Ikke før har vi vridd oss ut av familiens klamme favntak etter jula, før anslagsvis en million av oss tar plass foran skjermen for en ekstra dose dobbeltkommunikasjon og gamle familiekonflikter. Mine damer og herrer, «Berlinerpoplene» er tilbake.

— Hvorfor treffer serien så mange?

— Fordi alle kan kjenne seg igjen. Vi vil gjerne være sammen, men noe gjør at vi ikke klarer det, sier Jon Øigarden.

Den høye mørke blir vanligvis castet som førsteelsker, men har nå hentet fram sin feminine side med rolletolkningen som homofile Erlend.

— Hvorfor liker vi å se familiekonflikter på tv, når de færreste vil oppleve dem selv?

— Er det ikke alltid bedre når andre har det vanskelig? Prinsippene er de samme, man klarer ikke å holde kontakten. Dette er jo ikke bare et norsk fenomen, Ragdes bøker er populære i mange land. Alle kjenner problematikken: Hva skal man snakke om?

Han snakker på en sprakete telefonlinje fra solrike Los Angeles. En fireåring svirrer lekende rundt føttene hans med lusemiddel og et surret håndkle på hodet.

— Tar du deg i å synes at konflikter i ditt eget privatliv er interessant?

— Ja, alltid. Jeg bruker konflikter for alt det er verdt.

— Hender det at du provoserer dem fram?

— Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er typen som analyserer.

— Smeller du med dører?

— Nei, men jeg sier veldig ifra hvis det er noe. Og jeg merker hvis noe er galt. Er det noe galt, spør jeg. Nei, svarer hun. Men det er noe galt, sier jeg. Nei, svarer hun. Men hvorfor sier du det på den måten da, kan jeg si. Det er jo noe du skjuler her. Og så kommer det fram.

— Så du er ikke redd for å grave i konfliktene?

— Jeg er mye mer redd for ikke å ta tak i ting som kan vokse til å bli mer enn de egentlig er.

For noen år siden er det ikke sikkert at vi hadde fått til dette intervjuet i det hele tatt. Da de tre musketerene Jon Øigarden, Trond Espen Seim og Mads Ousdal overtok styringen av Torshovteatret, var de forenet i en intens motvilje mot pressen. En journalist gikk gråtende fra et intervju. I et annet var det eneste vettige sitatet man fikk ut av dem at de pleide å knipe hverandre i rumpa. Men noe har skjedd. Ousdal stilte nylig opp i VG, og smilte litt på et bilde. Og Øigarden er faktisk riktig så trivelig, her vi sludrer på telefonen.

— I forbindelse med «Berlinerpoplene» synes jeg det er helt fint å snakke med journalister. Men jeg har ikke behov for noe særlig mer enn det. Hvorfor skal jeg være fremme i mediene hele tida? Jeg føler meg ikke vel med det.

— Blir du pålagt å snakke med journalister?

— NRK ønsker at vi skal det, ja.

— Så du er under mildt press?

— Det skulle egentlig bare mangle. Serien skal jo nå ut til folk. Hvordan ellers skal folk få vite om den? Men å være med på ting, bare for å holde seg heit i media, det er ikke min greie.

Derfor var han ikke spesielt lykkelig da ukebladet Her og Nå sladret om at han tok med seg kone og to unger, leide ut huset i «hip og kulturell-landsbyen» Ullevål Hageby i Oslo, og dro til Los Angeles. En overskrift av typen «Øigarden søker lykken i Hollywood» er det han kanskje frykter mest av alt. Så la oss nøye oss med å si at de ikke er der på ferie.

— Hva vil du bli når du blir stor?

— Det spør jeg meg selv om stadig vekk, og det er vanskelig å svare på. Mens vi blir eldre, vokser frykten inni oss.

— Frykten for hva?

— For å kanskje oppnå det man vil. Hva er mitt mål? Jeg vet jo hva jeg vil. Men det vil jeg ikke si til gud og hvermann.

— Har drømmen din forandret seg underveis?

— Egentlig ikke. For innerst inne vet jeg hva jeg vil. Jeg må bare finne ut hva som hindrer meg i å oppnå det.

Rundt én million seere er en våt nok drøm for mange. NRK Drama pustet lettet ut da seertallene forelå etter forrige sesong. Hver episode koster fem millioner kroner. Men Øigarden i rollen som Erlend var ikke et opplagt valg. Mannen som i måneder innstuderte knekk i håndleddet og feminine fakter, har ved flere anledninger påpekt at han privat er en mann som aldri gråter.

— Hva slags type mann er du?

— Jeg er en helt vanlig, kåt mann.

— Som gjør et poeng av at du aldri gråter eller kjøper blomster til kona?

— Jeg har aldri gjort et poeng av det, det har pressen gjort. Men jeg er vel som de fleste menn. Jeg skjuler de tingene. Jeg gråter ikke mye, det er ikke min natur. Jeg har andre måter å reagere på. Men blomster er jeg blitt flinkere til.

— Hva gjør du hvis du blir opprørt da?

— Jeg kan bli stille, og trekke meg unna. Eller så blir jeg sint. Går i konfrontasjon. Hvis jeg tar feil, så tar jeg den. Men jeg gir meg ikke uten kamp. Jeg må stole på impulsene inni meg.

Han ikler seg det feminine som en frakk. Eller accessoir. Skjønt, han ville sikkert aldri brukt et sånt ord.

— Utfordringen med Erlend var å finne ut hvor langt vi kunne dra det. Han er jo en outrert type.

— Hvorfor har mange homser så feminine fakter? Er det tillært?

— Jeg vet faktisk ikke. Jeg snakket med en psykolog i arbeidet med karakteren. Mange er feminine blant homser, men like mange er det ikke. For meg er det sterkt å tenke på hva de går igjennom, de som kommer ut av skapet. Tenk så mange som fremdeles ikke tør å si det til sine nærmeste. Vi liker å tro at vi aksepterer homofile, men utrolig mange gjør ikke det.

— Synes du utviklinga går for langsomt?

— Vi vil være mer moderne enn det vi er. Vi er jo ikke siviliserte. Vi dreper hverandre og har problemer med å akseptere homofile. Men heldigvis ser vi hvilken vei det går. Det er bare et tidsspørsmål før kirken også endrer syn. Du klarer ikke å stoppe de kreftene. Og jeg er sikker på at det kommer ei tid der vi ler av hva vi holdt på med.

For noen år siden stilte han opp i kjole, sammen med blant andre Sven O. Høiby, Sputnik og Atle Antonsen. Fotograf Christian Berset laget en fotoserie til støtte for homosaken. Øigardens hårete brystkasse stakk opp av rokokkokjolen han fikk tildelt.

— Samfunnet definerer mannen. Om hundre år, eller tusen år, er verdiene kanskje helt annerledes. Når jeg ser på menn, skjønner jeg ikke at damer kan like dem. Jeg liker jo damer som er feminine. Jeg liker ikke det maskuline. Men det er fascinerende med menn som liker det maskuline. De må jo være jævla maskuline, eller hva?

— Hva vil det si å være en bra mann for deg?

— Egentlig synes jeg de definisjonene er helt passé. Hva er maskulinitet? Er det å gråte, eller ikke å gråte? Ha store muskler? Være veldig kåt? Å sette slike begrensninger rommer ingenting.

— Men hva er det for deg personlig?

— Å være fair. Så ærlig som mulig. Jeg kan ikke gå rundt og være redd. Det er å være mann for meg.

iwt@dagbladet.no