7. MAI 1968 BLE ISRAELS 20-ÅRSDAG feiret i Universitetets aula. Israels utenriksminister Abba Eban var kommet på besøk. Skuespiller Lasse Kolstad fremførte Israels uavhengighetserklæring, som nå var oversatt til norsk. Det var musikk, taler og dikt.

Plutselig, under seremonien, måtte Håkon Lie og Jens Christian Hauge bruke makt for å kaste ut ungdom. VG meldte dagen etterpå:

En håndfull skjeggete og forvillede studenter forrsøkte seg med en demonstrasjon, men ble fort buktet sammen av det tettpakkede publikum som hadde fylt Aulaen. Demonstrantene ble på et par minutter bragt til taushet og kastet ut.

Folk på den ytterste, norske venstresiden sto bak. Dette er den første Anti-Israel-demonstrasjonen vi kjenner til i Norge. Tidligere AKP ml'er Tor Obrestad omtalte den i romanen «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen». Her kommer den radikale ungdommen noe bedre ut av det. De var ifølge boka 12 som deltok, og de hadde plakater som de hadde fått oversatt til hebraisk.

Salen satt som paralysert. Det hadde gjort eit veldig og varig inntrykk på alle jødane som var til stades (...) Haakon Lie var spinnvill (...) gjekk i golvet, og vart liggande strekk ut.

VENSTRESIDEN I NORGE HADDE FRAM TIL DA støttet staten Israel varmt. Og det fortsatte de aller fleste med i minst 10 år etter denne hendelsen.

Norge ble i lang tid etter opprettelsen av Israel regnet som et av de mest proisraelske landene i Europa. Og det var ikke på grunn av de kristnes støtte, men fordi Arbeiderpartiet, SV og fagbevegelsen var store Israel-venner.

Israelsk sosialisme appellerte, og jødenes lidelser gjorde det ganske enkelt å ta Israels parti. Fagbevegelsen satte igang et utstrakt samarbeid med jødene. Kibbutzbevegelsen ble sett på som en slags sosial utopi hvor den sosialistiske drømmen kunne bli virkelighet.

PÅ HØYRESIDA var entusiasmen mindre. De fryktet kommunisme.

- Sovjetunionen var en pådriver i FN for opprettelsen av Israel og hadde håp om en kommunistisk stat i Midt-Østen, sier historiker Nik Brandal i Kaderprosjektet.

Den kalde krigen var i gang, og det ble vurdert som en fare at Israel kunne bli sosialistisk og havne på Sovjets side.

Ikke en gang blant de kristne var entusiasmen for Israel så stor. Jødene fikk en stat uten å ha blitt jesustroende, det brøt med skjemaet, og mange kristne var i begynnelsen lunkne.

I amerikansk politikk strittet mange imot å støtte en opprettelse av staten Israel, men det ble presset igjennom av demokraten Truman. Det var engstelse i Det amerikanske utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet for å irritere araberne som var mange fler og hadde olje. Kongen i Saudi-Arabia var en viktig alliert. Man fryktet at oljeleveranser til USA kunne stoppe opp.

Engstelsen ble mindre utover på 1950-tallet, da man så at aktuelle samarbeidspartere i de arabiske land ble radikalisert og tok side med russerne, mens Israel beholdt flerpartidemokratiet.

ISRAEL-STØTTE VAR MAINSTREAM i Norge. Arbeiderpartiet huset varme Israel-venner som Håkon Lie, og partiet hadde nære forbindelser til Histadrut, det mektige, israelske LO. Jødisk arbeiderbevegelse i USA sendte penger til norsk arbeiderbevegelse.

I vinter har Olav Njølstad i sin bok om Jens Chr. Hauge avslørt hvor langt Arbeiderpartiet gikk i sin støtte til Israel. Hauge, som i mange saker drev et en-mannsshow, ble i 1961 sendt som kontrollør til Dimona-reaktoren i Israel for å sikre at norsk tungtvann bare ble brukt til fredelige formål.

Hauge fikk se reaktoren, men løy etter besøket, og forsikret om Israels gode hensikter.

DET VAR IKKE BARE på den sosialdemokratiske siden støtten til Israel var sterk.

I Sosialistisk Folkeparti (opprettet i 1961 og forløperen til SV) og senere SV, var sympatien med Israel stor fram til 1979 - 1980.

Flere medlemmer hadde opphold i israelske kollektiv bak seg, og Israel var et ideal. Yasir Arafat og PLO ble sett på som terrorister.

Seksdagerskrigen i 1967 forandret ikke synet til Finn Gustavsen og hans partikolleger i SF. Det året skrev SF-medlemmet Torild Skard en lengre artikkel i partiets avis Orientering om sin støtte til Israel.

Forfatter og journalist Hans Petter Sjøli skriver om hendelsen i sin bok Mao min Mao. Han fastslår at i SFs ledelse var sympatien med Israel rimelig rotfestet. Og selv om partiet og partiavisa Orientering kritiserte Israels rolle i seksdagerskrigen i juni det året, så lå støtten likevel i bunnen.

Lenger til venstre var det nettopp Seksdagerskrigen som ble vendepunktet.

I UNGDOMSPARTIET TIL SF, SUF (Sosialistisk Ungdomsfylking) vokste etter denne krigen motstanden mot Israel.

- Israel fremstår ikke lenger som svak, men tvert imot en sterk makt. Palestinernes skjebne rører dypt i Norge, undertrykte folk får lett sympati hos oss som både har vært i union med Danmark og Sverige, og senere fikk frigjøringen. Nå var det tydeligere at palestinerne var undertrykte, sier Nik Brandal.

I Norge var det likevel svært radikalt å være Palestina-tilhenger. Midtøsten-vedtaket på SUFs sommerleir i 1968 skapte stort oppstyr. Her het det, uskyldig nok sett med 2009-øyne:

«Så lenge Israel fortsetter sin aggressive, ekspansjonistiske og rasistiske politikk, må vi slå fast følgende: 1. SUF støtter palestinaflyktningenes og de undertrykte araberes kamp for å få tilbake sitt hjemland. 2. Staten Israel i sin nåværende form som brohode for imperialisme må opphøre å eksistere. 3. Den nåværende befolkning i Israel må garanteres sin rett til å bo i Midt-Østen.»

Både innad i SUF og i SF var mange svært opprørte over vedtaket. Kun 20 år var gått siden den jødiske staten ble proklamert, og for de fleste på venstresiden var utviklingen i Israel fortsatt politisk interessant.

I Orientering skrev redaksjonsrådet for første og eneste gang i historien en usignert leder der de tok sterk avstand fra Midtøsten-vedtaket.

«Dagspressen har i noe uvederheftige ordelag, men like fullt berettiget, reagert kraftig på SUF-landsmøtets resolusjon om krisen
i Midt-Østen.» Videre: «Vedtaket [ . . .] er dypt skuffende.»

SUF svarte tilbake med hardt skyts i avisa. Dette bidro til å forsterke splittelsen i partiet. I 1968 brøt SUF ut av SF. Sufferne dannet senere AKP(ml).

ENGASJEMENTET SOM SAKTE VOKSTE fram for palestinerne var en del av tidsånden, radikaliseringen til 68'er-bevegelsen med Vietnam- og studentprotest.

En av de viktigste ideologene for frigjøringsbevegelser verden over var den revolusjonære Frantz Fanon. Også palestinaaktivister trykket ham til sitt bryst.

Mye av palestinaaktivismen som ble verdenskjent var ekstrem. Aktivister tok i bruk terror i kampen mot Israel og støttet den marxistiske organisasjonen PFPL, Folkefronten for Palestinas frigjøring, som ble stiftet etter seksdagerskrigen. (Den for nordmenn kjente aktivisten Souhaila Andrawes utførte flykapring for PFLP.)

Leila Khaled var PFLPs kvinnelige geriljasoldat. Hun ble en helt for de venstreekstreme etter at hun gjennomførte sin første flykapring i Roma i 1969.

Rote Arme Fraktion (eller Bader-Meinhof-gruppen) begynte sin terrorvirksomhet i Tyskland på 1960-tallet. RAF trente på Vestbredden og Gaza sammen med PFLP.

- Mitt inntrykk av Bader Meinhof var at de i utgangspunktet ikke hadde noe klar politisk forestilling om Palestina. Første gang de forsøkte å komme seg inn i leirene i Midtøsten, ble de sendt hjem av PFLP. Etter hvert økte engasjementet for palestinerne, i den forstand at de så på Israel som en undertrykker som var en del av imperialistiske systemet. De var nok mer imot Israel enn for palestinerne, sier Nik Brandal.

I Danmark samlet Blekingegadebanen inn penger til PFLP ved bankran. Mot slutten av 1969 kom de to første danskene på treningsleir hos PFLP.

Sjakalen, Ilich Ramirez Sanchez, ble 70-tallets mest beryktede terrorist. Han jobbet også for PFLP.

Fatah, det største partiet i PLO og den sentrale organisasjonen på palestinsk side, sto for en høyre-sosialdemokratisk politikk, og var ikke så interessant for de unge aktivistene.

NÅR KOM RESTEN AV VENSTRESIDEN ETTER? I SV snudde holdningen til PLO på 70-tallet. I 1978 reiste en delegasjon fra SV til Yassir Arafat og førte politiske samtaler med ham.

- Det var en prosess som hadde utgangspunkt i at man hadde hatt en del positive holdninger til vensterfløyen i Israel og var alliert med dem, men etter hvert ble det en mer og mer umulig posisjon, sier SVs Berge Furre, som var med og møtte Arafat.

Høsten 1980 reiste en delegasjon med flere fagforbundsledere til Libanon etter invitasjon fra den palestinske Arbeiderunionen. Flere Israel-venner endret syn etter dette.

I 1981 vedtok LO-kongressen å opprette kontakt med den palestinske arbeiderbevegelsen. De oppretthold også kontakten med Histadrut. I 1989 inviterte de en palestinsk fagforeningsleder til kongressen. Og etter dette tok LO klart standpunkt for palestinerne. 

HVA VAR ÅRSAKEN TIL SKIFTET?

- Det var en glidende overgang. I Norge spilte Lillehammerdrapet en viktig rolle. Det skapte en opinion mot Israel, sier Brandal.

Israelske agenter kom i 1973 til Norge og drepte den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki. Mossad trodde at Bouchiki egentlig var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Svart September, som hadde vært involvert i München-massakren året før.

Bouchiki ble skutt og drept mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin gravide, norske kone. Det vakte selvsagt enorm oppmerksomhet. Drapet er en av Mossads største kjente tabber.

- Krigen i Libanon ble også svært viktig, både fordi TV-bildene kom på norske skjermer og at norske FN-soldater dro til Libanon. De kom hjem og fortalte historier som ikke var positive for Israels del, sier Brandal.

Krigen varte fra 1978 - 1985, og fra 1978 til 1998 var norske soldater der gjennom UNIFIL-styrken. Krigen var en tung påkjenning for Israel, ikke minst på grunn av økende kritikk i verdensopinionen.

Sabra og Shatila, massakrene på de to palestinske flyktningene i Vest-Beirut i september i 1982, forverret bildet av Israel. Israel foretok seg ingenting mens kristne falangister drepte palestinere. Mellom 700 og 2000 ble drept.

Den første intifadaen i 1987, og brakte blant annet TV-bilder av israelske soldater som skjøt på steinkastende barn.

- Det tok nok endelig støtten til palestinerne inn i sentrum av norsk politikk, sier Brandal.

SIDEN HAR KRITIKKEN MOT ISRAEL ØKT i takt med de uløselige konfliktene og de stadig nye krigene. I dag skal man langt ut på norsk høyreside for å lokke varme israelvenner ut av skapet.

- Hvorfor engasjerer denne konflikten hele det politiske landskapet så voldsomt i dag?

- Israel ble et symbol, en stat som var opprettet som vern for et forfulgt folk. På en måte stiller man høyere krav til denne staten enn andre, akkurat som med USA. Og dermed blir skuffelsen mye større når de ikke klarer å leve opp til forventningene. Det blir derfor mye føleri ute og går når det gjelder Israel og USA. Mitt inntrykk er at det ofte ikke egentlig handler om konflikten i Midtøsten per se. Frp er ikke så mye for Israel som imot muslimer, og den kristne høyresidas støtte til Israel er basert på bibelske profetier om en endetid hvor jødene som ikke omvender seg skal slaktes ned; på sett og vis analogt til Hamas sitt charter med andre ord. Tilsvarende er venstresiden ikke så mye for palestinerne som de er imot Israel som en representant for USA-imperialismen, basert på en heller tynn suppe av kvasi-marxistisk analyse, avslutter Brandal.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.