Tikken Manus (94) om sitt første møte med Max. Nå gir hun ut bok.

Tips oss 2400
MAX I 50: Oslogjengen i smoking. F.v. Birger Rasmussen, Max, William Houlder, Martin Olsen, Kjakan -  og Tikken. FOTO: PRIVAT

MAX I 50: Oslogjengen i smoking. F.v. Birger Rasmussen, Max, William Houlder, Martin Olsen, Kjakan - og Tikken. FOTO: PRIVAT

HEMMELIGE KJÆRESTER: Max og Tikken på langwekend i Norrköping under krigen. FOTO: PRIVAT

HEMMELIGE KJÆRESTER: Max og Tikken på langwekend i Norrköping under krigen. FOTO: PRIVAT

Ida Nikoline Lie Lindebrække Manus

Født: 28. juni 1914 i Bergen
Familie: Gift med Max Manus (1914 — 1996). Sammen har de to barn, Max og Mette. Hun har George fra tidligere ekteskap. Tre barnebarn, tre oldebarn.
Aktuell: Til uka kommer boka «Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller» av NRK-journalisten Kaja Frøysa.

Om ti år:
— Ha-ha. Ja, hva gjør jeg da? Kanskje jeg er et esel på Gran Canaria. Det var det verste Max kunne tenke seg. Å bli et esel i sin neste tilværelse. Det syntes han måtte være alldeles forferdelig.

Dette provoserer meg:
— Gjerrighet. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn gjerrige folk og det går på så mye mer enn penger. Nei, man må være
raus.

Beste egenskap:
— Jeg tror jeg vil si toleranse.

Dårligste egenskap:
— Jeg prater for mye.

Redd for:
— Jeg er nok litt redd for det uvisse. Det som jeg ikke vet skal
komme. Fremtiden.

Drømmeyrke som barn:
— Sykepleier.

Siste klesplagg jeg kjøpte:
— Det var kjolen som jeg brukte på filmpremieren.

Beste nettsted:
— Nei, det nytter det ikke å spørre meg om.

Beundrer:
— Winston Churhill. Og Karen Christine Friele. Hun har betydd utrolig mye for alle homofile, en modig dame i sin tid, en foregangskvinne.

Favorittprogram:
— Jeg ser ikke så mye på TV lenger, men Tabloid er jeg veldig glad i. Og Redaksjon En.
RØD LØPER: Tikken på filpremiere i ny kjole. FOTO: NINA HANSEN/DAGBLADET

RØD LØPER: Tikken på filpremiere i ny kjole. FOTO: NINA HANSEN/DAGBLADET

LESESTUND: Mette, Lille-Max og Tikken hjemme på Landøya. FOTO: PRIVAT

LESESTUND: Mette, Lille-Max og Tikken hjemme på Landøya. FOTO: PRIVAT

OLDEMOR: Tikken med sitt første oldebarn, Oscar Georg født i 1996. FOTO: PRIVAT

OLDEMOR: Tikken med sitt første oldebarn, Oscar Georg født i 1996. FOTO: PRIVAT

JEG UTLEVERER MEG fullstendig, men det er jo sannhet alt som står der.

Tung, våt snø ligger over den 20 mål store eiendommen på Landøya i Asker. Ei kråke tar sats fra den islagte oppkjørselen og flakser opp mot de tre rødmalte husene. Og der inne, i huset i midten, der over garasjen, sitter Tikken Manus i vinduet.

Det er varmt og lukter kokt fisk inne i den lille hybelen. Rullestol og rullator står parkert. Hun sitter i en stol med beina over en skammel. Innenfor en armlengdes avstand har hun telefon, radio, lakrisbåter og en arbeidslampe med forstørrelsesglass. Rundt halsen henger brillene. I sofaen sitter datteren Mette Manus.

- Jeg håper at ikke boken blir feil oppfattet, sier Tikken Manus på sitt presise og pene bergensk.

- For den er ikke ment for å skape mer glans om ham.

Mandag kommer boka om livet til Tikken Manus. 237 sider med krig og fred, frykt og nerver, alkohol og piller, kjærlighet og lidenskap.

NOK EN GANG er det de fem krigsåra som opptar nasjonen Norge. Igjen er det okkupasjon, rasjoneringskort, blendingsgardiner, flyalarmer, Nasjonal Samling og sabotører, det er Kompani Linge, Oslogjengen, Kjakan og Gregers Gram. Man skulle jo tro at nordmenn var opp til halsen forsynt av alt sammen, men nei da. Plutselig går en million av oss hen og ser filmen om sabotøren Max Manus. Tikken har sett den to ganger.

