Kristne og muslimer støtte sammen på samme sted som israelere og palestinere kjemper i dag.

Tips oss 2400
Ingen template
Ingen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen templateIngen template
DET VAR EN TOTAL MASSAKRE. For de kristne var tapene så enorme, at de aldri igjen klarte å reise seg i Det hellige land.

Også i middelalderen var det kamper på Gaza-stripen, som i dag. Noen kilometer nord for Gaza by, sør før den israelske byen Ashkelon ligger det lille stedet La Forbie. Det er her Hamas' Kassam-raketter suser i dag.

17. oktober 1244 støtte blant annet kristne tempelriddere og muslimske leiesoldater sammen her i et enormt slag.

Dagen etter slaget kunne de få overlevende skue ut over så mange som 16 000 drepte, det var tapstallene patriarken i Jerusalem oppga. Selv om slike angivelser fra middelalderen aldri helt er til å stole på (les diskusjonen her), vet vi at bare 36 tempelriddere overlevde.

Slaget ved La Forbie (Harbiyah på arabisk) ble det siste store slaget hvor de kristne innbyggerne i Palestina var med og kjempet mot sine muslimske naboer uten støtte fra europeiske makter.

50 år etter var det slutt på de latinske statenes i Det hellige landet. Tempelridderne hentet seg aldri inn igjen.

SÅ ENKELT som at kristne sto mot muslimer var det imidlertid ikke den gangen, heller. Som i dag herjet interne stridigheter på begge sider.

- Muslimene kranglet om landområder etter Saladins død. Det var også uenigheter blant de kristne om hvem de skulle alliere seg med. Noen ganger tok de parti med Damaskus, andre ganger Egypt, sier historiker Knut Arstad ved Forsvarsmuseet, til Dagbladet.no.

De kristne i Palestina ble sett på som politiske og militære aktører som man kunne alliere seg med eller mot, som alle andre. På 1200-tallet ville de to muslimske hovedfiendene begge ha de kristne på sin side. De kristne posisjonerte seg i forhold til maktkampen på muslimsk side.

Damaskus og Egypt ble styrt av samme familie, men de lå i strid med hverandre. Nevøen i Egypt og hans onkel i Damaskus var bitre fiender, de ville begge ha herredømme over landet. Tempelridderne ønsket å alliere seg med Damaskus, mens hospitalerordenen vil ha en allianse med  Egypt.

Det endte med at Egypt blir den foretrukne part for de kristne. Men den alliansen fikk en brå og svært blodig slutt.
 
SULTANEN I EGYPT intensiverer maktkampen på muslimsk side. Han henter tyrkiske leiesoldater fra Khwarezmian som herjer over hele Syria og Palestina og mot alle sultanens motstandere i 1244.

Etter en avtale med sultanen i Egypt kom Jerusalem atter på kristne hender i 1240. Men ble alliansen brutt da de kristne begynte å snakke med egypternes fiender i Damaskus.

Sultanen angrep for å svekke sin fiende, onkelen i Damaskus. Leiesoldatene feide over alle de kristne byene de passerte, før de gikk løs på Jerusalem den sommeren. Kongedømmet Jerusalem, et land med rundt 200-års levetid, ble grunnlagt da korsfarere tok byen fra muslimene i 1099.

11. juli 1244 ble de kristne som bodde i Jerusalem angrepet og jaget ut av byen.

- Der drepte de absolutt alle de kom over. De dro blant annet inn i Den hellige gravs kirke, kuttet halsen over på prestene som holdt messe, åpnet graven til kongene av Jerusalem og kastet levningene ut av gravene, sier Arstad.

Av de 8000 kristne som bodde i Jerusalem, overlevde 300 mennesker. Dette ble slutten på kristent nærvær og kontroll i byen.

De kristne som overlevde var selvsagt ikke interessert i å opprettholde alliansen med sultanen i Egypt. Sultanens fiende i Damaskus deres nye allierte.

DE KRISTNE OG STYRKENE FRA DAMASKUS
samlet seg og gikk nedover mot Gaza. De kristne hadde i underkant av 2000 soldater, blant annet stilte 600 riddere fra kongedømmet Jerusalem, samt 300 tempelriddere og 300 hospitalerordenriddere. Deres muslimske allierte hadde rundt 4000 soldater, som ville ta rotta på Egypt og herredømmet til sultanen. Planen var å sette press på sultanen for så å oppnå fordeler i Syria.

På Gaza-stripen ventet sultanens hær.

Han hadde rundt 3000 soldater fra Egypt, mens de tyrkiske leiesoldatene hans i kildene teller 20 000. Hvor mange av dem som deltok i  dette slaget vet man ikke. Det er likevel klart at sultanen hadde et klart overtak.

I ALLIANSEN
hadde Walter IV av Brienne kommandoen over de kristne avdelingene.

Han kjempet side om side med de 2000 kavalerisoldatene til emiren av Homs, som selv deltok. Han hadde også forsterkninger fra Damaskus. Sunqur al-Zahiri og al-Waziri hadde kommandoen over styrkene fra Transjordan, som besto av anslagsvis 2000 beduiner til hest. De tok venstreflanken.

Motstanderen, sultanen av Egypts hær, var under kommando av mammelukk-offiseren Baibars.

DE KRISTNE og deres allierte var ikke enige om strategien. Mens emiren av Homs mente de burde innta en defensiv strategi, og vente til de rastløse leiesoldatene forlot åstedet, mente Walter det skulle kjempes.

Han fikk det som han ville. De kristne ridderne gikk til gjentatte angrep på egypternes styrker på morgenen 17. oktober.


Egypterne holdt linja. De styrket seg også ved at kommandøren Baibars satte inn leiesoldatene mot troppene fra Damaskus i de alliertes midte. En rekke kraftige angrep svekket de allierte, beduinene på venstreflanken ble rått nedkjempet. Emirens kavaleri og forsterkninger fra Damaskus sto hardt imot, men de ga opp til slutt. Da de red bort fra slaget var det bare 280 overlevende igjen av troppene som opprinnelig talte 2000. 


- Siden tapet ble så katastrofalt desertere en del av de muslimske troppene som sto på de kristnes side. Det ble for mye for dem. Men de kristne blir værende, og de ble nær hogd ned til siste mann. Muslimske skribenter berømmer de kristnes mot. På tross av stor overmakt fortsatte de å kjempe, sier Arstad.


Egypterne truet de gjenværende korsfarerne i front og leiesoldatene utfordret dem på flankene. De godt rustede ridderne kjempet i timesvis og skapte problemer for Baibars, men angrepet mistet styrke da de kristne ble angrepet både bakfra og på flankene.

MANNEFALLET blant de kristne var voldsomt, og større enn ved Hattin i 1187. Dermed svant nok en gang håpet om å gjenvinne Jerusalem.

- De burde inntatt en defensiv posisjon og la de andre angripe, sier Arstad.

Av de kristne overlevde 33 av 300 tempelriddere, 26 av 300 hospitalerordenriddere. Et stort antall politiske og militære ledere fra de latinske statene døde eller ble tatt til fange. Av dem var kommandøren Walter av Brienne. Biskopen i Lydda og Ramla ble drept, sammen med erkebiskopen av Tyre, Armand de Périgord, lorden av Botron og en rekke andre.

DETTE VAR SLUTTEN på de kristne statenes muligheter til å føre store offensive militære operasjoner i området.

- Slaget ved La Forbie erstattet i samtiden slaget ved Hattin i folkets bevissthet om den store katastrofen. De kristne som bodde i Det hellige land klarte ikke å stable på beina en så stor hær igjen. Forskjellen fra slaget ved Hattin var at det slaget førte til at hele Europa mobiliserte. Vi fikk det tredje korstog og reetablert et latinsk styre, sier Arstad.

Rett etter slaget i La Forbie skrev patriarken i Jerusalem, en av de få overlevende, brev til Europa med bønn om hjelp. Europa reagerte ikke som tidligere. Riktignok arrangerte Ludvig den 9. av Frankrike det sjuende korstog, men han mislyktes. Entusiasmen for korstoget hans var dessuten labert.

KORSTOGENE ble nemlig ikke alltid mottatt med jubel av de kristne i Palestina. Gjennom hele korsfarertiden ble det igangsatt korstog fra Europa til områder der det hadde bodd kristne til alle tider. Selv om den europeiske eliten kunne tilby beskyttelse, skapte de også problemer for de fastboende.

- Lederne i de latinske statene i området ønsket å sikre sine inntekter og sitt nærvær, og da var ikke alltid krigen sett på som løsningen, sier Arstad.

De lokale kristne, ofte etterkommere etter korsfarere som ikke dro hjem, drev med sitt. De innførte føydalsystem etter europeisk mønster og den muslimske befolkningen som bodde her fikk fortsette med det, så lenge de betalte skatt og gjorde som de skulle. Muslimske bønder jobbet også for de kristne. 

- De hadde en annen tankegang enn europeere på korstog som kjempet for sin tro. Korsfarerne kom fram til det hellige land og så på mange av de kristne som bodde der med mistenksomhet. De spurte hvorfor de ikke ville kjempe mot muslimene, forteller Arstad.

I MOTSETNING TIL TILSTANDEN I DAG,
førte kampene til slutt til varige endringer i Palestina. De kristne nybyggerne og korsfarerne ble for svake, og bukket under for den muslimske fienden de hadde forsøkt å bekjempe i så mange år.

I 1291 falt byen Acre. Tapet markerte den kristne maktens fall i området. Dette året ble den kristne sivilbefolkningen i byen evakuert fra havnen i Acre og sendt til Kypros. Det ble ingen flere store slag etter dette.

- For de latinske statene i øst ble La Forbie det siste store slaget, det var siste gang de kristne tok sjansen på å møte i det som kunne bli et avgjørende slag. Det var det største nederlaget på slagmarken gjennom hele 1200-tallet, sier Arstad.

Han understreker likevel at slagene ikke var avgjørende med hensyn til overlevelse av de latinske statene i øst.

- De måtte nå i all hovedsak forsvare sitt land uten bistand fra Vesten, og hadde lært leksen fra Hattin. Med unntak av La Forbie i 1244, foretrakk de å opprettholde sin posisjon ved hjelp av borger i stedet for å møte muslimene på slagfeltet.

Selv ikke i under Baybars sultanat, da hans mammelukkhær erobret den ene borgen etter den andre, ble det gjort noen forsøk fra de kristne på å konfrontere invasjonshæren. Dette kan for en stor del forklares med den kroniske mangel på mannskap i disse statene.

- Bare et korstog fra Vesten kunne fremskaffet en hær stor nok til å utfordre sultanen i Egypt, men slik gikk det altså ikke, sier Knut Arstad på Forsvarsmuseet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.





Ingen template

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet på Facebook.
I denne artikkelen