Før ville tretti hylende ungjenter stått i lobbyen til Hotell Bristol når Christian Ingebrigtsen hastet inn. Nå høres bare de hakkende tennene til en pikkolo som står ute i altfor tynn uniform.

— Virker det som et annet liv?

— Ja, det er som om det ikke skjedde meg. Det var så høyt tempo på alt. Først i ettertid har jeg fått tenkt igjennom alt det utrolige vi fikk oppleve.

Han var den blonde i guttebandet A1. Millioner av solgte plater, verdensturneer, ti nummer én hits, bare i England. Sånne fakta kan du tørke deg med bak, så lenge musikkadelen her hjemme er unisont samstemte i at boyband er noe dritt.

— Savner du det?

— Jeg er veldig glad for å ha opplevd alt. Det var et eventyr, men ikke noe jeg savner. Små øyeblikk gjør alt verdt det, men stort sett er det bare fryktelig mye arbeid, mye stress og lite søvn.

— Hvilke øyeblikk da?

— Da vi vant en Brit Awards, for eksempel.

— Var det ditt sterkeste emosjonelle øyeblikk?

— Kall det heller en milepæl. Ingen kan ta fra deg en pris.

Om de ikke kan ta den fra deg, kan de marginalisere den. Da Ingebrigtsen kom hjem til Norge for å gå solo og arbeide videre som låtskriver, møtte han en vegg av taushet.

— Det var en periode jeg ikke fikk jobb. Ingen platekontrakt, ikke noe management. Ingen turte å satse på meg. De tenkte vel som mange tenker, at jeg bare var en boybandartist. Jeg har måttet bevise mye, mer enn en helt ny artist, på grunn av fordommene. På et tidspunkt måtte jeg velge å bruke egne penger på å bygge en karriere, eller skaffe meg en ordentlig jobb, som mamma sier.

— Og med det mener hun?

— Fast inntekt. Men musikk er det jeg er, og det jeg gjør. Jeg hadde egentlig ikke et valg. Så jeg solgte huset mitt i London, og brukte pengene til?...?

— Hadde du et helt hus i London?

— Ja.

— Hvor mye tjente du på A1, egentlig?

— Ikke nok til å leve av resten av livet, som mange tror. Hadde jeg ikke klart å bygge en karriere etter A1, måtte jeg tatt meg en annen jobb. Men så laget jeg ei plate, «The Truth About Lies». Det skapte nok interesse til at jeg igjen fikk jobber.

— Har det løsnet nå?

— Løsnet? Jeg er lykkelig så lenge jeg får drive med musikk. Nå jobber jeg seksten, sytten timer syv dager i uka for å få det til å gå rundt. Men dette er min lidenskap — å stå på en scene og få folk til å føle noe. Det er mitt talent. Min gave i livet.

Når teppet går opp for premieren på «Les Misérables» på Oslo Nye Teater, spiller Ingebrigtsen rollen som Marius. Ingen tviler på at han uten problemer vil gestalte en stormforelsket ung mann som bedyrer sin kjærlighet til lekkerbisken Cosette. Men kan sofavarme skuespillere egentlig formidle drivkreftene bak den franske revolusjon? Kan de i det hele tatt gjøre desperasjon troverdig, når det nærmeste de selv har kommet urettferdighet, er høye priser på SFO?

— Jeg har alltid vært politisk engasjert. Min mor var en periode nestleder i Amnesty International, så jeg vokste opp på stand og i demonstrasjonstog. Kampen mot urettferdighet ligger brennende i meg.

— Det er det enklere å si når man aldri har mistet noe?

— Veldig enkelt. Jeg kan jo ikke forestille meg hvordan det må være for alle dem som har mistet sine nærmeste i Gaza, for eksempel. Men jeg tror aldri vold kan løse problemer. Verdenshistorien viser at vold i beste fall forskyver ringvirkningene til seinere. Det står i Bibelen: Be not overcome by evil, but overcome evil by good. De ordene inspirerte blant andre Gandhi til hans ikkevoldskampanje, som bidro til frigjøringen av India.

— Hva er du villig til å kjempe for?

— Jeg har diskutert det med venner, spesielt i disse tider. Hva ville jeg gjort i en krigssituasjon? Det er viktige spørsmål å stille seg, for jeg tror man må vite sånt på forhånd. De fleste mennesker i verden ønsker jo bare å være i fred. Være med familien og gå på jobben og være lykkelig. Men så har du urettferdigheten. Griskheten, som skaper ubalansen som gjør at noen må stå opp for sine rettigheter. Jeg tror på det å stå opp for det du mener. Men vold kan ikke løse problemer, bare skape flere.

— Uten vold, ingen fransk revolusjon?

— Sant nok. Men da Napoleon invaderte Spania opplevde franskmennene en kollektiv demonstrasjon. Spanjolene satte seg på rumpa og løftet ikke en finger. Til slutt måtte franskmennene trekke seg ut. De fikk ikke mat eller noen ting. Jeg tror flere menneskeliv ble spart enn hvis befolkningen hadde kriget tilbake.

— Så hvis krigen kommer?...?

— Jeg har tro på å møte ondskap med kjærlighet. Det onde er mye flinkere til å være ond enn det gode er. Når jeg er under verbalt angrep fra noen, for eksempel, går jeg sjelden inn i en krangel med dem. De er mye flinkere til å være ond i ordene sine enn meg.

Nå er det faktisk en del som har vært onde i ordene sine mot Ingebrigtsen. Enkelte anmeldere har hentet stor kreativ glede i å utbrodere begrunnelsen for treeren de ga på terningen.

— Hvordan forholder du deg til kritikkene?

— Noen er flinkere enn andre til ikke å bli lei seg. Jeg er ikke blant dem. Hvis jeg leverer det beste jeg noensinne har laget og det slaktes, og det tydelig framgår at anmelderen ikke har lyttet ordentlig, da opplever jeg det som urettferdig. Kanskje de bare ikke liker sjangeren, mens jeg har solgt huset og brukt år av mitt liv på å lage det. Men jeg har kommet fram til at så lenge noen elsker eller hater det jeg gjør, er det bedre enn likegyldighet.

Folk får ikke nok av sanger om kjærlighet. Ingebrigtsen har en hengivent publikum som følger ham. Men for anmelderne, som til og med har trukket country inn i varmen, må Ingebrigtsen gjerne stå ute i kulda sammen med fjøsrockerne, og kanskje det verste av alt — de kommersielle.

— Jeg ser verdien i dem som klarer å bevege millioner av mennesker med musikken sin. Da har man en viktig samfunnsrolle.

— Hvorfor har det da så lav status?

— Det har ikke det blant folk. Bare blant dem som bestemmer hva som er in. Kanskje de ikke har tenkt så nøye gjennom sin samfunnsrolle. Jeg er en artist, jeg skal underholde. En anmelders rolle er å anbefale og opplyse folk. Men dessverre er samfunnet bygget opp slik at rollen folk gir seg selv, ofte handler om å oppnå mest mulig penger og suksess. Det selger ikke aviser å skrive pent. Men en spennende overskrift som slakter, det selger.

— Så hvis de skriver at «stemmen din er like flat som et gammeldags krumkakejern», så er det en kommersiell driv som ligger bak?

— Det er i alle fall ikke en fagorientert anmeldelse. En person som ikke liker pop, bør ikke anmelde ei plate av meg. Det blir som en håndballdommer skal dømme fotball.

Vi skal ikke dvele ved det som var. Bare kort påpeke at før ville det ikke bare vært jenter som hadde ventet. Pressen hadde også pent stilt opp. Med kølapp. De hadde ryddet timeplanen sin for A1 og Ingebrigtsen, og alt gutta hadde trengt å gjøre var å spise druer og vente på neste journalist. Nå står vi innpakket i hver vår boblejakke. Ikke et snev av glamour engang.

— Var det deilig?

— Kjempedeilig. Nå er jeg liksom kjempeheldig hvis jeg får komme på et tv-program. Før var det omvendt.

— Hva forandret seg?

— Man blir mektig med et internasjonalt apparat rundt seg. Vi er stolte av nordmenn som gjør det bra ute. Men er du bare en artist som jobber i Norge, må du starte på nytt.

— Men i alle intervjuene svarte du så glatt. Jeg har ikke lest noe som forteller noe om deg?

— De to spørsmålene vi fikk mest i A1 var: Hva er favorittfargen din? Og: Hvilken Disney-figur identifiserer du deg mest med? Man svarer på de spørsmålene man får. Dessuten var vi opplært til å fortelle om plata vår uansett hvilke spørsmål vi fikk.

— Hva svarte du da?

— Denne uka er vi ute med ny plate, og siden favorittfargen min er blå, valgte vi et blått cover.??

iwt@dagbladet.no