Slagbjørnen

- DET ER UBEHAGELIG. Jeg liker ikke det å bli 60. Jeg har liksom vært 17 år i hodet hele tida, sier Bjørn Sundquist og titter på den utstoppa isbjørnen under trappa i hotellresepsjonen.

Han har knekk i ryggen, ringer under øynene og feber. Håret er gredd bakover i tynne, våte striper.

— Det som er helt sikkert, er at jeg skal dø. Men ikke ennå, sier han og smiler.

Sundquist er kledd i svart og tar et trappetrinn om gangen, isbjørnen glefser mot ham.

— Jeg har gjort en avtale med ham der oppe.

Melk i kaffen. Tromsø er mørk allerede. Bjørn er her for å promotere filmen «Jernanger». Om noen timer skal han inn i en kinosal, vise klipp, snakke foran hundre fremmede mennesker. Han liker det ikke.

— Første gangen jeg så meg selv på film, syntes jeg det var så jævlig dårlig, at jeg ville slutte som skuespiller. Det var det verste jeg hadde sett noen gang, men jeg har skjønt etter hvert at jeg kan ikke vurdere meg selv slik andre vurderer meg.

HAN VOKSTE OPP I etterkrigstidas Hammerfest, i gjenreisningen, den gangen det knitret i radioapparatene.

Annonsørinnhold

Dette er helgensbeste kjøp

Gutta i gata lekte til det ble mørkt, og en dag skulle de bli fiskere og arbeidere, men ikke Bjørn. Han ville bli skuespiller, brøt ut, reiste til et Oslo som ikke ville ha ham. Men det er lenge siden nå. Bjørn lener seg tilbake i stolen og betrakter resepsjonen i etasjen under. I «Jernanger» spiller han en fordrukken gammel mann som konfronteres med døden og sin ungdoms kjærlighet, en mann full av anger som lengter nordover. Hjemover.

— Jeg er litt nervøs for denne filmen, fordi jeg måtte gjøre den personlig inntil det private. Det er meg på mitt verste og mitt beste.

— Hvor er du på ditt verste?

— På mitt verste kjører jeg på, jeg er hensynsløs. Jeg har konstant dårlig samvittighet, men jeg er nødt til å være selvopptatt. Det er klart det ikke har vært bra for familien min. Folk rundt meg roper, jeg hører dem ikke, jeg tenker tekst hele tida. Men det er nødt til å være sånn. Jeg må gå til bunns i det jeg har fått å jobbe med. De siste åra har jeg ikke hatt ferie i det hele tatt.

— Fordi du elsker det du driver med?

— Ja. Og hater det, jeg hater det intenst, det å ikke få til ting, ikke forstå. Sånn har jeg det som regel hele tida.

Mer melk i kaffen.

— Bare så du vet det, så sliter jeg med dette. Det beste jeg vet er å gjøre jobben min og gå hjem. Det er fint. Men så må jeg promotere dette «produktet», som de kaller det. Disse portrettintervjuene er det verste jeg vet, jeg blir litt svar skyldig.

Han rister på hodet, renser halsen, finner ikke orda han leter etter.

— Det er så mye mytologi rundt meg. Jeg liker ikke å bli omtalt sånn: «Sundquist knuger på ølglasset mens han ser på meg med sitt uutgrunnelige blikk», liksom. Myten om meg tar over for svara mine.

— Og myten går på at du er litt slem og mystisk?

— Ja. Innimellom har jeg nærmest følelse av at jeg er psyko når jeg leser om meg selv. Jeg er ikke det, og jeg blir litt såra når jeg framstilles sånn. Jeg har lagt merke til at folk jeg treffer blir forbauset over at jeg faktisk er en grei fyr.

«FYLLESLAGENE», SKREV DE. Bjørn fortalte i et intervju fjor høst at han var blitt slått ned før han havnet i det kalde vannet ved Aker Brygge for over fire år siden, og avisene blåste det opp.

De gjorde ham til noe han ikke er, det var sårende.

