— JEG VET I ALLE FALL OM TRE JENTER som har havnet på psykiatrisk som følge av mobbingen vår. Minst en av dem sliter ennå, sier eksmobberen «Mia».

Ryktespredning. Baksnakking. Utestenging. På ungdomsskolen var «Mia» og en hard kjerne på fire venninner eksperter i alle mobbeteknikkene. I tillegg til den skjulte jentemobbingen — såkalt bitching — benyttet jentegjengen også iblant fysisk vold.

I sin fortid som mobber har «Mia» marsjert inn i et klasserom og klistret ei jente hun hadde noe usnakket med oppetter veggen, mens venninnene lot skjellsordene og truslene hagle. Hun har vært med på å stenge ei jente inne i et avlukke på jentetoalettet. De helte en bøtte med isvann over offeret før de kastet vått toalettpapir på henne og samtidig hamret og sparket i døra.

Utseendemessig ser «Mia» ut som en hvilken som helst student. Conversesko. Svart skinnjakke. Trange, blå jeans. Førsteinntrykket er høflig, men hardt. De blå øynene nistirrer inn i blikket til den hun snakker med. «Mia» blunker sjelden.

— Var du en som stirret lærerne dine i senk?

— Det kunne jeg nok. Hvis jeg ville.


I 2002 KOM BONDEVIK-REGJERINGEN med et eget mobbemanifest som proklamerte nulltoleranse for mobbing i norske skoler. Innen to år skulle mobbing være ikkeeksisterende. En kort tid så det oppløftende ut. Etter en økning på 30 prosent i antall mobbeofre blant barn og unge i perioden 1995-1998, og nye 30 prosent økning i perioden 1998-2001, sank tallene i 2004 til 1998-nivå.

Siden har pila pekt én vei. Oppover. I en elevundersøkelse fra tidligere i år anslås det at åtte til ni prosent av barna i grunnskolen blir mobbet. I et internasjonalt perspektiv blir 10 prosent av jenter utsatt for skjult mobbing som rykter, utfrysning og baksnakking. Mye av den skjulte mobbingen utøves av andre jenter.

Aftenposten-journalist Liv Skotheim (31) og medforfatter Anna Holm Vågsland (31) har gjort dypdykk i temaet. 8. desember lanseres «Bitching. Ei fagbok om jenter og mobbing», med fakta, tekster fra tenåringsjenter, forskerintervjuer og forfatternes egne refleksjoner og analyser. «Mia»s bidrag i boka er en unnskyldning til hennes ofre.

— Bitching og jentemobbing er usynlig. Vi ønsker å sette søkelys på et fenomen som har fått altfor liten oppmerksomhet. Bondevik og Stoltenberg holder taler, men vi trenger program som tar den psykiske jentemobbingen på alvor, sier Liv Skotheim.

Hun og Holm Vågsland mener at bitching altfor ofte bagatelliseres. Når ei jente for eksempel sier til en annen: «Så fin genser du har på deg i dag, da!», blir mobberen uangripelig. Selv om både mobberne, de som står på sidelinja og den som blir utsatt for ironien godt vet at det som egentlig kommuniseres er det motsatte — at genseren er stygg — er det vanskelig for den som blir mobbet å forklare dette til lærere og andre voksne. Dermed kan mobberne fortsette med sine stikk og manipulasjoner og kjøre den som blir mobbet opp i et hjørne, der mobberne har all makt.

Forfatterne mener det relasjonelle spillet mellom jenter gir gunstige groforhold for bitching. Mens gutter møtes for å gjøre aktiviteter sammen, møtes jenter gjerne bare for å snakke. Generell konfrontasjonsangst gjør at man i stedet betror seg til andre enn jenta man har et problem med. Veien fra betroelser til baksnakking er kort. De understreker at jentemobbing i hovedsak er et gruppefenomen, ikke et mobber-offer fenomen. De har derfor valgt ikke å bruke ordet «mobbeoffer» i boka.

— Psykisk mobbing slik jentemobbing ofte er, skader dypt. Det er den hverdagslige psykiske mobbingen over tid som bryter ned selvbildet ditt. Hvordan skal du da klare å reise deg igjen? spør Liv Skotheim.

DET ER IS PÅ BAKKEN. Det er bursdagen til mammaen til Cathrine Elisabeth Schjelderup, som går i 4. klasse på Aurdalslia skole i Bergen. Det er midt i de åra da alt bare kjennes som en stor klump i magen. En klump som vokser og minker i takt med hvor mange timer det er igjen til neste skoledag. Klumpen ledsages av overveldende kvalme. Iblant blir Cathrine så dårlig at foreldrene lar henne bli hjemme. Da blir hun ved et trylleslag bra.

