Kristne og muslimer støtte sammen på samme sted som israelere og palestinere kjemper i dag.

Tips oss 2400
DE KJEMPET FOR KORSET: Korstogenes religiøse ridderordener brorskap av elitekrigere. Tempelherrene, den første ordenen, var effektive og disiplinerte, og ble også beundret av både fiender og venner. De oppsto i 1120 under ledelse av Hugo av Payn. Bildet er fra en film fra 1937. Riddere forbereder en henrettelse i 1240. Foto: WIKIMEDIA

DE KJEMPET FOR KORSET: Korstogenes religiøse ridderordener brorskap av elitekrigere. Tempelherrene, den første ordenen, var effektive og disiplinerte, og ble også beundret av både fiender og venner. De oppsto i 1120 under ledelse av Hugo av Payn. Bildet er fra en film fra 1937. Riddere forbereder en henrettelse i 1240. Foto: WIKIMEDIA

KIRKEMØTET I CLERMONT I 1095: Pave Urban 2. snakket om de grusomme handlingene de stakkars kristne ble utsatt for i Midtøsten av muslimene. Han oppfordret folk til å dra til Jerusalem for å beskytte den hellige byen og bedri den fra de vantro. Dette var starten på korstogene. Foto: WIKIMEDIA

KIRKEMØTET I CLERMONT I 1095: Pave Urban 2. snakket om de grusomme handlingene de stakkars kristne ble utsatt for i Midtøsten av muslimene. Han oppfordret folk til å dra til Jerusalem for å beskytte den hellige byen og bedri den fra de vantro. Dette var starten på korstogene. Foto: WIKIMEDIA

LEDET KORSTOGET MOT JERUSALEM: Gotfred av Bouillion og ble kongeriket Jerusalems første hersker da de kristne tok byen i 1099. Han var en europeisk fyrste, og anseelsen hans økte etter det vellykkede korstoget. Foto: WIKIMEDIA

LEDET KORSTOGET MOT JERUSALEM: Gotfred av Bouillion og ble kongeriket Jerusalems første hersker da de kristne tok byen i 1099. Han var en europeisk fyrste, og anseelsen hans økte etter det vellykkede korstoget. Foto: WIKIMEDIA

EROBRINGEN AV ANTIOKIA: Byen ble tatt av korsfarere 3. juni 1098. Dette var en av Midtøstenes sterkeste festninger. Den var under muslimsk herredømme. Det tok åtte månder før de kristne fikk kontroll. Foto: WIKIMEDIA

EROBRINGEN AV ANTIOKIA: Byen ble tatt av korsfarere 3. juni 1098. Dette var en av Midtøstenes sterkeste festninger. Den var under muslimsk herredømme. Det tok åtte månder før de kristne fikk kontroll. Foto: WIKIMEDIA

DET HELLIGE LAND: Korsfarere opprettet kristne stater i Midt-Østen fra slutten av 1000-tallet. De ble der i 200 år. Foto: WIKIMEDIA

DET HELLIGE LAND: Korsfarere opprettet kristne stater i Midt-Østen fra slutten av 1000-tallet. De ble der i 200 år. Foto: WIKIMEDIA

ELITESOLDATER: Til enhver tid forsvarte riddere Det hellige land. Ridderordnene ble sendt fra Europa med oppgaven å beskytte de kristne som bodde i Palestina. De samlet også inn penger til å finansiere oppdragene i hjemlandene sine. Foto: WIKIMEDIA

ELITESOLDATER: Til enhver tid forsvarte riddere Det hellige land. Ridderordnene ble sendt fra Europa med oppgaven å beskytte de kristne som bodde i Palestina. De samlet også inn penger til å finansiere oppdragene i hjemlandene sine. Foto: WIKIMEDIA

BLODTØRSTIGE UHYRER: Slik ble muslimene fremstilt av den katolske kirken. Dette bildet fremstiller to fiender av korstoget og ble laget av Gustave Doré på 1800-tallet. Foto: WIKIMEDIA

BLODTØRSTIGE UHYRER: Slik ble muslimene fremstilt av den katolske kirken. Dette bildet fremstiller "to fiender av korstoget" og ble laget av Gustave Doré på 1800-tallet. Foto: WIKIMEDIA

KRISTEN FRELSE: Den samme kunstneren utelater ingen tvil om hvem han mener står for frelse og godthet. Det onde skulle drepes. Foto: WIKIMEDIA

