DET VAR NESTEN som Bjarne Håkon Hanssen tenkte høyt.

Kanskje var det akkurat det han gjorde, da han så utover det økende antallet sviktende knær i hovedstaden og sa: Hva hvis ... Hva hvis vi bare gir dem heroin?

Det har vært en hektisk uke for Hanssen.

— Jeg forstår at folk er imot gratis heroin til tunge rusmisbrukere, men da må jeg spørre: hva er de for? For en ting er sikkert — rusomsorgen fungerer ikke slik den er i dag.

— Hva har Norge gjort galt?

— Vi har svikt i alle ledd i norsk rusomsorg.

— Hvilken form for svikt?

— Kunnskapsmessig svikt. Vi vet for lite. Vi har for få fagfolk. Vi bruker for lite penger. Og vi mangler noe så enkelt som en akuttsentral for rusmisbrukere.

VI VIL DU SKAL SMAKE litt på to tall. Norge har 48,1 overdosedødsfall per million innbygger. Snittet for EU er 18,3.

Grei ut, og drøft. Denne type oppgaver fikk Hanssen i fanget da han ble helseminister i juni.

— Overtok du et fallittbo?

— Jeg er ikke i tvil om at hvis vi politikere skal skamme oss over noe, så er det tilstanden i rusomsorgen. Rusmisbrukerne har vært vår pariakaste. De blir ikke behandlet på en likeverdig måte i helsesystemet.

— Gjør det deg forbanna?

— Det gjør meg først og fremst engasjert. Jeg mener godt politisk håndverk er undervurdert. Det innebærer å lage en plan, skyte inn penger, og bygge stein på stein.

— Er det ikke det politikerne alltid gjør?

— Nei. De har fokus på raske løsninger. Det er ikke mulig med rus. Vi må bygge stein på stein. Det er tungt å si det, fordi det finnes folk der ute som trenger hjelp nå. Men sånn er det. Det er grenser for hva politikken kan klare.

— Er du redd for at folk skal dø som fluer mens dere blir enige?

— Det gjør de allerede.

«UTROLIG KREVENDE», var det siste Sylvia Brustad sa før hun forlot helsedepartementet.

Så understreket hun at det ikke handlet om hun var sliten. Hanssen ble satt inn. Det blir han ofte når et område har utviklet seg til «utrolig krevende».

— Hvorfor skiftet du departement?

— Fordi sjefen bestemte det. Vi bestemmer ikke det selv.

— Får du ikke legge inn et ønske?

— Jo, men det er slett ikke sikkert det blir etterfulgt. Her er vi sjefens stormtropper.

— Ville ikke Sylvia Brustad være helseminister lenger?

— Noen ganger synes Jens det er fornuftig å rokkere litt på mannskapet. Jeg synes det var artig å være arbeids- og inkluderingsminister. Men jeg ser at vi sliter litt med omorganiseringen av NAV.

— Litt? Det må være årets underdrivelse.

— Ok. Vi sliter. Da kan det være klokt med en ny statsråd som ser på saken med nye øyne.

I TILLEGG TIL å lede den enorme samkjøringen av trygdetjenester i NAV, har inkluderingsministeren også oppgaven å tenke ut smarte måter å integrere innvandrere på.

Noen vil hevde også det er en krevende oppgave.

— Hvordan lærer du deg alt dette da, Hanssen?

— Du må bare begynne å jobbe i en ende.

— Får du en kjempebunke papirer på pulten?

— Ja. Mange statsråder begynner å lese seg igjennom den. Jeg legger i stedet bunken bort, og begynner å jobbe med saken.

— Du har jo vært landbruksminister også?

— Jeg har jobbet med mye forskjellig.

— Når Jens har en sørpe av politiske problemer, er det da han ringer til deg?

— Det må du spørre ham om.

— Du har ikke noe inntrykk?

— Hvis jeg har det, ønsker jeg ikke gi uttrykk for det.

KONTORET HANS ER RAMMET INN av kaktuser fra Se og Hør.

De ser Hanssen på som en daglig oppmuntring, og påminner om at han holder riktig kurs.

— Hvordan har reaksjonene vært etter utspillet?

— Jeg synes vi har fått til en bra debatt. Reaksjonene har vært sterke, i hele spennet fra positivt til veldig negativt. For eksempel fikk jeg en e-post fra en mann som skrev: «Narkomane er søppel. De trenger vi ikke bruke penger på». Kan du tenke deg?

— Kan hvem som helst sende e-post til deg?

— Hvem som helst, men det burde jeg kanskje ikke si? Nei, det er bra. Jeg får inn noen veldig klare tilbakemeldinger.

— Hva gjorde at du begynte å tenke disse tankene?

— Flere ting. Som vanlig medlem i samfunnet, kan du tenke at noe burde gjøres. Men som statsråd blir den indre samtalen mer krevende. Jeg kan ikke se på at heroinmisbrukere lever et forferdelig liv og tenke at noen andre bør gjøre noe. Jeg må gjøre noe. Det er mitt ansvar. Vi må gjøre noe med verdigheten til heroinmisbrukere.

INGEN PÅSTÅR det flommer over av tilbud. Men det finnes. Boliger. Behandling. Klær. Mat.

— Noe gjør likevel at de narkomane ikke tar imot disse tilbudene. Jeg tror det skyldes at de vandrer hvileløst omkring fordi de må skaffe heroin hver eneste dag. Jeg tror ikke de får verdighet før vi løser det problemet.

— De må skrape sammen mer enn det du tjener på en dag?

— Jeg fatter ikke hvordan de klarer det. Det tyder i alle fall på at de er kreative. Desperate og kreative.

En ting er de som dør av overdosene. Så har du alle dem som dør av infeksjoner og elendig helsetilstand. Vi skal ikke smøre det inn. Bare kort minne om at det er vinter. Hanssen har tro på resultater — i et tiårsperspektiv.

— Hvis vi har for lite kunnskap, hvem spør du egentlig om råd?

— Jeg lytter til fagfolkene i departementet. Jeg reiser en del, leser bøker og søker også utradisjonelle innspill, fra for eksempel Karljohn. Det bidrar til min totalforståelse. Jeg opplever ham som en meget reflektert mann.

— Hvis du spør heroinister om de vil ha gratis heroin — er ikke svaret gitt?

— Jo, det er det. Men vi skal ikke undervurdere dem. De er ikke dumme. For mange vil svaret være gitt. Derfor kan ikke heroinister utforme norsk narkotikapolitikk, men de kan komme med innspill.

DET GJORDE DYPT INNTRYKK på Hanssen da politiet besøkte ungdomsskolen hans og malerisk fortalte om rushelvetes farer, og om hasjen som inngangsport til et liv med sløvet blikk og gummibein.

— Var det egentlig dop i Namsos da du vokste opp?

— Vi drev på med mye rart, men hasj, der gikk grensen.

— Dere holdt dere til spriten?

— Det var en del produksjon rundt omkring, ja.

— Så du kjenner faktisk ingen som sliter med avhengighet?

— Jo, det gjør jeg, men det er til alkohol. Det krevende med den norske rusdebatten er at vi vegrer oss for å snakke om alkoholen, selv om den dreper langt flere. Siden det er et legalt stoff, føler folk vi går over grensen til privatlivets fred når vi diskuterer rusen i de norske hjem. Det gjør det nesten umulig.

— Så borgerskapets rus er privat, men heroinistenes er offentlig?

— Akkurat.

DET VAR ALDRI ALKOHOLEN som ble Hanssens last.

— Jeg har bestandig vært altfor glad i mat, sier han og rister på magen.

Han er så godt trent i å spøke om sin egen vekt, at det nesten går automatikk i det.

— Så det viktigste for min helse er å passe på at jeg ikke blir for svær. Derfor trener jeg mye.

— Jeg hører du har en betydelig kilometerstand?

— Ja, tro det eller ei. Jeg nærmer meg hundre mil i år. Målet var å ta distansen Oslo-Namsos. Det er sytti mil, altså halvannen mil i uka. Men jeg ligger foran skjema. Oslo-Mosjøen, sånn cirka.

— Jeg er dypt imponert. Vil du sende en hilsen til de som kalte deg Pølsa i Namsos?

— Det finnes verre kallenavn en politiker kan få enn Pølsa.


iwt@dagbladet.no