DET ALLER TRISTESTE..., sier Line Verndal og legger hodet i hendene,

— ...er at jeg ikke rekker å sette pris på alt det fine som har skjedd. Jeg må løpe hele tida, passe datteren min Helle, og så er Torgeir i Trondheim og vi får ikke solgt leiligheten. I mellomtida bor jeg midlertidig hos foreldrene mine og øver inn en ny rolle.

— Jeg må bare få dagene til å gå opp, sier hun og puster oppgitt.

SERIEN «HIMMELBLÅ» løftet Verndal ut av rekken av skuespillerslitere, og rett inn på a-lista over norske kjendiser. Det sårt etterlengtede gjennombruddet for mange. Nok også for Verndal. Men hun vet, og vi vet, at det er mest sjarmerende med folk som bagatelliserer egen suksess, nesten ikke fatter det selv, og aller helst bare vil være helt, helt vanlig.

— Jo, jeg har kanskje blitt kjendis.

Hun sier k-ordet som det er et tøyseord. Som uglibugli eller heffalomp.

— Har du ikke merket det?

— Jeg merker jo at det står om meg i aviser og blader. Men jeg er jo ikke annerledes. Jeg gjør ting jeg alltid har gjort.

— Synes du det er krevende å bli sett?

— Jeg har egentlig aldri hatt et sterkt ønske om å bli sett. Og jeg skulle ønske jeg synes det var kult å lese om meg selv. Men jeg blir bare mer skjør av det. Jeg mister kontrollen over bildet folk har av meg, fordi jeg blir tolket gjennom en journalist. Det gjør meg veldig sårbar. Mer sårbar enn sterk egentlig.

— Blir du redd for å åpne avisa?

— Ja, faktisk. En gang jeg leste VG på T-banen, måtte jeg bare legge det fra meg, og heller se på det når jeg kom hjem. Jeg har aldri drømt om å bli kjendis. Jeg er bare opptatt av å bli så dyktig jeg kan, og at folk skal synes det jeg presterer er bra.

DET BEGYNTE SÅ BRA. Hun kom inn på teaterskolen på første forsøk. Ung nok til ikke å være manisk nervøs. Nesten avslappet, siden hun egentlig ikke forsøkte på ordentlig. Det var først det tredje og siste året hun kjente nervene vri seg rundt innvollene. Telefonene fra landets teatersjefer begynte å renne inn. Tilbud ble lagt på bordet til alle i klassen. Bare ikke henne.

— Jeg var helt knust det halvåret. Jeg hadde en brokete start, og var den som fikk jobb aller sist. Det har ofte vært andre som fikk rollen jeg ønsket meg. Jeg har fått den, nesten. Jeg har vært på mange auditions der jeg var nummer to.

— Så det er alltid en som skinner mer?

— Aner ikke. Hadde jeg visst hvorfor, hadde det jo ikke vært et problem. Man må bare venne seg til det, hvis ikke blir du en bitter faen. Skal man bli sjalu hver gang noen andre lykkes, så må du bare jobbe med det, sier hun og smiler.

Om hun noen gang har vedkjent seg følelser som sjalusi og sårhet, har hun definitivt krøllet dem sammen og skjøvet dem unna nå. Verndal har bestemt seg for å være søt som en karamell. Nesten som et skilsmissebarn, der hun går lenger enn de fleste for å smile og bekrefte, og veie ordene sine nøye så de ikke støter noen.

— Først da jeg gikk på teaterskolen forsto jeg at jeg ikke måtte smile til alle på bussen. Jeg har tidvis vært så redd for å støte noen, at hvis jeg sa noe som kunne oppfattes som negativt, ble jeg redd og begynte å beklage. Man blir jo et behagelig menneske å være sammen med, men også litt selvutslettende. Jeg sliter litt med det fremdeles.

— Er ikke selvhevdelse en forutsetning for skuespillere?

— Nei. Det er mange som er sånn som meg. Eller, kanskje ikke fullt så ille. Mange skuespillere er sjenerte folk, som manner seg opp før den røde løperen. Jeg misunner dem som virkelig liker det.

— Så hva er forskjellen på deg og Pia Tjelta?

— Eh...hun er mye flinkere med media. Hun er litt flinkere til å ta plass, innbiller jeg meg.

VERNDAL HAR PLØYD seg gjennom både Shakespeare og Tsjekhov. Hun har kapret filmroller i for eksempel «Kvinnen i mitt liv» og «Ulvesommer». Klart hun har hatt tid på den røde løperen. Men der øvelsen består i å gli langsomt framover mens man kaster med håret, og vinker til høyre og venstre, pleier Verndal å ta kjappeste veien fram til noen hun kjenner. Gjerne på en litt keitete måte, så ingen skal tro hun prøver å være for sexy. Til det årlige filmballet hadde hun kjøpt den lekreste røde kjolen. Du må lete litt for å finne henne på bildene. Hun står som regel på siden, en meter bak de andre.

— Jeg prøver å skjerpe meg. Det er jo helt idiotisk. Herregud, hvorfor skal man ikke tørre å pynte seg da? Være flott med høye hæler og sminke? Men det er skumlere å stikke hodet fram. Fallhøyden blir større. Når du ikke synes, kan de ikke ta deg.

— Kan de ikke ta deg uansett?

— Nå kan de det. Kanskje jeg er litt sånn «du skal ikke tro du er noe». Når jeg har pyntet meg, sitter det en liten kritiker på skuldra. Det er jo helt idiotisk. Jeg håper virkelig at jeg klarer å hjelpe datteren min til å ta mer plass en jeg gjør. Når du har et barn, spesielt en datter, har man lyst til å være et forbilde. Jeg vil være en sterk person. Stå for noe, i media også.

Egentlig var det bare en sommerforelskelse. Hun hadde ikke tenkt så mye lenger. Ikke gått inn i alvoret. Men så dukket to blå streker opp på en pinne, og Verndal forsto at Torgeir Reiten skulle bli langt viktigere enn først antatt. Nå har de datteren Helle på to og et halvt år.

— Vi blir ikke lei av hverandre i hvert fall. Torgeir bor i Trondheim og har jobb på Trøndelag Teater. Vi vil jo helst bo i samme hus, men det er ikke så enkelt med jobbene vi har.

Verndal jobber i Oslo og bor for tida hjemme i sokkelleiligheten til foreldrene. Torgeir skal komme etter, men eiendomsmarkedet har falt som tung betong i Trondheim også. De får ikke solgt. Knapt et menneske på visning. Og når han endelig kommer, har NRK bestemt seg for å satse på en tredje runde med Himmelblå. Innspilling — Brønnøysund.

— Jeg kunne jo ikke si nei til det. Det er jo en fantastisk gjeng å jobbe med.

— Å flytte hjem, føles det som å gå tilbake i utvikling?

— Nja. Egentlig har jeg aldri hatt et hjem over lang tid. Jeg har bodd så mange forskjellige steder, alltid midlertidig. Nå drømmer jeg om å få en leilighet der jeg kan bo, og vite at her skal jeg være lenge.

EN GANG VURDERTE hun å slutte. I tre år på Rogaland Teater hadde hun øst ut av de store følelsene hver eneste kveld. Det ble slitsomt. Emosjonelt utmattende.

— Folk sa til meg at jeg ikke trengte å gå hundre prosent inn i det hver kveld. Men jeg må det. Hvis jeg begynner å fire på de kravene, blir jeg en middelmådig skuespiller. Og da kan det bare være. Problemet er at jeg er så inni helvetes glad i være skuespiller, at jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort noe annet.

— Har du aldri drømt om en vanlig jobb?

— Jeg kunne ha arbeidet med regi. Men jeg føler meg så ekstremt levende på scenen. Det er ikke det samme å være bare meg. I perioder uten jobb, der jeg bare har gått rundt og vært Line, har jeg savnet et parallelt univers å leke i. Uten det blir jeg ekstremt rastløs, og ganske ulykkelig.

— Er ditt eget liv for kjedelig?

— Ja eller nei, fordi hvert menneskes liv er kjedelig i forhold til drama. Da går man igjennom alle store følelser på halvannen time. Man blir nesten litt avhengig av å kjenne på de store følelsene ofte.

— Er Torgeir avhengig av det samme intensitetskicket som deg?

— Han er nok det. Men ikke privat. Alle tror skuespillere spiller hele tida. Det er tull. Sammen er vi flate. Lite spennende. To helt dagligdagse mennesker.

Folk elsker «Himmelblå». De samler seg med ungene foran skjermen. En million. Det er mange. Ubehagelig skremmende. Verndals store gjennombrudd er et faktum. Likevel ser hun ikke ut til å omfavne det. Sånn sett er det enklere å ofre seg for kunsten. Man har i det minste et troverdig alibi om ikke så mange orker å se på.

— Jeg har valgt bort å bli kjendis mange ganger, fordi kvaliteten på prosjektet ikke har vært god nok.

— Ja vel?

— Det er ekstremt viktig for meg å stå inne for det jeg gjør. Men suksess — hvordan måle det? Hva er egentlig suksess?

— Det er det du opplever nå.

— Og hva er det? Oppmerksomhet, kanskje? Jeg har ikke gjort annet enn å følge magefølelsen. Får jeg en uggen følelse sier nei.

— Er det fordi du er redd for å feile?

— Jeg er bare redd for å være flau over det jeg har gjort.?

iwt@dagbladet.no