EN GANG FOR forbløffende kort tid siden da kvinnelig ledelse ble sett på som en vederstyggelighet, kjørte de sinte rundt med klistremerker på bilene sine med følgende tekst:

• «Bli kvitt A».

Damen vi måtte kvitte oss med het Gro Harlem Brundtland og A'en var formet i Arbeiderparti-logoens typografi.

Det gikk ikke akkurat slik i norsk samfunnsliv, og det går heller ikke sånn når Marit Breivik har gått av som trener.

Nå påvirker hun som aldri før.

SOM KVINNELIG TRENER i gutteguttas egen åker var Breivik noen få år seinere også en provokasjon. Der noen av de mannlige trenerne tok det som sin medfødte rett å harve over jentene, utviklet Marit underveis en helt annen tilnærming til det å lede. I en sport som hadde tradisjon for bråsinne og enkel skriking, innførte hun en lavmælt, delegerende trenerstil.

Denne radikale stilendringen var ingen direkte suksess. Selv Marit Breivik er ikke mer genial på sidelinja enn at hun i motgangen var avhengig av et Håndballforbund med en bevisst og tålmodig sportslig ledelse. Først etter hvert kom suksessen på samlebånd.

Det er den hun sikrer ved å gi seg.

TILSYNELATENDE SIKRER HUN hun også seg selv. Det går knapt an å oppnå mer som trener enn Marit Breivik har gjort. OL-gullet sist høst og den påfølgende EM-triumfen feide vekk de ørsmå restene av kritikk. Mot slutten var hun uangripelig på sidelinja, og visste det.

En slik posisjon kan gi dårlige vaner selv hos bra mennesker. Marit Breivik forble uforandret. Derfor er det ikke ettermælet denne avgjørelsen dreier seg om, men lysten til å fullføre den jobben hun har startet.

Da måtte hun gi seg.

FOR SELVSAGT ER det en dyp sannhet i klisjeen om at den beste ledelsen er å gjøre seg selv som leder overflødig. Det var langs den linja Marit Breivik ble mer og mer ekstrem. Trenerjobben var tilnærmet ferdig idet laget gikk på banen. Det var spillerne selv som skulle velge underveis; treneren hadde bare skapt et læringsmiljø der den faglige kunnskapen kunne bli utviklet på best mulig vis.

I en slik tenkning blir ikke personen Marit Breivik sentral. Riktignok har hun gjennom 15 år vært en søkende landslagstrener på stadig jakt etter nye løsninger for å vinne, men faglig sett er den pedagogiske tilnærmingen hennes vel så viktig som de orginale tankene om håndball.

I SÅ MÅTE har Håndballforbundet et lett valg når de skal finne erstatteren. Den trofaste assistenttrener Thorir Hergeirsson kan bare fortsette. Han har rent håndballmessig lenge vært like viktig som sjefen uten å ha noe personlig behov for å minne omgivelsene om det. Bedre jobbsøknad er knapt levert i norsk idrett.

Slik kommer håndballjentene sikkert til å vinne mye videre. Denne tradisjonen er skapt gjennom felles innsats og blir godt forvaltet nettopp fordi Marit Breivik er så trygg som leder at hun ikke trenger å tviholde på posisjonen.

SLIK BLIR HUN også stående som den viktigste forvalteren av den kunnskapslinjen som på 1990-tallet forandret norsk toppidrett. Der ulike idrettsledere lenge slet for å vise overføringsverdien av denne suksessen til samfunnet forøvrig, har Marit Breivik bare ved eksempelets makt stillferdig forklart hva dette egentlig dreier seg om.

Framgang i de fleste fellesskap kommer helst gjennom en raus, helhetlig ledelse der de som blir ledet selv får overta det utøvende ansvaret for resultatene.

DA KAN MARIT lett gå fra sine 13 mesterskapsmedaljer med håndballjentene, og vite at det er noe helt annet som varer etter innsatsen hennes.

Vi blir heldigvis ikke kvitt a.