— Det har jo stått «Bjørn Sundquist full på byen» og sånn i pressen, og det har jeg vært. Det er klart det. Men jeg sitter på en måte i et glassbur. De andre drikker og hygger seg, mens folk legger merke til hva jeg driver med fordi jeg er kjent, og det synes jeg ikke at jeg skal være nødt til.

— Det har blitt sagt om deg at du drikker en del?

— Jeg var en ølhund, tømte øl på øl og ble ofte full av det, men det har jeg kutta ut. Jeg liker å sitte og ta et glass vin, men å bli kanon full, det setter jeg ikke pris på lenger, jeg har ikke den gleden av det som jeg hadde før.

— Det er kanskje ikke like lett lenger når du har blitt 60?

— Å være i bakrus, er greit nok. Da kan stille diagnose og så får du bare riste litt på hodet. Men jeg har hatt bakrus noen ganger der jeg ikke treffer munnen med tannbørsten. Den er hard. Da vet jeg at «Ja, ja Bjørn, du må skjerpe deg, for livets store lege gir deg diagnosen». He, he.

— Du har uttalt at man ikke bør si noe dritt til deg når du er på fylla.

— Ja, det var i forbindelse med nedslåinga. De slang dritt til meg, og hvis jeg hadde vært edru, tror jeg bare jeg hadde vendt meg bort. Når jeg er full, så blir den sosiale intelligensen litt borte. Det skjer vel med oss alle. Jeg svarte dem, hvilket jeg ikke burde gjort. Men hvis noen går løs på min integritet, så sier jeg ifra — uansett om jeg er full eller edru.

Ifølge vitner ble Bjørn overfalt og slått ned av tre menn før han havnet i vannet.

— Ser du deg ekstra over skuldra etter nedslåinga?

— Overhodet ikke. Det skjer, du kan ikke gå rundt og være redd for det. Kanskje jeg hadde gjort det hvis jeg aldri hadde vært i konfrontasjoner før, men jeg har slåss hele livet. Jeg har fått mange på trynet.

NÅ REGNES SUNDQUIST som en av landets beste skuespillere av både kritikere og kolleger, men da han først kom til Oslo og Teaterskolen, var stemningen en helt annen.

— Folk etterliknet dialekten min i Oslo. Ba jeg om noe på en butikk, imiterte de meg. Jeg kunne bli rasende. En gang hoppet jeg over disken, tok det jeg skulle ha og gikk igjen. Hun som jobbet der ropte at hun skulle ringe politiet, jeg snudde og sa «bare ring, jeg venter her». Det ville hun ikke.

Bjørn dro så ofte han kunne til Nord-Norge. Der kunne han puste, der forsto de ham, de skjønte humoren. Han husker bussturene tilbake til byen igjen, det var som å bli kjørt til en rettssak han ikke hadde mulighet til å vinne.

Fra Fornebu innover Drammensveien, en dømt mann.

— Jeg skjønte ikke da at jeg var deprimert, men det har jeg skjønt i ettertid. Det var en ganske konstant depresjon over lang tid.

Teskjeen rører i kaffen. Utafor vinduet graver store maskiner i bakken. Det er andre tider nå. Bjørn har blitt 60, han har over femti filmer bak seg, store teaterroller, og han er omringet av superlativer, «uovertruffen» og «suveren» kaller kollegene ham, snill og omsorgsfull, kanskje den beste av dem alle.

— Jeg har skjønt det at mine kolleger setter pris på meg. En del av dem, i alle fall. Det er selvfølgelig mange som hater meg og misliker meg sterkt.

— Du har mye temperament?

— Ja, jeg bruser opp. Det er irrasjonelt, idiotisk. I yrkessammenheng kan jeg bli uheldig personlig. Det gjelder vel generelt med folk jeg er uenig med. Jeg går i strupen, sånn verbalt. Det er ikke bra, men jeg får i alle fall sagt det.

FAR VAR EN STILLE MANN. Anleggsarbeider, smart og varm, men ganske taus. Mor var motsatt, hun var alltid sprudlende til stede, kvitrende, omsorgsfull.

