mer enn Carls memoarer at forlaget hans ikke lenger opplyser salgstall. Vi skal ikke pirke i økonomi, men kan fortelle at Eli kjøpte seg et råskinn av en bil etterpå. Så ble hun programleder i «Studio 5». Et program som blir overraskende mye sett til tross for at nesten ingen finner knappen du må skru på på tv for å kunne ta det inn.

— Vet du at de har spurt meg tre ganger om å bli med i «Skal vi danse»? Jeg har sagt nei hver gang.

— Hvorfor det?

— Æsj, jeg vil ikke dumme meg ut på tv. Og så er de så unge og flotte og slanke de som er med. Nei, jeg er for gammel.

— Kanskje du legger større aldersbegrensning på deg selv enn omverdenen gjør?

— Du, jeg ser meg selv på tv. Nesten hver dag. Jeg ser hvor gammel jeg er. Du slipper ikke unna alderen. Jeg har ikke lyst til å dumme meg mer ut enn jeg har gjort. Så enkelt er det.

Hvem er den skrukkete dama, tenker hun? For så å oppdage at det var visst henne selv. På kontoret på Stortinget har hun ett eneste bilde av seg selv på veggen. Det er tatt for noen måneder siden i forbindelse med høstlanseringen av «Studio 5», og er så lyssatt og manipulert at hun er glatt som et militært strukket laken. Hun elsker det.

— Ja, det er tøft å bli eldre. Men jeg har ikke noe valg. Så lenge jeg er frisk er det greit. Jeg føler meg ikke gammel.

— Hvor gammel føler du deg?

— Som en førtiåring. Helt til jeg ser meg i speilet.

— Er det sånn at du vurderer plastisk operasjon?

— Jeg skal bli fryktelig rynkete før jeg tør å la meg skjære i med kniv. Jeg har sett det på tv. Det var fælt. De klippet, og løftet opp hele ansiktet. Da tenkte jeg at jeg aldri skulle gjøre det. Men aldri si aldri. Blir jeg fryktelig stygg og rynkete, kan det hende.

— Hva med Botox?

— Nei, det må være noe varig. Og Botox er en gift, du kan få lammelser og et øye som henger. Men man vet ikke hva jeg kan finne på å bruke pengene mine på. Jeg ser ikke ned på dem som velger å gjøre det.

ELI ER STRIGLET SOM EN RASEHEST. Hun lukter godt og er brun i november. Kanskje hun er som de gutta på gymmen som løfter og løfter og fremdeles kjenner seg for små?

— Har tv gitt mersmak?

— Det hadde vært kjempemorsomt å få tilbud om et eget talkshow. Jeg skulle ikke snakke om politikk, bare invitere de gjestene jeg hadde lyst til. Men et eget show er sikkert drømmen for mange. Det er trist at de kasserer eldre mennesker. De skal ha pene unge fjes, vet du. Det er bare de som får tv-jobber. Nei, jeg har nok ingen sjanse.

Noen ganger kjentes det ut som hun var gift med en fantasifigur. I perioder figurerte Carl oftere på skjermen enn i stua. Nå står han klar med mat når hun kommer hjem. Det er nesten så hun må klype seg i armen.

— Det er litt morsomt. Før var det alltid jeg som gikk hjemme og ventet.

— Er det sant at sjalusien din er borte?

— Ikke helt, men det er blitt mye bedre. Vi er blitt eldre og roligere. Vi har mer tid sammen. Nå hender det at vi har helger fri. Vi kan takke ja til en middagsinvitasjon og gå begge to. Det er nytt.

— Er han en bedre ektemann nå?

— Han har alltid vært bra, men jeg synes han blir bedre med alderen.

— Jeg hørte han husket bryllupsdagen deres for første gang i år?

Hun gjør ikke engang et forsøk på å smile kledelig beskjedent. Ingen kvinne med et sånn diamantring ville gjort det.

— Er den ikke vakker? Jeg kjøpte bare et slips til ham. Jeg var så sikker på at han hadde glemt det.

— Og her henger minkpelsen?

— Ja, er den ikke nydelig? Absolutt nydelig. Det var 60-årsgaven. Han glemte å gi meg julegave i fjor. Du kan ta på den. Du kan prøve den og. Det er fordelen med at det blir vinter. Jeg kan endelig gå med pelsen.

DA CARL VARSLET SIN AVGANG som partileder var det ingen som klappet så energisk som Eli. Ja visst hadde han lovet. Han hadde til og med laget en femårsplan der han dyrt og hellig lovet å trappe ned år for år. Men rampelyset skinner sterkt. Og Carl er først og fremst en politisk sirkushest.

— Han har tatt overgangen veldig bra, fordi han gjør mange andre ting. Det nytter ikke bare å slutte. Har du vært i medias søkelys i tretti år, kan du ikke bare slutte.

— Er det så avhengighetsskapende?

— Ja, det er det. Men han har forberedt seg på det i mange år.

— Er det sant at du gråt av glede da han trakk seg?

— Jeg gråt nok ikke. Men jeg synes det var fint. Han har slitt seg ut. Jobbet døgnet rundt. De første åra trykket han brosjyrer om natta.

— Trodde du han skulle følge den nedtrappingsplanen?

— Jeg hadde mine tvil. Jeg trodde ikke han ville la den nye ledelsen styre uten å blande seg. Det er jeg fortsatt overrasket over. Men det er tøft å være tilskuer. Det er derfor han slutter på Stortinget etter denne perioden.

— Blir det rart å pakke ut av kontoret?

— Etter tretti år, ja. Jeg blir sikkert ikke pensjonist, men det skal bli deilig å slippe å være her hver dag mellom ni og fire. Jeg skal selv bestemme hva jeg skal gjøre.

— Har du aldri bestemt over din egen timeplan?

— Nei. Jeg har alltid vært ansatt i gruppa. Alltid hatt Carl som sjef.

DET SER SÅ LYST UT at en nesten kan bli skremt. Kanskje de ringer fra TVNorge. Kanskje livet ikke trenger å være mer komplisert enn det kan bli på solfylte dager i Spania. Det er bare en ting som kan ødelegge idyllen nå. Det ligger under og dirrer som den skumle basstonen i filmen «Haisommer».

— Hva gjør du hvis Frp vinner valget?

— Det hadde vært fantastisk å være i regjering. Vi blir jo utskjelt likevel.

— Kan Carl poppe opp igjen som statsråd?

— I teorien kan han det.

— Da blir det slutt på kveldskos og ledige helger. Vil du virkelig oppmuntre ham til det?

— Det får han bestemme selv.

— Er det ikke du som bestemmer?

— Ikke der. Jeg bestemmer bare hjemme.•