MARGARITIFERA MARGARITIFERA heter elvemuslingen på latin. Det betyr «pærlebærer.»

I kildene kan vi se at nordmenn har fanget elvemusling i over 1000 år. De har vært ute etter perlene, som er blitt brukt til smykker, pynt og perlemoren til til dekorasjoner på hardingfeler. I 1993 ble det lagt ned totalforbud mot å fange muslingene. Det er fortsatt forbudt. 

Rovfiske etter perlene var problemet tidligere, nå er det forurensning og særlig sur nedbør. Direktoratet for naturforvaltning har laget en handlingsplan (PFD) for å gjennopprette bestandene i hele Norge. Målet er å forsøke å forbedre leveområdene for elvemuslingen.

Nylig kom det en rapport fra et forsøk med å sette ut elvemusling i elva Audna i Vest-Agder. Resultatene betegnes som oppløftende.

- Forsøket i Audna viser at når man kalker vassdrag og gjenoppretter en god vannkvalitet er det mulig å reetablere bestander. Utsetting av elvemusling er et aktuelt tiltak framover, vi må med andre ord hjelpe muslingen fordi det fortsatt er for surt i mange vassdrag til at den kan leve uten kalking, sier rådgiver Roar Lund i Direktoratet for naturforvaltning.

DET ER EN HELT SPESIELL art vi har med å gjøre. Ekspertene tror den kan bli 200 år gammel. Den eldste elvemuslingen som er aldersbestemt med stor grad av sikkerhet er funnet i Nord-Sverige. Den var 156 år gammel.

- I dyreriket finnes det vel knapt en organisme som blir så gammel på den nordlige halvkule, sier Lund.

Muslingen er også unik i måten den lever på. Den er avhengig av laks eller ørrett for å leve. Og det er snakk om timer.

- Like etter at larvene slippes fra selve muslingen må de innen veldig kort tid - et døgn eller så - finne gjellene på en fisk og feste seg der. Her lever den i rundt 10 måneder. Da slipper den seg fra gjellene til fisken og finner et sted på bunnen av elven hvor den graver seg ned i sandbunnen.

Muslingen har en festeanordning, en slags fot som den strekker ut av skallet og kliper seg fast i bunnen med. Den kan også bevege seg ganske raskt langs bunnen med foten. Her lever muslingen til den er mellom en til tre centimeter, da kan den etter hvert begynne å bevege seg mer langs overfalten.

Elvemuslingen blir kjønnsmoden når den er mellom 15 til 20 år. Da er den mellom fire og ni centimeter lang. Som voksen er den mellom sju og 15 centimeter.

FORSØKENE I ELVA AUDNA ble påbegynt i 1991, da det ble satt ut 250 elvemuslinger i den gamle perleelva som mistet arten på grunn av sur nedbør rundt 1950. Elva hadde da forsøket ble igangsatt vært kalket siden 1985.

200 av de nyutsatte dyrene var merket og de ble utsatt på fire stasjoner i elva. Muslingene ble utsatt for en kraftig flom i 1992, den tok med seg de fleste muslingene på de tre første stasjonene. Men likevel var 68 prosent fortsatt til stede på stasjon fire da det ble tatt en opptelling i 2007.

Det er fullkalking som gjør forholdene levelige for muslingene.

SUR NEDBØR, VASSDRAGSREGULERING OG LANDBRUK gjør livet vanskelig for elvemuslingen. Selv om det fortsatt finnes flere millioner individ igjen i Norge, er mange bestander sterkt redusert eller rett og slett gått tapt.

Hovedårsaken til at muslingen forsvant i mange vassdrag langs Sørlandsskysten og opp til Rogaland var at det ble så surt at vertsfisken døde. Dessuten var miljøet så surt for de gamle individene også forsvant.

- I forsuringsområdet i Sør-Norge er 94 prosent av bestandene borte. Men det er ikke bare i Sør-Norge at bestanden er redusert eller ødelagt. Habitatet til muslingen over hele landet er ødelagt. Årsaken her er at dens områder gjenmudres på grunn av landbruksaktivtet, vassdragsreguleringer og annen menneskelig aktivitet. Områdene blir forsumpet og da kveles bestanden, sier Lund.

ET LANGT LIV er dermed mindre sannsynlig for elvemuslingen i dag enn tidligere. Norge har et spesielt ansvar for å jobbe med å ta vare på dyrene, ifølge Direktoratet for naturforvaltning, som nå skal jobbe videre med å vurdere tiltak.

- Elvemuslingen har en egenverdi i seg selv. Tap av biologisk mangfold skal stoppes innen 2010 er den generelle målsetningen. Elvemuslingen har vi et spesielt ansvar for, siden hovedmengden som er igjen i Europa finnes i Norge, sier Lund.

Det er antatt at så mye som 95 prosent av bestanden er redusert i Mellom-Europa siden begynnelsen av 1900-tallet. Dyret står nå på Bern-konvensjonens liste over arter som det må tas spesielt hensyn til.

- Målet er at det skal finnes livskraftige bestander av elvemuslingen i hele Norge. Det innebærer at alle nåværende naturlige bestander skal opprettholdes eller forbedres. I dag har vi cirka 350 til 400 bestander. Mange av dem er svært redusert, sier Lund.

PERLENE FRA MUSLINGENE har vært en del av norsk økonomi i lang tid. Helt tilbake til antikken kan vi spore interessen for de vakre perlene.

- Det finnes historiske skrifter som viser at det var perlefangst som skulle dekke forfengeligheten allerede for 1000 år siden, også i Norge, sier Lund.

Konger, rikfolk og geistlige i hele Europa brukte perler som gaver, til pynt og utsmykking, og etterspørselen etter ferskvannsperler var stor. De nordiske kongene var også opptatt av perlefangsten, og på 1600- og 1700-tallet ville de kontrollere den.

I Christian den fjerdes lov fra 1637 ble det innført kongelig enerett til alle perler som ble funnet. Dette er det eldste offentlige dokumentet vi kjenner til som omhandler perler i Norge.

En god perle kunne tilsvare verdien av to - tre kyr. Så mange som 3000 muslinger måtte av og til åpnes for å finne en brukbar perle. Dyrene ble drept ved at lukkemusklene ble skåret over.

Fredrik den tredje ansatte en egen inspektør for perlefiskeriene, og under Kristian den femte ble perlefisket et privilegium for dronningen. I 1845 ble perlefisket overlatt til grunneierne.

På 1950-tallet fisket man fortsatt etter perler i Norge, men omfanget sank. Tropiske perler ble en sterk konkurrent etter andre verdenskrig. De norske ferskvannsperlene fikk en knekk av den voksende perleindustrien i Japan.

Menneskemat har vi ingen tegn på at elvemuslingen er blitt brukt som.

- Det er en kjøttfull muskel. Jeg har aldri smakt den, men den smaker antakelig ikke så godt, for da ville den nok vært ettertraktet som matkilde. Og det er det ingenting som tyder på. Men i visse områder på Sørlandet finnes det opplysninger om at den er blitt tatt inn som fôr til grisen. Den er blitt tatt inn og tørket for å bevare den over vinteren, sier Lund.

MUSLINGENE HAR IKKE BARE kulturhistorisk interesse. Siden dyrene blir så gamle, er de også en verdifull miljøindikator. Skallet fungerer som et miljøhistorisk arkiv.

Sporstoff fra vannet setter merke i skallet, og dermed blir elvemuslingen en langtidsdatabank for elvene der den finnes.

Det kan den fortsette med å være inn i fremtida. Det er satt inn store ressurser på kartlegging, forskning og bevaring av arten
og artens leveområder.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.