Bjørn husker hvordan faren pleide å sitte med øret helt inntil radioapparatet fordi han hørte så dårlig. De fulgte med på skøyteløp sammen, noterte rundetidene som kom sprakende ut over stuegulvet, det var de fineste øyeblikkene deres.

— Far pleide også å høre på «Bridge med Arild Feldborg». Det må være det beste programmet som har vært
på radio noensinne. Mannen i radioen la ut korta for alle spillerne, snakket om hvem som har fått hva og så ble det stille. Helt stille. Programmet varte en time, og det var 55 minutter med stillhet, avbrutt av en som innimellom sa «2 spar» eller noe slikt. Du kunne høre pustinga. Far hørte intenst på, han la korta foran seg og snakket til apparatet.

Bjørn ler høyt og hest så han blir blank i øynene. Koppene på bordet er tomme.

— Jeg vet ikke hva, men noe har gått tapt, stillheten. Det er blitt en grådighetskultur, det heter jo det nå, man skal ha så mye av alt, og alt til samme tid. Når man ikke har så mye penger, så smaker det du får så mye bedre. Vi hadde radio og det var én kanal, og så var det et program du ventet på. Og når det kom, da var det fint.

De hadde verksted i kjelleren, fars rom, og han var så flink med hendene, men Bjørn var for utålmodig.

— Faren min og jeg hadde mye usnakket, det var mye jeg hadde lyst til å si, som jeg ikke fikk gjort. Det var mye jeg burde spurt ham om før han døde. Men det var en annen tid den gangen, sier Bjørn stille.

— Jeg har en voksen sønn, og med ham har jeg prøvd å være veldig åpen. Vi er gode venner, ser filmer, hører musikk sammen, snakker.

— Du klemmer sønnen din?

— Ja.

RØYKEPAUSE. Bjørn er en silhuett ute i frostmørket på verandaen, prater i mobilen med regissøren, blåser røyk mot anleggsarbeiderne nede på den islagte asfalten. Når han kommer inn igjen, lukter han kulde og sigaretter, han gnir hendene mot hverandre.

— Tanken på at de jeg elsker skal dø, er noe jeg prøver å komme unna. Jeg tenker på det ofte, men forsøker å skyve det bort. Det er for hardt, sier Bjørn.

Det lå bare en grønn madrass der far hadde ligget.

Bjørn kom hjem fra en fest, hele familien sto utafor og far var død. Hjerneslag. Bjørn var 22 år gammel, han gikk opp på loftet og de hadde tatt vekk dynetrekket. Alt var borte, unntatt madrassen.

— Jeg leste ei bok der en indiansk trollmann skulle forklare hva døden var. Han sa at hvis du er et speil, så er døden å slippe dette speilet ned fra 1000 meters høyde. Du er aldri mer det du var, du er delt opp, du er ikke det du kjenner. Det er et uhyggelig bilde. Døden er ganske nådeløs. Men jeg har gitt opp å prøve å forstå det. Jeg er ikke redd, jeg har akseptert at man blir borte og man kommer ikke igjen.

Bjørn skyver seg fram i stolen.

— Da det snødde her om dagen, ble jeg ble filosofisk. Det må ha vært en eller annen gang i tida at det første snøfallet fant sted på jorda, den aller første gangen det snødde. Og etter det, millioner av år seinere, fram til i dag, er ikke et eneste snøfnugg likt et annet. Hvert snøfnugg er et univers i seg selv, det er et perspektiv når vi snakker om døden.

— Hva forteller det deg?

— Det forteller noe om størrelsen og rikdommen på livet. Det er en ufattelig rikdom vi har rundt oss.

— Du har fortalt at du har angst for døden.

— Ja, den kom med hjerteinfarktet.

HAN VAR PÅ JOBB I STAVANGER da smertene kom i brystet.

De trillet Bjørn inn på sykehuset og han spurte damen i resepsjonen om han kom til å dø og hun svarte ikke, hun sa ingenting. Det er fire år siden nå.

— Jeg var nær psykotisk en periode. Da jeg gikk ute, var jeg stadig overbevist om at jeg skulle dø hvert øyeblikk, alt som skjedde rundt meg ble tegn fra det hinsidige, noe jeg ikke vet hva er, men jeg vet at det finnes. Vi er ikke alene.

I tida etter infarktet sluttet han å røyke, forandret kostholdet og gjorde det han kunne for å leve slik legene ønsket. Han følte seg som et barn som ble fratatt lekene sine.

Hjertet hadde klart seg fint, han hadde fulgt operasjonen på en skjerm på sykehuset, det var fort gjort. Og etter hvert skulle han slutte å tenke på sykdommen, han tok seg små friheter, begynte å røyke igjen, men likevel var døden til stede på en helt annen måte enn før.

Den var rett ved siden av ham.

— Angsten var der hele tida. Jeg våknet til den som et gigantisk klokkeslag, som om jeg var i tårnet i Notre-Dame. Sånn var det hver dag. Og den fulgte meg fra morgen til kveld. Det ga seg først da jeg ble mer vant til døden.

— Det må ha vært utmattende?

— Ja, men samtidig var det noe avklarende over det, noe fokusert. Jeg var nødt til å gå i meg selv, gjøre opp status, evaluere livet mitt.

— Du har sagt at livet er nådeløst, hva mener du med det?

— Jeg har skjønt at livet er ikke til å spøke med. Det gir ikke ved dørene. Havet er helt uten samvittighet eller nåde, uten omtanke, uten forståelse. Men det er der, man må forholde seg til det. Du kan ikke be på dine knær hvis du holder på å drukne. Du kan ikke be havet om hjelp. Livet er nådeløst. Du kan ikke bli skuffet og frustrert over at livet er sånn det er. Du må velge, du må ta klare valg.

— Finnes nåde i din tilværelse?

— Ja, det gjør det. Har noen såra deg, ødelagt for deg, tilgi dem, gi dem nåde. Det er det minste man kan forlange. Det er en menneskelig ting å gi nåde. Og så håper jeg det er en guddommelig ting å gi nåde.

HAN SLO DEM I TRYNET. Slo først.

Det er sånt du lærer deg det etter hvert når du har langt hår og 60-tallet går mot slutten i Hammerfest. Bjørn spilte gitar i bandet «The Guys».

— Vokalisten og jeg var de første i byen som fikk langt hår. Det provoserte folk noe jævlig. Sjøfolka og de andre guttene skulle ta meg. Hvis noen provoserte meg, og jeg gikk bort og spurte hva de ville, så fikk jeg meg alltid en på kjeften. Da begynte jeg i stedet å gå bort og klappe til dem med en gang. På den måten fikk jeg i hvert fall inn ett slag, sier Bjørn og ler.

John Lennon og Mick Jagger hadde fått langt hår, og det dryppet neseblod i snøen i Hammerfest.

— Jeg sloss hver eneste fredag og lørdag. Men vi sparka ikke, vi sloss på nevene. Så gikk jeg hjem etterpå med en blodig nese, ferdig med det.

— Jeg hadde en drøm da jeg var liten, en skrekkelig drøm.

Bjørn stryker fingeren rolig over armlenet.

— Jeg drømte at jeg hadde vært ute hele dagen og da jeg kom tilbake, var det noen andre som bodde i huset vårt. Mor og far var borte, det var bare fremmede mennesker hjemme. De skjønte ikke hva jeg gjorde der, de kjente meg ikke.

Det var et lite, gult hus. Skråtak, takstein, blomsterkasser. Bjørns far hadde bygget det, reist det etter krigen, i byen som brant ned.

Om vinteren pleide de å lage skøytebane rundt huset. NM, VM og OL, Bjørn var Juhani Järvinen, ekspert på 1500 meter, to runder rundt det gule huset. Og de løp i snøen og førte tider og jublet og Svein-Erik var Knut Johannesen, så han pleide å vinne. Men ikke på 1500-meteren. Den tok Bjørn. «Juhani Järvinen» var best på to runder rundt huset.

