Det er noen år siden norsk skøytesport la seg i stabilt sideleie, og ingen i den nærmeste familien tør lenger påstå at de har noen mirakelkur for å få den gamle nasjonalstoltheten på beina igjen. Langt mindre å ta et oppgjør med mannen som tilsynelatende herjer med skøyteslekta som han vil.

La da oss som en gang satt på tribunen, komme med en ettertanke:

• Tror skøytefamilien virkelig at den kan bli tallrik igjen ved å skyve fram en frontfigur som stort sett bare fronter sin egen frustrasjon?

Eller mer konkret:

• Hvem bryr seg lenger om en skøytesport som ser ut til å slåss mer med hverandre enn konkurrentene?

Det siste finnes det tilskuertall, tv-statistikk og markedsinntekter for Norges Skøyteforbund til å svare på. Det er lenge siden skøyter mistet grepet som den samlende publikumssporten og nå begynner det også å bli noen år siden de beste utøverne ble oppfattet store nok til å tiltrekke seg de mest gavmilde sponsorene. Fra å være de sterkeste nasjonale symbolene, opererer dagens få skøytestjerner med treningsbudsjetter i underkant av middels førstedivisjonsspillere i fotball.

Denne utviklingen er så visst ikke landslagstrener Peter Muellers feil. Da skøyteledelsen for seks år siden klarte å skrape sammen midler til å hente denne profilerte treneren til Norge, ble det vurdert som et scoop.

Resultatene kom også fort, og har gjennomgående forblitt greie nok. Det er ikke lenger siden enn i 2005 at den samme Mueller ble kåret på Idrettsgallaen til «Årets trener». Siden da har han og alle vi andre bare ventet på Håvard Bøkko.

Bøkkos tid er for så vidt kommet.

Kanskje blir 21-åringen etter hvert så god at han kan gi den jevngamle nederlenderen Sven Kramer motstand nok til å få opp tv-interessen igjen. Peter Mueller tror i hvert fall det, og blir sjelden utfordret når han løfter fram Bøkko som en medaljevinner i OL neste vinter både på 1500, 5000 og 10 000 meter. Bare en og annen tidligere storløper tør ta debatten om Bøkkos potensial. Som for eksempel Ådne Søndrål, som under EM-helga var opptatt av at Håvard Bøkko måtte prioritere den korteste distansen for å lykkes i Vancouver.

For norsk skøytesport er det sannsynligvis enda viktigere å utfordre Petter Mueller på noe annet enn den faglige debatten.

Det er ikke som skøytetrener at Mueller mer og mer framstår som et feilskjær. Problemet kommer utenfor isen. Han har en sosial væremåte som ikke akkurat limer sammen et fra før splittet miljø og han er definitivt en mislykket frontfigur for sporten.

Sist gang Peter Mueller gjorde en stor tv-nyhet av skøyter lå han og liksomsov på tribunen i skøytehallen i Salt Lake City mens Mari Hemmer (Ifølge Mueller; hun feite som aldri skulle komme på laget hans) gikk 3000 meter. Det er snart to år siden den episoden, og både amerikaneren og heiagjengen hans i skøytefamilien mener fortsatt at det hele var NRKs skyld ettersom Mueller uansett ikke fikk lov til å stå på isen under løpet.

Det er nettopp det som er problemet.

Verken Mueller eller hans nærmeste rådgivere skjønner at skøytesportens framgang utenfor resultatlistene er avhengig av en helhetstenkning om hvordan sporten skal framstå for det store norske publikummet. De unnskylder det meste av barnslighetene med at denne amerikaneren virkelig er noe for seg selv.

Under EM ble Mueller bedt om en kommentar fra Aftenposten på Bøkkos trøbbel på 500 meter, og svarte:

— Vi må evaluere situasjonen. Jeg får stikke hodet ned i toalettskåla, trekke i snora fire ganger og se hva jeg har kommet fram til når jeg dukker opp igjen. Noe bedre svar kan jeg ikke gi.

Men det må både han og skøyteledelsen gjøre. Mens konkurransen om oppmerksomheten i sportens lille norske verden tetter til, forandres kravene til idrettslederne. Da Peter Mueller stakk hodet ned i doskåla sist lørdag, fikk Marit Breivik den samme prisen som «Årets trener» på Idrettsgallaen med den begrunnelsen at hun har vist at det å lede med suksess i idrett er noe langt mer enn å skremme omgivelsene til å prestere.

Da er det grenser for hvor lenge noen gidder å følge med på faktene til en alt for sint mann.