Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.
De var skogkarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

DET ER EN SÅNN GRÅBLEIK DESEMBERDAG og et havkaldt gufs jager gjennom Haugesunds gater. Vi trykker på dørklokka i Strandgata 54, venter, venter, venter. Brått buldrer den rustne røsten til Kolbein Falkeid gjennom callinganlegget, «inn i gangen», roper han, «heis til venstre », «ned i første etasje».

— Ned?!

— Ned, ja. FØRSTE ETASJE! Trykk på EIN!

Og der, i første etasje, på grunnplanet, der står Kolbein Falkeid, lang og smal, skallet og gapskrattende, skjegget er hvitt, barten nikotingul. Han står alltid der når det kommer gjester, for dette er ikke en vanlig heis, men en heis som på et forunderlig vis går sidelengs nedover, og alle blir aldeles forvirret av den heisen. Det er nok derfor Kolbein Falkeid står der. Han liker å se forvirringen.

— Koseligt, sier han, og håndhilser hardt. Kjekt, sier han også, og som om ikke det var nok, så legger han til at det er hyggeligt. Sjømannen, lektoren, poeten, oversetteren, konsulenten og tekstforfatteren til Vamp geleider oss inn i leiligheten, innover den dunkle, smale gangen med bøker ruvende fra alle vegger, Afrika-litteratur, krigshistorie, lokalhistorie, romaner, biografier, diktsamlinger, og videre ut i den lyse stua, med takhøye vinduer rett ut i Smedasundet. Hurtigbåten fra Stavanger brummer forbi og fyller hele vinduet.

— Kom du med flyet? Vil du ha en kopp kaffe? Glimrande!

HAN SLIPPER SEG NED i den røde skinnstolen bak fem-seks høye stabler med bøker. Han sitter alltid i den stolen, med blikket vendt mot nord, mens Siggen, kona, sitter på den andre siden med blikket vendt mot sør. Vegguret tikker, det er gulvkaldt. Nå spør han, med forventning i stemmen:

— Røyke du?

— Nei.

— Røyker han? roper Siggen fra kjøkkenet, med det samme forventningsfulle tonefallet.

— Nei han gjør?kje det, sier Falkeid.

— Det var synd, roper Siggen, og kommer inn i stua.

— Synd?

— Ja, for her har du lov å røyke inne og da kunne dere kost dere, sier hun.

Nå føler Kolbein Falkeid behov for å rettferdiggjøre at han røyker, for han er både hjerteoperert og hypokonder.

— En framstående hypokonder. Hvis det feiler meg noe, begynner jeg alltid bakfra. Har jeg vondt i halsen så er det kreft. Alltid kreft først, men så viser det seg at det er forkjølelse, he-he. Men jeg går tur hver dag, lange turer, opptil to og en halv time, og når jeg kommer hjem, så er det så deilig med en kopp kaffe og røyk.

— Ja, men så lenge du har glede av det så...

— Jeg røyker ikke mer enn ti til dagen! Men jeg er så glad i røyk. Samtidig hater jeg meg selv fordi jeg er så svak som røyker. Sønnen min, han går på snus, og han sier det: «Gå på snus, far». Går du på snus? Gjørr du? Koseligt!

LA OSS BEGYNNE MED KONSULENTEN Kolbein Falkeid. I 17 år var han konsulent i Cappelen, og en dag i 1976...

— ...så kom det to manuskripter fra en helt ny og ukjent forfatter som var blitt refusert i Gyldendal og Aschehoug, forteller Falkeid.

— Det var en liten punktroman om en student som til slutt tar livet sitt og en diktsamling. Han skrev helt ulikt meg, men jeg syntes det var jækla godt, en ekthet og en sannhet og jeg foreslo begge utgitt i ei bok. Og så gikk forfatteren hen og fikk Vesaas-prisen.

Forfatteren var Lars Saaby Christensen. Det er gjesteredaktøren som vil ha Kolbein Falkeid i portrettet.

