ANNE WILLIAMS sitter i en stol i sitt hus i Chester og tar oss med inn i sitt mareritt.

Det starter lørdag 15. april 1989 og kommer aldri, aldri til å ta slutt.

— Jeg sto opp fem om morgenen for å åpne kiosken hvor jeg jobbet. Jeg gikk inn på rommet til Kevin for å vekke ham litt før seks. Han ville stå opp tidlig. Han var så spent på kampen og ville rekke det første toget til Sheffield.

Hun husker at Sally, katten, krøp under dyna hans og slikket ham på føttene. Kevin gløttet opp på veggen, den var dekket av gutta han forgudet. Han hadde Liverpool FC-sengeteppet over dyna, slik han hadde hver natt.

Kevin elsket Liverpool, han hadde gjort det helt siden han var fire år.

Han var 14 nå, fast på The Kop på Anfield, bak målet der.

Han kunne bruke timer på å fortelle moren om magien, om sangene, om redningene til Grobbelaar, scoringene til Barnes, fintene til Beardsley.

LIVERPOOL skulle spille mot Nottingham Forest i FA-cupens semifinale i Sheffield.

Kevin ville dra med sin venn Andy Duncan. De hadde aldri vært på en bortekamp før.

Moren og stefaren var ikke klar for at han skulle reise. De hadde diskutert det kvelden før. Kevin hadde gått på rommet sitt, han furtet.

— Poor little bugger. Skal vi la ham dra? Ok. Du får reise om du tar politieskortetoget slik at du kommer deg trygt fram, sa stefaren Steve.

Kevin ble så glad at han slo ut i lufta, som om han jublet for et mål.

På vei til toget kom Kevin og Andy innom kiosken til Anne. Hun fôret dem med potetgull og cola.

— Hygg deg og vær forsiktig, love, ropte Anne.

— Jeg kan fortsatt se ham for meg. Da han gikk mot døra vinket han til meg, ropte: «No worries, Mum. 3-0!»

Han hadde på seg en beige T-skjorte, chinos og joggesko. Ei jakke knyttet rundt livet.

— Selv søsteren hans Sara var oppe av senga, hun ropte «håper dere vinner, Kevin!» Og hun vinket til ham, over gata. Rart, som om vi alle sa ha det til ham, sier Anne.

RADIOEN STO lavt på den ettermiddagen. De sa noe om at kampen i Sheffield hadde blitt stoppet.

— Jeg ba Steve skru på tv-en for å se hva som foregikk. Det så ut som noen hadde stormet banen. Vi begynte å se etter Kevin. Det var som om noe fryktelig var i ferd med å skje. Jeg gikk urolig fra rom til rom. Vi prøvde å ringe nødnummeret som blinket på skjermen. Bare opptatt.

25 døde, hørte hun først.

— Du kan ikke forklare det. Frykten. Panikken. Jeg gikk for å kjøpe sigaretter. «Det er 56 døde», sa en dame.

De løp ned til forsamlingshuset. Folk var i sjokk. 76 døde nå. Telefonen ringte ustanselig den kvelden.

— Hver gang ba jeg om at det var Kevin. Men det var vennene hans. «Er Kev ok?» Ut på kvelden kom vi gjennom på nødlinja. Mannen ville ha en beskrivelse av ham. Til slutt skrek jeg: «Se etter en gutt med et gullhorn rundt halsen!» Han sa at vi måtte vente. Jeg begynte å tenke at vi var dumme. Selvsagt ville han komme hjem som han sa, klokka ni.

HAN KOM ikke hjem ni.

— Klokka ti ringte Andys far meg. «Andy er lettere skadet. Brukne ribbein. Han mistet Kevin i den massive trengselen» fortalte han. Vi visste nå at Kevin hadde vært midt oppi det. Til slutt kunne jeg ikke vente lenger. Vi bestemte oss for å dra til Sheffield. Jeg og Steve satte oss i bilen. Det var tortur, seig og smertefull tortur.

De kom fram. «Hvor er han? Hvor er min Kevin?» ropte hun.

— Vi har en Kevin Williams her. Han er sendt til et lite sykehus, sa kvinnen med lista over skadde.

— Vi var utrolig lettet. Jublet nesten. «Håper ikke skaden er ille», sa vi. Så kom dama tilbake. «Kevin Williams er en 40 år gammel mann».

Anne Williams skrek.

— Jeg hørte folk hyle. Det var død over alt rundt oss. Til slutt kom en mann i hvit frakk og sa vi måtte se på noen polaroidbilder. Han advarte oss om at de ville være støtende. Alle bildene var lagt ut på bordet. Et hav av bilder, men alt jeg kunne se var Kevin. Ansiktet hans.

Der og da knakk Anne sammen.

«En av sosialarbeiderne sa de ville gjøre Kevin klar slik at vi kunne identifisere ham (...) Jeg var paralysert av frykt. Men til slutt ønsket jeg å gjøre det. Jeg ville holde min Kevin. En annen mann i hvit frakk tok oss med til et lite rom. På en vegg var det at par gardiner av fløyel og mannen i den hvite frakken dro i en snor. Der var Kevin bak et glassvindu. Jeg kunne ikke røre ham. Han så ut som han sov, bortsett fra et halvåpent øye. Jeg skreik til Steve: ?Hvordan skal vi klare å leve uten Kevin??».

DE KOM inn med en liten plastpose med Kevins eiendeler, togbilletten hans, kampbilletten, tre pund i mynter og halskjedet.

Dagen etter gikk hun inn på rommet til Kevin, spilte Genesis-albumet han kjøpte til jul før han døde. Det Kevin alltid spilte og sang med på mens han gjorde lekser. Han elsket den første sangen. «Mama».

Hun vasket og tørket Kevins røde Liverpool-sengeteppe slik at den kunne kles over kista.

«Jeg løftet ham opp i armene mine og klemte ham. Jeg kjemmet håret hans og holdt hånda hans som var kald (...) Da jeg kom ut fra rommet han lå i, begynte jeg å hikste, ukontrollert. Jeg tviholdt på Liverpoolteppet.»

ANNE HUSKER de alle dro til Anfield. De fant stedet der Kevin pleide å sitte. Bak mål. De så ordet Kev risset inn. De visste det var Kevin, av måten han skrev sine k-er og v-er på. De la ned blomster.

Noen av stjernespillerne laget te til Anne. Hun så Bruce Grobbelaar gå bort til Michael, Kevins storebror. Michael klarte aldri slutte å gråte.

BEGRAVELSEN KOM. The Sacred Heart i Ainsdale. Hun blandet whisky og valium, det bedøvet smertene,
mente hun.

Mennene ville ikke gå i sort, de hadde fått røde Liverpool- dresser. Anne hadde med en krans formet som en fotball, fra Liverpool FC.

I kirken prøvde hun å høre på presten, men hun kunne bare feste blikket på kista. Etter begravelsen kjørte de til krematoriet.

— Dette er Kevins siste reis gjennom Formy, sa Steve stille.

Anne hadde bare ett musikkønske i krematoriet.

Idet teppet gikk ned for Kevin Williams, sang de:

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don?t be afraid of the dark
At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of a lark
Walk on through the wind
Walk on through the rain
Tho? your dreams be tossed and blown
Walk on, walk on With hope in your heart
And you?ll never walk alone
You?ll never walk alone

DET VAR SLUTT.

— Noen foreslo at vi skulle ta asken hans til Anfield. Jeg tenkte det var der Kevin ville likt å være.

Ei uke seinere, 28. april 1989.

De bar med seg en liten enkel svart eske med Kevin Daniel Williams inngravert i gullskrift. Banemannskapet hadde gjort alt klart, like til venstre for målet, på Kop-siden.

Det var over på sekunder. Banemannen la torvstykket tilbake i jorda. Og Kevin forsvant. Anne så seg tilbake slik at hun for alltid ville huske det nøyaktige stedet.

Året som kom, husker hun knapt. Hun minnes den første jula, vagt, hun husker hun ble stående i butikkvinduer og se på klær og cd-er Kevin ville ha elsket.

SAKTE GÅR det opp for henne hva som har skjedd.

Kevin hadde kommet tidlig til stadion med sin venn Andy. Han sto nesten fremst på avlukke 3. Det er trykkende, trangt. Da politiet gir ordre om å åpne porten for å lette på trykket, strømmet folk utenfor til den mest opplagte inngangen.

Til ståtribunen som allerede er overfull.

KAMPEN STARTER. Peter Beardsley treffer stolpen, klokka seks over tre, det utløser et brøl, alle utenfor tror Liverpool har scoret.

Det er nå det massive trykket kommer. Kevin blir dradd med i suget, mot stålgjerdene.

— Kevin må ha vært livredd. Andy sa til meg at Kevin hadde snudd seg mot ham og sagt, «it?s getting a bit packed in here». De ble presset framover, framover. Jeg vil ikke vite mer, sier Anne.

Kevin var fanget i trengselen, og kroppen hans ble dradd ut av mengden av andre desperate supportere.

Klokka var 15.28. To til da uidentifiserte Liverpoolfans legger ham på et reklameskilt, de løper halvveis over banen med ham. En politimann som ikke er i tjeneste, fra Liverpool, ser at Kevin rører på seg.

Sammen med en ambulansemann prøver de hjertemassasje og munn-til-munn. De finner etter hvert puls.

Klokka er 15.37. De prøver å få ham inn i en ambulanse. Men den eneste ambulansen politiet har tillatt å kjøre inn på banen, setter rett mot hjertet av katastrofen, på andre enden. Hva som så skjer med Kevin Williams, skal vi komme tilbake til.

ETTERFORSKNINGEN av tragedien plasserte stor skyld på politiet.

2. mai 1990 startet den rettslige høringen. Anne husker det med gru.

— Jeg ble tatt med til et siderom. En etterforsker sa at en politikvinne hadde hørt Kevin si et ord før han døde. «Mum» sa han. Jeg skrek: «Hvorfor er hun ikke i retten? Jeg vil ha henne hit». Ett år etterpå kom de med dette. Jeg brøt sammen.

Dr. Slater, som hadde obdusert Kevin, ble så brakt inn i retten. Patologen sa at Kevin hadde de verste skadene av alle. Han sa til juryen at skadene var så «forferdelige at det var ingen mulighet for at den gutten kunne snakke.» «Blå og oppsvulmet som han var». Slater mente døden ville inntreffe fra mellom tre til fem minutter, av traumatisk asfyksi, akutt surstoffmangel.

— Nei! Jeg så min sønn selv! Det var ikke et merke på ham. Han lå der fredfull, og så vakker, og han var slett ikke blå, protesterte Anne.

Coroner (som foretar undersøkelse når dødsårsak er ukjent, red.anm.) bestemte seg da for å sette et tidspunkt, kl. 15.15, for når alle de 96 ofrene var døde eller hjernedøde.

«Det var ingen håp for dem. De kunne ikke hjelpes», sa han.

Slik ender høringen også med en konklusjon om «accidental death» for de 96 døde. Ingen ble derfor holdt ansvarlig. Det er dette Anne Williams aldri har kunnet godta.

— Ved å bestemme seg for å sette en tid for når døden inntraff, kunne de komme seg unna. Det var etter kl. 15.15 de gjorde alle feilene. Jeg vil gjerne vite: Hvorfor sendte de for eksempel bort 44 ambulanser kl. 15.35 når mennesker døde på banen? Det var behagelig for dem å konstruere dette tidpunktet. Det passet dem alle, slik at ingen kunne stilles til ansvar.

Men Kevin Williams er den lille gutten som ikke passer inn i Coroners «død før 15.15—dom».

ETTER KATASTROFEN OG HØRINGEN lenket Anne seg fast i huset i to år.

— Da jeg kom ut, fant jeg ut at jeg ikke kunne gå videre med livet uten å komme til bunns i hva som virkelig skjedde med Kevin. Det var ikke godt nok for meg å vite at han ble drept på fotballkamp.

Anne startet å stille spørsmål: Hvem bar Kevin over banen? Når døde han? Kunne han blitt berget? Hun fant stadig ny informasjon hun mente hadde blitt kostet under «det store offisielle teppet». Hun søkte i avisene, ringte tusenvis av telefoner, skrev hundrevis av brev, lette med lupe i fotoarkiver.

— Her, sier hun.

Hun holder opp et bilde. Det viser en gutts liv minutter fra å ebbe ut. Kevin ligger på ryggen ute på den grønne banen.

Derek Bruder er politimannen fra Liverpool som starter gjenoppliving. «The little lad is moving!», tenker han. Han finner pulsen hans på nakken. Gir ham munn-til-munn og hjertemassasje.

Mens en uidentifiserbar person holder Kevins hode. Klokkeslettet viser 15.36.22.

ANNE FINSTUDERTE også Hillsborough-opptakene fra BBC. Hun brukte et år på å få dem frigitt.

Hun satt på soverommet sitt, hadde fingeren nesten konstant på pauseknappen. Hun så etter Kevin. Kunne det være ham? Ham?

Og så en dag, spottet hun en gutt med beige chinos, i et flyktig glimt. En mann drar ham ut av helvetet på tribunen.

DET BLE en besettelse for henne. Hun skulle finne alle som prøvde å redde Kevin.

Og viktigst, denne politikvinnen.

— Jeg ringte først til politiet, utga meg for å være en venn av henne. Hun hadde allerede forlatt politiet, svarte de. Så jeg ba dem om å videresende et brev.

Dette var starten på jakten på Debra Martin, spesialkonstabelen fra Sheffield.

Hun skrev: «Dear Miss Martin. I have recently been informed that you were the last person to attend my son, Kevin Daniel Williams, who tragically lost his life at Hillsborough. For my own peace of mind I desperately need to speak to you. I would be prepared to meet you at any time or place (...) Yours sincerely. Anne Williams».

En kveld ringte Martin. Hun ville komme til Anne og fortelle henne nøyaktig hva som skjedde med Kevin.

Anne husker hvordan hjertet hennes slo av spenning. Debra kom, begynte å fortelle.

DET VAR to karer som hadde brakt henne dit Bruder var.

De la Kevin ned, noen skrek: «God?s sake. Just help him!». Hun vet ikke hvor hun fikk styrken fra, men Debra måtte ha båret mellom 20 og 30 døende.

De la skadde på den ene siden, døde på den andre. Noen hadde blod i munnen og hun visste med en gang at det ikke var noe der. Livet hadde blitt skviset ut av dem.

Men så:

«Jeg la merke til halskjedet hans. (...) Kevin begynte å bli dødsens grå, men der var noe som liknet farge der, så jeg visste at han fortsatt hadde en sjanse(...) Så jeg tok føttene hans, den andre politioffiseren hodet, og vi løp med ham til gymnastikksalen. Vi la ham på de skaddes side(...). Jeg kjente etter puls på halsen hans, men først kunne jeg ikke finne noe. Så var der et svakt slag og jeg kunne føle at det løp under fingeren min, lett. Jeg tenkte: Jeg må prøve. Og jeg begynte å gi ham munn-til munn og noe hjertemassasje og brystet hans pustet ut noen få ganger. Jeg tok ham opp i armene mine, og det var da han åpnet øynene. Øyenvippene hans vibrerte et øyeblikk. Lange, svarte øyebryn. Og jeg vil aldri glemme blikket i den lille guttens øyne. Som hos en baby. Det var så rent. Og han sa bare: «Mum». Og han fortsatte å se på meg i noen få sekunder».

Klokka 16.00 døde Kevin i armene hennes. Det var en lege som kom og sa det, at han var borte.

Debra, 25 år, så innover en eneste lang korridor av kropper. Hun tenkte på Auschwitz. Debra knakk sammen da hun fortalte dette til Anne.

DEBRA SPURTE henne ut om Kevin.

Anne fortalte hvor høyt han elsket fotball. Debra sa: «Da han sa «Mum», så jeg at han tenkte på deg, Anne».

— Debra passet på ham for meg. Det gjør meg tryggere. Men hun fortalte meg også hva politiet hadde påført henne av lidelser. De ruinerte karrieren hennes. Ødela livet hennes, fordi hun ikke vil være en del av systemet. Debra har aldri vært brakt inn som offisielt vitne. Det er en skam for England, sier Anne.

Etter det første avhøret hadde politiet kommet på døra til Debra. De ville forsikre seg om at hun virkelig hadde sett riktig. Om hun var hos «kropp nummer 51». Kevin.

Hun ble så oppringt av en politioffiser som sa: «Du var ikke der du sier du var. Det var en annen som fant ham». Debra skrek: «Du aner ikke hva jeg måtte takle. Du var ikke der da den lille gutten døde i armene mine».

ANNES GJENTATTE forsøk på å få gjenåpne Kevins sak har blitt avslått.

— Kjennelsene har alle blitt basert på gale antakelser om at alle ofrene var døde 15.15, mener hun.

I august 2006 la Anne Kevins sak fram for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hun står fortsatt i kø for endelig behandling.

— De nye bevisene vil være nok til å åpne en mordetterforskning, hevder hun.

I 19 og et halvt år har hun kjempet. En mors utrettelige kamp for å avdekke hva som skjedde da sønnen dro på fotballkamp og døde.

ANNE DRAR OSS gjennom år på år med egne undersøkelser, tusenvis av telefoner og intervjuer.

— Da advokaten min ringte meg i 2002 om Europa, var jeg mest klar til å gi opp. Hvor mange ganger orker du å få døra slengt i ansiktet? Men jeg ville brukt resten av livet på å angre. Så kom alle disse Hillsborough-familiene til meg og sa: «Kevin har den sterkeste saken, du må gjøre det for oss».

Andre familier har av mangel på bevis måtte akseptere kjennelsen fra 1990 om «accidental death».

Anne Williams «lykke» er at hun har samlet bevis fra sju mennesker som alle noterte liv i Kevin etter tidspunktet myndighetene sa at han allerede var død.

— Myndighetene ville ikke at Kevin skulle være i live på det tidspunktet. Kevin passet ikke inn i dekkhistorien deres. Dødsattesten sier han døde av akutt surstoffmangel, som går veldig raskt. Men ikke tale om.

ANNE HAR fått støtte fra tre av Storbritannias ledende eksperter på rettspatologi, Dr. Nathanial Cary, Dr. James Burns og Dr. Ian West.

I sin rapport skriver Cary:

«Jeg støtter meningen om at Dr. Slater tok feil da han konkluderte at døden var forårsaket av traumatisk asfyksi. Basert på funn beskrevet av ham og eksterne funn jeg har sett av fotografier, skal den riktige dødsårsaken være kompresjonsbrudd i nakken.»

— Bruddene i nakken startet å svulme opp, og fordi han ikke fikk behandling stengte det luftveiene og han kvaltes. Det tar tre kvarter, en time. Ja, Kevin ville dø klokka fire. Vårt argument er: Hadde han kommet til en ambulanse, hadde han vært i live i dag, mener Anne.

Dr. Carey bekrefter at Kevin ikke ville vært død om «relativt enkle medisinske prosedyrer» ble fulgt, som oksygen, intubering gjennom munn, eller ifølge Dr. West «et pusterør inn i luftrøret».

Dr. West skriver at Kevin kunne ha overlevd en «betydelig periode, godt etter 15.15». Han antyder videre at Kevin kunne ha blitt tråkket på og påført nakkeskader i panikken som fulgte.

ANNE FORTELLER oss at hun ikke har jobbet på snart 20 år, siden den dagen.

Hun har ansiktet til en kvinne som bærer med seg 20 år med død.

— Jeg sover ikke. Jeg har et attest på at jeg har posttraumatisk stress-syndrom. Ting foregår i hodet mitt. I to år klarte jeg ikke å se Kevin for meg. Jeg måtte ha et bilde av ham for å huske. Det smertet så mye at hjernen stengte for minnet.

En dag i 1995 forlot mannen Steve henne.

— Vi hadde vært sammen i 18 år. Jeg var helt ødelagt da han dro. Det ble aldri det samme etter Hillsborough. Jeg tror ikke det å være på Prozac så lenge gjorde oss noe godt, heller.

I 1996 ble fire politimenn tildelt til sammen tolv millioner kroner i kompensasjon for de mentale traumene de led etter Hillsborough.

— Hvordan kunne de kreve erstatning? De var på jobb, de skulle takle katastrofer. Jeg mener det var en hån mot alle som har mistet noen, freser Anne.

— Spesielt når du tenker på polititabbene som ledet til den overbefolka stadion. Jeg ble tilbudt 3500 pund i erstatning for Kevin. Du kan ikke sette en verdi på et menneskeliv eller på lidelse, men sammenliknet med premien politifolka fikk, var Kevin verdiløs. Og hva med de overlevende, som er ødelagte? De fikk ingenting.

HUN TAR oss med inn på et rom. Kevin henger i ramme på veggen. Han smiler med munnen lukket.

— Hver gang jeg ser på bildet av ham er det som han sier til meg: «Go on. Get the truth, Mum.»

Det henger en tegning på veggen også. Det er fra en ungdoms hånd, vi ser det på streken.

— Det er Kevin som har tegnet den, sier hun. Den viser Liverpool-gutta som løfter pokalen, europatriumfen mot Borussia Mönchengladbach.

— Se på datoen, sier Anne. 6.4.89 står det på tegningen.

Ni dager seinere dør han.

Klokka på veggen har stoppet. På kvart over ett. Hun klapper den svarte katten som ligger i fanget hennes.

— Kevin var så god og full av morsomheter. Han hadde et slikt vinnende smil, du vet, jentene likte ham. Kevin var en smart gutt. Han ville jobbe i bank. Men jeg ser fortsatt på ham som den gutten han var, ikke den han ville vært i dag. Jeg gjorde det lenge, tenkte nå ville han sett slik ut og vært det og det. Men Kevin vil alltid bare være 15 år. Min baby.

HUN TENNER en ny røyk.

— Det tok meg åtte år å finne ut hva som skjedde med Kevin. De har løyet om skadene hans, under ed. Hvordan tør de? Vi mistet barn.

Hun mener myndighetene, i desperasjon, la en plan for å få de som hadde sett Kevin i live, til å skifte mening.

— 3. mai 1990, dagen før de la fram «alle var døde eller hjernedøde før 15.15», fikk jeg telefon fra politiet. De ville snakke om Kevin. Han sa at denne politimannen Bruder som hadde funnet puls på Kevin 15.37, nå sa at det trolig var en feiltakelse. Politiet la også til at «denne politikvinnen Martin var ung, hadde ikke vært i politiet lenge og var trolig ute av det med sjokk og traumer».

Anne viser oss dokumenter hun hevder beviser at Bruder fikk besøk av en politietterforsker som sier: «Jeg vil snakke med deg om denne guttens skader». Han blir forvirret. «Husker jeg ikke riktig?»

Dommeren la vekt på det siste vitneutsagnet fra Bruder om at han ikke var kategorisk i det med pulsen.

MEN ANNE skulle etter hvert få flere på laget.

«The Cook Report» på engelsk tv hadde funnet et politibilde som viste Kevin bli båret av tre menn. Lokalavisa kjørte en appell for å få mennene til å melde seg.

Folk ringte. Først en Stevie Hart. Så kom en telefon fra en som gjenkjente broren Tony. Anne viser oss bildet. Det finnes ikke mer dramatiske bilder. Det viser siste dødskampen til en ung fotballsupporter.

Stevie Hart og Tony O?Keefe løper over banen med Kevin liggende på et reklameskilt. Klokka på bildet viser 15.31.

— Stevie møtte meg. Han studerte bildet. Gutten var i live! utbrøt han. Og han var ikke blå og oppsvulmet som mange andre.

Samme sa Tony O?Kefee. Kevin var i live.

Da gjensto bare mannen som hadde holdt hodet til Kevin mens Bruder ga ham gjenoppliving. Hun bestemte seg for å lage en etterlysningsplakat. Hun skrev, over et bilde av Kevin: «To all Liverpool Fans. This little boy died at Hillsborough. Kevin Daniel Williams, 15.»

Under fulgte bilde av den «mystiske» personen, med teksten: «This boy helped him.»

Overlevende fra Hillsbrough hjalp henne med å dele ut 5000 flyere på Anfield.

«Folk ringte meg, overlevende som bare ville ha noen å snakke med. De var vrak. Jeg skjønte at Hillsborugh ikke bare handlet om Kevin og meg. En av frasene som gikk igjen var, ?jeg var ikke full, kjære?. Jeg syns så synd på dem.»

Folk har nemlig opp gjennom åra mer enn antydet at Liverpool-fans selv var med på å utløse tragedien.

HUN FANT til slutt den siste mannen som hadde hjulpet Kevin. I 1996, sju år etter Hillsborough. Han het Johnny Prescott.

— Johnny var veldig tynget. Han hadde aldri vært på en fotballkamp siden.

Johnny sier til Anne at han husker at han holdt Kevin og ropte «Help him!» Johnny ser at Kevin er semibevisst og hjelper til med åpne skjorta hans.

Bruder startet gjenoppliving og roper: «Jeg har puls!» Johnny vinket for å stoppe en ambulanse, men den kjørte videre. Johnny ble hos gutten helt til politikvinnen kom.

— Jeg gjorde det jeg kunne for din sønn, gråt han.

I TRE TIMER har Anne Williams snakket om sin sønns siste minutter.

Ian Barnes har sittet sammen med oss. Ian gikk i klasse med Kevin. Han snakker om glade turer, om fotball i skolegården.

— I regn og snø sto vi der, sier Ian.

— Jeg husker han kom hjem med grønne bukser hver dag, sier mora.

Anne smiler. Ian bistår henne nå.

— Jeg har startet en innsamling for henne. Alle innser at Annes sak er den siste sjansen vi har til å bringe rettferdighet over Hillsborough, som har ruinert så manges liv. Derfor er dette så viktig.

DEN SISTE GRANSKNINGEN av Hillsborough konkluderte i 1997 med at det ikke ville bli en ny offentlig høring.

Ut av granskingen kom det et privat tillegg til Anne Williams: «Vi antar at Kevin var i live 15.35 eller kort tid etterpå da Bruder og ambulansefolka pleiet ham, men etter min mening var der ingen realistisk mulighet for at Kevin Williams? liv kunne ha vært reddet. Ambulansepersonell var verken trent eller utstyrt til å utføre noen av operasjonene foreslått av Dr. West.»

— Det var poenget mitt! sier Anne.

— Han innrømmer at Kevin var i live etter 15.15. Og han erkjenner at det ikke var medisinsk utstyr tilgjengelig. Det er denne mangelen jeg prøvde å få fram i lyset og her var det i et privat brev til meg!

I 1998 la innenriksminister Jack Straw fram en utredning fra britiske myndigheter.

— Han prøvde å komme seg ut av det ved å si at Coroner ikke hadde ment at alle ofrene var døde før 15.15, men at «alle hadde fått sine fatale skader innen den tid», sier Anne.

«Anne Williams Against United Kingdom» heter nå hennes sak i Menneskerettighetsdomstolen.

— Jeg vet, jeg kjemper mot et massivt system.

FOR SIN egen terapis skyld og på jakt etter flere beviser, skrev hun boka «When you walk through the storm» for ni år siden.

— Jeg skrev den fordi jeg ønsket at folk skulle vite hvilke ekstremer denne nasjonen er villig til å gå for å dekke over en sannhet. Jeg skriver også på ei ny bok om Kevin nå. «You never walked alone» vil jeg kalle den. Jeg setter alltid på Genesis når jeg skriver. Da kommer minnene.

WALTON BRECK ROAD. I overetasjen av et enkelt hus sitter Kenny Derbyshire i kontorene til Hillsborough Justice Campaign, rett ved Anfield, Liverpools bane.

Her har de møtene, overlevende etter Hillsborough. Han skjelver lett.

— Det er med meg 24/7. Hver dag i året. Jeg kan ikke flykte fra det. Det er som et langt, langt, langt mareritt. Jeg håper at jeg en dag vil våkne. Jeg hører sirenene, ropene om hjelp, dødsskrikene.

Han ser ut i lufta. Sier ikke noe på et halvt minutt.

— Mennesker gikk til fotballkamp og kom hjem i kister.

Han har mange dårlige dager, noen fine.

— Jeg er i jobb, men bare det å møte deg nå fyller meg med angst ... Mange som overlevde Hillsborough er så traumatiserte at du ikke aner det. Hvert år tar overlevende selvmord. Det er tusenvis som trenger hjelp, juridisk og mentalt.

Han føler fortsatt en slags skyld.

— Jeg tenker ... Hvorfor skulle jeg overleve og ikke en 14 år gammel gutt?

PÅ DEN ANDRE SIDEN av Anfield. Minnesmerket i marmor, ved Shankly Gates. Nest nederst står navnet til Kevin Daniel Williams.

— En dag vil det komme en offisiell anerkjennelse av at Kevin døde unødig. Jeg vil aldri gi opp denne kampen. Folk vet ikke hva vi strir med når vi ligger i senga om kveldene, sier Anne.

Hun har blitt 57. Hver eneste natt når hun legger seg, ser Anne Williams sin sønn Kevin Williams gå ned gata, og hun hører stemmen hans inni hodet sitt, han sier: «No worries Mum, 3-0!», og hun ser ham vinke, og bli borte, hun ser det vinnende smilet hans, av og til det døde fjeset, og hun vet han kunne vært 35, men han vil alltid bare være 15, hun får ikke sove samme hvor hardt hun prøver, men hun sier at hun vil slåss til siste safta er presset ut av henne, og hun sier: «Jeg vil aldri svikte deg, Kev», og så flyr hun ned til Anfield Road, like til venstre for målet, hun husker nøyaktig hvor den gressflekken er, hvor esken med Kevin Williams i gullskrift ble lagt i jorda, for at hans ånd skulle hvile over Anfield og Liverpool og dem alle, hver dag, og hver natt, for alltid.


bok@dagbladet.no


Kilde: Anne Williams bok «When you walk through the storm», Mainstream, 1999. Utdragene i kursiv er hentet fra denne.