Det var 1959, Mona Levin var nitten år og studerte teatervitenskap i USA. Om sommeren jobbet hun som servitør på en diner i Memphis. To ansatte på kjøkkenet saboterte henne fra første dag. Levin var utlendingen som hadde tatt jobben fra noen andre. Når hun skulle servere mat, ga de henne ikke det kundene hadde bestilt. De lo. En dag leverte Levin inn en bestilling på to flyndrefileter. Hun fikk to chili con carne.

—?And I lost it, sier Levin.

Én tallerken chili snudde hun opp ned på disken. Den andre kastet hun i ansiktet på kokken.

—?Jeg kan tåle og tåle og tåle fram til et visst punkt. Så sprekker jeg. Når jeg ikke kan tåle mer, da smeller det. Og det var det som skjedde her om dagen.

—?Kåre Willoch kan være glad du ikke hadde en tallerken chili con carne i hendene?

—?Ja, det kan du si.

  I Sandefjord ligger en gul villa med et høyt, snøtynget grantre i hagen, nymåkt oppkjørsel og vedlager i garasjen. Tre stuer med hvitbroderte gardiner, et meterstort sjakkbrett, grønne planter, lysekroner og overfylte bokhyller. I 30 år har navnet hennes stått med liten skrift i slutten av Aftenpostens musikk- og teateranmeldelser. Nå har Mona Levin har satt seg smilende i en gul skinnsofa. Hun har skinnende, sølvgrått hår, svart topp, svarte sko med høye hæler, perleøredobber og lesebriller i ei snor rundt halsen. Og hun snakker som man pleide å skrive i Aftenposten. Håbløs. Sne. Sprog.

Det som skjedde her om dagen, var altså dette: Etter en debatt på TV2 om antisemittisme og krigen i Gaza, kalte Mona Levin selveste Kåre Willoch for rasist og antisemitt. «Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel» sa hun.

Og dermed var det hele i gang.

—?Det begynte før halv ni neste morgen. I løpet av dagen ringte 29 ulike medier. Tv. Radio. Aviser. Magasiner. Nå har jeg fått fem hundre e-poster, tekstmeldinger, telefoner, blomster og brev. Bare ti negative. Det har vært en absurd uke. Jeg har ikke fått handlet, spist eller sovet. Derfor har jeg bare en gammel kake å servere deg.

Den står til tining foran peisen.

—?Tror du virkelig Kåre Willoch er rasist?

—?Han tror i hvert fall ikke han er det. Men ut fra hans tidligere uttalelse om Obamas stabssjef, så vil jeg jo si at mannen er antisemitt og rasist. Når han argumenterer, forteller han bare halve sannheten. Et kunsttykke i ensidighet. Og det var dråpen for meg.

Det var i desember i fjor at Willoch ble intervjuet på Dagsnytt Atten. På spørsmål om han så noe håp om at Barack Obama vil føre en annen politikk overfor Midtøsten svarte Willoch at det ikke ser lyst ut siden Obama har valgt en stabssjef som er jøde.

—?Hvis han hadde sagt at stabssjefen var muslim og at det kunne føre til en mer Palestina-vennlig politikk, hadde du reagert på det?

—?Hvis han hadde sagt det, så hadde vel det vært en honnør, men det er det ikke når han snakker om jøder.

—?Du tror ikke virkelig at Willoch hater jøder?

—?Nei, men han mistenkeliggjør oss.

—?Kan ikke dine uttalelser om Willoch være ødeleggende?

—?Jeg håper ikke det, for det andre er så mye, mye viktigere: Å bekjempe antisemittisme i Norge.

  En sommerkveld i ungdommen var Mona Levin på kino i hjembyen Oslo. Foran henne satt en dame med høy hatt, og Levin ba henne høflig om å ta den av seg. Noen dager etter fikk Levin et brev, damen hadde sporet opp adressen hennes. I brevet sto det: «Den slags oppførsel gjør ikke akkurat Deres nese mer populær».

—?Hele livet mitt har det vært noe. Alltid, alltid, alltid. For mange år siden bestemte jeg meg for å stenge det ute. Det ødelegger livet mitt. Så kom Gaarder-saken.

I august 2006 gikk forfatteren Jostein Gaarder til angrep på Israel med kronikken «Guds utvalgte folk». Bakgrunnen var statens krig mot Libanon.

Debatten ble hissig, og Mona Levin mente Gaarder bidro til jødehat.

—?Mange oppfattet kronikken som antisemittisk, også internasjonalt. Det ble en vekker, og en flott utlufting. For meg ble det en identitetsbygger. Jeg ble veldig bevisst min jødiske identitet. Den har blitt forsterket nå.

—?Hva betyr det for din identitet at du er jøde?

—?Det går ikke an å holde opp å være jøde, men i mange år var det noe jeg ikke engasjerte meg i. Jeg er ikke religiøs, jeg går ikke i synagogen, jeg er ikke medlem av det jødiske trossamfunnet, jeg kjenner ikke mange jøder, engang. Jeg står utenfor, og det er derfor jeg kan si fra.

—?Hvordan opplever du å være en frontfigur for norske jøder?

—?Hvis jeg oppfattes slik, så stemmer ikke det. Det er bare en menneskelig reaksjon fra min side å si fra. Jeg er en norsk kvinne som forlanger å få leve i fred i mitt eget land. Og jeg forlanger respekt selv om jeg er jøde. Og jeg forlanger at jeg får snakke om hvordan det er å være jøde i Norge, uten å bli møtt med hva som skjer i Gaza.

—?Hvordan har det vært for deg å se krigen rase i Gaza?

—?Fryktelig. Hva tror du? Helt forferdelig, selvfølgelig. Og det er alt jeg vil svare på det.

—?Hvorfor vil du ikke snakke om krigen i Gaza?

—?Mange mener at man må kunne kritisere Israel uten at det oppfattes som antisemittisme. Det er jeg helt enig i. Men da må også jeg kunne velge å snakke om antisemittisme i Norge uten å snakke om Gaza. Jeg er ikke forpliktet til å snakke om Gaza. Jeg ønsker å sette fingeren på antisemittismen i Norge.

—?Hvordan kan Israel kritiseres uten at det blir oppfattet som antisemittisme?

—?En israelsk politiker kan svare på det, ikke jeg. Det er veldig vanskelig å være enig i alt som skjer i Israel, men man må klare å kritisere Israel, uten at alle jøder i verden får skylda. Jonas Gahr Støre klarer det. Jagland også.

  Rett før 1880 kom Levins oldeforeldre på morssiden til Norge. De ble headhuntet fra Litauen til tobakksindustrien. Familien på farssiden kom til Norge seinere, også de fra Litauen.

—?Mine besteforeldre og mine foreldre er født i Norge. Jeg har ikke noe annet hjemland enn Norge, det er mitt fedreland. Og jeg elsker Norge, jeg elsker ikke Israel. Hvis det skulle vært noe annet land jeg elsket, måtte det ha vært Sverige som ble redningen under krigen. Men det var gode nordmenn som reddet oss.

Hun var tre år da deportasjonen av jødene i Norge startet i 1942.

—?De tok mennene først, så faren min hadde allerede flyktet til Sverige. Ingen trodde at kvinner og barn skulle bli tatt.

Jødene hadde «J» i passet og måtte melde seg hver dag på politistasjonen. En dag i november viftet en politimann febrilsk med armene til Levins mor. Bort! Hun skjønte hun måtte komme seg av gårde.

—?Jeg var tre år gammel, og mor trakk meg rundt i min egen dokkevogn i bakgatene på Frogner.

Moren drillet datteren til å svare at hun het Mona Christoffersen, og etter tre døgn i dekning tok de toget til Askim. Det var lørdag kveld, og da stasjonen ble tømt for folk, sto til slutt en mann med lykt igjen. Han førte dem til et sted i Askim der de fikk vafler og møtte andre som også skulle flykte til Sverige. På et lasteplan ble de kjørt til Rødenesvannet, og de elleve på flukt fylte to robåter til ripa.

—?Midt ute på vannet sveipet en lyskaster over oss. Tyskerne var ute og lette etter deserterte soldater, men de hadde fått ferten av oss.

De kom seg over vannet og opp til Skogstad gård der grenselosen Iver Skogstad ventet. Klokka fem søndag morgen begynte marsjen oppover mot svenskegrensen. Det var atten kuldegrader og barfrost. Lille Mona hadde fått en sovepille for at hun skulle holde seg rolig.

—?Men jeg sov ikke, jeg frøs så fryktelig og var redd. Jeg skrek. Mor bar meg i armene.

De gikk i tre timer. Mona fikk flere sovepiller av en lege i følget, men hun skreik og skreik.

—?Legen kom bort og ville kvele meg. Det var jo tyskere med bikkjer bak oss, og alle i følget kunne gått med. Til slutt sa mor ja til at jeg fikk en dråpe flytende sovemedisin. Da mistet jeg bevisstheten og ble satt oppi en ryggsekk.

De løp over grensa med tyskerne i hælene.

—?Da vi kom til Sverige, ble jeg erklært død av legen som hadde gitt meg all sovemedisinen. Men etter en stund kastet jeg opp. Jeg kastet opp på legen som hadde gitt meg pillene.

Da de traff faren igjen, satt han seg rett ned ved pianoet og spilte «Ja, vi elsker dette landet».

—?Jeg kastet opp i ett år. Alle måltider. Jeg har lidd av migrene hele livet, og jeg går ut fra at det har å gjøre med at jeg var forgiftet.

  Det er tre ting Mona Levin husker fra hjemkomsten til Norge i 1945. Det første er at hun ramler på fortauet og skrubber opp et kne. Så kommer en blond pike bort og sier «Jeg skal blåse, jeg».

—?Det var Kari Diesen d.y. Vi er fortsatt venner.

Det andre hun husker, er at noen roper «jødejente» til henne på gata.

—?Det tredje jeg husker — og det er kanskje det viktigste jeg har opplevd i hele mitt liv — er at min far tar meg på fanget. Vi hadde vært flyktninger, vi visste at mange i familien var drept i Auschwitz. Likevel sier han: «Mona, nå skal du ut og leke med norske barn, her, for dette er hjemme. Noen av de barna har foreldre som var nazister. Det du må huske på, er at det finnes ingen barn som er nazister. De barna er uskyldige. Barn er alltid uskyldige.»

  Hun vokste opp under et flygel. Ved tangentene satt faren Robert Levin, professor, rektor ved Norges Musikkhøgskole og internasjonalt kjent pianist. Han spilte Schubert, Schumann, Hugo Wolf, Grieg og sonatene til Beethoven.

—?Det hendte far sa: «Mona, skal jeg spille det sånn, eller sånn?» I ettertid har jeg jo skjønt at han gjorde det for å lære meg å lytte. Jeg måtte velge. Og da han kom til akkurat det partiet under en konsert, hendte det han sendte et blikk til meg. Det er fantastiske minner.

Mona Levin har ikke bare sittet i salen. I flere år var hun skuespiller.

—?Men jeg skjønte at jeg aldri kom til å få noen store roller. De eneste rollene jeg fikk var jøde, neger eller hore.

I 1967 ble hun sammen med 17 andre sagt opp da Toralv Maurstad ble sjef på Oslo Nye Teater.

—?Jeg takket ham seinere for at han sa meg opp. Jeg måtte begynne å tenke i andre baner, for jeg ville ikke bli en gammel skuespillerinne som satt halvfull på Theatercaféen og snakket om hvor begaaaavet jeg var som ung.

Sammen med søsteren Sidsel Levin laget hun barne-tv-serien «Stian med sekken».

—?Derfor heter en hel generasjon gutter født etter 1970 Stian.

I 1973 begynte hun som journalist i Aftenposten.

—?Og da skulle jeg rævkjøres, vet du. Alle trodde at der kom den urbane primadonnaen, så de sendte meg ut for å skrive en stor artikkel om hvordan kvinnelige småbrukere som var blitt enker, klarte seg. Jeg likte det, jeg.

—?Det sies at musikkanmeldere er mislykkede musikere. Hva med teaterkritikere?

—?Jeg tror ikke jeg var noe spesielt god skuespiller. Men jeg har et lidenskapelig forhold til teater. Jeg elsker teateret. Det gjør min mann Fredrik også. Det er det vi gjør. Vi går på teater, vi går på revy, på show og konserter, i operaen og vi går på balletter.

—?Du er ikke redd for å bli for gammel til anmelde ny humor og standup?

—?Jeg tenker på det. Jeg er jo pensjonist, men jeg skriver fortsatt. Og jeg elsker det. Jeg anmeldte 80 forestillinger i fjor.

  Den kjente ballettdanseren Fredrik Rütter er Levins samboer. Pussig nok møttes de første gang på scenen på 60-tallet i stykket «The Boyfriend» der Levin skulle hoppe opp på ryggen hans.

—?Jeg har alltid synes at jeg har Nord-Europas største rumpe. Jeg drømte at han brakk i to da jeg hoppet opp på ryggen hans, iført en gammel badedrakt av ull.

I tretti år hilste de bare avmålt til hverandre på gata. I mange av disse åra var Levin gift og fikk en sønn.

For tolv år siden møtte hun Rütter igjen. På Aftenpostens julebord. Han var avisas danseanmelder.

—?Fredrik var jo en jævla flott danser. Og den kvelden skjedde det et eller annet som var så sterkt at en kollega ikke orket å sitte på bord med oss.

For sju år siden flyttet de til Sandefjord.

—?Det som utløste flyttingen, var at vi hadde vært i operaen og ikke fant parkeringsplass da vi kom hjem til Majorstuen. I 40 minutter kjørte vi rundt på jakt etter parkeringsplass. Da sa han, «hadde vi bodd i Sandefjord, ville vi ha rukket å kjøre til Holmestrand nå».

  I fem år har Levin holdt foredraget «Norsk jødisk hverdagsliv gjennom 150 år».

—?Kunnskapen om jøder i Norge er minimal. Det er derfor jeg holder disse foredragene. Det finnes fortsatt myter om at jøder er dumme, eller at de er utrolig smarte. At alle er kommunister, eller at alle er kapitalister. Og utrolig grådige og griske. Egenskaper tilegnes jøder som gruppe, og etnisk gruppetenkning er rasistisk. Det finnes det en del av i Norge.

Hun skvetter de gangene noen har skrevet «jøden Mona Levin».

—?Ikke at det er antisemittisk, jeg er jøde, jeg, men da har man liksom plassert et menneske.

—?Hva er det med ordet «jøde» som gjør at man kan vegre seg for å bruke det?

—?Det er vel alle sammensetningene som har eksistert gjennom tidene. Jødefaen. Jødejente. Jødesvin. Jødebutikk.

Levin påpeker at det er få jøder i Norge, det har aldri vært flere enn 2000.

—?Derfor er det så få som gjenkjenner antisemittismen når de ser den. Jeg har sett den. Nesten hele slekta mi ble sendt med skipet Donau til Tyskland. Ikke en eneste kom hjem.

Levin støtter haken på hendene.

—?Jeg vil ikke sentimentalisere eller melke holocaust. Men det er blitt en forpliktelse for meg å fortelle hva som skjedde den gangen for å unngå at det skal skje igjen.

—?Har du vært redd?

—?Den gleden gir jeg ikke folk. Jeg er ikke redd for min egen sikkerhet. Ikke i det hele tatt. Men hvis jeg hadde hatt små barn i dag, hadde jeg vært veldig engstelig for dem. Så er det mange som vil mene at jeg er paranoid. Da siterer jeg ofte Woody Allen: «At man er paranoid betyr ikke at man ikke er forfulgt».

  Klokka er sju.

Hun har tatt på seg juksepelsen, det svarte skjerfet og sitter på toget fra Sandefjord mot Oslo der hun skal intervjues av NRK. Hun lener seg mot vinduskarmen. Der ute ligger det svarte mørket, den blå snøen, de gule husvinduene og menneskene som sitter og røyker på perrongenes benker.

—?Jeg er utslitt.

Hun spiste frokost først klokka to. Nå spiser hun middag på toget. En bagett med ost og skinke.

—?Men det er verdt det. Hvis man må rope så høyt som jeg har gjort for at noe skal skje, må jeg gjøre det, da. Jeg har ikke barnebarn, men kommer det noen, skal de faen ikke oppleve kampen jeg har måttet kjempe. Det skal i hvert fall ikke være fordi jeg holdt kjeft.??