- Jeg er over meg av begeistring, sier hun. - På premieren hadde jeg kongen ved siden av meg, og han var meget beveget, ja, det var han.

- Mellom oss — hvor autentisk er egentlig filmen?

- Etter min mening er den autentisk, men jeg har fått med meg at det har vært noen små detaljer. Men jeg var helt tilbake i...hva skal jeg si? Stemningen, miljøet, hele atmosfæren, alt er som det var, og det hadde jeg aldri trodd at de ville klare å få fram på film. Følelsen av å være et menneske under krigen.

- Men Max Manus — var ikke han mye muntrere enn han fremsto i filmen?

- Ja, det er i grunnen helt sant. Jeg har ikke villet si det, men der er jeg helt enig med deg. De fikk ikke helt frem hans enorme humør og overskudd.

DETTE HAR HENDT: Ida Nikoline Lie Lindebrække ble født i Bergen i juni 1914. Far var fylkesmann, mor hjemmeværende, et typisk borgerlig hjem. Hun ble tidlig sendt til England for å lære engelsk.

- Pene piker ble det. Og så gjerne til Frankrike som au pair etterpå, sier Tikken.

Etter Paris bar det tilbake til London, hvor hun jobbet for et reisebyrå som sendte cruiseturister til Norge.

- Den jobben elsket jeg, sier hun.

Noe motvillig giftet hun seg med den engelske skipsmekleren George Bernardes, og det viste seg å være en feiltakelse, som hun sier. Sammen fikk de en sønn. George Bernardes ble seinere utnevnt til konsul i Haugesund, og det var der han befant seg da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Han flyktet til Åndalsnes, hvor han havnet under tysk bombeangrep.

- Han overlevde med 13 brudd på hjerneskallen.

George Bernardes havnet på Ullevål sykehus i Oslo, sterkt skadet og med stadige epileptiske anfall. I 1942 ble han overflyttet til Stockholm. Året etter havnet også Tikken i den svenske hovedstaden. Det var der hun fikk jobben som førte henne inn i norsk krigshistorie. Hun ble ansatt ved den engelske ambassaden som kontaktperson mellom guttene i Kompani Linge og den britiske forsvarsledelsen. I et kvistværelse i ambassaden tok hun imot slitne sabotører, hun ga dem våpen, giftpiller, hun ga dem trøst og sigaretter. Flere så hun aldri igjen.

- Min hovedoppgave var å skrive rapporter om sabotasjene, oversette dem og sende dem til England. Mange av disse unge guttene kunne jo ikke skrive. Noen kunne ikke engang snakke ,så jeg kunne forstå dem.

- Å?

- Det var så forferdelig vanskelig for meg å forstå trøndersk. Ikke de som kom fra Trondheim, altså, men de som kom fra disse skrukkedalene lenger nord. Jeg skjønte ikke et kvidder, og ba dem snakke engelsk, men det kunne de jo heller ikke. Og så måtte jeg sensurere disse kjærlighetsbrevene som de skrev, og det var verre enn alt. Mange hadde jo kjærester der borte i England.

- Var det setninger som: «I love you, baby»?

- Ja, og ti ganger verre. Det var jo ren pornografi, mye av det. Mange av dem hadde et meget begrenset ordforråd. Jeg måtte sensurere tid og sted, og alt som kunne røpe hvem de snakket med og hvor de var.

En kjølig høstdag i 1943 dukket Max Manus opp på kvistværelset. Hun hadde selvsagt hørt om ham.

- Jeg ble ikke særlig imponert, nei, Jeg hadde forestilt meg en høyreist mann med blondt hår. Foran meg sto en liten blid kar med mørkt, farget hår. Og som han maste! Han maste livet av meg. Han var storforlangende og utålmodig, og ville bare til England, men han måtte tilbake til Norge.

Siden gikk det slik det bare går i filmer og i livet — de forelsket seg.

ETTER KRIGEN. Torsdag 12. juli 1945 reiste Tikken fra Stockholm til et fritt Norge.

- Da var det en jubelfest i Norge som ikke lar seg beskrive, og den varte til langt ut på høsten. Det var ikke annet enn selskapeligheter. Selskap etter selskap etter selskap. På Grand og på Bristol.

