DA HENRY MOLAISON fra Hartford, Connecticut, USA var ni år, ble han påkjørt av en syklist.

Den gangen, i 1935, fantes det ikke noe utstyr som kunne fotografere hjernen hans, og ingen klarte å forklare hvorfor gutten fikk sterke epileptiske anfall.

Men Henry, i vitenskapens verden best kjent som H.M., skulle bli den viktigste pasienten i hjerneforskningens historie.

I forrige uke døde han, 82 år gammel.

H.M. VAR MANNEN som levde hver dag som om den var hans første.

I 1953, 18 år etter ulykken, kom Henry til nevrokirurgen William Scoville ved sykehuset i hjembyen Hartford. Han slet fremdeles med ettervirkningene etter påkjørselen, og hadde hyppige anfall og blackouts.

Etter intensive, men mislykkede forsøk på terapi besluttet Scoville at han skulle operere ut to fingerformede biter inne i Henrys hjerne.

Anfallene forsvant, men i stedet fikk Henry konstant hukommelsestap. Han mistet evnen til å huske hva han hadde gjort dagen før, og opplevde plutselig hver dag som ny.

Hver gang Henry møtte en venn, spiste et måltid eller så utsikten fra vinduet sitt, var det som om det var første gang det skjedde.

- Nå vet vi at fjerningen av området som kalles hippocampus har tatt med seg Henrys evne til å lagre minner, sier professor Edvard Moser ved NTNUs Kavli Institute for Systems Neuroscience til forskning.no.

- Ingen andre enkeltpasienter har ført hjerneforskningen så langt fremover som H.M., mener den anerkjente hjerneforskeren.

FRA DEN DAGEN HAN FØRST tok kontakt med Scoville 27 år gammel, ble Henry Molaison gjenstand for studier og forskning.

Og oppdagelsen av hukommelsestapet han pådro seg etter operasjonen, førte til at man for første gang kunne knytte et spesielt senter i hjernen til hukommelsen.

- Dette åpnet et av de mest aktive forskningsfeltene innen nevrovitenskap, og uten H.M. ville vi ikke lokalisert slike kognitive funksjoner til konkrete steder i hjernen. Hans hukommelsestap åpnet døren for helt nye måter å forstå hjernen, sier Edvard Moser.

Tidligere hadde ikke forskerne noen forståelse av hvordan komplekse hjernefunksjoner virket, forteller professoren til forskning.no.

DET TOK FLERE TIÅR før fagmiljøet endelig gikk med på at å fjerne en spesiell bit av hjernen samtidig fjernet en hel funksjon, som hukommelsen til Henry.

Men det er forskjell på hukommelse og hukommelse.

Å lære å sykle er for eksempel en ferdighet som krever lang trening, og denne typen hukommelse er ikke avhengig av hippocampus.

Men evnen til å huske navn, steder og begivenheter forsvinner dersom man ikke lenger har denne strukturen i hjernen.

Det var professor Brenda Milner som sammen med Scoville kunne presentere denne kunnskapen i en studie der hun blant annet hadde testet Henry i flere år.

Deler av hukommelsen til H.M., som han ble omtalt som i forskningen, var intakt. Mens andre deler var helt borte. Henry opplevde alle testene som nye for ham, ting han aldri hadde vært med på tidligere.

Men samtidig ble han flinkere til å utføre tegningene og puslespillene som testene besto av, altså satt den langvarige treningen igjen i hjernen hans til tross for at han bare kunne holde tanker i hukommelsen i 20 sekunder.

- Forskere begynte nå å forstå at ulike deler av hukommelsen var lokalisert og fordelt på ulike steder i hjernen, sier Moser.

HENRY MOLAISON bodde lenge hos sine foreldre, og hjalp til med å kjøpe inn mat, slå gresset og husarbeid som å re opp senger og lage mat.

Dette var ferdigheter han hadde lært seg før operasjonen som fjernet hippocampus, og dermed satt de fremdeles i.

Mot slutten av livet ble Henry flyttet til et pleiehjem i hjemstaten Connecticut. Der koste han seg med å spille bingo, se på tv og løse kryssord. Med ny iver hver dag.

- Han husket sin egen barndom som fra et fotoalbum, bilder tatt ut fra sin sammenheng, uten en fullstendig historie. Han kunne ikke huske sin egen historie, men historien vil huske H.M., sier Edvard Moser.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.