— Mamma ble 90 år, og vi solgte barndomshjemmet da hun døde. Etter det hadde jeg liksom ikke ... Jeg vet ikke. Det var trist å komme opp til byen og sove på luftmadrass hos kompisen min og se at det bodde noen andre der. Eller å bo på Grand Hotel. Jeg gjorde det et par ganger og det var et kapittel, nei, det var en hel bok, som slo igjen.

HJEMME I HAGEN PÅ NESODDEN er det en fugl som pleier å komme hver vinter, en svarttrost. Bjørn legger ut epler til den.

— Jeg har sett ham i noen dager nå, «Black bird singing in the dead of night». Han sitter helt stille, hviler litt og så flyr han ned og spiser epler. Jeg blir rørt av å se på den, jeg liker den godt.

— Hva er det som rører deg ved fuglen?

— Det er noe ekte med den, den er bare der, den forstår mye mer, den er helt nær. Den er helt alene.

Et gult signallys slår mot vinduet, noen sjekker inn i resepsjonen under oss.

— Jeg tror vi alle er ensomme. Vi er sammen med noen, men til samme tid er vi helt alene, sier Bjørn og titter ned på fem små begre med kaffemelk på bordet.

— Det er nesten umulig å forklare hva det er, men alle vet det likevel. De vet at de er alene.

DE MØTTE HVERANDRE PÅ VÅREN. Studenter begge to, og Anne-Karin var så vakker at han nesten ikke våget å røre ved henne. I dag har de vært gift i 38 år og bor sammen på Nesodden.

Hun jobber som maler, har sitt eget verksted, sin egen verden og liker ikke å bli nevnt i avisene eller avbildet når Bjørn spaserer nedover den røde løperen til en eller annen premiere.

— Hun er det største i mitt liv. Det har vært turbulent altså, det kan jeg love deg, full krig, men det var en som sa en gang at «når man først setter en kjærlighet inn i verden, så blir den ikke borte». Det er utmerket sagt.

— Forandrer kjærligheten seg med åra?

— Det står i forandringens tegn, men det er en dybde der som aldri blir borte, en kilde. Forelskelsen vender seg til å bli noe annet.

— Er du redd for at kjærligheten skal forsvinne?

— Nei, eller jo. Hvorfor klarer jeg ikke si dette rett ut? Jeg er redd for at hun skal slutte å elske meg, hvilket jeg ville funnet helt naturlig.

— Hvorfor det?

— Fordi jeg på en måte ikke er så grei. Som sagt, jeg begraver meg i arbeidet mitt. Jeg er ikke til stede så mye som jeg burde ha vært. Jeg er redd for at hun plutselig skal se at hvis jeg er så mye borte, så klarer hun seg helt utmerket på egen hånd. Men jeg er ikke redd for å slutte å elske henne. Det tar ikke slutt. Det vil aldri ta slutt.

— Har du vært en sjalu mann?

— Jeg har vært skrekkelig sjalu. Det er noe urørlig vakkert over henne, som egentlig ikke jeg heller har lov å røre. Men jeg fikk lov av henne, og noen andre skulle i hvert fall ikke gjøre det.

— Hva kom sjalusien av?

— Skrekk, tror jeg. Jeg var på en måte ikke verdig henne. Hun var så mye finere enn meg. Det var bare et tidsspørsmål før hun kom til å se at en annen var finere enn meg. Da jeg begynte på Teaterskolen, var jeg veldig usikker på alt. Det var så mange interessante folk der, store personligheter, merkelige mennesker og unge, beleste, kunnskapsrike folk, noe jeg trodde jeg var selv, helt til jeg traff dem. Jeg ventet på den dagen Anne-Karin skulle treffe en som ikke bare var smartere og klokere, men også penere enn meg. Hva ville skje da?

Spørsmålet får henge over gulvteppet. Noen gater unna venter et publikum i en kinosal. Blikket til Bjørn forsvinner et sekund, det er som om han smiler av den han en gang var. Så vender han oppvakt tilbake:

— Du har kanskje gjettet at jeg undervurderer meg selv litt?

— Ja, noe må hun ha sett i deg?

Bjørn tenker seg om, øynene er fortsatt feberblanke:

— Jeg er snill.

esa@dagbladet.no