KRISTEN FRELSE: Den samme kunstneren utelater ingen tvil om hvem han mener står for frelse og godthet. Det onde skulle drepes. Foto: WIKIMEDIA

SLAGET VED HATTIN: I 1187 mistet korsfarerne Jerusalem da styrkeforholdet mellom korsfarere og muslimer tippet så mye i Saladins favør at tapet ble unngåelig. Etter slaget falt den ene kristne borgen etter den andre for Saladin. Foto: WIKIMEDIA

SLAGET VED HATTIN: I 1187 mistet korsfarerne Jerusalem da styrkeforholdet mellom korsfarere og muslimer tippet så mye i Saladins favør at tapet ble unngåelig. Etter slaget falt den ene kristne borgen etter den andre for Saladin. Foto: WIKIMEDIA

STOR HELT: Saladin feirer seieren etter slaget ved Hattin. Dette ble vendepunktet i korstogene. De kristne kom aldri like sterkt tilbake. Foto: WIKIPEDIA

STOR HELT: Saladin feirer seieren etter slaget ved Hattin. Dette ble vendepunktet i korstogene. De kristne kom aldri like sterkt tilbake. Foto: WIKIPEDIA

BARNEKORSTOGENE: En serie hendelser som startet i 1212, der barn, antakelig mellom 12 og 14 år, marsjerte for kristendommen. De ba om befrielse av Det hellige land som gikk tapt ved slaget ved Hattin. Foto: WIKIMEDIA

BARNEKORSTOGENE: En serie hendelser som startet i 1212, der barn, antakelig mellom 12 og 14 år, marsjerte for kristendommen. De ba om befrielse av Det hellige land som gikk tapt ved slaget ved Hattin. Foto: WIKIMEDIA

IKKE BARE KRIG: Dette verket viser en krsiten og en muslim som spiller sjakk. Det er fra senmiddelalderen. Foto: WIKIMEDIA

IKKE BARE KRIG: Dette verket viser en krsiten og en muslim som spiller sjakk. Det er fra senmiddelalderen. Foto: WIKIMEDIA

KORSFARERE I JERUSALEM: Øverst er Jesus i Jerusalem og tempelet ødelegges. I midten halshugges jøder. Nederst erobres Jerusalem av korsfarere. Dette bildet ble påbegynt i England omkring 1200 og ferdigstilt i Spania i det 14. århundre. Foto: WIKIMEDIA

KORSFARERE I JERUSALEM: Øverst er Jesus i Jerusalem og tempelet ødelegges. I midten halshugges jøder. Nederst erobres Jerusalem av korsfarere. Dette bildet ble påbegynt i England omkring 1200 og ferdigstilt i Spania i det 14. århundre. Foto: WIKIMEDIA

NYE KORSTOG: Etter tapet av Jerusalem og i La Forbie dro Ludvig den 9. av Frankrike på korstog. Han forsøkte å få med seg norske Håkon Håkonsen på å gjenerobre det hellige landet. Håkon avslo. Ludvig hersket i Jerusalem i fire år. Foto: WIKIMEDIA

NYE KORSTOG: Etter tapet av Jerusalem og i La Forbie dro Ludvig den 9. av Frankrike på korstog. Han forsøkte å få med seg norske Håkon Håkonsen på å gjenerobre det hellige landet. Håkon avslo. Ludvig hersket i Jerusalem i fire år. Foto: WIKIMEDIA

SISTE INNSATS: Kampene i Palestina handlet om å erobre borg for borg. Her blir borgen i Acre tatt av den egyptiske sultanes styrker. Maleriet viser hospitalerriddere som forsvarer borgen. Innbyggerne ble solgt som slaver. De heldige klarte å flykte til Kypros. Foto: WIKIMEDIA

SISTE INNSATS: Kampene i Palestina handlet om å erobre borg for borg. Her blir borgen i Acre tatt av den egyptiske sultanes styrker. Maleriet viser hospitalerriddere som forsvarer borgen. Innbyggerne ble solgt som slaver. De heldige klarte å flykte til Kypros. Foto: WIKIMEDIA

KORSTOGENE

Pågikk over en periode på 200 år. Hensikten var i første omgang å spre kristendommen, eller verne den mot hedendom, islam ol.

Fra gammelt av opptrer vi med sju korstog, samt en rekke mindre.

En viktig del av korstogene dreide seg om å holde Palestina. Vesteuropeiske riddere kjempet mot muslimer.

Motivene for å delta i korstog var mange. Det kunne dreie seg om forsvar for kristendommen, men også handelsimperialisme og ren plyndrelyst. De som deltok kunne også se frem til kirkens lønn; de kunne få gjeld utsatt, fritas fra mange slags byrder, slippe ut av livegenskap eller få sine synder tilgitt.

De tyrkiske seldsjukkene tok Jerusalem i 1077. Da tok toleransen som både pilegrimer og kjøpmenn fra vest i lang tid hadde nytt godt, slutt.

Urban 2 appelerte i 1095 om hjelp til den bysantinske keiser Aleksios mot seldsjukkene.

Jerusalem ble stormet under stor villskap 1099. Det foregikk blodbad på muslimene før korsfarerne samlet seg til takkegudstjeneste.

1. juledag 1100 ble Balduin kronet til konge av Jerusalem.

Storparten av korsfarerne reiste tilbake sjøveien når slagene var over. I Palestina ble det igjen et par tusen mann som organiserte kristne statssamfunn.

Korsfarersamfunnene i Palestina hadde vanskelig for å hevde seg i kampen med muslimene, langt borte fra sine baser som de var.

De utvidet sitt herredømme noe langs kyststripen og innover i landet i første halvdel av 1100-tallet, men etter den tid ble disse samfunns historie historien om en lang og seig forsvarskamp.

Stadig ble det organisert stadig nye hjelpeaksjoner fra Europa.

Som det siste korstoget regnes Ludvig 9. den helliges korstog (1248-54). Det var rettet direkte mot Egypt og mislyktes. Ludvig selv ble tatt til fange. Han ble kjøpt fri igjen. Han dro til Tunis i 1270 men uten hell.

De latinske statens reelle makt ble brutt da Saladin erobret Jerusalem i 1187. Likevel holdt flere festninger fortsatt stand; den siste befestede byen, Acre, falt først i 1291.

Det var mamelukkene som fikk korsfarerne i Palestina endelig fjernet.

• Novellen The Sowers of Thunder (1932) av Robert E. Howard er basert på slaget ved La Forbie. Den ligger i fulltekst på Wikisource.

• Ideen til denne saken kom etter tips.

Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia.

Værmelding for Ascalon

I dag I morgen Torsdag Fredag
Sol28°Sol29°Sol29°Sol29°

Ascalon, Israel


DET VAR EN TOTAL MASSAKRE. For de kristne var tapene så enorme, at de aldri igjen klarte å reise seg i Det hellige land.

Også i middelalderen var det kamper på Gaza-stripen, som i dag. Noen kilometer nord for Gaza by, sør før den israelske byen Ashkelon ligger det lille stedet La Forbie. Det er her Hamas' Kassam-raketter suser i dag.

17. oktober 1244 støtte blant annet kristne tempelriddere og muslimske leiesoldater sammen her i et enormt slag.

Dagen etter slaget kunne de få overlevende skue ut over så mange som 16 000 drepte, det var tapstallene patriarken i Jerusalem oppga. Selv om slike angivelser fra middelalderen aldri helt er til å stole på (les diskusjonen her), vet vi at bare 36 tempelriddere overlevde.

Slaget ved La Forbie (Harbiyah på arabisk) ble det siste store slaget hvor de kristne innbyggerne i Palestina var med og kjempet mot sine muslimske naboer uten støtte fra europeiske makter.

50 år etter var det slutt på de latinske statenes i Det hellige landet. Tempelridderne hentet seg aldri inn igjen.

SÅ ENKELT som at kristne sto mot muslimer var det imidlertid ikke den gangen, heller. Som i dag herjet interne stridigheter på begge sider.

- Muslimene kranglet om landområder etter Saladins død. Det var også uenigheter blant de kristne om hvem de skulle alliere seg med. Noen ganger tok de parti med Damaskus, andre ganger Egypt, sier historiker Knut Arstad ved Forsvarsmuseet, til Dagbladet.no.

De kristne i Palestina ble sett på som politiske og militære aktører som man kunne alliere seg med eller mot, som alle andre. På 1200-tallet ville de to muslimske hovedfiendene begge ha de kristne på sin side. De kristne posisjonerte seg i forhold til maktkampen på muslimsk side.

Damaskus og Egypt ble styrt av samme familie, men de lå i strid med hverandre. Nevøen i Egypt og hans onkel i Damaskus var bitre fiender, de ville begge ha herredømme over landet. Tempelridderne ønsket å alliere seg med Damaskus, mens hospitalerordenen vil ha en allianse med  Egypt.

Det endte med at Egypt blir den foretrukne part for de kristne. Men den alliansen fikk en brå og svært blodig slutt.
 
SULTANEN I EGYPT intensiverer maktkampen på muslimsk side. Han henter tyrkiske leiesoldater fra Khwarezmian som herjer over hele Syria og Palestina og mot alle sultanens motstandere i 1244.

Etter en avtale med sultanen i Egypt kom Jerusalem atter på kristne hender i 1240. Men ble alliansen brutt da de kristne begynte å snakke med egypternes fiender i Damaskus.

Sultanen angrep for å svekke sin fiende, onkelen i Damaskus. Leiesoldatene feide over alle de kristne byene de passerte, før de gikk løs på Jerusalem den sommeren. Kongedømmet Jerusalem, et land med rundt 200-års levetid, ble grunnlagt da korsfarere tok byen fra muslimene i 1099.

11. juli 1244 ble de kristne som bodde i Jerusalem angrepet og jaget ut av byen.

- Der drepte de absolutt alle de kom over. De dro blant annet inn i Den hellige gravs kirke, kuttet halsen over på prestene som holdt messe, åpnet graven til kongene av Jerusalem og kastet levningene ut av gravene, sier Arstad.

Av de 8000 kristne som bodde i Jerusalem, overlevde 300 mennesker. Dette ble slutten på kristent nærvær og kontroll i byen.

De kristne som overlevde var selvsagt ikke interessert i å opprettholde alliansen med sultanen i Egypt. Sultanens fiende i Damaskus deres nye allierte.

DE KRISTNE OG STYRKENE FRA DAMASKUS
samlet seg og gikk nedover mot Gaza. De kristne hadde i underkant av 2000 soldater, blant annet stilte 600 riddere fra kongedømmet Jerusalem, samt 300 tempelriddere og 300 hospitalerordenriddere. Deres muslimske allierte hadde rundt 4000 soldater, som ville ta rotta på Egypt og herredømmet til sultanen. Planen var å sette press på sultanen for så å oppnå fordeler i Syria.

På Gaza-stripen ventet sultanens hær.

Han hadde rundt 3000 soldater fra Egypt, mens de tyrkiske leiesoldatene hans i kildene teller 20 000. Hvor mange av dem som deltok i  dette slaget vet man ikke. Det er likevel klart at sultanen hadde et klart overtak.

I ALLIANSEN
hadde Walter IV av Brienne kommandoen over de kristne avdelingene.

Han kjempet side om side med de 2000 kavalerisoldatene til emiren av Homs, som selv deltok. Han hadde også forsterkninger fra Damaskus. Sunqur al-Zahiri og al-Waziri hadde kommandoen over styrkene fra Transjordan, som besto av anslagsvis 2000 beduiner til hest. De tok venstreflanken.

Motstanderen, sultanen av Egypts hær, var under kommando av mammelukk-offiseren Baibars.

DE KRISTNE og deres allierte var ikke enige om strategien. Mens emiren av Homs mente de burde innta en defensiv strategi, og vente til de rastløse leiesoldatene forlot åstedet, mente Walter det skulle kjempes.

Han fikk det som han ville. De kristne ridderne gikk til gjentatte angrep på egypternes styrker på morgenen 17. oktober.


Egypterne holdt linja. De styrket seg også ved at kommandøren Baibars satte inn leiesoldatene mot troppene fra Damaskus i de alliertes midte. En rekke kraftige angrep svekket de allierte, beduinene på venstreflanken ble rått nedkjempet. Emirens kavaleri og forsterkninger fra Damaskus sto hardt imot, men de ga opp til slutt. Da de red bort fra slaget var det bare 280 overlevende igjen av troppene som opprinnelig talte 2000. 


- Siden tapet ble så katastrofalt desertere en del av de muslimske troppene som sto på de kristnes side. Det ble for mye for dem. Men de kristne blir værende, og de ble nær hogd ned til siste mann. Muslimske skribenter berømmer de kristnes mot. På tross av stor overmakt fortsatte de å kjempe, sier Arstad.


Egypterne truet de gjenværende korsfarerne i front og leiesoldatene utfordret dem på flankene. De godt rustede ridderne kjempet i timesvis og skapte problemer for Baibars, men angrepet mistet styrke da de kristne ble angrepet både bakfra og på flankene.

MANNEFALLET blant de kristne var voldsomt, og større enn ved Hattin i 1187. Dermed svant nok en gang håpet om å gjenvinne Jerusalem.

- De burde inntatt en defensiv posisjon og la de andre angripe, sier Arstad.

Av de kristne overlevde 33 av 300 tempelriddere, 26 av 300 hospitalerordenriddere. Et stort antall politiske og militære ledere fra de latinske statene døde eller ble tatt til fange. Av dem var kommandøren Walter av Brienne. Biskopen i Lydda og Ramla ble drept, sammen med erkebiskopen av Tyre, Armand de Périgord, lorden av Botron og en rekke andre.

DETTE VAR SLUTTEN på de kristne statenes muligheter til å føre store offensive militære operasjoner i området.

- Slaget ved La Forbie erstattet i samtiden slaget ved Hattin i folkets bevissthet om den store katastrofen. De kristne som bodde i Det hellige land klarte ikke å stable på beina en så stor hær igjen. Forskjellen fra slaget ved Hattin var at det slaget førte til at hele Europa mobiliserte. Vi fikk det tredje korstog og reetablert et latinsk styre, sier Arstad.

Rett etter slaget i La Forbie skrev patriarken i Jerusalem, en av de få overlevende, brev til Europa med bønn om hjelp. Europa reagerte ikke som tidligere. Riktignok arrangerte Ludvig den 9. av Frankrike det sjuende korstog, men han mislyktes. Entusiasmen for korstoget hans var dessuten labert.

KORSTOGENE ble nemlig ikke alltid mottatt med jubel av de kristne i Palestina. Gjennom hele korsfarertiden ble det igangsatt korstog fra Europa til områder der det hadde bodd kristne til alle tider. Selv om den europeiske eliten kunne tilby beskyttelse, skapte de også problemer for de fastboende.

- Lederne i de latinske statene i området ønsket å sikre sine inntekter og sitt nærvær, og da var ikke alltid krigen sett på som løsningen, sier Arstad.

De lokale kristne, ofte etterkommere etter korsfarere som ikke dro hjem, drev med sitt. De innførte føydalsystem etter europeisk mønster og den muslimske befolkningen som bodde her fikk fortsette med det, så lenge de betalte skatt og gjorde som de skulle. Muslimske bønder jobbet også for de kristne. 

- De hadde en annen tankegang enn europeere på korstog som kjempet for sin tro. Korsfarerne kom fram til det hellige land og så på mange av de kristne som bodde der med mistenksomhet. De spurte hvorfor de ikke ville kjempe mot muslimene, forteller Arstad.

I MOTSETNING TIL TILSTANDEN I DAG,
førte kampene til slutt til varige endringer i Palestina. De kristne nybyggerne og korsfarerne ble for svake, og bukket under for den muslimske fienden de hadde forsøkt å bekjempe i så mange år.

I 1291 falt byen Acre. Tapet markerte den kristne maktens fall i området. Dette året ble den kristne sivilbefolkningen i byen evakuert fra havnen i Acre og sendt til Kypros. Det ble ingen flere store slag etter dette.

- For de latinske statene i øst ble La Forbie det siste store slaget, det var siste gang de kristne tok sjansen på å møte i det som kunne bli et avgjørende slag. Det var det største nederlaget på slagmarken gjennom hele 1200-tallet, sier Arstad.

Han understreker likevel at slagene ikke var avgjørende med hensyn til overlevelse av de latinske statene i øst.

- De måtte nå i all hovedsak forsvare sitt land uten bistand fra Vesten, og hadde lært leksen fra Hattin. Med unntak av La Forbie i 1244, foretrakk de å opprettholde sin posisjon ved hjelp av borger i stedet for å møte muslimene på slagfeltet.

Selv ikke i under Baybars sultanat, da hans mammelukkhær erobret den ene borgen etter den andre, ble det gjort noen forsøk fra de kristne på å konfrontere invasjonshæren. Dette kan for en stor del forklares med den kroniske mangel på mannskap i disse statene.

- Bare et korstog fra Vesten kunne fremskaffet en hær stor nok til å utfordre sultanen i Egypt, men slik gikk det altså ikke, sier Knut Arstad på Forsvarsmuseet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.





I denne artikkelen

Sted:
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør