«NÅ REISER JEG til vakre Amerikaland.»

Dette sitatet fant kunsthistoriker Sigrid Lien og etnolog Eva Reme i en gammel bok i Sætesdal, da de lette etter spor fra nordmenn som utvandret til Amerika rundt forrige århundre.

De to forskerne står bak prosjektet «Lengselens bilder — en studie av amerikafotografiet», som er underlagt paraplyprosjektet «Fotografiet i kulturen», støttet av Norges forskningsråd.

Prosjektet tar utgangspunkt i de tusenvis av bilder og fotografier de mange nordmenn som emigrerte til USA i perioden 1870—1930 sendte hjem til familie og venner.

Bilder som har hatt en stor plass i mange menneskers hjerter og liv.

Lenge lå dette viktige materialet gjemt i utallige private hjem, arkiv og museer. Helt til Lien og Reme la ut på fotojakt i Midtvesten og Norge, og begynte det møysommelige kultur- og fotohistoriske nybrottsarbeidet med å beskrive og analysere amerikafotografienes rolle:

Som refleksjon av sted, forflytning og sosial status, som estetisk egenart, som inngang til en tverrfaglig teoretisk diskusjon om det fotografiske bildets identitet.

Sigrid Lien er professor i kunsthistorie ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier. Til våren gir hun ut boken «Lengselens bilder. De norske Amerika-fotografiene» på Spartacus.

ALENE PÅ PRÆRIEN. Mina Westbye (1879—1969)

Da kunsthistorieprofessor Sigrid Lien gikk gjennom emigrantprotokollene over de rundt 700 000 nordmennene som emigrerte til USA rundt forrige århundre fant hun at 400 av dem hadde oppgitt fotograf som yrke.

Av disse var så mange som en tredjedel kvinner.

Lien lette etter spor av disse kvinnene, men mange av dem var vanskelige å finne igjen. De giftet seg og skiftet navn, de sluttet å arbeide, de anglifiserte sine navn. Mange av dem forsvant.

Men Mina Westbye fant hun igjen. Alene på prærien.

Fotograf Mina Westbye fra Trysil dro til Amerika etter sin far, men måtte klare seg selv da hun kom frem. Hun gav seg til å spekulere i land. For å få innløst verdien av landet var regelen at man måtte bo der i tre år.

Slik havnet Westbye alene på prærien i Nord Dakota — i et lite skur hun satte opp og kalte «Trysil».

På et bilde tatt utenfor «Trysil» sitter Mina og leser. Det er lite hardt arbeid og jordbruksaktiviteter i Minas bilder. Hun plukker blomster, ser på stjerner, broderer og skriver brev hun må gå mange mil for å få postet.

Mange av brevene er kjærlighetsbrev til Alfred Gundersen, norsk utvandrer fra Kragerø — en intellektuell mann utdannet ved Harvard og Sorbonne — aktiv i det samme kunnskapsbejaende norsk-amerikanske kirkemiljøet som Mina. Disse brevene fant Sigrid Lien da hun bodde hos Minas familie og ble installert på hennes gamle rom.

«Har du lest Trætte Mænd?», spør Alfred Gundersen i et av brevene han sender Mina. Han kjenner seg igjen i livsleden som gjennomsyrer Garborgs bok. Men Mina svarer at han er privilegert som får lære. «Foredling av menneskesinnet skjer gjennom tilegning av kunnskap», skriver hun.

Mina Westbye har planer for seg selv. Hun skal selge landet hun har kjøpt og starte et nytt liv i Amerika som fotograf.

Men familien vil ha henne hjem og hun drar tilbake til Trysil. Her føler hun seg ensom. Årene i Amerika har preget henne. Hun er mer radikal enn sine søstre, mer opptatt av frihet.

Likevel forlater hun Norge på ny for å gifte seg med Alfred Gundersen, og lever resten av sitt liv som akademikerhustru ved hans side. Hun fotograferer aldri noe mer.

HER HØRER JEG TIL. Peter Julius Rosendahl (1878—1942)

I en krok i et museum i Iowa sto noen glassplater i en krok. Det var bilder ingen hadde hatt midler til fremkalle. Ikke før Sigrid Lien kom over dem, og fikk dem frem i lyset.

Det viste seg å være noen helt nydelige bilder. Av natur og barn. Gamle og unge. Dyr og planter. Vakre bilder, humoristiske bilder.

Det var bilder tatt av Peter Julius Rosendahl fra Spring Grove, Minnesota. En allsidig mann. Begavet på så mange områder.

Han var bonde, men samtidig tok han disse bildene. Han var politisk engasjert og skrev dikt. Han tegnet den humoristiske tegneserien «Han Per og han Ola» i Decorah-posten.

Rosendahl var andregenerasjons innvandrer fra Norge. Hans far hadde vært med på å kjempe under borgerkrigen og førte dagbøker der det sto slikt som at «i dag drepte vi tre indianere».

I Peters dagbøker står det om hvordan han pløyer åkrene, om de første vårblomstene, om freden han opplever i skogen.

— Han er opptatt av det å høre til på et sted, av rytmen i naturen, av forholdet mellom generasjonene, sier Sigrid Lien.

Hun ser det i bildene hans også. Blant annet i de varme skildringene hans av barn. Så helt ulike andre bilder av barn på denne tiden, så fulle av glimt. Og alltid i øyehøyde.

SE ALT VI HAR. Ukjent fotograf. (Ca. 1910)

En familie utvandret fra Sætesdal står oppstilt foran sitt nye hus i Dakota. De har kledd seg i sine fineste klær.

Jentene har lette bomullskjoler, helt annerledes enn de tunge ullkjolene de brukte i gamlelandet. Arkitekturen er nymotens og fremmed.

— Dette er det typiske emigrantbildet, sier Sigrid Lien.

Hun har funnet utallige bilder av emigrantfamilier som poserer utenfor de nye husene sine. Bilder som sier så mye mer enn teksten i brevene. Se alt vi har. Se det har gått oss godt.

Mange har flyttet ut sine fineste serviser, pianoer, leker. Viser frem den nye bilen, traktoren, den store åkeren, de flotte dyrene. Se alt vi har. Se livet har fart godt med oss.

— Det et rørende bilder. Mennesker som står der i sine beste klær og skuer mot noen de kanskje aldri får se igjen.


hubro@uib.no