(Dagbladet.no): Jonas Gahr Støre sammenliknet med Lena Alexandra Øyen eller Jan Thomas.

Skremmende bjørner og gråtende jenter.

Erna Solberg i en uredigert halvtime på NRK og TV2.

Stoltenberg tråkkende oppover bakkene bak Sognsvann med «Eye of the Tiger» i bakgrunnen.

Det kan bli hverdagen i framtidig valgkamper, nå som det kan bli åpnet for politisk reklame på TV.

Hvis de norske politiske partiene henter inspirasjon fra USA, kan vi få nemlig få et underholdende stortingsvalg til høsten.

Fiendtlige og frekke
De politiske reklamene spilte flere ganger hovedrollen i valgkampen i USA i høst. I en periode var McCain-kampanjen virkelig på offensiven, og angrep Obama på stadige nye måter i reklame etter reklame.

De laget blant annet en reklame der Obama ble sammenliknet med Paris Hilton og Britney Spears. De fulgte opp med en reklame der flere profilerte demokrater skrøt av McCain, mens Hillary slakter Obama, og en video der Obama beskyldes for å ha foreslått sexundervisning for barnehagebarn.

Obama var til tider like frekk. Og ikke minst litt pompøs. Han skapte for eksempel valgkamphistorie med den halvtimes lange reklamefilmen som ble vist på de store TV-nettverkene.

Politisk reklame på TV har en lang og, vel, noe brokete historie i USA. Og skulle Norge komme til å følge i USAs fotspor på dette området, har man muligens litt å frykte.

Kontroverser
I 1988 ble det hevdet at George Bush vant valgkampen på grunn av en reklame om Willie Horton, draps- og voldtektsmann som ble løslatt tidlig av hans motkandidat, guvernøren Michael Dukakis.

Lyndon B. Johnson står for den mest kontroversielle reklamen noensinne. Den såkalte «Daisy Girl»-filmen brukes den dag i dag som skrekkeksempel på politisk reklame. I filmen plukker en uskyldig liten jente blomster på en eng og teller søtt oppover, for så å bli avløst av en mørk mannestemme som teller nedover.

Vi får så se en atomeksplosjon og budskapet:

- Dette er hva som står på spill! Å lage en verden der alle Guds barn kan leve, eller møte mørket. Vi må elske hverandre, hvis ikke må vi dø.

Reklamen spilte på et utsagn av Lyndon B. Johnsons motkandidat Barry Goldwaters om bruk av atomvåpen i Vitetnam. Det ble rett og slett sagt indirekte at Goldwaters politikk ville starte en atomkrig. Den kontroversielle filmen ble raskt trukket tilbake fra tv-skjermene, men budskapet gjorde inntrykk på de amerikanske velgerne.

- Udemokratisk
Striden om hvorvidt politisk reklame bør tillates på tv går tilbake mange år, og Adlai Stevenson, som tapte det amerikanske presidentvalget i 1956, var en av mange skeptikere.

- Ideen at man kan selge kandidater til et embete på samme måte som frokostblandinger, er uverdig i en demokratisk prosess.

TV-reklamer ble brukt ved valget i 1952 for første gang i USA, og de politiske rådgiverne til Dwight Eisenhower var av de første som virkelig forsto innvirkningen tv kunne ha på velgerne.

Eisenhowers tv-reklame var ikke fullt så mørk som Lyndon B. Johnsons, i «I Like Ike» synger man presidentkandidaten til Washington i en uskyldig tegnefilm.

Bjørnen i skogen
Ronald Reagans «Bear in the woods»-reklame fikk mange tv-seere til å klø seg i hode. I reklamen ser vi bilder av en bjørn og blir fortalt at ja, det er en bjørn i skogen:

- Noen ser den, andre ikke. Noen sier at den er tam. Andre sier den er ond og farlig. Men siden ingen er sikker på hva som er rett, er det ikke like smart å være like sterk som bjørnen?

Noen trodde reklamen var miljørettet, andre trodde den var kritisk til våpenlover. Sovjetunionen blir ofte omtalt som bjørnen, og det var vel dette Reagan-kampanjen prøvde å si.

Kjedeligere i Norge?
Eldar Skylstad, administrerende direktør i mediebyrået Carat Norge, er en sterk tilhenger av å åpne for politisk reklame. Men han er ikke optimistisk med tanke på hva slags reklame vi vil bli servert.

- Forbudet er helt tullete. Det er litt som debatten før det ble innført fargefjernsyn. Folk har ikke vondt av å se politisk reklame, vi ser debatter der politikerne ikke gjør annet enn å fremme sitt syn, sier Skylstad.

Så var det kvaliteten på reklamene, da.

- Jeg tror at vi dessverre kommer til å se reklamer med tradisjonell politisk retorikk som likner det vi får på slutten av partilederdebattene i dag der alle får snakke et minutt fritt, sier han til Dagbladet.no.

- Jeg tror ikke de vil bruke reklamens virkemidler og muligheter, og jeg er spent på om de klarer å bruke de mulighetene de har til å involvere digitale plattformer. De må få folk engasjert i politikken sin, for eksempel ved å drive de inn på nettet og inn i debattene, sier han.

Dagbladets Martine Aurdal har en annen og kanskje noe mer sarkastisk spådom:

- I neste innslag vil kanskje Høyre-lederen stige opp av et tjern som en blåkledd hulder, til tonene av Secret Gardens «Nocturne». Hun vil bli avløst av Mulla Krekar og Anita Apelthun Sæle, som vekselvis og med hver sin bok i hånda vil lyse dommedag over oss alle.