SE ALLE KANDIDATENE OG STEM PÅ ÅRETS NAVN HER


— Å få Brageprisen for «Jeg forbanner tidens elv» var en kjempefin bekreftelse for meg som ikke har lest anmeldelsene. Jeg kjente jeg ble veldig rolig inni meg da, sier Per Petterson.

— Men da jeg ble nominert til Nordisk Råds pris — jeg veit vi snakker luksusnivå nå — så ble jeg mer stresset igjen. Jeg tenkte:
«Å nei! Nå begynner dem igjen». Sånne som deg, journalistene.

Misforstå ikke. Stemmen som bærer gjennom snøhvite vindkast fra Hemnes øst for Øyeren er verken sur eller sytende. Det er bare
det at all viraken rundt «Ut og stjæle hester» kostet Per Petterson et helt arbeidsår. Det er en drøy pris, selv for prestisjetunge
internasjonale priser, fine gratisturer til eksotiske steder og høyt boksalg på mange språk.

For drøy, bestemte Petterson, som hadde flere romaner å skrive.

— Du skjønner ikke med en gang hva som skjer deg, sier han.

— Først litt for seint gikk det opp for meg at jeg snakket litt for mye og slapp folk litt for tett innpå meg. Og det ble gæærnt. Det er
veldig kult å bli invitert til Jerusalem og New York av folk som betaler regningene for deg og varter deg opp, men plutselig ble det for
mye av det også. Så da var det smakk, slutt. Jeg orket ikke mer. Nå sier jeg nei til nesten alle forespørsler, det er litt tungt av og til,
men sånn er det.

— Kunne du ha laget deg en liten «Ut og stjæle hester»-bedrift og levd av å reise rundt og snakke om boka?

— Gud forby! Jeg er så møkk lei den boka, og det ville også vært å understreke, mot min vilje, at jeg er en sånn forfatter som satser på
å bli kjent og elsket for én bok, mens jeg oppfatter veldig at jeg har et forfatterskap. Jeg blir irritert når hyggelige mennesker
kommer bort og sier «jeg leste den boka di», jeg får lyst til å knurre: «Hvilken av dem?». Skjønner du? Men når jeg får respons på hele
forfatterskapet mitt, blir jeg jo veldig glad, da.

— Har du streket opp den lange linja for det videre forfatterskapet?

— Nei, jeg jobber ikke sånn. Når jeg ser tilbake, ser det ut som om jeg har hatt ett prosjekt hele veien, men jeg tenkte ikke sånn da jeg begynte å skrive. Når figuren Arvid Jansen dukker opp i ei ny bok, er det ikke sikkert at han er den samme Arvid Jansen som i en tidligere, han er mer et instrument jeg bruker i fortellinga.

— Mange mener at han er deg? Eller i alle fall ditt alter ego?

— Alter ego, hva er det? Jeg pleier å si at Arvid Jansen er min «stuntmann», jeg kaster ham inn i sånne situasjoner som jeg ikke har vært i, men kanskje kunne ha havnet i. Jeg skriver fiksjon om sånt som kunne ha hendt, ikke biografisk om sånn som har hendt.

— Jeg leser «Jeg forbanner tidens elv» som en mørk historie med en åpen slutt?

— Den er mørk, og du kan lese slutten som åpen eller som veldig lukket. Noen mener at Arvid endelig blir voksen, andre tror han tørner. Selv synes jeg at slutten er ganske fæl, men da jeg skrev den, var jeg ikke i tvil om at det var den eneste riktige. Ned i knestående, det måtte bli sånn.

— Før var du en notorisk lesehest, rekker du å lese noe nå?

— Jeg er nok en mer rastløs leser nå. Samtidslitteratur leser jeg nesten ikke, ikke norsk i hvert fall. På en eller annen måte er det
brysomt, jeg vet ikke riktig hvorfor. Det blir mer klassikere som Faulkner og Tolstoj og en del nonfiction. Essays, og biografier hvis jeg tror de er mer enn det Frode Grytten kaller «litteraturens Se og Hør», sier Per Petterson.