— Har du opplevd å snakke helt sant, selv om det er ubehagelig, spør hun.
En gjeng smågutter har samlet seg på andre siden av vindusruten. De krafser på den, og hveser: Maria. Maria Menaaa. De må ikke ødelegge nå.
— Har du aldri kjent den følelsen når du bare sier det, og noen svarer at de elsker deg likevel?

Mena kom til verden med en produksjonsfeil. Hun snakker sant. Det er som et slags ærlighets-tourettes.
Selv når det er ubehagelig. Selv når diplomatiet og de velmente løgnene nok hadde fått henne lenger. Det hadde fungert. Andre artister selger mange plater med liksomfølelser og luft på stemmen.
— Er du ikke redd for ubehaget ærligheten vekker?
— Jo, jeg har vondt i magen hver gang jeg går hjem fra et intervju. Men hvorfor skal jeg ikke være meg? Sitte og holde igjen? I Norge er vi så ... sammentrykt. Jeg er redd for det motsatte. Jeg er redd for hemmeligheter.

«Cause and effect» ble kalt Norgeshistorien mest selvutleverende plate. Ikke for det, vi visste om foreldrenes skilsmisse, åra med spiseforstyrrelser og depresjoner. Men var det virkelig nødvendig å slynge ut smerten så ... så virkelig? Hva skjedde med: it`s gonna be alright, baby?
— Først om noen år tror jeg at jeg virkelig forstår hvor viktig den plata var å skrive. Derfor gjør det ingenting om jeg ikke får bekreftelse nå. Plata kommer til å leve mye lenger. Den er unik. Men jeg kommer aldri til å skrive en sånn plate igjen. Aldri dele så mye mer.
— Hvorfor ikke?
— Fordi det gjør for vondt.
— Vondt å skrive, eller se hvordan den blir mottatt?
— Begge deler. Jeg hadde bestemte meg for å analysere hele livet mitt. Hvis ikke ville jeg bare ha fortsatt å være sinna. Og jo mer jeg skrev, jo mindre sinna ble jeg. Det hjalp. Plata gjorde at jeg er mye lettere å leve sammen med, tror jeg.

Mottakelsene var blandet. Noen anmeldere elsket den. Andre synes hun var «påtrengende melodramatisk».
— Det var et sjokk. Jeg prøver alltid å være forberedt på det negative, sånn at ingen kan overraske meg. Men det gjorde de. Anmelderne trykket på knapper jeg ikke visste jeg hadde.
— Hvordan da?
— De synser jo om mine største hemmeligheter. Jeg hadde delt mine verste arr. Men jeg skriver ikke for folk. Jeg skriver for meg selv. Jeg skjønte kanskje ikke helt at jeg var en del av en underholdningsbransje. Jeg gjorde meg selv litt dum og naiv.
— Men du offentliggjør jo tekstene?
— Jeg vet. Det er helt dust. Men jeg trodde ikke det kom til å gjøre så vondt.
— Så du er et brent barn nå?
— Nei, men jeg kommer nok til å være mer forsiktig.

Plata solgte til gull på tre dager. Mena selger også bra ute, spesielt i Nederland og Tyskland. Og nå — nominasjon til Spellemannprisen. Det går opp og ned her i livet.
— Det er jo så gitt at jeg ikke vinner Spellemannprisen.
Hun gidder nesten ikke snakke om det.
— Hvorfor er det gitt?
— Fordi denne plata ikke vinner. Dessuten er hele Norges Marit Larsen nominert. Jeg er typisk hun som alltid spiller birollen og først blir anerkjent mot slutten av livet. Antakelig kommer jeg til å gå opp med rullator og motta prisen for lang og tro tjeneste.
Tre ganger er hun blitt nominert. De to første åra til tre forskjellige priser hver gang. Du har ikke oddsene helt med deg da.
— Første gang jeg var nominert forsto jeg ikke helt hva det betød. Hadde ikke hørt om Spellemannsprisen en gang. Men den andre gangen var det litt trist å ikke vinne, sier hun.
Det var året Ane Brun rasket med seg halve premiebordet.
— Føler du deg blant dine egne når du sitter på Spellemann?
— Nei, nei, nei. Jeg føler jeg er blant dyktige musikere, og at jeg lurer folk. Jeg kan jo ingenting. Da jeg skiftet produsent var jeg i tvil om jeg kunne skrive musikk i det hele tatt.

Da Mena kom rekende inn i offentligheten på ei fjøl, var det nærmest tilfeldig. Femtenåringen hadde puslet litt i studio. Klort ned teksten til «My Lullaby» på et ark da hun var enda yngre. Det er rart med talent. Man gjenkjenner det straks man ser det. Anmelderne mente vi hadde å gjøre med et usedvanlig stort ett. Før hennes jevnaldrende hadde rast fra seg i russedress, hadde Mena
gitt ut tre album og turnert verden.
— Jeg fikk jo bedre kritikker fordi jeg var så ung. Jeg vet ikke om den første plata er så kjempebra.
— Du gir ikke deg selv så mye kred?
— Synes du ikke? Nei, kanskje ikke på musikksiden. Jeg har alltid lyst til å bli bedre.
Og nå, når andre 22-åringer så smått begynner å tenke på hva de skal bli når de blir store, drømmer Mena om å backpacke.
— Jeg må reise før jeg blir for gammel for det. Jeg må ut. Jeg har jobbet kontinuerlig siden jeg var femten, og gått glipp av mange ting.
— Hva vil du gjøre?
— Reise, uten MasterCard eller at noen fra plateselskapet har forhåndsbestilt hotellrom eller henter meg på flyplassen. Jeg vil se land. Jeg har reist overalt, men sjelden sett noe.
— De fleste på din alder har aldri eid et MasterCard?
— Nei, jeg vet. Jeg har bare lyst til å oppleve verden.

Problemet nå, rent kunstnerisk sett, er at hun dessverre har det veldig bra. Gamle spøkelser fikk et tupp i ræva på den forrige plata. Nå er hun akkurat blitt samboer, og viser en noe forsterket interesse for lamper og interiør.
— Hva i huleste skal du skrive om nå?
— Livet mitt. Dette er den beste perioden.
— Kan man skrive sanger om bare å ha det bra?
— Ja, for du må utfordre deg selv. Jeg sitter og river meg i håret mesteparten av tida, men det er veldig gøy også. Det er jo fordi jeg skriver musikk at jeg fremdeles holder på med dette her. Og ingen kan mene noe om det, jeg bare lager egen musikk.
— Anmelderne kommer til å mene noe om det?
— Men vet du? Jeg synes det er litt trist å analysere musikk. Jeg synes det bør være en subjektiv følelse. Akkurat som med kunst. Musikk skaper følelser i mennesker. Du skal ikke overanalysere det.

Hun øver seg på å se det som «nok en dag på jobben». Før kunne hun gå helt i kjelleren hvis hun ikke fikk hentet ned musikken. Nå tenker hun: en dårlig dag på kontoret.
Prøver i det minste.
— Hvis jeg skal fortsette med dette livet, må jeg finne en måte å takle det på. Å stå på scenen betyr ikke at folk kan se tvers igjennom meg. Det er en jobb faktisk.
— Er det slitsomt med alle opp- og nedturene?
— Men sånn er jo livet. Plutselig er du hot, og i neste øyeblikk er du det ikke. Men det er sånt du lærer av.
Ferske kvadratmeter på Grünerløkka i Oslo. Te om morgenen. En mann på andre siden av kjøkkenbordet med et smittende smil og stabilt humør.
— Det er faktisk sant, sangene dukker opp mindre nå. Jeg tror det er fordi jeg har noen å prate med. Å skrive sanger er en måte å snakke med seg selv på.
— Har du ikke alltid hatt noen?
— Nei, fordi jeg isolerte meg så veldig. Jeg var veldig ensom, men det var nesten en livsstil. Hun forteller det mest som en faktaopplysning. Ingen såre fioliner eller skjelvende underlepper i bakgrunnen.
— Hadde du ingen venner?
— Jeg hadde en bestevenn og det var det. Noen ganger når jeg leste om meg selv i avisene tenkte jeg: hadde de bare visst hvor lite jeg har å gjøre når jeg går hjem. Hadde de bare visst hvor få venner jeg har.
— Var det trist?
— Det var dritdeilig, skal jeg fortelle deg. Jeg valgte det selv. Jeg er egentlig ikke så glad i mennesker. Det er først nå i det siste det har endret seg