TENK DEG at du er en bakspiller på et landslag i håndball.

Du er rask, full av selvtillit og skyter som en kanon. Du er vant til å score mange mål og skremme livet av keeperne. Du føler at ingenting kan stoppe deg.

Slik er det i kamp etter kamp. Helt til du møter ett lag. Et lag der keeperen skremmer deg, og ikke omvendt.

Du skyter og det reddes, du skyter igjen og det reddes på nytt. Og når du prøver nye skuddvarianter, redder keeperen da også. Det er som å skyte gjennom en murvegg. Og plutselig er selvtilliten din borte.

Slik har mange storspillere i håndball følt seg i møtet med Norge, spesielt på damesiden.

Spør Russlands Irina Bliznova, Romanias Ramona Maier, Ungarns Anita Görbitz eller Tysklands Nadine Krause, de har alle opplevd det samme. At en norsk keeper, år etter år, kamp etter kamp, mesterskap etter mesterskap, står i veien.

Nevn Katrine Lunde Haraldsen, Cecilie Leganger, Kjersti Beck, Heidi Tjugum og Kjersti Andersen til verdens beste utespillere, og de vil framkalle dystre minner.

BEIJING 23. AUGUST 2008: De første minuttene av OL-finalen i håndball er en oppvisning i godt keeperspill.

Russland kommer inn fra kant, de kommer inn fra strek, men Katrine Lunde Haraldsen redder gang på gang.

Blekkspruten i det norske målet frustrerer de russiske stjernene: Da hun også redder et straffekast, er Russlands trener så forbanna at han kaster inn timeout-kortet. Kampen er seks minutter gammel og Norge leder allerede 6—1.

Timeouten hjelper lite. I løpet av de neste ni minuttene redder Lunde Haraldsen enda en straffe, i tillegg til flere skuddforsøk, og etter 15 minutter er stillingen 13—3 til Norge.

OL-finalen er i realiteten avgjort.

Lunde Haraldsens prestasjon er bare den siste i en rekke av store norske keeperbragder de siste 20 åra.

Hvordan klarer Norge å få fram så gode håndballkeepere, hvert eneste år, til hvert eneste mesterskap?

— Jeg tror det er det samme som på herresiden i svensk håndball, der det også har vært mange gode keepere: Det er forbundet med høy status å være keeper, sier Sveriges tidligere landslagskeeper Mats Olsson (48), som har trent det norske damelandslagets keepere de siste åra.

Nå sitter han og rister på hodet i Portugal. Som landslagssjef for Portugals herrelandslag merker han at prestisjen i det å være keeper ikke er den samme lenger sør i Europa.

— Her vil talentene spille ute, ikke stå i mål. Portugal har de ikke den samme tradisjonen for keepere som Norge har, og derfor er kvaliteten på dem deretter. De har ikke skjønt det som Norge og Sverige har skjønt: at keeperplassen er den desidert viktigste posisjonen på et håndballag.

Olsson tror ikke at Norge har bedre eller mer systematiske keepertreninger enn andre land.

Men han tror det handler om status, ekstreme talenter — og sterke individer.

— Hvis du ser på to av dagens keepere, Katrine (Lunde Haraldsen) og Kari (Aalvik Grimsbø), så er de idrettstalenter som sikkert ville blitt like gode som utespillere. Men de velger å være keepere. Og i dag har det kanskje noe å gjøre med de forbildene de har hatt. De har sett hvilken status keepere i Norge har.

— Hvis du vil være en individuell utøver i en lagsport som håndball, så skal du være keeper. Det er i den posisjonen du får vist deg fram. Det er da du kan bli matchvinner. Men det holder ikke bare å ha gode keeperferdigheter, presiserer Olsson.

Det som skiller de middels gode keeperne fra de ekstremt gode, er den mentale styrken.

— Både Cecilie Leganger, Heidi Tjugum og Katrine Lunde Haraldsen er eksepsjonelle på hver sin måte. Men det som er felles for dem alle, er at de presterer best når det virkelig gjelder. De er ikke på topp i treningskamper, de er på topp i EM, VM og OL, i semifinaler og finaler.

— Så talent og mental styrke er faktorene for å bli verdens beste håndballkeeper?

— Talent, mental styrke, men også god fysikk og taktiske egenskaper. Alle de tre keeperne på landslaget i dag, Katrine, Kari og Terese Pedersen, har mye av dette, på ulike vis. Felles for dem alle er at de vil trene, de vil utvikle seg, og de opplever det som et personlig nederlag hvis ballen går i mål. De brekker heller nesa enn å se ballen gå inn. Og når de pusher hverandre på den måten, utvikler de seg raskt.

DA KATRINE Lunde Haraldsen begynte å spille håndball, var det ingen selvfølge at hun skulle stå i mål.

— Det bare ble sånn. Så var det viktig at (tvillingsøster) Kristine og jeg fikk hver vår plass på banen, så kunne hun kunne trene skudd og jeg redninger, sa Katrine til Dagbladet i sommer.

Etter hvert som hun ble etablert som målvakt, og kom med som tredjekeeper på landslaget, har hun sett opp til Cecilie Leganger.

— Jeg så opp til henne, hun var den klart beste. Hun er utrolig spretten og gjør ting som overrasker motstanderen. I de siste åra har jeg også fått mange gode tips av danskenes storkeeper, Lene Rantala, sier hun.

HÅNDBALL-VM 1999: Norge møter Ungarn i kvartfinalen på hjemmebane.

I Nidarøhallen i Trondheim står kampen og vipper, det er 17 minutter ut i andre omgang og Norge leder 20—19. Cecilie Leganger, som sto som en gud i kampen før, har ikke vært like dominerende hittil i dag. Men i de siste minuttene står hun fram.

Først gjør hun en benparade på et ungarsk langskudd. Like etter gjør hun det mange mener er VMs beste enkeltmannsprestasjon: Ballen går i en bue over henne, men hun kaster seg bakover og får noen lange fingre på ballen.

Ungarn fortviler og Norge vinner 24—21. Vi går videre og vinner VM-finalen, og Leganger kåres til VMs beste keeper.

Leganger er hovedsymbolet på norske storkeepere de siste åra, men eventyret begynte ikke med henne. Ei heller med Hege Frøseth, som sto så godt i OL i 1992 eller Kjersti Andersen, som slo gjennom i 1986 og var en levende vegg i OL to år seinere.

De stolte norske keepertradisjonene, mener mange, begynte med Turid Smedsgård.

— Jeg ble alltid tatt på alvor som keeper. Mye av treninga var lagt opp slik at jeg fikk kjørt meg, og jeg var mye involvert i hele forsvarstreninga, forteller Smedsgård (47).

Nå står hun på kjøkkenet hjemme på Lambertseter i Oslo med en kjele full av kokende vann. Hun spilte 113 kamper for Norge fra 1978 til 1989, og ble kalt verdens beste keeper etter VM i 1982.

Jenta fra Glassverket reddet det meste fra alle posisjoner. Det eneste hun redder nå, er middagen.

— Jeg hadde talentet, men det som bidro til min framgang var at jeg fikk sjansen tidlig. Bare 16 år gammel ble jeg kastet bardus inn i det. Det var veldig lærerikt. Den gangen så jeg mest opp til Liv Kyvåg, som var Glassverkets faste keeper.

Den tidlige debuten gjorde også at hun gikk lei i ung alder.

Først trappet hun ned i slutten av tjueåra, deretter la hun opp 31 år gammel. Som 40-åring gjorde hun et sensasjonelt comeback for Bækkelaget, men det var ingen suksess. Etter få kamper røk akillessenen i den ene foten, og dett var dett. Med landslaget fikk hun aldri oppleve noe bedre enn 7.-plassen i VM i 1982.

— Jeg tror at vi i Norge har skjønt at keeperposisjonen er den desidert viktigste posisjonen på banen, og sammen med et godt forsvarsspill er det nøkkelen til å vinne kamper i store mesterskap. Vi har en kultur i Norge for å ta vare på og utvikle gode keepere, og det virker som det gror godt bak de beste i dag også, sier hun.

«STEINAR EGE REDDET NORGE». Det er ikke bare damelandslaget som har keepere i verdensklasse.

I EM i januar var Ege (36) ansvarlig for at Norge slo både Danmark og Russland. Og i sommer var Gunnar Pettersen nærmest på gråten da Ege hadde en redningsprosent på nesten 50 prosent i 29—22-seieren over Ukraina.

— Når han spiller på det nivået, er han en av de tre beste håndballkeeperne i hele verden. Det er det ikke tvil om, sa Pettersen.

Det er nesten 14 år siden han debuterte for Norge, for 208 landskamper siden. Han har vunnet serien i Tyskland to ganger, spilt Champions League-finale og ble i fjor kåret til den beste keeperen i den danske serien. Men det er først de siste par åra at han er ansett som en av verdens beste.

Mats Olsson så Eges potensial allerede i 1994.

— Jeg var i Norge i 1994 og traff Steinar og Sindre Walstad (Norges andremålvakt i flere år), og jeg skjønte at Steinar hadde det som skulle til. Han har den mentaliteten en god keeper skal ha, sier Olsson.

Nå tror han Ege kan være for herrelandslaget som Smedsgård, Leganger og Lunde Haraldsen har vært for damene.

— Steinar har stor respekt i håndballverdenen. Han har lagt den første steinen i Norges mannlige målvakttradisjoner.


llo@dagbladet.no