— Jeg er veldig takknemlig for det med Lars. Jeg er det, sier Falkeid.

— Det er en vanskelig jobb å være konsulent. Nitti prosent av det som kommer inn, er dårlig. Fem prosent vipper i vannskorpa. Det er godt håndverk, flinke folk, men det er ikke mer, og det er likegyldig om det blir gitt ut eller ikke. Jeg vil heller ha det litt hjelpeløse, men som har nerver av smerte.

— Og det er fem prosent?

— La oss si to prosent. Som er bra! Ja, pinadø. Nå må du ete, du like vel berlinerbolle?

KOLBEIN FALKEID var 14-15 år da han begynte å skrive. «Hjelpalause dikt, selvfølgelig, heilt bånn», som ble trykket i lokalaviser og han fikk skulderklapp «som er farlige, for da får man den falske forestillingen av at man kan det». Etter en tur til sjøs, flyttet han til Oslo for å studere filologi på Universitetet. Han sendte inn sitt første manus til Gyldendal.

— Det kom i retur. Uten kommentar! Og det var et slag i trynet. Hadde jeg da vært et normalt menneske, hadde jeg gitt opp. Som de fleste. Men det var den kilevinken jeg trengte.

Snart begynte han å sende dikt til Dagbladet og fikk flere kilevinker, for alle kom i retur med en ferdig stensilert lapp: «Da Dagbladet for tiden har overflod av stoff, må vi med takk sende vedlagte manuskript tilbake». Men så en dag, våren 1956, han satt på lesesalen.

— Så står diktet mitt der. Jeg hadde gått gjennom et nåløye. Jeg var på rett vei.

— Hva har drevet deg?

— Selve gleden ved å skrive, formulere, finne det rette uttrykket. Jeg har alltid opplevd diktet som en analyse. Hva er det å dikte? Jo, det er å se, sa Ibsen. Jens Bjørneboe sa at dikterens egentlige talent heter medlidenhet, og i det ligger det også et element av å se. Tidligere skrev jeg om den ytre verden. Det jeg så, Afrika, Sør-Amerika, sjøfolk, og brukte havet som referanse. Etter at Helga, datteren min, døde, oppdaget jeg at tingene egentlig bare er støv. Forgjengelige og løgner. Liksom oss. Da vendte jeg blikket innover.

KOLBEIN FALKEIDS LIV handler om å finne de rette ordene, og det er et hav av ord. Nå snakker han begeistret om et dikt av Hans Børli.

— Det er så forbasket enkelt og går sånn: «Jeg har sett døde fugler i skogen om høsten/ de ligger i lauvrasket med føttene bønnlig trukket opp under seg/vingenes gotiske linje gjennomtrukket av vær og væte». OK, jeg var ikke imponert, det er mer en ytre beskrivelse. Men så kommer han fram til det han vil ha sagt. Han vil framstille stillheten i det døde legemet. Du vet, når vi mennesker ser en død far, en mor, en søster eller en datter, så blir vi observante på døden. Det er stykke marmor, så uendelig stille.

— Ja?

— Men hvordan kan en dikter i ord beskrive stillheten slik at den oppleves? Hvordan kan en maler male stillhet? Hvordan kan en komponist komponere stillhet? Jeg husker at jeg hoppet i stolen da jeg leste diktet til Børli. Han skrev: «Du hører stillheten snø inne på fugleviddene i det vesle hjertet».

— Fugleviddene?

— Ja. Du vet sånne vidder hvor det er liv og lyst, paringsleik og orrfugl. Det var da jeg skjønte hvilken fantastisk opplevelse et bilde kan gi leseren. Han kunne skrevet inne på viddene i det vesle fuglehjertet, men han skriver fugleviddene. Det er sånne små ting som gjør at diktet gir en enorm opplevelse.

— Jeg leser nok dikt altfor fort, jeg.

— Ja, kjekt at du sa det. La oss si at jeg hadde gjort det, sier Falkeid og resiterer diktet fort og flatt. — ... «på-fugleviddene-i-det-vesle-hjertet», takk for nå! Da detter det ned som ingenting. Dikt må leses sakte, dikt krever tid og ettertanke. Men du skal ikke klandre deg selv for å lese for fort. Det e? menneskligt, det.

— Blir du lest på riktig måte?

— Ja, av dem som kan lese dikt, så. Men det er klart: Poesi er smal litteratur. Det er ikke som krim, som når ut til flere hundre tusen. Men vi når alltid fram til fem-seks tusen, og det er jo underlig det. Jeg forundres stadig over åpenheten og storheten i menneskesinnet. Nei, nå må eg ta meg en røyk.

Han reiser seg for å hente askebeger, henter ned en slunken pakke Petterøes 3 fra toppen av et skap, ruller en røyk og blir sittende med den i hendene.

RUNDT TRETTI BØKER har Kolbein Falkeid utgitt. Det er mye evighet og død i diktene hans.

— Jeg har tenkt mye på døden, jeg har det. Jeg kan ennå huske, det var i begynnelsen av puberteten, og det er en vond alder, du er verken barn eller voksen, og du begynner å føle på ensomheten. Jeg husker at jeg lå på gutteværelset sammen med bror min. Det står spikret fast, han i underkøya, jeg i overkøya, og der lå jeg og så på hånda mi. Plutselig opplevde jeg intenst at den hånda mi en dag skulle være vekk. Hånda mi, den mest selvfølgelige ting av alt jeg hadde i verden, skulle forsvinne. Og jeg fikk en voldsom angst. Det var en opplevelse av døden. At døden har en eksistens.

— Vi alle er forgjengelige?

— Ja. Huff. Et ungt menneske skal ikke gå rundt og tenke sånn. Et ungt menneske skal erobre livet. Begynner du å tenke sånn, er du gammelt før du er tjue år. I mange intervjuer har Kolbein Falkeid sagt at det å tenke, er en forbannelse.

— Er ikke det å tenke først og fremst et privilegium?

— Jo... men det er voldsomt mange som har skrevet om tenkingens forbannelse. Jeg tok eksamen på en dikter som heter Martin A. Hansen, en av de største innenfor moderne litteratur i Danmark. I en roman som heter «Løgneren» skriver han: «Det var en gang en ø, og på den bodde der en mann, der ikke hadde det godt fordi han var for tænksom». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Å tenke er en ensom foreteelse. Men det er en åpenbaring, selvsagt.

— Hvor hadde du vært dersom du ikke hadde tenkt?

— He-he. Jeg har skrevet et dikt om at jeg ønsket å være en kålrabi. Bare stå der i jorda og vokse og løfte stengelen mot solskinnet.

— Bare være til?

— Nettopp. Men da er du ikke noe menneske, for vi mennesker har spist av kunnskapens tre, og det er en dyp symbolikk i det der. Kunnskapens tre, det eneste tre det ikke var lov å spise av. Som dyrene kanskje ikke har spist av. Derfor er bjørnen og ulven og gaupa uskyldige. Mens mennesket er skyldig. Skyldig.

— Hva med alle dem som ikke tenker. Som bare lar seg underholde?

— Ja... Jo... Men jeg er ikke så sikker på om noen gjør det. Før ranglet jeg mye, og da kom jeg i snakk med, ja, med hvem som helst, men la oss si en oljearbeider. Sitter de der med sine egne, blir det mye pjatt, og de går like tomme hjem som de kom. Men egentlig, og der er jeg optimist, egentlig vil de snakke om vesentlige ting. Jeg tror at det i alle mennesker ligger en lengsel etter noe vesentlig, sier han.

FIRE BARN HAR KOLBEIN OG SIGGEN, men som han selv sier: «En av dem lever ikke lenger».

— Du kan miste mor di og far din, det kommer du over, men mister du barnet ditt... Det er mot naturen, det, sier Kolbein Falkeid. Han snakker om datteren Helga, han kommer alltid tilbake til henne. Han forteller om den livsglade idrettsjenta, som sa jippi når snøen kom. Så om hvordan de gradvis mistet henne.

— Jeg visste ikke hva anoreksi var. Hun ble tynnere og tynnere. Og en dag, jeg holdt henne inn til meg og sa: «Fortell meg, hva er det som er galt, Helga?». Da kom tårene, og det eksploderte i en vanvittig gråt som ikke ville gi seg. Han forteller om tre år med psykiatri, om oppturer og nedturer, om hvordan hun hoppet fra båter, drakk bensin, og psykiateren som sa «hun vil nok lykkes en dag, Kolbein».

— Det var sterke ord. Jeg kommer aldri over det.

I januar 1989 lyktes hun. Hun ble funnet i sjøen, 26 år gammel.

— Den gangen ønsket jeg at jeg kunne følge etter henne så fort som mulig, sier han og drar høyre hånd raskt over venstre underarm.

— Et barberblad, så var jeg der. Og det var en trøst.

— At du når som helst kunne gå døden i møte?

— Ja, du kan jo det. Og den gangen var det nesten ingenting jeg mer ville. Tanken på det var nær. Det som jeg opplevde som en befrielse, var at dødsangsten var borte. Jeg fantes ikke redd. Mentalt var det en trøst. At muligheten var der. Kom her, du.

Han reiser seg, går over gulvet, blir stående foran veggen med fotografier av Helga.

— Jeg vil ha henne nær meg. Og dette bildet, det henger her for å minne meg om min egen dårlige samvittighet, sier han og hekter ned et bilde av ei smilende jente i bunad.

— Det er fra 17. mai her i Haugesund. Jeg tok det bildet og gikk for å treffe noen kompiser. Jeg har skrevet bakpå... Han vender bildet, leser mumlende «17. mai», «far tok bildet», «mor og fars prinsesse»...

— ...«og så gikk jeg fra henne». Så mange ganger jeg har tenkt på det siden: Hvorfor gikk jeg fra henne? Dette var jo mange år før hun ble syk, men jeg klandrer meg selv likevel. Det er helt absurd.

— Nå er det 20 år siden hun døde. Har det vært en dag du ikke har tenkt på henne?

— Det har nok det, sier han, gjentar lavt, «det har nok det».

— Jeg tviholder ikke på sorgen, men jeg vil ikke at hun skal gli bort for meg. Hun er barnet mitt.

— Finnes det noe vakkert med sorgen?

Han blir stille, alt blir stille, bare vegguret tikker.

— Neeei. Men det er en voldsom lærdom i sorgen, den gjør deg i stand til å føle medlidenhet med andre mennesker. Du vet at alle skal gjennom det. Sorgen gir refleksjoner utover det daglige strevet, og i det ligger en mulighet for vekst. Når den ikke lenger er destruktiv.

— For deg var det å skrive terapi?

— Ja, uten at jeg tenkte over det den gangen. Det som var om å gjøre for meg, var å reise en bauta over Helga. Jeg satte meg ned hver bidige dag, og skrev alt på strak arm. Diktsamlingen «En annen sol» kom i 1989 og er nå ute i sjuende opplag.

— Jeg fikk hundrevis av brev fra mennesker i samme situasjon. Som ba meg om hjelp, men jeg kunne ikke hjelpe noen, jeg kunne ikke engang hjelpe meg selv.

— Det må ha vært en god følelse å skrive noe som hjelper andre?

— Nei! Jeg har ikke hatt noen god følelse. Jeg ble, og blir fremdeles, grepet av en enorm tristhet. At det er behov for ei sånn bok. Jeg ante ikke at det var så mye tristhet i Norge.

ETTER AT HELGA DØDE gikk det seks år før han skrev igjen. For hva skulle han skrive etter det?

— Det var bare tomhet. I flere år. Så begynte det igjen ...

Han skriver med kulepenn. Enten i stolen under bildene av Helga eller ved spisebordet.

— Men nå har diktene begynt å holde seg unna. Egentlig har jeg sagt det jeg har å si, men jeg føler lengselen etter diktene. Nå så ser jeg verden med andre øyne. Jeg har mer refleksjon og overbærenhet.

— Når skrev du sist?

— Det er bare noen dager siden, det. Et dikt er 95 prosent håndverk, og håndverket må du ikke la ligge brakk. Men det er ikke sånn at jeg setter meg ned og sier: «Nå skal jeg skrive dikt». Jeg må være motivert. Erik Bye sa at det etter hvert ble et helvete å gå til skrivebordet. Sette seg ned, vri på skallen og pusse på ord. Det blir en større og større påkjenning.

— Drikker du når du skriver?

— Av og til låser det seg, det kommer ingenting. Men når jeg har tatt et par glass vin, da kommer assosiasjonene og ideene, og alt som ligger inni meg. Full guffe. Innfallene spruter. Det strømmer på. Koser meg vilt, da, vett du. Mange av de beste diktene mine er skrevet i rødvinsrus. Men det er lett å gli over i litt for mye, og da blir det bare rølp. Bare tull! Jeg sitter der sentimental og synes det er godt, men neste dag er det bare elendig.

— Er det latskap som gjør at du bare skriver dikt?

— Nei! Latskap, he-he. Ikke tale om. Han ser på fuglene som flakser rundt en maisbolle ute på terrassen. Kjøttmeiser, gråspurver og der — en rødstrupe. I fjæresteinene på den andre siden av sundet, står en hegre urørlig. Han snakker om nok et dikt han har lest, han har hukommelse for sånt.

— Av Steen Steensen Blicher. «Trækfuglene», heter det og det åpner med: «Sig nærmer Tiden, da jeg maa væk, Jeg hører Vinterens Stemme; Thi ogsaa jeg er bare her paa Træ, og haver andensteds hjemme». E?kje det flott? Jeg har selv skrevet et dikt der jeg betrakter mennesket som en gjest på jorda. Se for deg ei klokke. Vi kommer fra tolv, eller null. Og så går det nedover urviserveien, og kommer til klokka seks, midtveis i livet. Da begynner motbakkene, oppover, oppover, før vi er tilbake. Men er det til null? Eller tolv? Eller? Vi er tilbake i lyset eller mørket, tilbake til det gåtefulle vi kom fra, sier han.

— Ansikt til ansikt med gåtene, ansikt til ansikt med tilværelsen, er livet en ensom opplevelse. Vi blir født alene, og vi dør alene. Uansett om vi er omgitt av familie og sykehusbetjening, er døden en ensom prosess. Til syvende og sist er kanskje ensomheten det vesentligste, sier han.

Det rykker til i kroppen.

— Nei, nå ble det bare trist. Det var ikke meningen at det skulle bli trist.

— Du fylte 75 år for noen dager siden. Hva er det viktigste du har lært i livet?

Han ser mot fort sofaen. Siggen har vært ute. Nå ligger hun der og leser Dagbladet. Han mumler noe om at «nå blir jeg flau, men...»

— Det viktigste, tror jeg, er en voldsom ærbødighet for alt jeg ikke vet. Ærbødighet for hele tilværelsen, som jeg ser på som en gigantisk gåte.

— Men du er fremdeles nysgjerrig?

— Ja. Men det ligger nok elementer av resignasjon i erkjennelsen av at jeg ikke når fram gjennom tanken. Til syvende sist blir det et skuldertrekk. Og du bøyer deg ydmykt i støvet.

— Det er kanskje undringen som er målet?

— Ja. Godt sagt. Mister du undringen, er du ikke lenger menneske. Da er du gulrot eller kålrabi.