Alle dører sto åpne for sabotørhelten Max og hans kjæreste Tikken. Sammen kjøpte de en 20 mål stor landeiendom i Asker, og hjemmet der ute ble fylt av mennesker. Det var store middager, og enda flere selskapeligheter.

- Kjedet Max seg etter krigen?

- Ikke den gangen, nei. Han var fremdeles livvakt for daværende kronprins Olav, og begynte å bygge opp forretningen sin. Og så skrev han bøker, og du vet: Dem tjente han godt på. Bøkene gikk som varmt hvetebrød.

Tikken forteller om det gode livet på Landøya, om barna, kjøkkenhagen, om flotte biler og husholderske, og om middagene på slottet.

- Vi traff alle de morsomme menneskene som kom til Oslo den gangen. Dronning Elisabeth, prinsesse Margareth og Winston Churchill. Jeg satt lenge og pratet med hans kone, som var usedvanlig søt.

- Dere var den tidas kongepudler?

- Ja, vi var jo det. Kong Haakon tok godt vare på dem som var i Kompani Linge. Hver august inviterte han Oslogjengen til middag. Kong Haakon var den skjønneste på denne jord. Overfor ham kan man ikke være raus nok. Han betydde fryktelig mye for alle den gangen.

Også kong Olav hadde de mye kontakt med. To ganger var han til middag hjemme hos Tikken og Max.

- Første gang glemte Max å fortelle meg det. Jeg visste ingenting, og fikk omtrent dånedimpen da kabinettssekretær Vincent Bommen ringte en tirsdag og spurte om alt var i orden. «I orden?». «Vet du ikke at Max har invitert kongen til middag på fredag?». Det hadde bare svidd ut av hodet hans.

- Var Max vimsete på sånne ting?

- Han var vel i grunnen det. Samtidig var han helt...Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men han var ikke livsmerket. Han hadde sin tragiske barndom med et oppløst hjem. Men han var liksom ikke arbeiderklasse, ikke middelklasse, ikke overklasse. Han passet inn i absolutt alle miljøer og gjorde aldri forskjell på folk.

- Kongen sovnet etter middagen, skriver du?

- Jeg har ikke skrevet det, har jeg...Å, gud har jeg det? Jo, han satt med kaffe foran peisen, og plutselig duppet han av.

MAX OG TIKKEN BYGGET hytte på Filefjell hvor Max drev med jakt og fiske. De bygde landsted på Lanzarote, Max Manus var kjendis. Kontorbedriften vokste og alt var idyll. Tilsynelatende. For minnene fra krigen presset seg på. Max Manus fikk stadig oftere mareritt.
- Fortalte han om disse marerittene?

- Ja, og det var spesielt to som gikk igjen. Det ene var fra sprengningen av troppeskipet Donau. Det var mange hester om bord, og disse hestene i vannet plaget ham voldsomt. Men hans verste mareritt, tror jeg, var minnene fra Finland. Det var ned mot 56 kuldegrader og han så for seg likene i den hvite sneen.

- Noen har hevdet at han aldri var i kamp i Finland?
- Det mener jeg er galt. Han var i Sallafronten, og de som var i fronten kom i kamp. Men om han har drept en russer, aner ikke jeg. Det var uansett de to marerittene som gikk igjen. Finland og hestene i Drøbaksundet.

Etter at Max Manus rundet 60, tok alkoholen over. Han hadde pensjonert seg og fant ikke lenger noe innhold i livet. Han ble fort irritabel, var halvt våken, halvt sovende, alltid på vakt.

- Som en følge av hans forferdelige opplevelser, er det klart at man griper til et eller annet for å slappe av. For hans del ble det piller og alkohol. Men han ble ikke noe bedre av det, selvsagt. Han ble bare verre.

- Tror du at han brukte opplevelsene fra krigen som en unnskyldning for å drikke?

- Det gjorde han nok. Han hadde bestandig hatt tynnslitte nerver. Veldig. Det hadde han før krigen også. Han var et nervøst barn.

- Han ga deg noen blåveiser også?

Hun nøler, ser på Mette.

- Det hendte kanskje en eller to ganger. I ren desperasjon. Han kunne bli så sint på seg selv. Det var hans utilfredshet med seg selv. Det at han drakk for mye, det var så nedverdigende for ham.

«Bouts» kalte de det i familien når Max Manus hadde sine voldsomme perioder med alkohol og nervemedisinen Rohypnol.

- Da gikk det helt utfor med ham. Han ble gal på mange måter, sier Mette.

- Det var en tragedie for familien, selvfølgelig, men først og fremst en tragedie for ham selv.

- I boka nevner du en episode med en pistol?

- Det var nok bare for å avreagere. Han la seg opp i sengen til meg, og så skjøt han en kule i veggen. Den sitter der enda, den, Mette.

Mette nikker bekreftende.

- Ble du redd?

—Nei, men han fikk ikke ha ladd våpen etter det.Vi fjernet alle magasinene. Vi ville ikke risikere noe. Ikke det at han ville bruke våpen mot meg, menhan kunne jo finne på å bruke den mot...


Tikken sier ikke mer.

- Mot seg selv?

- Det var nok derfor han hadde den liggende. Hvis ting ble for ille, så var det en utvei.

Max Manus isolerte seg på Landøya. Han ville ikke ha besøk, dro aldri noe sted.

- På slutten ble det mer og mer familie, og ikke minst mor, sier Mette. —?De var sammen 24 timer i døgnet. Var mor borte et ærend, satt han og ventet. Han var helt avhengig av henne.

- Det var dere to?

- Bare. Hele tiden. Og vi koste oss voldsomt sammen. Til tross for alt. Men han hadde det ikke godt på slutten.

- Du må ha blitt lei?

- Ja, du kan skjønne det. Det var perioder jeg hadde lyst å reise fra alt sammen. Men du vet, nei, jeg var så glad i ham.

20. SEPTEMBER 1996: «Oslo (NTB): Den kjente motstandsmannen Max Manus døde natt til fredag, 81 år gammel. Han sovnet rolig inn på Bærum sykehus». Dødsfallet var mer dramatisk enn meldingen fra Norsk Telegrambyrå tydet på. Han lette etter noen vinflasker som var gjemt unna, og falt ned kjellertrappa i hjemmet på Landøya.

- Enten fikk han hjerneblødning og falt, eller så falt han og fikk hjerneblødning, sier Mette.

- Det får vi aldri vite, sier Tikken.

- Tenker du noen ganger at det var en lettelse at han døde?

- Ja. Det var trist og vemodig, men det var ingen tragedie. Hans liv var på en måte ferdig. Han hadde ikke noe mer å leve for. Hans store redsel var å bli pleiepasient, og det slapp han gudskjelov. Han fikk en vidunderlig død. Fort og greit og ferdig med det, sier Tikken. Hun blir stille, ser på Mette, legger til:

- Jeg tror i grunnen vi alle var lettet over at det var over.

- Når du tenker på ham nå, hva tenker du da?

- Da tenker jeg bare på de gode tingene. Jeg har en fenomenal evne til å glemme alt som kan ha vært ekkelt eller ubehagelig. Jeg bare tenker på ham med kjærlighet og takknemlighet. Jeg har jo hatt et veldig godt liv. Med Max og uten Max.

- NÅ HAR VI hørt om den krigen i alle år?...

- Stakkars deg, sier Tikken påtatt medfølende.

- Vi blir aldri liksom ferdig. Vi som ikke opplevde den, blir lei?

- Kan skjønne det. Er det noe jeg forstår, så er det dét.

- Forsoningen har tatt tid?

- Ja, men du vet at det er mange som har mye å bebreide. De som jeg kjente, guttene i Kompani Linge, de visste hva de risikerte. Men tenk på alle dem hvis far ble skutt uten grunn. Man må bare ikke tenke på det, fordi da blir man gal av raseri, sier hun.

- Tenk, vi har holdt på med denne krigen i 60 år, og ennå så krangler vi. Det er ikke til å holde ut. Det pågår krig i dag også, og hva skjer med alle de unge guttene? Det tenker jeg meget på. Det er så meningsløst.

- For krigen er ikke over når freden kommer?

- Nei, den er ikke det. Og det vil jeg si: Vi har vært lite flinke til å pleie dem som er skadet av krigen. Jeg mener — behandlingen av krigsseilerne er jo en skandale. Det er kanskje vært noen få privilegerte, men det er veldig mange andre som aldri er kommet frem i lyset. Som burde vært pleiet og passet på.

- Har du tenkt på hvordan det kunne gått dersom Max hadde fått profesjonell hjelp?

- Det kunne nok hjulpet ham veldig. Men skal du ha hjelp, må du ville det selv. Jeg skrev en gang til psykiateren Leo Eitinger, og spurte om han kunne ta imot Max. Det gikk Max med på, han hadde stor respekt for Eitinger, og da ble jeg glad. Han gikk én gang. De skjønte nok begge at det var ingenting å gjøre. Det var for seint.

Nå bor Tikken alene på hybelen.

- Jeg sitter mye her i stolen, men kjeder meg aldri. Det er ikke alle som er så heldige å få ha familien rundt seg. Men det å se så dårlig, har vært tøft.

- Hvordan går dagene?

- Det kommer en sykepleier og dusjer meg hver eneste morgen. Mellom åtte og tolv.

- Må du ligge og vente til klokka tolv!?

- Jeg ikke, jeg kan jo stå opp dersom jeg vil. Men jeg ligger som regel og hører på P2 til de kommer. Så sitter jeg her i stolen og leser Aftenposten. Så lenge jeg klarer det, skal jeg ikke klage. Og så har jeg radioen, da.

Hun vender seg mot radioen som står på bordet, slår på. Klassisk musikk fyller rommet.

- Alltid Klassisk fra morgen til kveld. Rakhmaninovs pianokonsert nummer to, er jeg veldig glad i. Det var Max også. Når de spiller den i radioen, da...da nyter jeg. Jeg holdt jo på å bli pianistinne selv, men jeg hadde så dårlig rygg. Men jeg klunker litt for meg selv.

Hun nikker mot pianoet som står ved veggen.

- Du vet, det er jo vanvidd å kjøpe seg nytt piano i sitt fire-og-nittiende år, men det gjorde jeg. Og hver eneste dag ringer Lille-Max. Det er veldig koselig. Det ville vært trist om den telefonen ikke kom. Han er så livlig og morsom.

Lille-Max er lektor på Leknes videregående skole i Lofoten. Hennes eldste sønn George bor i Spania. Mette bor i nabohuset, men Tikken lager middag selv.

- Hvis jeg bare kan få fisk, er jeg fornøyd. Men den må være kokt, jeg er ikke noe glad i stekt fisk. Av og til spiser jeg halv tre, av og til halv fire og av og til halv fem. Helt når det passer meg.

- Og så har du vinen, da, mor.

Tikken smiler.

- Ja, klokka halv to, tar jeg et glass hvitvin. Liebfraumilch. Jeg kjøper alltid kartongvin, fordi den etterlater ingen spor.

- Hvor mange glass tar du?

- Det gjør jeg som jeg vil med, men jeg overdriver aldri. Jeg koser meg med et glass hvitvin, hører musikk og tenker på alle mulige rare ting. Og så legger jeg meg etter de siste nyhetene klokka elleve. Noen ganger klokka tolv. Om jeg er en natteravn, nei. Men gamle mennesker trenger ikke mye søvn. Er det ikke ergerlig at når man endelig kan sove så lenge som man vil, så våkner man tidlig?

- Hva er det viktigste livet har lært deg?

- Det viktigste, tror jeg, må være å være overbærende. Være tolerant. Hvis du selv er tolerant, blir også dem du er i kontakt med tolerante. Da kan hele verden bli tolerant. Det lærte jeg av Max. Han fantes ikke hevngjerrig. Du vet, han ansatte jo NS-folk.

TIKKEN MANUS MENER at ingen mennesker bør bli over åtti år. Nå er hun 14 år på overtid, sier hun.

- Jeg synes jeg har fått nok nå. Alles redsel er å bli til byrde for andre, og jeg er veldig redd for at det er like før jeg blir en byrde. Men jeg synes det er ergerlig å dø, fordi det er så masse jeg er spent på. Med barn og barnebarn og oldebarn, hvordan det går med dem. Men det er jo livets gang, og jeg er blitt 94 år.

- Er du redd for det som kommer?

- Nei. Ikke redd. På en måte skal det bli deilig å få...jeg går ut fra at man får hvile. Det har vært et kolossalt rikt liv, vet du. Og jeg tror nok at Max hadde frydet seg over all den hellebaluen som er omkring meg nå.

- All den hva?

- Alt oppstyret. Det tror jeg han ville frydet seg over.

- Tror du at han hadde klart å stå i skyggen?

- Ja. Akkurat når det gjelder denne ene tingen. At det var meg det gjaldt.

 hop@dagbladet.no

I denne artikkelen

Sted:
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør