Justin Fashanu er den eneste profesjonelle fotballspilleren i verden som har stått fram som homofil. Det ble hans bane.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Årets lister er ikke klare ennå.
SERIE: FOTBALLENS OFRE
Fotballen handler om gull og kjærlighet, men også om fortvilelse, smerte, tragedie - og død. Dette er vår tredje sak i serien om fotballens skjebner og ofre.
Les også:
George Switzer, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Gutten som ikke ville være en av gutta
Les også:
George Switzer, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Gutten som ikke ville være en av gutta
ÅRETS MÅL 1980: Talentfulle Justin Fashanu ble ettertraktet etter blant annet å ha scoret dette supermålet mot Liverpool i 1980.
FÆL SANG: Ipswich-fansen, rivalene til Fashanus gamle klubb Norwich, synger den lite hyggelige supportersangen «He's gay, he's dead, he's hanging in the shed, Fashanu, Fashanu».
ÅSTEDET: I denne garasjen på Londons østkant tok Justin Fashanu livet sitt. Han ble 37 år gammel.
VENN: Peter Tatchell, nå parlamentskandidat for The Green Party, var en av Fashanus beste venner. - Det var homofobien som knuste livet og karrieren hans, mener han.
HOMOFIL PIONÉR: Etter å ha kommet ut som homofil i 1990, som tidenes første proffspiller i fotball, ble han utstøtt både av fotballkolleger og det svarte miljøet.
EKSENTRISK: Etter å ha scoret Goal of the Season mot Liverpool i 1980 og 19 mål på 40 kamper for Norwich, ble Justin den nest dyreste spilleren i Storbritannia, kun 19 år gammel. Han var en type som serverte kommentarer om klassisk musikk til de seriøse avisene, og sladder til tabloidene.
TRE LØVER PÅ BRYSTET: Fashanu fikk junior-, U21- og B-landskamper for England.
KAMPANJE: The Justin Campaign er startet av menneskerettighets-aktivister for å få fotballmyndighetene i England til å anerkjenne lørdag 2. mai, datoen Justin døde, som Justin Fashanu Day, som en protest mot homofobien i fotballen. De ønsker et minutts stillhet og at spillere skal bære sørgebånd.
HJEMME: I denne kirken på hjemstedet Shropham var Justin den eneste svarte gutten i det lokale koret.
LES MER I SPORTMAGASINET: I dagens utgave kan du i tillegg til historien om Justin Fashanu møte Norges tøffeste fridykkerjente, være med Petter Solberg til Japan og lese om Nicholas Anelkas trøblete vei til toppen.
VI STÅR på stedet hvor han endte livet sitt.
Morgendisen henger over Shoreditch. Londonerne haster til arbeidet, til et liv som sikkert er stabilt eller kanskje ikke.
Tenker de noen gang på Justin Fashanu, disse menneskene? Funderer de noen gang på hvordan han hadde det, innerst inne?
Vi gløtter over gata. Der ligger «Chariot's, The UKs largest and friendliest gay men sauna». En mann kommer ut, nydusjet.
Justin tilbrakte de siste timene av sitt liv her. Lørdag 2. mai 1998.
Han satt i et av de 50 rommene der inne, i en av jacuzziene, så i dampbadet, og til sist i saunaen. Han dusjet, barberte seg og pyntet seg i sine fineste designklær. Han virket så bekymringsløs. Det var det som var så underlig, sa de. See you soon, lads, vinket han. Han gikk så over gata, et par hundre meter. Han må ha brutt seg inn i den garasjen. Om morgenen, søndag 3. mai, ble han funnet hengende fra takbjelken i en elektrisk ledning ved siden av en haug av bildekk.
Vi står her, på dette åstedet, og tenker på hvordan det kunne gå så galt av sted med Englands største fotballfunn.
MANGE ÅR tidligere. Han var bare 19. På vei mot stjernene.
Han kjørte sin skinnende røde sportsbil opp hovedgata i den sovende byen Norwich. Byen hadde gjort ham til sin helt. Han var lykkelig.
Hvorfor skulle han ikke være det? BBC hadde til og med kommet hjem til ham for å overrekke trofeet Goal of the Season.
Det var et ikonisk mål. Hans berømmelse var nesten sikret til evig tid. Februar 1980. Han mottok ballen på høyresiden av Liverpools straffefelt, vendte og banket av gårde et skudd med venstra som bare steg og steg. På sin reise suste den forbi Alan Hansens øre, like forbi keeperens utstrakte hender.
Han spilte seg til plass på juniorlandslaget til England, så til U21, og B-landslaget. Fashanu, høy, sterk og utsøkt med ballen, var attpåtil velartikulert og sjarmerende. Han fant sin plutselige celebritetsstatus både smigrende og stressende.
Justin skal bli den nest dyreste britiske fotballspilleren, den første svarte spilleren som sprenger grensa på én million pund i overgangssum.
Mange klubber har vært ute etter ham, men i august 1981 løper Fashanu ut som nummer 9 på Nottingham Forests City Ground. Forventningene er enorme. Ikke bare skal han score mål, han skal være et svart forbilde.
Men de neste månedene skal fortone seg som et mareritt.
PÅ DEN tida er Fashanu i et heterofilt forhold, men han har ikke vært i Nottingham lenge før han blir trukket mot byens homsescene.
Manager Brian Clough blir satt ut av ryktene. Clough skyr homoseksuelle. Foran en trening finner denne krysseksaminasjonen sted i garderoben til Forest:
— Justin, hvor går du når du vil ha brød? spør Clough.
— Til et bakeri, boss, svarer Fashanu.
— Hvor går du hvis du vil ha et stykke kjøtt? spør manageren igjen.
— Til et slakteri, svarer Fashanu.
— Så hvorfor fortsetter du å gå du på de helvetes homseklubbene? freser manageren.
VI MØTER Peter Tatchell, en av Justins nærmeste venner den tida, en kjent homofil, politiker og menneskerettighets-forkjemper i England.
Vi rusler gjennom London-mørket. Da vi setter oss, forteller Tatchell om da han møtte Fashanu for første gang, på homsenattklubben Heaven i 1981.
— Jeg visste først ikke engang hvem han var. Noen uker seinere skjønte jeg. Fotballspilleren. Han var veldig intelligent, du kunne ha en samtale med ham om nesten alt. Og han lyste opp ethvert rom med sitt smil. Han fikk folk til å føle seg vel. Da vi ble venner, var han bare 20 og i fasen hvor han startet å innse at han var homofil. Justin hadde veldig vanskelig for å akseptere sin seksuelle legning, men gjennom samtalene våre begynte han å åpne seg opp.
Seine kvelder satt Fashanu på sitt hotell i Nottingham og ringte Tatchell.
— Det gikk mye på problemene han hadde med Brian Clough. Som mobbet ham. Ved enkelte anledninger ganske grovt. 'Homo! Jeg hørte du var på soperklubb i går kveld?' Ting som det. Noen ganger foran alle, andre ganger privat. Selv om Justin på utsida fliret, gjorde Cloughs hån ham vondt. Han dro ned Justins selvtillit og konsentrasjon og hadde en enormt dårlig innvirkning på hans prestasjon. Han sa det flere ganger: 'Clough respekterer meg ikke'.
Tatchell rister på hodet.
— Han kom som millionspiller, det var så mye håp investert i ham. Men herregud, du kan ikke være fokusert under et slikt enormt press.
CLOUGH FORTALTE The Observer i 2003:
«Jeg betalte tolv millioner spenn for ham. Han klarte ikke å score mål og var en smule tvilsom utenfor banen.»
I sin biografi sier Clough:
«At han ikke skulle få leve ut sin seksualitet hos oss var som å stenge ute et barn fra en godtebutikk. Justin Fashanu var et håpløst 'misfit'.»
Peter Tachell så Justin slå sprekker.
— Selv om det var en risiko for å bli eksponert, gjorde det ikke Justin noe å gå ut med meg på klubber, familiesammenkomster og høyt profilerte begivenheter. Det var som om han ønsket å bli outa for å gjøre slutt på presset om fulgte med dobbeltlivet. Han sa: 'Det er opplagt hvorfor jeg kommer hit med deg, Alle vet at jeg er homofil nå. Det er ok'.
I 1982 vurderte Justin seriøst å komme ut.
— Jeg mente han burde vente til han hadde løst floken med Clough og fått karrieren tilbake på rett kjøl. Jeg ville forsikre meg om at han var sikker nok til å takle det. Håpet var at hans målteft skulle bli bedre, slik at Clough skulle gå bort fra skepsisen til hans seksualitet. Dit kom han aldri. Cloughs ufinheter påvirket ham slik at det ødela spillet hans ytterligere. Han var fanget i en nedadgående spiral.
FORHOLDET gikk fra vondt til verre.
En morgen suspenderte Clough Fashanu fra Forests trening. Fashanu nektet å forlate treninga og Clough fikk nok. Han sendte bud på politiet, som kom og eskortere spilleren bort.
Fallet hadde begynt. Han stoppet på 32 kamper og fattige tre mål i Forest. Før Brian Clough døde, innrømmet manageren at reaksjonen mot Fashanu var noe han angret mest på i sin karriere. Tatchell har registrert det.
— Der var øyeblikk Justin følte seg, som han sa 'forferdelig, nesten suicidalt ensom'. Han var ganske uberegnelig, ikke en helgen, men kan bare fullt ut forstås i en slik kontekst — en potensielt gigantisk fotballkarriere ble ruinert, i hovedsak av homofobi.
— Du mener det er hovedgrunnen?
— Ja. Det var homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham. Han var desperat etter emosjonelle bekreftelser og vendte seg til dem jeg så som fundamentalt kristne. Som ser på homoseksualitet som en fryktelig synd. Han ble ulykkelig rundt sin legning. Han hadde bytta ut trakasseringa i fotball med trusselen om å bli brent i helvete av fordømmelse. Det topper seg for folk.
— Justin innledet desperate forhold til kvinner. Mens han gikk ut og sa han levde i kristent sølibat, endte han opp med å ty til hemmelig homsesex. Det gjorde det umulig for ham å ha varige forhold.
HJELPELØS hoppet Fashanu på den ene redningsflåten etter den andre.
Etter å ha blitt sparket av Clough, kjøpte Notts County ham, den gang også i toppserien. To år etter at han kom for tolv millioner kroner, var prisen 1,5 millioner. Hans ineffektivitet var den samme. Ting ble verre med en kneskade som aldri ville leges.
17 klubber på like mange år. En broket karriere. Fra Brighton i 1985, via Manchester City, West Ham, Leyton Orient og Newcastle.
Justinus Soni «Justin» Fashanus liv hadde aldri vært problemfritt.
Bortimot fra dagen han ble født til verden, 20. februar 1961, en søndag hvor tåka lå så tett over London at ferja over The Thames var innstilt.
Foreldrene hans hadde kommet til England fra Nigeria. Etter å ha flyttet mellom semi-slumområder i Øst-London, forlot de hverandre i 1964. De satte bort omsorgen av Justin og broren John til en barnevernsorganisasjon. Brødrene ble deretter fostret opp av en middelklassefamilie i Norfolk.
VI KJØRER oppover A11, tar av ned en smal landevei, så inn på en dødsens øde vei, som leder oss til landsbyen Shropham.
Det var hit Justin kom da han var fem. Det bor 380 mennesker her. Skolen, samfunnshuset og butikken er nedlagt.
Vi går over det våte gresset, hører fuglene som flyr over kirken og vi kan se Justins barndom framfor oss. Opp Church Road. Over marken der bodde han. I Low Road. Vi stopper. Skimter Justin barndomshjem gjennom en glipe i hekken. Det var hit asken etter kremasjonen ble fraktet.
Han levde et nokså bortskjemt liv her, i en to etasjers villa bak kristtorn og massive hekker. Fosterforeldrene øste luksus på guttene sine. Mora Betty spilte kirkeorgel i den lokale kirka, hvor Justin var det svarte fjeset i koret.
Selv om moren Pearl kom på besøk nå og da, var der ingen andre svarte mennesker enn broren i mils omkrets. Naboer sier at både Justin og John var forvirret. Justin skal til og med åpent ha tryglet om å bli hvit.
Ifølge Betty og Alfs sønn Edward, 15 år eldre enn Fashanu, hadde Justin de «mest traumatiske mareritt». Han satte seg opp i senga i søvne og slo, som om han skulle kjempet ned inntrengere. Da han var 15 eller 16, slo han gjennom soveromsvinduet sitt og sendte knust glass ned på plenen. Noe liknende skjedde i voksen alder, ifølge Cloughs biografi:
Nottingham Forest bodde på et spansk hotell og lagkameratene våknet klokka to på natta «av en lyd som liknet et pistolskudd fra Justins hotellrom. Døra hadde et digert hull rett gjennom midten. Fashanu hadde hatt et mareritt» skriver Clough.
VI RINGER Einar Aas, Norges første engelske fotballproff, som spilte sammen med Justin i Forest.
— Jeg debuterte faktisk mot ham, en svær elg av en spiss, da han spilte for Norwich. Noen måneder seinere var vi lagkamerater. Han var meget profilert, den dyreste spilleren vår. Han var veldig hyggelig, en skøyer som pratet med alle. Det er riktig at det gikk rykter som Clough ikke likte. Jeg har ikke lyst å kommentere det i detalj. Men det var ikke bare Justin som fikk høre det av Clough. Jeg tror ikke han drev noen forfølgelse av Justin. Når det er sagt, var det sikkert ikke lett for ham. Ingen visste hva som rørte seg på innsida hos ham. Han gikk heller aldri ut med sin legning. Selv hadde jeg ikke snøring. Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte hva som hadde skjedd. Selv om han ikke var lenge i Forest. Det kan skyldes at han ikke hadde tillit hos Clough. Nå er de dessverre begge borte. De får gjøre opp et annet sted, sier Aas.
VI KJØRER opp til The Gym Amazon på Hargham Road. En kvinne henter en mann som kjente Justin. Han vil helst forbli anonym.
— Justin startet å bokse som ungdom, han var en atlet. Men det ble fotballen. Han hadde det tilsynelatende bra her, men gudene vet hva som rørte seg inni ham. Og det som kom siden ... Justin kunne vært spiss for England. Alle vet det. Nei, det er bare tragisk det som skjedde.
Mrs. Barnard hos den lokale slakteren sier: Fosterforeldrene er døde nå. Både Justin og broren John kom ofte på besøk etter at de flyttet ut. Her kunne de få fred.
I 1990 VAR Justin syk av homofobien.
Han var angivelig oppbrakt over at en 17 år gammel homofil venn som hadde begått selvmord.
«Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke hadde vært i stand til å hjelpe ham. Jeg ville gjøre noe positivt for å hindre at slike dødsfall skjer igjen. Jeg bestemte meg for å sette et eksempel og komme ut i avisa», skrev Fashanu i boka Stonewall 25.
Førstesida av Englands største avis The Sun lyste mot britene, 22. oktober 1990: «£1Million Football star: I AM GAY.»
— Jeg tror det bare var en del av sannheten, sier Tatchell.
— The Sun hadde lenge sirklet ham inn. Han ville nok hindre den ødeleggende historien de kunne komme til å trykke. Det fikk ham til tilby dem historien på sine betingelser.
Det viste seg å være et katastrofalt grep. Da han kom ut som homofil, ble han fordømt av sitt eget svarte miljø, inkludert sin bror.
«My gay brother is an outcast», uttalte broren John. I et tv-intervju erklærte han at han ikke ville gå inn i en dusj med en homofil fotballspiller.
Peter Tatchell husker hvor nedtrykt Justin var.
— Han var veldig lei seg for at John tok avstand fra ham. Grusomt lei seg. John unnskyldte seg seinere, men Justin kom aldri over det. Han sa at han aldri angret på at han sto fram, men reaksjonene fra det svarte miljøet såret ham dypt. Han trodde at hans svarte venner, som selv hadde kjent på smerten ved fordommer, ville være forståelsesfulle.
Selv The Voice, de svartes organ, skrev på lederplass at «hans valg er et opprør mot det svarte miljøet, ødeleggende, patetisk og utilgivelig.»
FASHANU BLE erklært uønsket av mange klubber.
Mange gikk hardt ut mot ham, selv tidligere lagkamerater: «Homofile har ingen plass i lagsporten».
— Det er flere homofile i fotballen. Det er en fysisk tett sport, kontret Fashanu.
En toppspiller sto anonymt fram i Daily Mirror:
«Slike uttalelser er verken bra for Fashanu selv eller ligaen. Dette er provoserende og skaper usikkerhet i proff-fotballen».
Tatchell sier:
— Selv om han sa at han følte seg akseptert av lagkameratene, innrømmet han at det haglet ondskapsfulle spøker, og han var mål for mobbing fra tribunene. Etter at han gradvis droppet kontakten med meg, tror jeg ikke at han hadde mange virkelige venner.
VI BLAR I et intervju han gjorde med Gay Times. 1991. Det er såre profetisk:
«Det er mange som kunne tenke seg å komme ut som vil følge tett med på hva som skjer med meg. Om jeg kan komme tilbake på banen og gjøre det jeg kan best, score mål og bli godtatt, vil veien ligge åpen for andre mennesker. Men om Justin Fashanu er 'begravd og borte', og motstanden fortsetter, tror jeg det vil minske sjansene for at andre sportsutøvere kommer ut.»
Å stå fram i The Sun ga ham en pen sum penger, men han hevder han ble tilbudt mer penger av andre som ønsket at han skulle forbli inne i skapet.
«Du må forstå», sa Fashanu, «at fotballspillere er veldig sneversynte mennesker. Det ligger i naturen til businessen. Men når du stiller deg selv i skuddlinja, er du åpen for angrep. Jeg vet jeg er der for å bli skutt ned i flammer.»
Han kom til Newcastle i 1991, men fikk aldri plass på laget, så til Torquay, en av få klubber som var villig til å gi ham en sjanse. Han scoret ti mål på 21 kamper, og kom til Hearts i Skottland i 1993. Der ble han sparket etter å ha prøvd å selge en falsk historie om et forhold til en minister.
Han søkte etter lykken i USA, New Zealand og så i Canada, hvor han spilte fotball og drev homsebar.
DET GIKK NEDOVER. I 1998 reiste han til USA for å bli trener i Maryland for et lag med 16 til 18 år gamle gutter.
Han trengte et løft. Tenåringene visste ingenting om hans fall. Fashanu fortalte dem at fotball ville bli stort. En gullgruve. Justin ble et forbilde. Han inviterte laget hjem til sin leilighet på fest.
Han følte seg fin. Ingen fotballtribuner som brølte på ham. Natten skal ende med at Fashanu angivelig doper ned og voldtar en av guttene. Gutten våkner i Fashanus seng, med underbuksene på knærne. Politiet er på døra til Justin dagen etter. Bibelen ligger oppslått på bordet. Gutten har sovet her, men det har ikke skjedd noe upassende, insisterer Fashanu.
2. april, åtte dager seinere, går politiet inn i Fashanus leilighet for å ta beslag i klærne og eiendelene hans. Justin er borte, for lengst fløyet tilbake til England.
Saken blir oppgradert til «andre grads seksuelt overgrep». Siden skal amerikansk politi droppe etterforskningen av mangel på beviser.
Engelske tabloider skriver likevel at han kan få 20 år i fengsel, og omtaler en arrestordre som aldri eksisterer.
Etter å ha returnert fra USA, reiser Fashanu til et religiøst tilfluktssted i Leicestershire. Han bruker sin mors jentenavn Lawrence for å holde seg skjult. Før han drar til London for å prøve å selge sin historie til pressen om at han er offer for en utpresser. Men hans agent er syk, og ringer aldri tilbake.
Samme morgen som Justin blir funnet, står et intervju med boren John på trykk i New Nation. Uvitende om hvor langt ute på livets vei broren befinner seg, sier han:
«Jeg ber bare om at anklagene ikke er sanne. Vi mistet kontakt for flere år siden, og uansett, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg vil ikke ha noe med ham gjøre. Jeg har hjulpet ham så mye opp gjennom, både emosjonelt og med penger. Justin er gammel nok til å stå på sine to egne bein. Han er en stor gutt nå.»
Det var en makaber timing. Den morgenen hang Justin Fashanu livløs i en garasje.
Broren John har selv vært rammet av kontroverser. Ex-Wimbledon-spilleren, nå forretningsmann, tv-personlighet og venn av popstjerner, er dømt for kampfiksing.
To år etter Justins død innrømmet han i et tv-intervju: «Like før han begikk selvmord, fikk jeg en telefon. Personen i andre enden snakket ikke. Jeg hørte noe puste, jeg kunne føle at det var Justin, men jeg klarte ikke å oppnå kontakt. Jeg la bare på røret og tenkte: 'Å, det er han igjen.'».
DE BAR hans kiste inn på City of London Cemetery and Crematorium.
Hans venn, pastor Lewis, snakket om hans «sjenerøsitet, entusiasme og vilje til å lykkes». Venner og familiemedlemmer gråt for ham, de sang Justins favoritt pop- og gospelsanger.
— Å miste Justin, det var et fryktelig tap, sier Tatchell.
— Jeg husker jeg hørte det på nyhetene på radio. Jeg var vantro. Jeg tenkte at anklagene ble for mye for ham. Men så, i neste øyeblikk, slo det meg: Hvorfor ringte han meg ikke for å be om råd og støtte? Eller den andre gode vennen han hadde. Jeg har bare vanskelig for å forstå. En lykkelig gutt i godt humør tar livet sitt. Kanskje han hadde snev av manisk depresjon jeg ikke var klar over. Men om du spør meg om han kunne være tilbøyelig til å begå selvmord, ville jeg sagt nei.
Peter Tatchell skal nå si noe som kan ryste England.
— Jeg må si ... Da politiet først kom til åstedet, fant de ikke noe selvmordsbrev. Det ble funnet to-tre dager seinere av mannen som eide garasjen hvor han tok livet sitt Som har født spekulasjoner om at det ble plassert der etter hans død. Jeg finner det meget kritikkverdig at politiet ikke gjorde en grundig etterforskning rundt dette. Etter det jeg vet var det ingen håndskrift som kunne fastslå at det var Justins. Det var et mistenkelig selvmordsbrev. Det trenger ikke bety noe. Men det er rart ...
— Mener du at han ble tatt av dage?
— Det var en journalist som ville berøre alt dette i ei bok. Han fortalte meg at han fikk en telefon der noen truet med å drepe ham om han skrev boka.
— Men hva tror du?
— Det er noen ubesvarte spørsmål rundt selvmordet. Og det er ubesvarte spørsmål om anklagene om seksuelt misbruk og det følgende selvmordet. Hva de leder til, er jeg ikke sikker på.
FLERE SOM SÅ Fashanu i saunaen bemerker også «de suspekte omstendighetene rundt selvmordet».
Noen stilte overfor kredible The Times, eneste medium som grep fatt i det, spørsmål om han kunne fått «en hjelpende hånd». Endatil blitt myrdet. Han «pyntet seg før han forlot spa-et i et muntert humør. Han så ikke ut som en mann som ville gå ut og ta livet sitt», sa de.
En venn uttalte: «Han var veldig lykkelig. Ville starte en ny karriere innen tv.»
Få uker etter hans død ble det holdt en høring, i Poplar Coroner's Court (coroner er en embetsmann som med jury på åstedet foretar undersøkelser og likskue etter dødsfall med ukjent årsak, red.anm.).
Coroner Dr. Stephen Ming Chan konkluderte med at han døde av henging: «Fashanu triumferte over fordommene mot hudfarge og homoseksualitet, men til slutt overmannet presset ham. Trist nok bestemte han seg for at døden var eneste utvei».
Fashanus familie, inkludert hans bror, var til stede i retten. Coroner leste opp selvmordsbrevet, som ble funnet i hans filofaks på åstedet.
«Jeg vil si at jeg ikke misbrukte den unge gutten seksuelt. Han hadde frivillig sex med meg og neste dag spurte han om penger. Da jeg sa nei, sa han: 'bare vent og se'. Men jeg innser at jeg allerede har blitt kjent skyldig fordi jeg er homoseksuell. Jeg ønsker ikke å påføre min familie og mine venner mer lidelse og besvær (...) Jeg håper den Jesus som jeg elsker vil ønske meg velkommen. Jeg vil til slutt finne fred.»
(En artikkel om etterforskningen av Fashanus død kan du lese her, red.anm.)
MOBBINGEN fortsatte til og med etter hans død.
«Gay Fash's last night of Lust. Six hour naked romp in kinky sauna» skrev The Sun, og godtet seg i detaljer om hva han gjorde på denne «sleazy saunaen».
Bare én eller to i hele engelsk presses dekning av selvmordet snakket varmt om ham. Vi blar i Daily Mail: «He was the architecht of his own downfall»
— Justin var den første og siste fotballspilleren som kom ut av skapet. Han ble lagt for hat, frosset ut av trenere og lagkamerater. Han fikk daglig høre nedsettende kommentarer. Han kjempet mot en grufull homofobi, slår Tatchell fast.
Det er ti år siden Fashanus død. Ingen har kommet ut siden.
— Det er utrolig at du har en fotballindustri hvor spillere fortsatt ikke føler seg trygge nok på at de får støtte når de kommer ut. FA har sakte, men sikkert tatt opp temaet om homofobi. Jeg er i en komité oppnevnt av FA. Men det er en veldig treg, smertefull prosess. FA har gjort fint lite for å sparke ut homofobien. Noen av toppene der har vært grove og uhøflige. Jeg har presset på for å få FA til å gå ut med en profilert kampanje som den mot rasisme. Jeg vil se en appell, i annonser, programmer, boards på stadioner. Jeg har laget et forslag, et bilde der en spiller kysser en annen etter et mål, med teksten: 'Gay or straight? It doesn?t matter as long as they score'. Og: 'Give homophobia a boot'.
— Men, sier Tatchell og sukker.
— FA er for nervøse. Fotball har et tradisjonelt 1900-talls syn på mannlighet. Homofili blir sett på som noe truende. Mange homofile holder seg borte fra stadioner, de føler seg ikke trygge. Og mange potensielt store spillere gir opp karrieren av frykt for reaksjoner. Ta Phil Scolari, Chelsea-manageren som har sagt han aldri ville hatt en homofil spiller på laget sitt. Utrolig at FA lar ham jobbe her. Vi trenger tøffere regler, store bøter og utestengelse for spillere og managere som kommer med antihomofile angrep. Vakter skulle også blitt instruert til å identifisere supportere som hetser.
— Tror du en spiller noen gang vil komme ut igjen?
— Innen de neste ti år. Det er en forferdelig lang tid, men jeg håper. Og da er jeg sikker på at de vil si: «Men hvorfor gjorde vi ikke dette før?»
Han trekker også fram en annen angst.
— Homofile spillere frykter tap av sponsor og markedsinntekter. De tenker kanskje på hvordan tennisspilleren Navratilova tapte 100 millioner kroner i sponsorinntekter etter at hun kom ut. En av fotballspillerne sa til meg: «Jeg tror ikke jeg vil få så mange slag fra lagkamerater eller fans, men jeg er bekymret for sponsorene. Jeg er solgt inn som en Ladies' Man. Det bildet vil bli knust.»
Homofile spillere går angivelig til store skritt for å skjule sin seksualitet. Men også klubbene ber homofile spillere holde stilt om sin legning.
PR-guru Max Clifford hevder overfor engelsk presse at han har blitt kontaktet av to store klubber som har bedt om hjelp til å konstruere et bilde av en spiller som streit.
I enkelte tilfeller har spillere også blitt hjulpet av klubbene med å finne seg kvinnelige kjærester. Det tyske magasinet Rund hevder de har snakket med en tysk toppspiller som er hemmelig homofil.
Anonymt sier han: «Å komme ut ville betydd døden.» Også han avslører spillet, PR-byrå som skaper et falskt heteroimage for spilleren, med posering blant innleide modeller og barn rundt spilleren ved offentlige arrangementer.
— Klubber frykter markedsverdien kan bli redusert om spilleren kommer ut, sier Tatchell.
I MELLOMTIDA får homofobien fritt utløp på verdens fotballbaner.
Juventus' tidligere president Moggi sa det slik: «En homo kan ikke gjøre en fotballspillers jobb. Fotballen er ikke designet for dem».
Djibril Cissé ble som Liverpool-spiller anbefalt å ikke kysse sine lagkamerater etter scoring, av frykt for å bli stempla som homofil. Ashley Cole. Ronaldo. Sol Campell. Alle har vært utsatt for hets og rykteflom.
For ikke å snakke om Graeme Le Saux. Skytset fra tribunene og motstandere fortonet seg som mareritt for ham, skriver han i sin bok.
At Le Saux leste seriøse aviser, og var mer interessert i kunst enn natteliv, skapte ryktet. Det eskalerte etter at han dro på ferie med en Chelsea-kompis.
«Jeg tenker på hetsen jeg fikk fra tilskuere og det gjorde meg nervøs før jeg gikk ut på banen. Jeg visste jeg kom til å bli en skyteskive allerede på oppvarmingen. En gang på Anfield gikk jeg for å hente en ball. En gutt på tribunen holdt den. Han var ikke mer enn ti år. 'You fockin poof, you take it up to the arse', ropte han til meg. Hans far oppmuntret ham.»
Og han husker Robbie Fowlers hån, med en utstående rumpe og en strøm av uanstendige ord på Stamford Bridge. Han sa til Fowler: «Familien min er på tribunen, jeg er gift.» Da svarte Fowler: «So was Elton John, mate.» Fowler ble aldri straffet.
VI RINGER The Independents Chief sports writer James Lawton, en av ytterst få i engelsk media som har tatt bladet fra munnen og protestert.
— Du må fortvile over livssynet til en industri som har rikdommen til Krøsus, men visdommen til en mobb. For en som skiller seg litt ut fra flokken, kan proff-fotball være en hjerteløs og trangsynt verden, erkjenner han.
Alan Smith, Arsenal-kjempen som nå er manager, sier det slik, til BBC:
«Jeg har hatt spillere oppigjennom åra som var single og leste bøker. De måtte være homofile, konkluderte man. Du kan være full og slå kona di og det er nokså akseptert. Men om noen sa 'Jeg er homofil', blir det sett på som forferdelig. Det er latterlig».
I The Observer sier landslagskeeper David James:
«Om én av ti er homofile, hvor er alle de homofile Premier League-spillerne? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss, men det er bare hvisking, tvilsomme rykter og ondsinnet mediesladder. Det virker som fotball er det siste profesjonelle miljø hvor du ikke kan komme ut av skapet stolt. (...). I det siste har jeg snakket med spillere som har ryktes å være homofile. Det er veldig traumatisk for dem. Familiene deres har også opplevd å bli hetset på gata.»
STORBRITANNIA tillot homofilt ekteskap i 2005, men på landets fotballarenaer blir homofobiske sanger hørt ukentlig.
Og da BBC forsøkte seg på en undersøkelse om homofobi blant managerne i Premier League, nektet alle 20 å svare.
— Det viser at de er skremmende nervøse, sier Tatchell.
— Vi har 500 spillere i toppklubbene i England. Om vi tar det snittet med ti prosent av befolkningen, må det være omtrent 50 spillere som er hemmelig homofile eller bifile.
— Kjenner du noen selv?
— På den tida kjente jeg og Justin tolv toppspillere i England som var enten homofile eller bifile. Og jeg vet om spillere i dag som er homofile, ja. Et par. En av dem har benektet, med unnskyldninger som 'jeg har bare vært sjenert med jenter' og 'det er lys i enden av tunnelen'. Jeg anbefalte en av spillerne å si det til manageren. Men det er de må selv som må ta avgjørelsen. Jeg sier bare: Det må ikke bli flere martyrer. Trist nok vil Justins død få spillere til å tenke seg om to ganger til før de kommer ut av skapet.
Peter Tatchell går snart ut i London-natta. Han kommer på en siste ting.
— Jeg var ofte hjemme hos hans mor, jeg og han. Justin kunne si til meg: «Mamma elsker deg. Hun spør alltid etter deg.» Jeg tror hun ønsket at vi to skulle bli et par.
PÅ NETTET lever Justin Fashanu videre.
«You will always be in our heart Justin. You are safe now in heaven where nobody can hurt you. Rest in peace» står det å lese på en minneside.
På You Tube kan vi se noen av hans fortryllende scoringer, den mot Liverpool hvor han klemmer ballen bort i lengste hjørnet.
Det ligger en helt annen snutt der, og det er den vi tenker på her vi står ved garasjen der han endte sitt liv.
Klippet viser en horde fotballfans på en arena, de synger i kor, som et eneste vondt vitnesbyrd om den ubarmhjertige, nådeløse fotballen. De synger: «Fashanu, Fashanu. He's gay, he's dead, he's hanging in the shed.»
bok@dagbladet.no
Kilder: Observer, Mail on Sunday, Gay Times.
Morgendisen henger over Shoreditch. Londonerne haster til arbeidet, til et liv som sikkert er stabilt eller kanskje ikke.
Tenker de noen gang på Justin Fashanu, disse menneskene? Funderer de noen gang på hvordan han hadde det, innerst inne?
Vi gløtter over gata. Der ligger «Chariot's, The UKs largest and friendliest gay men sauna». En mann kommer ut, nydusjet.
Justin tilbrakte de siste timene av sitt liv her. Lørdag 2. mai 1998.
Han satt i et av de 50 rommene der inne, i en av jacuzziene, så i dampbadet, og til sist i saunaen. Han dusjet, barberte seg og pyntet seg i sine fineste designklær. Han virket så bekymringsløs. Det var det som var så underlig, sa de. See you soon, lads, vinket han. Han gikk så over gata, et par hundre meter. Han må ha brutt seg inn i den garasjen. Om morgenen, søndag 3. mai, ble han funnet hengende fra takbjelken i en elektrisk ledning ved siden av en haug av bildekk.
Vi står her, på dette åstedet, og tenker på hvordan det kunne gå så galt av sted med Englands største fotballfunn.
MANGE ÅR tidligere. Han var bare 19. På vei mot stjernene.
Han kjørte sin skinnende røde sportsbil opp hovedgata i den sovende byen Norwich. Byen hadde gjort ham til sin helt. Han var lykkelig.
Hvorfor skulle han ikke være det? BBC hadde til og med kommet hjem til ham for å overrekke trofeet Goal of the Season.
Det var et ikonisk mål. Hans berømmelse var nesten sikret til evig tid. Februar 1980. Han mottok ballen på høyresiden av Liverpools straffefelt, vendte og banket av gårde et skudd med venstra som bare steg og steg. På sin reise suste den forbi Alan Hansens øre, like forbi keeperens utstrakte hender.
Han spilte seg til plass på juniorlandslaget til England, så til U21, og B-landslaget. Fashanu, høy, sterk og utsøkt med ballen, var attpåtil velartikulert og sjarmerende. Han fant sin plutselige celebritetsstatus både smigrende og stressende.
Justin skal bli den nest dyreste britiske fotballspilleren, den første svarte spilleren som sprenger grensa på én million pund i overgangssum.
Mange klubber har vært ute etter ham, men i august 1981 løper Fashanu ut som nummer 9 på Nottingham Forests City Ground. Forventningene er enorme. Ikke bare skal han score mål, han skal være et svart forbilde.
Men de neste månedene skal fortone seg som et mareritt.
PÅ DEN tida er Fashanu i et heterofilt forhold, men han har ikke vært i Nottingham lenge før han blir trukket mot byens homsescene.
Manager Brian Clough blir satt ut av ryktene. Clough skyr homoseksuelle. Foran en trening finner denne krysseksaminasjonen sted i garderoben til Forest:
— Justin, hvor går du når du vil ha brød? spør Clough.
— Til et bakeri, boss, svarer Fashanu.
— Hvor går du hvis du vil ha et stykke kjøtt? spør manageren igjen.
— Til et slakteri, svarer Fashanu.
— Så hvorfor fortsetter du å gå du på de helvetes homseklubbene? freser manageren.
VI MØTER Peter Tatchell, en av Justins nærmeste venner den tida, en kjent homofil, politiker og menneskerettighets-forkjemper i England.
Vi rusler gjennom London-mørket. Da vi setter oss, forteller Tatchell om da han møtte Fashanu for første gang, på homsenattklubben Heaven i 1981.
— Jeg visste først ikke engang hvem han var. Noen uker seinere skjønte jeg. Fotballspilleren. Han var veldig intelligent, du kunne ha en samtale med ham om nesten alt. Og han lyste opp ethvert rom med sitt smil. Han fikk folk til å føle seg vel. Da vi ble venner, var han bare 20 og i fasen hvor han startet å innse at han var homofil. Justin hadde veldig vanskelig for å akseptere sin seksuelle legning, men gjennom samtalene våre begynte han å åpne seg opp.
Seine kvelder satt Fashanu på sitt hotell i Nottingham og ringte Tatchell.
— Det gikk mye på problemene han hadde med Brian Clough. Som mobbet ham. Ved enkelte anledninger ganske grovt. 'Homo! Jeg hørte du var på soperklubb i går kveld?' Ting som det. Noen ganger foran alle, andre ganger privat. Selv om Justin på utsida fliret, gjorde Cloughs hån ham vondt. Han dro ned Justins selvtillit og konsentrasjon og hadde en enormt dårlig innvirkning på hans prestasjon. Han sa det flere ganger: 'Clough respekterer meg ikke'.
Tatchell rister på hodet.
— Han kom som millionspiller, det var så mye håp investert i ham. Men herregud, du kan ikke være fokusert under et slikt enormt press.
CLOUGH FORTALTE The Observer i 2003:
«Jeg betalte tolv millioner spenn for ham. Han klarte ikke å score mål og var en smule tvilsom utenfor banen.»
I sin biografi sier Clough:
«At han ikke skulle få leve ut sin seksualitet hos oss var som å stenge ute et barn fra en godtebutikk. Justin Fashanu var et håpløst 'misfit'.»
Peter Tachell så Justin slå sprekker.
— Selv om det var en risiko for å bli eksponert, gjorde det ikke Justin noe å gå ut med meg på klubber, familiesammenkomster og høyt profilerte begivenheter. Det var som om han ønsket å bli outa for å gjøre slutt på presset om fulgte med dobbeltlivet. Han sa: 'Det er opplagt hvorfor jeg kommer hit med deg, Alle vet at jeg er homofil nå. Det er ok'.
I 1982 vurderte Justin seriøst å komme ut.
— Jeg mente han burde vente til han hadde løst floken med Clough og fått karrieren tilbake på rett kjøl. Jeg ville forsikre meg om at han var sikker nok til å takle det. Håpet var at hans målteft skulle bli bedre, slik at Clough skulle gå bort fra skepsisen til hans seksualitet. Dit kom han aldri. Cloughs ufinheter påvirket ham slik at det ødela spillet hans ytterligere. Han var fanget i en nedadgående spiral.
FORHOLDET gikk fra vondt til verre.
En morgen suspenderte Clough Fashanu fra Forests trening. Fashanu nektet å forlate treninga og Clough fikk nok. Han sendte bud på politiet, som kom og eskortere spilleren bort.
Fallet hadde begynt. Han stoppet på 32 kamper og fattige tre mål i Forest. Før Brian Clough døde, innrømmet manageren at reaksjonen mot Fashanu var noe han angret mest på i sin karriere. Tatchell har registrert det.
— Der var øyeblikk Justin følte seg, som han sa 'forferdelig, nesten suicidalt ensom'. Han var ganske uberegnelig, ikke en helgen, men kan bare fullt ut forstås i en slik kontekst — en potensielt gigantisk fotballkarriere ble ruinert, i hovedsak av homofobi.
— Du mener det er hovedgrunnen?
— Ja. Det var homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham. Han var desperat etter emosjonelle bekreftelser og vendte seg til dem jeg så som fundamentalt kristne. Som ser på homoseksualitet som en fryktelig synd. Han ble ulykkelig rundt sin legning. Han hadde bytta ut trakasseringa i fotball med trusselen om å bli brent i helvete av fordømmelse. Det topper seg for folk.
— Justin innledet desperate forhold til kvinner. Mens han gikk ut og sa han levde i kristent sølibat, endte han opp med å ty til hemmelig homsesex. Det gjorde det umulig for ham å ha varige forhold.
HJELPELØS hoppet Fashanu på den ene redningsflåten etter den andre.
Etter å ha blitt sparket av Clough, kjøpte Notts County ham, den gang også i toppserien. To år etter at han kom for tolv millioner kroner, var prisen 1,5 millioner. Hans ineffektivitet var den samme. Ting ble verre med en kneskade som aldri ville leges.
17 klubber på like mange år. En broket karriere. Fra Brighton i 1985, via Manchester City, West Ham, Leyton Orient og Newcastle.
Justinus Soni «Justin» Fashanus liv hadde aldri vært problemfritt.
Bortimot fra dagen han ble født til verden, 20. februar 1961, en søndag hvor tåka lå så tett over London at ferja over The Thames var innstilt.
Foreldrene hans hadde kommet til England fra Nigeria. Etter å ha flyttet mellom semi-slumområder i Øst-London, forlot de hverandre i 1964. De satte bort omsorgen av Justin og broren John til en barnevernsorganisasjon. Brødrene ble deretter fostret opp av en middelklassefamilie i Norfolk.
VI KJØRER oppover A11, tar av ned en smal landevei, så inn på en dødsens øde vei, som leder oss til landsbyen Shropham.
Det var hit Justin kom da han var fem. Det bor 380 mennesker her. Skolen, samfunnshuset og butikken er nedlagt.
Vi går over det våte gresset, hører fuglene som flyr over kirken og vi kan se Justins barndom framfor oss. Opp Church Road. Over marken der bodde han. I Low Road. Vi stopper. Skimter Justin barndomshjem gjennom en glipe i hekken. Det var hit asken etter kremasjonen ble fraktet.
Han levde et nokså bortskjemt liv her, i en to etasjers villa bak kristtorn og massive hekker. Fosterforeldrene øste luksus på guttene sine. Mora Betty spilte kirkeorgel i den lokale kirka, hvor Justin var det svarte fjeset i koret.
Selv om moren Pearl kom på besøk nå og da, var der ingen andre svarte mennesker enn broren i mils omkrets. Naboer sier at både Justin og John var forvirret. Justin skal til og med åpent ha tryglet om å bli hvit.
Ifølge Betty og Alfs sønn Edward, 15 år eldre enn Fashanu, hadde Justin de «mest traumatiske mareritt». Han satte seg opp i senga i søvne og slo, som om han skulle kjempet ned inntrengere. Da han var 15 eller 16, slo han gjennom soveromsvinduet sitt og sendte knust glass ned på plenen. Noe liknende skjedde i voksen alder, ifølge Cloughs biografi:
Nottingham Forest bodde på et spansk hotell og lagkameratene våknet klokka to på natta «av en lyd som liknet et pistolskudd fra Justins hotellrom. Døra hadde et digert hull rett gjennom midten. Fashanu hadde hatt et mareritt» skriver Clough.
VI RINGER Einar Aas, Norges første engelske fotballproff, som spilte sammen med Justin i Forest.
— Jeg debuterte faktisk mot ham, en svær elg av en spiss, da han spilte for Norwich. Noen måneder seinere var vi lagkamerater. Han var meget profilert, den dyreste spilleren vår. Han var veldig hyggelig, en skøyer som pratet med alle. Det er riktig at det gikk rykter som Clough ikke likte. Jeg har ikke lyst å kommentere det i detalj. Men det var ikke bare Justin som fikk høre det av Clough. Jeg tror ikke han drev noen forfølgelse av Justin. Når det er sagt, var det sikkert ikke lett for ham. Ingen visste hva som rørte seg på innsida hos ham. Han gikk heller aldri ut med sin legning. Selv hadde jeg ikke snøring. Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte hva som hadde skjedd. Selv om han ikke var lenge i Forest. Det kan skyldes at han ikke hadde tillit hos Clough. Nå er de dessverre begge borte. De får gjøre opp et annet sted, sier Aas.
VI KJØRER opp til The Gym Amazon på Hargham Road. En kvinne henter en mann som kjente Justin. Han vil helst forbli anonym.
— Justin startet å bokse som ungdom, han var en atlet. Men det ble fotballen. Han hadde det tilsynelatende bra her, men gudene vet hva som rørte seg inni ham. Og det som kom siden ... Justin kunne vært spiss for England. Alle vet det. Nei, det er bare tragisk det som skjedde.
Mrs. Barnard hos den lokale slakteren sier: Fosterforeldrene er døde nå. Både Justin og broren John kom ofte på besøk etter at de flyttet ut. Her kunne de få fred.
I 1990 VAR Justin syk av homofobien.
Han var angivelig oppbrakt over at en 17 år gammel homofil venn som hadde begått selvmord.
«Jeg følte meg skyldig fordi jeg ikke hadde vært i stand til å hjelpe ham. Jeg ville gjøre noe positivt for å hindre at slike dødsfall skjer igjen. Jeg bestemte meg for å sette et eksempel og komme ut i avisa», skrev Fashanu i boka Stonewall 25.
Førstesida av Englands største avis The Sun lyste mot britene, 22. oktober 1990: «£1Million Football star: I AM GAY.»
— Jeg tror det bare var en del av sannheten, sier Tatchell.
— The Sun hadde lenge sirklet ham inn. Han ville nok hindre den ødeleggende historien de kunne komme til å trykke. Det fikk ham til tilby dem historien på sine betingelser.
Det viste seg å være et katastrofalt grep. Da han kom ut som homofil, ble han fordømt av sitt eget svarte miljø, inkludert sin bror.
«My gay brother is an outcast», uttalte broren John. I et tv-intervju erklærte han at han ikke ville gå inn i en dusj med en homofil fotballspiller.
Peter Tatchell husker hvor nedtrykt Justin var.
— Han var veldig lei seg for at John tok avstand fra ham. Grusomt lei seg. John unnskyldte seg seinere, men Justin kom aldri over det. Han sa at han aldri angret på at han sto fram, men reaksjonene fra det svarte miljøet såret ham dypt. Han trodde at hans svarte venner, som selv hadde kjent på smerten ved fordommer, ville være forståelsesfulle.
Selv The Voice, de svartes organ, skrev på lederplass at «hans valg er et opprør mot det svarte miljøet, ødeleggende, patetisk og utilgivelig.»
FASHANU BLE erklært uønsket av mange klubber.
Mange gikk hardt ut mot ham, selv tidligere lagkamerater: «Homofile har ingen plass i lagsporten».
— Det er flere homofile i fotballen. Det er en fysisk tett sport, kontret Fashanu.
En toppspiller sto anonymt fram i Daily Mirror:
«Slike uttalelser er verken bra for Fashanu selv eller ligaen. Dette er provoserende og skaper usikkerhet i proff-fotballen».
Tatchell sier:
— Selv om han sa at han følte seg akseptert av lagkameratene, innrømmet han at det haglet ondskapsfulle spøker, og han var mål for mobbing fra tribunene. Etter at han gradvis droppet kontakten med meg, tror jeg ikke at han hadde mange virkelige venner.
VI BLAR I et intervju han gjorde med Gay Times. 1991. Det er såre profetisk:
«Det er mange som kunne tenke seg å komme ut som vil følge tett med på hva som skjer med meg. Om jeg kan komme tilbake på banen og gjøre det jeg kan best, score mål og bli godtatt, vil veien ligge åpen for andre mennesker. Men om Justin Fashanu er 'begravd og borte', og motstanden fortsetter, tror jeg det vil minske sjansene for at andre sportsutøvere kommer ut.»
Å stå fram i The Sun ga ham en pen sum penger, men han hevder han ble tilbudt mer penger av andre som ønsket at han skulle forbli inne i skapet.
«Du må forstå», sa Fashanu, «at fotballspillere er veldig sneversynte mennesker. Det ligger i naturen til businessen. Men når du stiller deg selv i skuddlinja, er du åpen for angrep. Jeg vet jeg er der for å bli skutt ned i flammer.»
Han kom til Newcastle i 1991, men fikk aldri plass på laget, så til Torquay, en av få klubber som var villig til å gi ham en sjanse. Han scoret ti mål på 21 kamper, og kom til Hearts i Skottland i 1993. Der ble han sparket etter å ha prøvd å selge en falsk historie om et forhold til en minister.
Han søkte etter lykken i USA, New Zealand og så i Canada, hvor han spilte fotball og drev homsebar.
DET GIKK NEDOVER. I 1998 reiste han til USA for å bli trener i Maryland for et lag med 16 til 18 år gamle gutter.
Han trengte et løft. Tenåringene visste ingenting om hans fall. Fashanu fortalte dem at fotball ville bli stort. En gullgruve. Justin ble et forbilde. Han inviterte laget hjem til sin leilighet på fest.
Han følte seg fin. Ingen fotballtribuner som brølte på ham. Natten skal ende med at Fashanu angivelig doper ned og voldtar en av guttene. Gutten våkner i Fashanus seng, med underbuksene på knærne. Politiet er på døra til Justin dagen etter. Bibelen ligger oppslått på bordet. Gutten har sovet her, men det har ikke skjedd noe upassende, insisterer Fashanu.
2. april, åtte dager seinere, går politiet inn i Fashanus leilighet for å ta beslag i klærne og eiendelene hans. Justin er borte, for lengst fløyet tilbake til England.
Saken blir oppgradert til «andre grads seksuelt overgrep». Siden skal amerikansk politi droppe etterforskningen av mangel på beviser.
Engelske tabloider skriver likevel at han kan få 20 år i fengsel, og omtaler en arrestordre som aldri eksisterer.
Etter å ha returnert fra USA, reiser Fashanu til et religiøst tilfluktssted i Leicestershire. Han bruker sin mors jentenavn Lawrence for å holde seg skjult. Før han drar til London for å prøve å selge sin historie til pressen om at han er offer for en utpresser. Men hans agent er syk, og ringer aldri tilbake.
Samme morgen som Justin blir funnet, står et intervju med boren John på trykk i New Nation. Uvitende om hvor langt ute på livets vei broren befinner seg, sier han:
«Jeg ber bare om at anklagene ikke er sanne. Vi mistet kontakt for flere år siden, og uansett, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg vil ikke ha noe med ham gjøre. Jeg har hjulpet ham så mye opp gjennom, både emosjonelt og med penger. Justin er gammel nok til å stå på sine to egne bein. Han er en stor gutt nå.»
Det var en makaber timing. Den morgenen hang Justin Fashanu livløs i en garasje.
Broren John har selv vært rammet av kontroverser. Ex-Wimbledon-spilleren, nå forretningsmann, tv-personlighet og venn av popstjerner, er dømt for kampfiksing.
To år etter Justins død innrømmet han i et tv-intervju: «Like før han begikk selvmord, fikk jeg en telefon. Personen i andre enden snakket ikke. Jeg hørte noe puste, jeg kunne føle at det var Justin, men jeg klarte ikke å oppnå kontakt. Jeg la bare på røret og tenkte: 'Å, det er han igjen.'».
DE BAR hans kiste inn på City of London Cemetery and Crematorium.
Hans venn, pastor Lewis, snakket om hans «sjenerøsitet, entusiasme og vilje til å lykkes». Venner og familiemedlemmer gråt for ham, de sang Justins favoritt pop- og gospelsanger.
— Å miste Justin, det var et fryktelig tap, sier Tatchell.
— Jeg husker jeg hørte det på nyhetene på radio. Jeg var vantro. Jeg tenkte at anklagene ble for mye for ham. Men så, i neste øyeblikk, slo det meg: Hvorfor ringte han meg ikke for å be om råd og støtte? Eller den andre gode vennen han hadde. Jeg har bare vanskelig for å forstå. En lykkelig gutt i godt humør tar livet sitt. Kanskje han hadde snev av manisk depresjon jeg ikke var klar over. Men om du spør meg om han kunne være tilbøyelig til å begå selvmord, ville jeg sagt nei.
Peter Tatchell skal nå si noe som kan ryste England.
— Jeg må si ... Da politiet først kom til åstedet, fant de ikke noe selvmordsbrev. Det ble funnet to-tre dager seinere av mannen som eide garasjen hvor han tok livet sitt Som har født spekulasjoner om at det ble plassert der etter hans død. Jeg finner det meget kritikkverdig at politiet ikke gjorde en grundig etterforskning rundt dette. Etter det jeg vet var det ingen håndskrift som kunne fastslå at det var Justins. Det var et mistenkelig selvmordsbrev. Det trenger ikke bety noe. Men det er rart ...
— Mener du at han ble tatt av dage?
— Det var en journalist som ville berøre alt dette i ei bok. Han fortalte meg at han fikk en telefon der noen truet med å drepe ham om han skrev boka.
— Men hva tror du?
— Det er noen ubesvarte spørsmål rundt selvmordet. Og det er ubesvarte spørsmål om anklagene om seksuelt misbruk og det følgende selvmordet. Hva de leder til, er jeg ikke sikker på.
FLERE SOM SÅ Fashanu i saunaen bemerker også «de suspekte omstendighetene rundt selvmordet».
Noen stilte overfor kredible The Times, eneste medium som grep fatt i det, spørsmål om han kunne fått «en hjelpende hånd». Endatil blitt myrdet. Han «pyntet seg før han forlot spa-et i et muntert humør. Han så ikke ut som en mann som ville gå ut og ta livet sitt», sa de.
En venn uttalte: «Han var veldig lykkelig. Ville starte en ny karriere innen tv.»
Få uker etter hans død ble det holdt en høring, i Poplar Coroner's Court (coroner er en embetsmann som med jury på åstedet foretar undersøkelser og likskue etter dødsfall med ukjent årsak, red.anm.).
Coroner Dr. Stephen Ming Chan konkluderte med at han døde av henging: «Fashanu triumferte over fordommene mot hudfarge og homoseksualitet, men til slutt overmannet presset ham. Trist nok bestemte han seg for at døden var eneste utvei».
Fashanus familie, inkludert hans bror, var til stede i retten. Coroner leste opp selvmordsbrevet, som ble funnet i hans filofaks på åstedet.
«Jeg vil si at jeg ikke misbrukte den unge gutten seksuelt. Han hadde frivillig sex med meg og neste dag spurte han om penger. Da jeg sa nei, sa han: 'bare vent og se'. Men jeg innser at jeg allerede har blitt kjent skyldig fordi jeg er homoseksuell. Jeg ønsker ikke å påføre min familie og mine venner mer lidelse og besvær (...) Jeg håper den Jesus som jeg elsker vil ønske meg velkommen. Jeg vil til slutt finne fred.»
(En artikkel om etterforskningen av Fashanus død kan du lese her, red.anm.)
MOBBINGEN fortsatte til og med etter hans død.
«Gay Fash's last night of Lust. Six hour naked romp in kinky sauna» skrev The Sun, og godtet seg i detaljer om hva han gjorde på denne «sleazy saunaen».
Bare én eller to i hele engelsk presses dekning av selvmordet snakket varmt om ham. Vi blar i Daily Mail: «He was the architecht of his own downfall»
— Justin var den første og siste fotballspilleren som kom ut av skapet. Han ble lagt for hat, frosset ut av trenere og lagkamerater. Han fikk daglig høre nedsettende kommentarer. Han kjempet mot en grufull homofobi, slår Tatchell fast.
Det er ti år siden Fashanus død. Ingen har kommet ut siden.
— Det er utrolig at du har en fotballindustri hvor spillere fortsatt ikke føler seg trygge nok på at de får støtte når de kommer ut. FA har sakte, men sikkert tatt opp temaet om homofobi. Jeg er i en komité oppnevnt av FA. Men det er en veldig treg, smertefull prosess. FA har gjort fint lite for å sparke ut homofobien. Noen av toppene der har vært grove og uhøflige. Jeg har presset på for å få FA til å gå ut med en profilert kampanje som den mot rasisme. Jeg vil se en appell, i annonser, programmer, boards på stadioner. Jeg har laget et forslag, et bilde der en spiller kysser en annen etter et mål, med teksten: 'Gay or straight? It doesn?t matter as long as they score'. Og: 'Give homophobia a boot'.
— Men, sier Tatchell og sukker.
— FA er for nervøse. Fotball har et tradisjonelt 1900-talls syn på mannlighet. Homofili blir sett på som noe truende. Mange homofile holder seg borte fra stadioner, de føler seg ikke trygge. Og mange potensielt store spillere gir opp karrieren av frykt for reaksjoner. Ta Phil Scolari, Chelsea-manageren som har sagt han aldri ville hatt en homofil spiller på laget sitt. Utrolig at FA lar ham jobbe her. Vi trenger tøffere regler, store bøter og utestengelse for spillere og managere som kommer med antihomofile angrep. Vakter skulle også blitt instruert til å identifisere supportere som hetser.
— Tror du en spiller noen gang vil komme ut igjen?
— Innen de neste ti år. Det er en forferdelig lang tid, men jeg håper. Og da er jeg sikker på at de vil si: «Men hvorfor gjorde vi ikke dette før?»
Han trekker også fram en annen angst.
— Homofile spillere frykter tap av sponsor og markedsinntekter. De tenker kanskje på hvordan tennisspilleren Navratilova tapte 100 millioner kroner i sponsorinntekter etter at hun kom ut. En av fotballspillerne sa til meg: «Jeg tror ikke jeg vil få så mange slag fra lagkamerater eller fans, men jeg er bekymret for sponsorene. Jeg er solgt inn som en Ladies' Man. Det bildet vil bli knust.»
Homofile spillere går angivelig til store skritt for å skjule sin seksualitet. Men også klubbene ber homofile spillere holde stilt om sin legning.
PR-guru Max Clifford hevder overfor engelsk presse at han har blitt kontaktet av to store klubber som har bedt om hjelp til å konstruere et bilde av en spiller som streit.
I enkelte tilfeller har spillere også blitt hjulpet av klubbene med å finne seg kvinnelige kjærester. Det tyske magasinet Rund hevder de har snakket med en tysk toppspiller som er hemmelig homofil.
Anonymt sier han: «Å komme ut ville betydd døden.» Også han avslører spillet, PR-byrå som skaper et falskt heteroimage for spilleren, med posering blant innleide modeller og barn rundt spilleren ved offentlige arrangementer.
— Klubber frykter markedsverdien kan bli redusert om spilleren kommer ut, sier Tatchell.
I MELLOMTIDA får homofobien fritt utløp på verdens fotballbaner.
Juventus' tidligere president Moggi sa det slik: «En homo kan ikke gjøre en fotballspillers jobb. Fotballen er ikke designet for dem».
Djibril Cissé ble som Liverpool-spiller anbefalt å ikke kysse sine lagkamerater etter scoring, av frykt for å bli stempla som homofil. Ashley Cole. Ronaldo. Sol Campell. Alle har vært utsatt for hets og rykteflom.
For ikke å snakke om Graeme Le Saux. Skytset fra tribunene og motstandere fortonet seg som mareritt for ham, skriver han i sin bok.
At Le Saux leste seriøse aviser, og var mer interessert i kunst enn natteliv, skapte ryktet. Det eskalerte etter at han dro på ferie med en Chelsea-kompis.
«Jeg tenker på hetsen jeg fikk fra tilskuere og det gjorde meg nervøs før jeg gikk ut på banen. Jeg visste jeg kom til å bli en skyteskive allerede på oppvarmingen. En gang på Anfield gikk jeg for å hente en ball. En gutt på tribunen holdt den. Han var ikke mer enn ti år. 'You fockin poof, you take it up to the arse', ropte han til meg. Hans far oppmuntret ham.»
Og han husker Robbie Fowlers hån, med en utstående rumpe og en strøm av uanstendige ord på Stamford Bridge. Han sa til Fowler: «Familien min er på tribunen, jeg er gift.» Da svarte Fowler: «So was Elton John, mate.» Fowler ble aldri straffet.
VI RINGER The Independents Chief sports writer James Lawton, en av ytterst få i engelsk media som har tatt bladet fra munnen og protestert.
— Du må fortvile over livssynet til en industri som har rikdommen til Krøsus, men visdommen til en mobb. For en som skiller seg litt ut fra flokken, kan proff-fotball være en hjerteløs og trangsynt verden, erkjenner han.
Alan Smith, Arsenal-kjempen som nå er manager, sier det slik, til BBC:
«Jeg har hatt spillere oppigjennom åra som var single og leste bøker. De måtte være homofile, konkluderte man. Du kan være full og slå kona di og det er nokså akseptert. Men om noen sa 'Jeg er homofil', blir det sett på som forferdelig. Det er latterlig».
I The Observer sier landslagskeeper David James:
«Om én av ti er homofile, hvor er alle de homofile Premier League-spillerne? Det er et spørsmål vi ofte stiller oss, men det er bare hvisking, tvilsomme rykter og ondsinnet mediesladder. Det virker som fotball er det siste profesjonelle miljø hvor du ikke kan komme ut av skapet stolt. (...). I det siste har jeg snakket med spillere som har ryktes å være homofile. Det er veldig traumatisk for dem. Familiene deres har også opplevd å bli hetset på gata.»
STORBRITANNIA tillot homofilt ekteskap i 2005, men på landets fotballarenaer blir homofobiske sanger hørt ukentlig.
Og da BBC forsøkte seg på en undersøkelse om homofobi blant managerne i Premier League, nektet alle 20 å svare.
— Det viser at de er skremmende nervøse, sier Tatchell.
— Vi har 500 spillere i toppklubbene i England. Om vi tar det snittet med ti prosent av befolkningen, må det være omtrent 50 spillere som er hemmelig homofile eller bifile.
— Kjenner du noen selv?
— På den tida kjente jeg og Justin tolv toppspillere i England som var enten homofile eller bifile. Og jeg vet om spillere i dag som er homofile, ja. Et par. En av dem har benektet, med unnskyldninger som 'jeg har bare vært sjenert med jenter' og 'det er lys i enden av tunnelen'. Jeg anbefalte en av spillerne å si det til manageren. Men det er de må selv som må ta avgjørelsen. Jeg sier bare: Det må ikke bli flere martyrer. Trist nok vil Justins død få spillere til å tenke seg om to ganger til før de kommer ut av skapet.
Peter Tatchell går snart ut i London-natta. Han kommer på en siste ting.
— Jeg var ofte hjemme hos hans mor, jeg og han. Justin kunne si til meg: «Mamma elsker deg. Hun spør alltid etter deg.» Jeg tror hun ønsket at vi to skulle bli et par.
PÅ NETTET lever Justin Fashanu videre.
«You will always be in our heart Justin. You are safe now in heaven where nobody can hurt you. Rest in peace» står det å lese på en minneside.
På You Tube kan vi se noen av hans fortryllende scoringer, den mot Liverpool hvor han klemmer ballen bort i lengste hjørnet.
Det ligger en helt annen snutt der, og det er den vi tenker på her vi står ved garasjen der han endte sitt liv.
Klippet viser en horde fotballfans på en arena, de synger i kor, som et eneste vondt vitnesbyrd om den ubarmhjertige, nådeløse fotballen. De synger: «Fashanu, Fashanu. He's gay, he's dead, he's hanging in the shed.»
bok@dagbladet.no
Kilder: Observer, Mail on Sunday, Gay Times.
Emneord:
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen