Er det mulig å skape et Oslo uten mobiltelefoner, flatskjermer, kaffebarer, jetfly, gore-tex-jakker og innvandrerbutikker?

Tips oss 2400
TIDSTYVENE: Blant mannskapet som skrudde tida tilbake er (f.v.) Knut Joner (Gunnar «Kjakan» Sønsteby), Mats Eldøen (Edvard Tallaksen), Nicolai Cleve Broch (Gregers Gram), Aksel Hennie (Max Manus), Christian Rubeck (Kolbein Lauring), samt regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning.

TIDSTYVENE: Blant mannskapet som skrudde tida tilbake er (f.v.) Knut Joner (Gunnar «Kjakan» Sønsteby), Mats Eldøen (Edvard Tallaksen), Nicolai Cleve Broch (Gregers Gram), Aksel Hennie (Max Manus), Christian Rubeck (Kolbein Lauring), samt regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning.

KAMERAKONTROLL: Regissørene Rønning (bildet) og Sandberg har en klar rollefordeling, der førstnevnte jobber mest bak kameraet og sistnevnte jobber mest med skuespillerne.

KAMERAKONTROLL: Regissørene Rønning (bildet) og Sandberg har en klar rollefordeling, der førstnevnte jobber mest bak kameraet og sistnevnte jobber mest med skuespillerne.

STATISK STATISTLIV: Det tar ikke nødvendigvis 60 år å reise 60 år tilbake i tid, men noen ganger kan det føles sånn. Særlig hvis du har fått håret satt opp etter 40-tallets mote.

STATISK STATISTLIV: Det tar ikke nødvendigvis 60 år å reise 60 år tilbake i tid, men noen ganger kan det føles sånn. Særlig hvis du har fått håret satt opp etter 40-tallets mote.

MAX VIKER: En ansatt i det danske sminke- og hårteamet passer på at vikene i parykken til Hennie likner Max Manus sine.

MAX VIKER: En ansatt i det danske sminke- og hårteamet passer på at vikene i parykken til Hennie likner Max Manus sine.

SPENNING: Det oppstår drama både foran og bak kameraet når produksjonsapparatet har ett forsøk på å filme sprengningen av et arbeidskontor.

SPENNING: Det oppstår drama både foran og bak kameraet når produksjonsapparatet har ett forsøk på å filme sprengningen av et arbeidskontor.

LETTELSE: Gleden er stor når alt går som det skal, også for rekvisitør Caroline Størmer.

LETTELSE: Gleden er stor når alt går som det skal, også for rekvisitør Caroline Størmer.

UBEHAG: Det falt mange tungt for hjertet da hakekorset atter vaiet fra flaggstanga på Stortinget under innspillinga.

UBEHAG: Det falt mange tungt for hjertet da hakekorset atter vaiet fra flaggstanga på Stortinget under innspillinga.

INNSTUDERT: Alle detaljer - fra skolisser til ganglag - er nøye planlagt, og det som ikke kan planlegges, som bakgrunnen i dette tilfellet, dekkes til - for så å pyntes på i etterkant. F.v.: Nicolai Cleve Broch, Christian Rubeck, Aksel Hennie og Mats Eldøen.

INNSTUDERT: Alle detaljer - fra skolisser til ganglag - er nøye planlagt, og det som ikke kan planlegges, som bakgrunnen i dette tilfellet, dekkes til - for så å pyntes på i etterkant. F.v.: Nicolai Cleve Broch, Christian Rubeck, Aksel Hennie og Mats Eldøen.

FOREVIGELSE: På et filmsett der tida er skrudd omhyggelig tilbake, oppstår det enkelte absurde øyeblikk, som når denne nazisoldaten drar fram mobilkameraet sitt.

FOREVIGELSE: På et filmsett der tida er skrudd omhyggelig tilbake, oppstår det enkelte absurde øyeblikk, som når denne nazisoldaten drar fram mobilkameraet sitt.

Max Manus

Ble født i Bergen i 1914, og døde i 1996.

Var motstandsmann under 2. verdenskrig som løytnant i Kompani Linge.

Deltok som frivillig i Finland 1939-40 og rømte til England i 1941. Fra 1944 ble han med i Oslogjengen, som britene mente var Europas beste sabotasjegruppe. Blant de mest kjente sabotasjeaksjonene er sprengning av troppeskipene «Monte Rosa» og «Donau».

Etter krigen var han livvakt for kongen og kronprinsen, før han startet et firma som leverte kontorutstyr.

Har blant annet skrevet bøkene «Det vil helst gå godt» (1945), «Det blir alvor» (1946) og selvbiografien «Mitt liv» (1995).
DET MÅ VÆRE LITT AV EN OPPLEVELSE for mannen som kommer ut av oppgangen sin i Jacob Aalls gate på Majorstua i Oslo denne aprilmorgenen i 2008.

Da han gikk og la seg dagen i forveien, var alt som det skulle.

Innvandrerbutikken holdt fortsatt til i underetasjen, ungdommene som gikk på gata hadde iPhone og jakker i fluoriserende farger, bilene som sto parkert langs fortauene hadde GPS-er på dashbordet, og fra bygårdenes vinduer blinket lyset fra hundrevis av flatskjermer ut i mørket.

Verdenen som møter ham denne morgenen er en ganske annen. Innvandrerbutikken er borte. Det samme er vinimportfirmaet som lå ved siden av.

Tilbake er en kolonial og en kafé som selger kaffe og vafler. På veggene henger det propagandaplakater for Nasjonal Samling. Under trærne på plassen foran huset står store stabler med fyringsved.

Et ungt par kommer gående. Gutten triller på en sykkel med ballongdekk. Han har skjorte, slips, sixpence og knebukser. Jenta bærer på ei håndveske, har kjole med matchende jakke, hatt og håret i en omstendelig oppsats.

Og om ikke dette skulle ha vært tilstrekkelig fremmedgjørende for mannen i gore-tex-jakke og aerodynamisk sykkelhjelm, så kommer det trillende en antikvarisk bil — tauet ved hjelp av hest og kjerre, liksom for å understreke en allerede voksende mistanke:

At han gikk til sengs i 2008, for så å stå opp igjen i 1943.

MEN DET ER FØR HAN SER KAMERAET. Før han ser de store refleksdukene som er spent opp som solcellepaneler.

Før han ser regissørene, sminkørene, rekvisitøren, manusforfatteren, lydmennene, kostymeansvarlig, locationansvarlig og statistansvarlig. Og før innspillingsleder Kristian Nissen, en mann med bart, skipperlue og sandaler, roper «kutt!» — og alle stopper på flekken.

Det er en av norsk filmhistories mest ambisiøse prosjekter som har premiere førstkommende fredag.

Rundt 2000 mennesker jobbet på settet til «Max Manus», og blant mange viktige oppgaver de hadde, var én overordnet: Å gjenskape Norge anno andre verdenskrig. Og å introdusere en av Norges største krigshelter for en ny generasjon nordmenn.

Men hvor enkelt er det å spole mer enn et halvt århundre tilbake? Hvor enkelt er det å late som om de siste 60 åra aldri har skjedd?

Og hvordan skal glasurgenerasjonen forstå dem som var villige til å ofre livet sitt for fedrelandet?

— FORSKJELLENE ER TYDELIGE NOK, sier hovedrolleinnehaver Aksel Hennie.

Det er tidlig formiddag ei uke etter innspillingen på Majorstua, og filmmannskapet har inntatt gamle Elvebakken skole, en nedlagt barne- og ungdomsskole som nå fungerer som omkledningshus for hundrevis av skuespillere og statister.

En sminkør er i ferd med å feste parykken — løshåret som skal gi Hennie de karakteristiske Max Manus-vikene.

— For eksempel så trente folk annerledes før. De var sterke på en annen måte. Jeg tror de spiste mer karbohydrater og mindre protein. De hadde andre idealer. De var mer opptatt av å være sterke enn å se slanke ut. Forfengeligheten lå andre steder. I forarbeidet mitt har jeg spist mye husmannskost og trent annerledes. Fått litt mage. Man gjør det ganske ofte i forberedelser til filmroller, men det blir ekstra tydelig når man lager en periodefilm som dette. Det er ikke lenger bare en karakterting, det er en tidsting.

På veggen bak Aksel Hennie henger bilder av Kong Haakon og Dronning Maud, sammen med plansjer med frisyrer fra fordums moteblader.

At så mange som 950 av de rundt 1000 mennene som deltar i filmen har fått håret klippet etter disse modellene, vitner om ikke ubetydelige endringer i hårmoten siden 40-tallet.

Til tross for den kløende parykken er det ikke frisyrer Hennie først tenker på når han reflekterer over hva de siste månedene har lært ham om 40-åra. Det er en rekke andre småting.

Som når skuespiller Pål Sverre Hagen entret en scene spisende på en potet: «Det er jo ingen som gjør det lenger!». Eller at de røykte så mye: «De røykte over alt! Hele tida!». Og så er det ting man ikke tenker på før man står midt i et nitid sammensatt filmsett:

— Jeg husker da Mats (Eldøen, red.anm.) midt i en tagning sa: «Så kult!». Alle skvatt til. Du merker det med en gang at det blir feil. Det og sånne småord som «ass» og «lissom», ord som plutselig flytter hele tidsperspektivet.

Hennie forlater frisørstolen til fordel for skifterommet. Han trekker av seg olabuksene. Knepper en nystrøket stripete skjorte. Så skritter han oppi et par — sett med dagens øyne — gigantiske dressbukser.

— Her har du den største forskjellen, vet du, fra saggebukser til disse buksene her.

Egentlig er de fleste forskjellene bare staffasje, mener Hennie. Viktige, men overflatiske detaljer.

— Det er vanskelig for meg å forstå hvordan det må ha vært å oppleve det disse gutta gjorde. Jeg mener, Max Manus fikk og mistet venner, traff sin framtidige kone og frigjorde fedrelandet sitt i løpet av noen få år. Det er så dramatisk. Men min jobb som skuespiller er å sette meg inn i andre menneskers psyke, og dette settet — som er så utrolig grundig bygget opp — gir meg mye gratis.

I HVERT ENESTE KLASSEROM PÅ SKOLEN står rader med sko og stabler med hatter.

Her henger frakker og kjoler i alle regnbuens jordfarger. Filmens danske kostymeansvarlige, Manon Rasmussen, har hentet inn klær nok til å kle opp 4000 mennesker. Slik kan hun være sikker på at ingen går med ei jakke som ikke matcher, eller ei bukse som er for trang.

Rasmussen har et helt team med seg fra Danmark, som hjelper henne med å kle opp de rundt 1800 skuespillerne og statistene. Ikke én av dem får gå på settet uten at hun personlig har kontrollert at alt stemmer. Godt er det, for skulle noen for eksempel finne på å tippe hatten 20 grader bakover på hodet, ville det være nok til å flytte motebildet ti år framover i tid.

Rasmussen tar et siste blikk på Aksel Hennie før han går på bussen som skal ta ham til settet. Han har brune, vide bukser med bukseseler, hvit skjorte og svarte beksømstøvler.

Han slipper iPhonen sin ned i den dype lomma og slenger jakka over skuldra.

— Det har skjedd mye siden 40-tallet, sier Hennie.

— De fleste av oss har jo ikke opplevd en okkupasjon. Jobben min er å finne det som gjør oss like. Jeg tror ikke folk var så annerledes enn de er nå — når alt kommer til alt. Forelsker du deg, så er det de samme følelsene. Det samme gjelder for når du blir såret.

Han tar en siste titt på seg selv i speilet.

— Første gang jeg skjønte at bestefaren min var et menneske, var da han tok feil. Det forarbeidet jeg har gjort nå, har menneskeliggjort krigsgenerasjonen for meg. Jeg spiller min egen bestefar, og jeg merker at han er helt lik meg.

ÈN TIME SEINERE HAR FILMMANNSKAP OG SKUESPILLERE blitt busset ned til dagens innspillingssted i Observatoriegata på Oslos vestkant.

Uniformsansvarlig Bjørn Kleven — en innleid historie- og rollespillentusiast — sjekker at de tyske soldatene har på seg uniformene i tråd med datidas reglement. Scenograf Thomas Nes går over de siste detaljene: Skrur ned nye skilt, henger opp gamle, dekker over sykkelstativer og heller jord over fotgjengerfelt.

Hvis det er lite å gjøre for ham i dag, kan han takke Harriet Molven. Hun er filmens locationansvarlig. I fjor sommer kjørte hun moped gjennom alle gatene i Oslo sentrum med en notisblokk og et digitalkamera. Det hun var på jakt etter, var gater med brustein og med en bygningsmasse som liknet mest mulig på den som var på 40-tallet. Hun endte med færre steder enn hun hadde sett for seg. Mye forsvant da de allierte forsøkte å bombe Victoria Terrasse. Mye har mistet sitt originale uttrykk av helt andre grunner.

— Du kan finne fine steder, sier hun.

— Men så snur du deg og så ligger det en Deli de Luca der, eller en 7-11. Jeg er glad vi lever i den tida vi lever i, men det er trist at kommunen ikke legger større føringer på hva enkelte foretak kan gjøre med de gamle fasadene.

I SCENEN SOM SKAL SPILLES INN skal Max Manus, Gregers Gram, Edvard Tallaksen og Kolbein Lauring passere en tysk kontrollpost.

Sistnevnte spilles av Christian Rubeck, som for to år siden fikk sitt gjennombrudd i Joachim Triers «Reprise». Der spilte han ironisk 90-tallsungdom — selve antitesen til idealistene som satte livet sitt på spill i frigjøringskampen på 40-tallet, vil noen kanskje hevde.

— Jeg tror mange tenker at de var ungdom og at vi var ungdom, og at vi var helt like, sier Rubeck mens han venter på at kamerateamet rigger opp for opptak.

— Men dette var ei tid da det ikke fantes noen utpreget ungdomskultur. Den kom ikke før på 60-tallet. De ble voksne veldig fort. Der ligger kanskje den største forskjellen fra rollen jeg spilte i «Reprise». At det er unge menn vi skal spille, og ikke ungdom. Det var litt mer definert hva det ville si å være mann. Jeg har prøvd å bruke litt mer motoriske bevegelser, være litt mer kontant. Når de åpnet en dør, så åpnet de en dør, liksom. Det var ikke noe fikling.

PÅ SKINNENE VED SIDEN AV DEM ruller regissør Joachim Rønning på en kameratralle.

Bak dem går lydmann Tomas Naug med skrittene til en innbruddstyv og en to meter lang bom som en lanse foran seg. På hodet har han to store overdimensjonerte hodetelefoner. Han lytter. Etter lyder som ikke hører hjemme i en 40-tallskulisse. En mobiltelefon som ringer. En Boeing som flyr over byen. En russebil som passerer et kvartal unna.

Forhåpentligvis hører han bare dialog.

Dialog som manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller har skrevet. Det var hos ham at hele denne tidsreisen startet. For tre år siden, da Nordseth-Tiller fremdeles gikk på filmskolen på Lillehammer, fant han biografien til Max Manus på byens bibliotek. Etter å ha lest de første sidene, tenkte han: Hvorfor har jeg ikke lest om dette før? Etter å ha lest resten av boka tenkte han: Dette må bli film.

Deretter fulgte flere måneder med intervjuer, lesing og skriving. Men det var ikke før en tidlig utgave av manuset vant pitche-konkurransen på Kosmorama-festivalen i Trondheim at historien om Manus ble plukket opp av det meritterte produksjonsselskapet Filmkameratene, at prosessen med å lage film startet for alvor.

Dette er hjertebarnet hans. Derfor møter Nordseth-Tiller opp på settet nesten hver dag. Selv i dag, ei uke etter at regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk ham skutt i en av filmens nøkkelscener.

— Gunnar Sønsteby reagerte på at jeg hadde lagt inn så mye banning. Han mente at de ikke bannet så mye. Så snakket jeg med Tikken (kona til Max Manus, red.anm.), og hun sa det motsatte. At «nei da, de bannet ?hele tida». Så det finnes en rådende tanke om at alt var bedre før. At alle var så høflige, men jeg tror ikke det stemmer. De var ungdommer, akkurat som i dag.

DET ER I DETTE SPENNET NORDSETH-TILLER HAR OPERERT, mellom et ønske om å skape et språk og en handling som ligger tettest mulig opp til virkeligheten slik den var, og et ønske om å bygge bru til dagens generasjon.

— For at det skal virke naturlig for et yngre publikum, har vi unngått en del av de faste uttrykkene som i dag kan virke komiske. Jeg fant for eksempel ut at «Max, ditt navn er flaks» var noe de pleide å si om Manus. Jeg skrev det inn, men så raskt at det bare ville virke corny. De gamle høflighetsformene, De og Dem, har vi derimot beholdt. Og andre, større ting, som karakterutviklingen vil jo uansett være den samme som i et samtidsmanus. Det handler om å lage karakterer som folk kan identifisere seg med i dag, men med et verdenssyn som er preget av litt andre omstendigheter.

— Det er et utrolig rikt manus, sier regissør Espen Sandberg.

Nazister, motstandsfolk og sivile har akkurat satt seg for å dele broderlig av fiskesuppe fra nabolagets italienske restaurant i pausen mellom to scener.

Sandberg og hans faste medregissør Joachim Rønning, som tidligere har samarbeidet om Hollywoodfilmen «Bandidas» med Penélope Cruz og Salma Hayek, får endelig et ledig øyeblikk.

— Vi har lenge hatt lyst til å lage film fra andre verdenskrig. Men det var ikke før vi så manuset til Thomas at vi fant noe vi virkelig kunne gå for.

— Vi går i krigen hver eneste dag for denne historien, sier Rønning.

Og dermed oppsummerer han det sentrale dilemmaet i produksjonen «Max Manus», der «noe med film»-generasjonen skal forsøke å forstå hvordan det var å leve i et land med krig. For hvordan skal en generasjon som har vokst opp under så trygge omstendigheter forstå hva besteforeldrene gikk gjennom?

— Vi er utrolig ydmyke i forhold til det materialet vi jobber med. Det er viktig for oss at dette blir så troverdig som mulig. Samtidig skal vi klare å skvise dette inn på under to timer og gi det en form som er appellerende. Det er en utfordring, sier Sandberg.

— Men det er jo spesielt, da, sier Rønning.

— Når vi filmer det, når vi har masse båter under brygga på Sørenga, når vi har tyske soldater i uniform og motstandsfolk som padler ut til skutesida og legger ut miner. Vi gjør det, det er 60 år etter, men vi gjør det, og det får fram en del følelser.

DET LATER TIL Å VÆRE ERFARINGEN de sitter igjen med på settet til «Max Manus».

At de har skapt seg et lite kikkhull som leder bakover i historien. Aksel Hennie sa noe liknende på skifterommet tidligere den dagen:

«Da hakekorset ble heist på Stortinget mitt så ble jeg forbannet, selv om jeg visste at det bare er et spill. Hadde vi blitt okkupert hadde den individualismen som vi kjenner på i Oslo i dag, ganske fort forsvunnet til fordel for et samhold mot en ytre fiende.»

Hendelsen han refererte til fant sted uka i forveien, da de spilte inn den tyske okkupasjonen av hovedstaden i det som må være en av de mest spektakulære forvandlingene av Oslo sentrum fanget på film.

Flere hundre tyske soldater marsjerte ned Karl Johan. Hester, panserbiler og lastebiler. Hakekorset vaiet fra flaggstanga på Stortinget, og på fasaden hang et banner med teksten: «Deutschland siegt an allen Fronten». Eldre tilskuere til opptrinnet ble observert gråtende, hoderistende.

Det er mulig 60 år er lenge, målt i teknologisk og ideologisk utvikling, men hvis vi snakker rene følelser, kunne det åpenbart like gjerne ha vært i går. Så var det kanskje en trøst da — for de eldre som befant seg i Oslo sentrum denne morgenen, som fikk sine vonde minner så plutselig gjenopplivet — at frigjøringsdagen ble spilt inn etter lunsj.

magasinet@dagbladet.no


I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør