MENS MAX MANUS spyttet etter tyskerne som marsjerte ned Karl Johan, var reaksjonen en helt annen da nazistene gjorde det samme på andre siden av Østersjøen.

Året er 1941. Adolf Hitler har satt i gang historiens største militærangrep. Over tre millioner soldater krysser den sovjetiske grensen og halser østover.

I Baltikum sitter befolkningen bare og venter på det som må komme. Litauen og Vilnius faller raskt for Hitlers blitzkrieg. Det samme gjør Latvia og Riga. Så kommer turen til Estland. 28. august hører befolkningen at kanon-tordenen stilner utenfor hovedstaden.

DET ER DA FOLK gjør det oppsiktsvekkende. De tar på seg finstasen. De går mann av huse. Og de tømmer byens blomsterbutikker.

Når de første Wehrmacht-støvlene dundrer mot Tallinns brostein, eksploderer byen i en gledesfeiring vi nordmenn bare kan sammenligne med frigjøringsdagen.

- Uansett hvilke bilder jeg ser fra invasjonsdagen, om det er offisiell tysk propaganda eller private foto, så ser jeg glade, strålende mennesker, forteller historiker Tiit Noormets ved det estiske statsarkivet.

Han sitter på mye dokumentasjon om hendelsen, og var i 1995 med på å lage en dokumentarfilm om historien. Den er lite kjent i Europa, og ikke uventet fordømt i Russland.

FOR HVA KAN VÆRE ÅRSAKEN til at en hel nasjon jublet over et Hitler-angrep som land etter land i resten av Europa hadde kjempet slik mot? For balterne var svaret enkelt. De hadde følt på kroppen noe langt verre. De hadde fått oppleve Josef Stalin.

Et år i forveien hadde kommunistformannen okkupert de baltiske statene og sluppet løs sitt terrorvelde mot befolkningen. 60 000 var blitt ofre bare i Estland.

Da Hitler angrep Sovjetunionen økte volden bare i styrke. Stalin beordret den brente jords taktikk og ga frie tøyler til terror. Folk ble voldtatt, mishandlet og drept.

EN AV DE MEST KJENTE massakrene skjedde i Rainaiskogen i Litauen. Stalins styrker slaktet 70 - 80 motstandsfolk. Ofrene var så mishandlet at bare 27 av likene kunne identifiseres. Kommunistene hadde flådd dem, skåret av tunger og ører, og tatt hodeskalper.

Den Røde Arme hadde også skåret av kjønnsorganer og puttet dem i munnen på ofrene. De som fant de døde etterpå, skal ha fått psykiske problemer i lang tid.

- Russerne drepte barn og eldre mennesker. Det var enklest. Anklagen var som regel at de hadde hjulpet motstandsbevegelsen, hevder Noormets.

I 1939 SIGNERTE Tyskland og Sovjetunionen den såkalte ikke-angrepspakten, som gjorde Stalin og Hitler til allierte.

Pakten inneholdt en hemmelig del som avtalte hvordan diktatorene skulle dele Øst-Europa i mellom seg i såkalte «interessesfærer». Hitler skulle få Vest-Polen, mens Stalin uhindret skulle få gå inn i Øst-Polen, de baltiske statene og Finland.

Som kjent erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland da Hitler fylte sin del av avtalen. Men ingen gjorde mye annet enn å protestere da Stalin fylte sin.

Fokuset på framgangen til tyskerne i vest gjorde at når turen kom til de baltiske stater, kunne Stalin få jobbe i fred.

Først ga han Estland, Latvia og Litauen et ultimatum om å få utplassere militære styrker. De små statene turte ikke annet enn å godta kravene. 18. oktober 1939 entret sovjetisk militære estisk grunn. Deretter fingerte Stalin et «Folkets revolusjon», og arrangerte høyst tvilsomme valg som innlemmet landet i Sovjetunionen. Okkupasjonen var fullført.

LIGNENDE KRAV BLE FORELAGT FINLAND, som nektet og ble angrepet.

Max Manus vervet seg til den finske vinterkrigen, og filmens dramatiske fremstilling av Manus i nærkamp med krig har skapt diskusjoner blant historikerne. Manus var aldri i kamp, hevdes det, mens blant andre filmprodusenten protesterer.

Uansett, Finland forsvarte seg så kraftig, at landet unngikk full okkupasjon, selv om de mistet landområder til Stalin.

- I Estland ble et rødt terrorstyre etablert med en gang okkupasjonen var et faktum. Folk ble fratatt eiendommene sine og sendt til arbeidsleire i Sibir. Flere hundre ble skutt eller arrestert, og flere tusen tvunget inn i den Røde Arme, forteller Noormets.

DET VAR GRUNNEN TIL AT de marsjerende tyske troppene ble overøst med blomster, applaus og kyss da de inntok Tallinn. For kanon-tordenen innbyggerne hadde hørt, rammet ikke dem, bare okkupanten.

Lite visste esterne om hvilke forbrytelser som fulgte i Wehrmachts fotspor.

- De jublende menneskene representerte en interessant endring i datidens samfunn. Historisk ble tyskerne sett på som rike landeiere som undertrykket esterne. Så da de jublende menneskene behandlet Wehrmacht som frigjørere, gjorde de sine tidligere fiender om til venner, sier Noormets.

TIL OG MED JØDENE var avslappet til nazistene etter hva kommunistene hadde gjort. Stalin hadde sendt 500 fremstående jøder i kuvogner til Sibir.

- Rabbineren den gang, Abagomir, ba jødene om ikke være redde. Han trodde tyskerne ville være gode mot oss, sa dagens rabbiner i Estland, Schmuel Kot, til Magasinet på nett i 2007.

Han tok selvsagt feil. Abagomir ble den første de tok. Bare tre måneder etter den glade mottakelsen i Tallinn, ble Estland, som et av få områder under andre verdenskrig, erklært «judenfrei». Også sigøynere og sovjetiske krigsfanger fikk unngjelde. Til sammen skal 7000 av Estlands innbyggere blitt drept under den tyske okkupasjonen.

- Frigjøringsrusen kjølnet da også fort. Esterne foreslo en provisjonell regjering til tyskerne og håpet å få gjenreise det estiske flagget, men skjønte fort hvor det bar da hakekorset ble reist, sier Noormets.

EN ANNEN ÅRSAK til den manglende motstanden mot den tyske okkupasjonen var at Baltikum var vant med tysk kultur etter 700 år med tysk adel. Landene hadde hatt en stor tysk minoritet før Stalin kom.

- Estere og latviere hevet på skuldrene over den nye okkupasjonen. Tonen var at Hitler hadde angrepet Sovjetunionen, og ikke dem, så den generelle holdningen var å ikke skade den tyske fronten. De var ufrie, javel, men en retur av det røde terrorstyret ble sett på som en katastrofe. Det var derfor nok av folk som ville hjelpe tyskerne med å ødelegge kommunismen, forteller Noormets.

Blant annet derfor ble den estiske SS-legionen etablert i 1942. Mange hadde tro på blitzkrigen, og de som vervet seg trodde krigen ville være over på få måneder.

- Mange ville hevne drapene og deportasjonene. Noen trodde til og med de kunne frigjøre familiemedlemmer fra Sibir med å delta i krigen, sier Noormets.

SLIK GIKK DET SOM KJENT IKKE. Likevel, da tyskernes front ved Leningrad sprakk i januar 1944, la ikke det demper på vervingslysten.

I Norge sprengte Max Manus og Gunnar Sønsteby kortmaskinene som skulle brukes for å sende norske unggutter til Østfronten. I Estland derimot, møtte nesten alle menn fra de stridsdyktige årskullene frivillig opp.

- 40 000 menn møtte opp til den generelle mobiliseringen fordi Sovjet og den røde terror var på vei mot grensa igjen, sier Noormets. Alle ble sendt til den estisk-russiske grensen. Der ble slaget om Narva og de blå høydene et av de blodigste slagene under andre verdenskrig. Rundt 200 000 antas å ha falt, de aller fleste sovjetiske.

På enkelte avsnitt sloss estere så febrilsk at fire av offiserene fikk utdelt ridderkorset, noe som var svært uvanlig for utlendinger i den tyske hær.

Rundt 700 norske frontkjempere sloss sammen med de i tysk uniform mot bolsjevismen. Slaget ble ikke avgjort før Finland gikk inn på alliert side, og tyskerne måtte trekke seg ut av Estland. Men den tyske øverstkommanderende, general Felix Steiner, utsatte retretten i tre dager for at estere skulle rekke flykte før Stalin kom tilbake.

- Disse dagene var havnene våre fylt til randen med folk. Tyske båter tok dem til Tyskland, eller sparsomme robåter førte dem til Sverige og Finland. Man anslår at 70 000 mennesker rømte disse dagene, sier Noormets.

ESTLAND FORSØKTE SAMTIDIG å etablere landet som selvstendig igjen. Men de estiske flagget ble skiftet ut med hammer og sigd så fort kommunistene var tilbake. Den raskt sammensatte regjeringen ble fengslet eller drept. Og igjen: krigens gang i Europa gjorde at ingen la merke til overgrepene mot den baltiske befolkningen.

Stalin fortsatte med å gjøre eiendommer statlige, folk ble skutt, arrestert og voldtatt, og titusener sendt til Sibir i fem nye massedeportasjoner. Bare 1953-deportasjonen ble avlyst fordi Stalin endelig døde. Så når freden kom til Norge i 1945, sto de baltiske statene foran en okkupasjon som varte helt Sovjetunionen kollapset i 1991.

- Russisk militære trekte seg ut av Estland først 31. august 1994 etter ordre fra Boris Jeltsin. For mange estere endte ikke andre verdenskrig før da, sier Tiit Noormets.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.