Men det er 9. januar nå, mammas bursdag. Cathrine er på skolen, i klassen med jentegjengene som har delt seg i to. Cathrine passer ikke inn i noen av dem. Hun nekter å danse etter lederjentenes pipe. Hun sier meningen sin, og hun sier imot. Det gjøre henne til skyteskive. Cathrine er jenta som får stikkene, blikkene og de tilsynelatende uskyldige kommentarene som både avsender og mottaker vet er rein gift. En gang, om noen år, skal Cathrine bli beskyldt for å ha tatt stolen til en annen i en musikktime. Fire-fem jenter skal summe rundt henne som illsinte veps. Skjellsordene skal hagle, helt til ei klassevenninne, den eneste noen gang, griper inn.

Men i dag er det bursdagen til mamma, timen er over og utenfor lærernes blikk blir Cathrine dyttet så hun faller på ryggen på asfalten like utenfor inngangsdøra. Mens hun ligger der, spytter jentene på henne.

«HIMMEL». «HELVETE». Ordene i paradiset på den gamle barneskolen til jusstudenten og fylkestingspolitikeren Cathrine Elisabeth Schjelderup (22) lyser i gult. Cathrine er blant dem som har måttet prøve å reise seg igjen. Etter spytteepisoden på bursdagen i 4. klasse, varslet hun foreldrene. De fikk læreren — som var klar over mobbeproblemet — til å sette av ti minutter i en time. Med en huskelapp i hånda reiste Cathrine seg og sa at hun ikke fant seg i å bli mobbet lenger. Hun prøvde å sette strek. I to måneder etterpå lot jentene henne i fred. Så tok de opp mobbingen igjen. Den tok ikke slutt før Cathrine begynte på ungdomsskolen.

Bergensjenta understreker at hun verken klandrer lærerne eller skoleledelsen på Aurdalslia skole for mobbeopplevelsene. Klasseforstanderen hennes var oppmerksom på problemet og gjorde sitt beste for å hindre mobbingen. Men lærerne kan ikke være til stede konstant. Det var i pausene mellom timene, på vei mellom ulike klasserom og i friminuttene, at mobberne slo til.

Siste skoledag i 7. klasse fikk hun oppreisning. Sammen med venner skulle Cathrine treffe noen kjente. Da hun oppdaget en av eksmobberne i gjengen, ville hun helst stikke. Sørpe full så eksmobberen på henne og sa: «Jeg vet hvem du er. Jeg har vært veldig stygg med deg og det var jævlig dårlig gjort».

Deretter kastet eksmobberen opp.

Cathrine smiler svakt av minnet der hun sitter i sofaen hos moren og byr på karameller og kaffe.

— Det var en unnskyldning god nok for meg. Jeg hadde et godt hjem i oppveksten. Jeg vet at noen av mobberne hadde skilte foreldre og ble slitt mellom to hjem. Noenhadde også foreldre med rusproblemer. Jeg tror de tok ut noe av frustrasjonen sin på skolen.

Teorien bekreftes av Erling Roland, professor ved Senter for atferdsforskning i Stavanger.

— Det er brutalt, men slik er det: Far og mor betyr kolossalt mye for hvordan det går med barn. Er mor og far dårlige modeller, hvis de selv er infame mot naboer, slekt, utøver intrigespill og snakker stygt om andre, har barnet en tendens til å ta etter. Negative rollemodeller kan skape mobbere, fastslår Roland.

HOVEDGRUNNEN til at noen av oss blir mobbere handler om makt. Enkelte av oss, både barn og voksne, føler — ifølge Roland — seg tiltrukket av å utøve en destruktiv makt over andre. Mobbere får et sterkt kick av å trykke ned en annen person. De tennes av avmaktssignaler som gråt og redsel hos den som mobbes. En annen mobbeårsak er at noen får et tilhørighetskick av å være del av en flokk som styrer over andre. Mobbere finnes i alle aldrer. Også voksne kan utøve skjult mobbing. Du slutter ikke nødvendigvis å bitche selv om du er ferdig på skolen.

— Jeg vil understreke at det er mye likt mellom gutteog jentemobbing. Men for gutter er det å se avmakten hos andre viktigere enn tilhørighetskicket. Jentene er mer trukket mot intimitetsfølelsen. De er opptatt av å bekrefte tilhørighet med hverandre ved å fryse ut eller trakassere. Guttene fokuserer mer på mobbeofferets reaksjon. Mens jentene er mer opptatt av jaktkameratene, er guttene opptatt av byttet. Jentemobbing er veldig mye vanskeligere å oppdage. Utfrysningen er ofte subtilt utført, særlig blant eldre jenter. Jentene som trekker i trådene er ofte de flinke og sjarmerende som lærerne ikke klarer å tro utfører mobbing. Lærerne blir blendet av sjarmen. Men slike jenter kan være ganske så bitchy, sier Erling Roland.

Eksmobberen «Mia» var en av dem. Hun tar oss med til ungdomsskolen der mobbingen helst foregikk. Det er en kommunefarget, slitt skole fra Hverdags-Norge. Her er inngangsdøra til doen der «Mia» terroriserte sitt offer. Her er skaterampen der hun smugrøyka. Tatt ble hun, anmerkninger fikk hun bare én gang. Hun var supereleven. Faglig flink. Likt av noen lærere. Fryktet av andre. Læreren som ga «Mia» røykemelding, fikk merke vreden.

 — Vi sørget for å si at han burde passe seg så han hørte det. At vi ellers ville melde fra om at han gikk inn i jentegarderoben i gymmen.

— Gjorde han det?

— Nei. Men vi visste at med våre ord mot hans, hadde han ikke noe å stille opp med. Han ville vært ferdig. Trusselen fikk ham til å sykmelde seg.

«Mia»s profil passer med det forskere skisserer som kjennetegn på jentemobbere. Hun er skoleflink. Ansvarlig. Pliktoppfyllende. Hun beskriver foreldrene sine som helgealkoholikere. Ukedagene var stabile, helgene var fyllekalas. «Mia» fungerte tidlig som en minivoksen som måtte ta ansvaret for lillesøsteren og barna til foreldrenes partyvenner. På skolen gjorde «Mia» sitt for å psyke ut de andre jentene. Som å stille seg opp midt i gymgarderoben med en venninne, sende blikk og fnise. En overvektig lærer ble tynt så mye for vekta at hun sykmeldte seg. «Mia» betegner seg som «ekstrem god» på å sette folk opp mot hverandre ved å fortelle løgner fordekt som fortrolige samtaler.

— Jeg var kalkulerende og vanvittig ondskapsfull. Veldig mye av den mentale kapasitet til gjengen vår gikk med til å framstå som uangripelige. Det er helt sinnssykt, men ... Vi framsto som uangripelige, men vi var bare noen usikre små drittunger, utspekulerte som få.

— Hvorfor mobbet du?

— Alt bunnet i usikkerhet. Først mot slutten av ungdomsskolen ga vi oss.

— Foreldrene dine, hvor var de oppi dette her?

«Mia» fikler med hendene. Ser bort.

— Ja, hvor var de? Jeg vet ikke. De drev med sine egne ting. Jeg kunne regne med å komme hjem til et fyllekalas. Jeg tror ikke foreldrene mine vet at jeg mobbet. At jeg var så innmari flink på skolen fungerte som en buffer.

SMELLEN KOM På videregående. «Mia» kjente plutselig ingen. Depresjonen snek seg på. I løpet av det første året som student på en annen kant av landet raste tilværelsen sammen. Gamle historier boblet opp til overflaten. Som da hun var med på å bryte opp et kjærlighetsforhold ved å sette ut rykter om utroskap. Årsak? Jenta i forholdet var mislikt. Hvorfor?

— Vi likte henne ikke, gjentar «Mia» med en kort latter.

Hun fikler med hendene igjen.

— Og det var grunn nok?

— Ja. Men vi likte kjæresten hennes, som likte min venninne og hun likte ham.

— Ble venninnen din og han sammen?

«Mia» ler igjen. Kort og rått.

— Nei da! Vi ville ikke ha noe fast følge.

— Hva var vitsen med det dere gjorde da?

«Mia» trekker på skuldrene.

— Vi ville lage faen.

Bitchingen «Mia» var med på har fått konsekvenser også for henne. Hun frykter sin manipulative side. Hun frykter evnen til å overbevise seg selv om hva som er greit å gjøre — og faktisk utføre det — selv når hun vet at det hun gjør er galt. Hun mener hun har blitt flinkere til å holde disse sidene i sjakk fordi hun har vært deprimert og kjent på hva ensomhet er.

I dag har «Mia» en ekstrajobb som fører henne i kontakt med ungdommer. Hennes historie har gjort henne ekstra observant på det sosiale spillet mellom jenter.

— Om jeg kunne ta mobbingen tilbake, hadde jeg gjort det. Jeg håper det vil komme et apparat som tar tak i jentemobbing. Jeg synes det er vilt at det ikke blir gjort!

Selv har «Mia» har aldri bedt ofrene sine om unnskyldning. Det hender hun møter på et par av dem. Da nikker hun og hilser.

— Jeg er ikke tøff nok til å si unnskyld. Jeg har ødelagt livet i flere år for flere personer, jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Jeg blir helt satt ut.

— Har du psykopatiske trekk?

En blaff av usikkerhet passerer «Mias» ansikt. Hun senker blikket.

— Jeg har aldri våget å oppsøke en psykolog. Jeg er redd for svaret.

USYMPATISKE. HENSYNSLØSE. Opposisjonelle mot foreldre og voksne. Lite empati. Synes det er gøy å plage offeret. Slik er bildet mobbeforskeren Dan Olweus, psykologiprofessor ved Universitetet i Bergen, tegner av mobbere av begge kjønn.

— Enkelte mobbere er på vei mot psykopatien og kan hapsykopatiske trekk. Når det gjelder menn, vet vi at tidligere mobbere er sterkt overrepresentert i kriminalregisteret. Vi vet også at en del jentemobbere utvikler pille- og alkoholmisbruk, sier Olweus.

Hele 75 prosent av dem som mobber er gutter. De 25 prosent jentemobberne konsentrerer seg stort sett om å plage andre jenter. Seinvirkningene hos mobbeofrene inkluderer depresjoner, dårlig selvbilde, angst og selvmordstanker.

Elevundersøkelsen 2008, en nettbasert undersøkelse fra tidligere i år utført av Utdanningsdirektoratet, viser at 15 prosent av elevene som blir mobbet, har hatt hyppige selvmordstanker. Tallet for ungdomsgruppen generelt ligger på et par prosent. I undersøkelser gjort av Olweus og hans kolleger ved Universitetet i Bergen blant ungdom som har blitt mobbet, kommer det fram at tanker om selvmord er fem ganger så vanlig som hos andre.

— Folk i 50-årsalderen som ble mobbet på skolen, forteller at de tenker på det nesten daglig. Det sier noe om hvor sterk opplevelsen er. Mobberne bryter ned offeret fullstendig, til mobbeofferet mister all selvtillit og til og med får skyldfølelse for mobbingen, sier Dan Olweus.

Både Olweus og doktorgradsstipendiat Tove Flack forsker på jentemobbing ved Senter for atferdsforskning i Stavanger. De etterlyser større fokus på mobbing generelt og jentemobbing spesielt. Flack har i sitt forskningsarbeid utviklet et avdekningsverktøy som kan hjelpe lærere å avsløre jentemobbing.

— Hvis skolen skal ivareta opplæringslovens paragraf 9a som sier noe om retten til et godt psykososialt miljø, må politikerne engasjere seg mer. Nå signaliserer politikerne at en må styrke primærfagene, men hvor er millionene som skal styrke miljøet og lærernes kompetanse for å kunne forebygge at miljøet får utvikle seg negativt? spør Tove Flack retorisk.

I likhet med sine mobbeforskerkolleger er Flack bekymret over et redusert fokus på mobbing. Det samme er pressekontakt Helga Johannessen i Anonyme Foreldre Av Mobbeofre (AFAM). De registrerer en tilhardning av jentemobbing. I tillegg til den klassiske utfrysningen og baksnakkingen, har digital mobbing via Internett og sms blitt mer vanlig. Dette er en form Johannessen mener passer mange jentemobbere godt, fordi de kan operere anonymt og i det skjulte. Til fortvilte foreldre som tar kontakt, har AFAM ett hovedråd:

— Når mobbingen virkelig har ballet på seg, har man tapt. Det er ofte best å flytte slik at mobbeofferet får skifte miljø, sier Johannessen.

Hun mener det burde vært pålagt og betalt av staten at alle skoler kjørte antimobbeprogrammer. Johannessen ønsker et uavhengig tilsyn og klageorgan i mobbesaker med samme makt som Arbeidstilsynet og Mattilsynet.

— Altså: rydder du ikke opp på skolen din, blir det en instans som stenger den. Mobbing er et samfunnsproblem, ikke bare et individuelt problem. Vi må ta det på alvor.

Mobbeforskeren Dan Olweus mener det er fullt mulig å redusere omfanget av mobbing kraftig dersom en satser systematisk:

— I seks store undersøkelser har vi dokumentert en gjennomsnittlig nedgang på 30-50 prosent etter åtte måneder med det såkalte Olweus-programmet. Det gjelder både jenter og gutter.

FLERE AV DE MEST ALVORLIGE mobbesakene havner i Konfliktrådet, som mekler i både politianmeldte og sivile saker. Om lag halvparten av dem som blir klaget inn for Konfliktrådet er under 18 år. En tredjedel av de påklagede er jenter. Tone Skaare, leder i Oslo og Akershus konfliktråd, er ikke enig med dem som mener det er en uting å mekle i mobbesaker fordi mobbing handler om overgrep. Skaare mener særlig digital mobbing i form av trusler på sms og Internett er godt egnet for mekling.

— Før mekling gjennomfører vi forsamtaler for å sikre oss at gjerningspersonen tar ansvar. Vi skal ikke fordele skyld, men finne en løsning, sier Skaare.

Alle kan klage til Konfliktrådet direkte uten å trekke inn skole, kommune eller fylkesmannen. Da kontakter Konfliktrådet den innklagede parten. Dersom begge parter samtykker, kan det gjennomføres mekling. I 70 prosent av sakene som kommer inn, får Skaare og hennes kolleger samtykke til å gjennomføre mekling. Derfra kommer 90 prosent til en enighet om en avtale. 95 prosent av avtalene overholdes.

Maiken Freitag (17) fra Skedsmokorset er blant mobbeofrene som endte i Konfliktrådet — ansikt til ansikt med jenta som hadde mobbet henne via Internett. Via sin mor har jenta som mobbet Maiken avslått å stille opp til et intervju. Moren formidler til Magasinet at jenta «ikke husker det som skjedde» fordi «det er så lenge siden».

Husker gjør derimot Maiken. Hun ønsker å stille opp for å gi mobbeofre for bitching via nettet et ansikt. Mot slutten av 9. klasse ble hun truet og trakassert via gjesteboka på sin egen hjemmeside. Det dukket opp meldinger om at Maiken var stygg, så ut som en mann og «ikke burde være her».

— Det var ikke direkte «du skal dø», men det var det som var betydningen, mener Maiken.

Hun trodde først at mobberen var en jentegjeng som bitchet mye på skolen. Det stemte ikke. Da truslene økte i alvorlighetsgrad, sa Maiken fra til en lærer. Forholdet ble anmeldt og etterforskningen viste at mobberen var ei jente på skolen som Maiken verken hadde snakket eller hatt noe som helst med å gjøre. Jenta var imidlertid en av dem som hang rundt de «kule» jentene på skolen — jenter som mobbet Maiken. Under meklingen sa jenta unnskyld. Det ble bestemt at hjemmesiden til Maiken skulle slettes. Begge jentene skrev under på at de ikke skulle ha noe med hverandre å gjøre.

— Jeg hadde allerede dårlig selvtillit på grunn av mobbing. Meldingene i gjesteboka hjalp ikke akkurat på den. Når du får høre over tid at du er stygg og likner en mann, er det ikke lett å holde humøret oppe. Det blir slik at du ser deg i speilet og ser noe annet enn det de ser, men så begynner du likevel å lure på om du er stygg og ser ut som en mann, sier Maiken.

I dag går 17-åringen på medielinja på videregående, og stortrives. Men mobbingen sitter i kroppen. Maiken går sjelden med bare skuldre (fordi hun ble mobbet for å ha brede skuldrer) og unngår helst å ta bussen alene. Moren Annette Freitag (38) var lenge bekymret. Truslene på nettet omtalte også henne. Maiken har fortrengt det, men Annette husker meldinger som: «Du burde ikke levd», «Du og mora di er horer», «Du burde ikke vært på jordas overflate». Annette blir alvorlig:

— Vi følte det som mordtrusler. Derfor anmeldte vi forholdene. Skolen var flink til å støtte opp og hjelpe. Det er viktig å våge å si ifra. Det gir et signal til dem som mobber.

TILBAKE I BERGEN er Cathrine Elisabeth Schjelderup på gamle trakter. Under fotograferingen på skoleplassen, kommer en geskjeftig guttunge bort.

— Hvorfor er du her? Da Cathrine ikke svarer, borrer den maks 10 år gamle gutten øynene i henne. Han gliser infamt og hoier triumferende mens en stor flokk medelever hører på:

— Ble du mobbet her?!!

Det er null medfølelse å spore. Bare sensasjonslyst og skadefryd. Tilbake ved morens bil rister Cathrine gamle spøkelser av seg.

— Det der satte meg faktisk helt ut! Jeg har det kjempebra i dag, jeg har en fantastisk kjæreste, et studium jeg liker og er aktiv i politikken. Det er ikke synd på meg, men mobbingen har satt spor. Jeg kan bli redd for ikke å være god nok. Og jeg merker det i forhold til å bli kjent med nye jenter. Jeg har problemer med å stole på dem. •