Eiendomsmekler Miguel Sørhold (50) er tilbake etter to døgn i koma.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
GIFTET SEG I 2003: Miguel og Cathrine gifter seg. Senere får de to barn sammen. FOTO: PRIVAT
FEMBARNSFAREN: Miguel sammen med døtrene Sara, Chanel, Kaja og Frida. Sønnen Victor var ennå ikke født. FOTO: PRIVAT
ARBEIDSNARKOMAN: Miguel Sørholt elsker mange og lange arbeidsdager. FOTO: OLE C. H. THOMASSEN/DAGBLADET
Miguel Vivot Sørholt
Født: 25. juli 1958.
Familie: Gift med Cathrine, fem barn.
Om ti år:
— Jeg har ikke tenkt så langt fram. Men da er jeg seksti år, og håper vel at jeg gjør noe annet enn å mekle hus.
Dette provoserer meg:
— Urettferdighet.
Beste egenskap:
— Jeg er raus med alle som jeg bryr meg om.
Dårligste egenskap:
— Jeg er dårlig på stress. Skal jeg ut og fly, vil jeg rekke et glass øl eller champagne før take-off. Jeg liker ikke å løpe.
Er redd for:
— Rotter og slanger synes jeg er ekkelt.
Drømmeyrke som barn:
— Jeg har bestandig vært en kremmer, men kan ikke huske at jeg drømte om noe yrke. Jeg har alltid gjort det jeg har lyst til.
Siste kjøpte klesplagg:
— Det var vel i Paris. Jeans og noen T-skjorter.
Boka jeg aldri glemmer:
— Jeg har aldri vært noen lesehest, den jeg husker best er «Papillon» av Henri Charrière.
Beste nettsted:
— Jeg har ikke egen pc, men må innom finn.no.
Beundrer:
—Min kone. Det er en klisjé, selvfølgelig, men hun er det beste mennesket jeg har møtt. Jeg beundrer også min mor. Jeg beundrer egentlig mange, men på forskjellige områder.
Favorittprogram:
—«71 grader nord», «Den store reisen», «Prison Break» og «Beat for beat».
Familie: Gift med Cathrine, fem barn.
Om ti år:
— Jeg har ikke tenkt så langt fram. Men da er jeg seksti år, og håper vel at jeg gjør noe annet enn å mekle hus.
Dette provoserer meg:
— Urettferdighet.
Beste egenskap:
— Jeg er raus med alle som jeg bryr meg om.
Dårligste egenskap:
— Jeg er dårlig på stress. Skal jeg ut og fly, vil jeg rekke et glass øl eller champagne før take-off. Jeg liker ikke å løpe.
Er redd for:
— Rotter og slanger synes jeg er ekkelt.
Drømmeyrke som barn:
— Jeg har bestandig vært en kremmer, men kan ikke huske at jeg drømte om noe yrke. Jeg har alltid gjort det jeg har lyst til.
Siste kjøpte klesplagg:
— Det var vel i Paris. Jeans og noen T-skjorter.
Boka jeg aldri glemmer:
— Jeg har aldri vært noen lesehest, den jeg husker best er «Papillon» av Henri Charrière.
Beste nettsted:
— Jeg har ikke egen pc, men må innom finn.no.
Beundrer:
—Min kone. Det er en klisjé, selvfølgelig, men hun er det beste mennesket jeg har møtt. Jeg beundrer også min mor. Jeg beundrer egentlig mange, men på forskjellige områder.
Favorittprogram:
—«71 grader nord», «Den store reisen», «Prison Break» og «Beat for beat».
REVISORKONE: - Cathrine er Norges peneste revisor, sier Miguel. De møtte hverandre ved en taxi.
- NEI, VIKTOR!. NEI!
En vintermørk ettermiddag. Vi hadde trykket nummeret ni-null-null-fire-sju-null-null-ni og var kommet til stjernemekler, kjendismekler, turbomekler og luksusmekler Miguel Sørholt. Han hadde tatt mobiltelefonen hjemme i sin kjedede enebolig på Snarøya i Bærum, ti meter fra sjøen, og sa umiddelbart at han ikke hadde noe imot et intervju. Han antok at han da måtte si noe om sitt lille uhell med golfbilen i Sør-Frankrike, men understreket at det ikke var snakk om fyll, nei, det var et glass pils og et halvt glass rødvin, blodprøven viste en promille på 0,6. Han hadde jo fått beskjed om å ta det rolig noen uker nå, han hadde tross alt ligget to dager i kunstig koma, og gått ned elleve kilo. Videre antok han at han måtte si noe om finanskrisa og boligmarkedet, og det ville han gjerne...
- Victor, NEI! Pappa snakker i telefonen.
Han var forresten den første i Norge som luktet av hvitløk, sa han, hans mor var jo fra Argentina, foreldrene møtte hverandre under havnestreiken i Buenos Aires. Selv hadde han reist verden rundt, men som han sa, «a beach is a beach», og skulle han på ferie, så ville han være i Europa, og helst på Gran Canaria, hvor han eide en 250 kvadratmeter stor penthouseleilighet...
- Nei, Victor! Mamma kommer snart.
Victor var blitt 16 måneder, sa han. Han hadde fem barn fordelt på to kull, og han var veldig glad i dem, han var glad i livet også, og møtte hver dag med et smil. Men før han nå sa endelig ja til et intervju, ville han konferere med kona. Han var demokratisk der, for som han sa «a happy wife, is a happy life». Han var lykkelig gift med Norges peneste revisor, Cathrine, de møttes ved en taxi, han var på vei...
- Nei, Victor! NEI! Gå og se tv, Victor!
- Skal vi si mandag, da?
- Ja. Hjemme hos meg klokka ni. Hvis det er greit for Cathrine.
Å, DET ER ROLIGE DAGER for nasjonens eiendomsmeklere. En finanskrise raser over landet, og selgere og kjøpere venter på bedre tider. Nå var vi hjemme hos en av disse meklerne, hos den hyperaktive og selvsnakkende Miguel Sørholt. Fornavnet skal uttales med stum u og trykk på e-en, altså Mi-géll. Han er nybarbert på hodet, og rundt hans 1,92 centimeter lange kropp, slenger en gråstripet dress fra Hugo Boss.
Miguel Sørholt har akkurat kysset ømt farvel til kone og barn, og nå stiller han seg bak Finn Graff, som studerer noen Odd Nerdrum-litografier på veggen.
- Det er dystert, ikke sant, spør Sørholt. Han snurper sammen munnen, står smaløyd bak Graff, trekker pusten langsomt gjennom nesa.
- Jeg kjøpte dem for tyve år siden, sier han ettertenksomt. Så vender tempoet brått tilbake i ham.
- Noe må jeg ha på veggene. Vi har jo hatt noen innbrudd her. En var inne i huset da Cathrine var gravid med Chanel. Han stjal X5-en hennes.
- Hennes hva?
- BMW X5. Det var morgengaven, da vi giftet oss. Da jeg skulle ta inn avisa en morgen, var den borte. Det viste seg at en narkoman hadde vært inne i gangen og tatt bilnøkler og lommebok, det var han samme som har vært hos Arthur Buchardt og Jan Åge Fjørtoft. Etter det byttet vi ut alle vinduene. Det måtte vi gjøre uansett. Huset er tretti år gammelt, og jeg er ikke noe særlig husmann, jeg liker bare å leve, og så har vi byttet rekkverket til glass og aluminium. Naboen har treverk.
Han nikker mot terrassen som er dekket av snø.
- Så har vi byttet panel og behandlet taket. Det er mye å passe på når man har hus. Dette er sånne tyske Schüko-vinduer, pulverlakkert aluminium, vedlikeholdsfrie og låsbare, sier han og demonstrerer hvordan vinduene kan åpnes og lukkes.
- Jeg har hørt at du har gitter også?
- Ikke gitter. Sjalusi, heter det, sier Sørholt, plukker opp en fjernkontroll, det durer lavt i veggene og tunge jernpersienner siger ned over alle vinduene.
- Har du sånne på alle vinduene?
- Yes. Vi tar dem ned om natten, og det fine er at da blir det mørkt og ungene sover. Så er det alarm i sjalusien, og alarm i vinduene.
- Er du litt... paranoid?
- For å si det sånn jeg vil heller ha innbruddstyvene på utsida enn på innsida. Er det noen som vil ha kaffe? Jeg har veldig god kaffe. Farris? Gin Tonic? Eplekake? Nei? Vil du, Hallgrim, ha kaffe?
- Hallgeir. Ja, takk.
- Koffeinfri? Sterk? Espresso? Americano?
MIGUEL SØRHOLT ER PARTNER i Privatmegleren, og som det står på nettsidene: «Basert på vårt konsept fungerer vi som eiendommens reklamebyrå med fokus på å finne det unike ved hver eiendom for å synliggjøre dette på best mulig måte overfor potensielle kjøpere. Og målet, jo det er selvsagt å selge Deres bolig på for å oppnå høyeste pris i markedet». Sørholt nikker gjenkjennende.
- Det er ikke mekleren som skal kjøpe boligen din, men markedet. Da er det viktig å velge den mekleren du tror på. Det er derfor vi blir valgt. Det er som jenter og gynekologen. Enten valget faller på deg eller meg eller Graff eller en kvinne, så blir de komfortable med sin gynekolog. Men hvis det plutselig er en ny gynekolog der, så er det ikke sikkert at det blir like komfortabelt.
- Hva har det med eiendomsmekling å gjøre?
- Tillit. Trygghet. Hvis jeg skal selge din bolig, kan du slappe av. Da vet du at du er i de beste hender. Sånn er det med bilverksted, matbutikk, frisør, restaurant eller hvor du drar på ferie. Det er mange valg som man har tatt, og som man slipper å ta igjen. Dresskoder, kaller jeg det.
- Nå går vel jenter oftere til gynekologen enn til eiendomsmekleren?
- Ikke alle, he-he. Jeg hadde jo to visninger i helga. En mindre leilighet i Rolvsbukta til tre-ni-femti og en toppleilighet i Drammensveien, 276 kvadratmeter, to parkeringer til elleve millioner. Utfordringen er å få folk til å komme på visning. Hva får deg ut av huset? Nøkkelen til suksess er: Finne ut hva som får folk til å komme.
- Var det mange på visning?
- Det var to i Rolvsbukta og eh... ja, én i Drammensveien. Jeg pleier å si det sånn: En god selger må være en god kameleon. Da kan du ikke være rød når du skal være grønn.
EN VENN AV MIGUEL SØRHOLT, karakteriserer ham som mye. Han er en strøm av ord, det ene ordet tar det andre, den ene assosiasjonen, den neste, og han snakker gjerne i bilder. Det er derfor alle avisene ringer ham når de skal ha en kommentar om boligmarkedet. Da kan han slenge ut ting som «det er for seint å bruke kondom når kona er gravid».
- Merker du noe til finanskrisa?
- Ja, det er klart jeg gjør det. Penger skal inn og penger skal ut, og kommer det ikke nok inn, er det ikke butikk. Eiendomsmeklere jobber på provisjon, og det er mange meklere som ikke har fått lønna si nå i januar. Det som er galt med Norge, er at det er for mange meninger og for lite handling. Som jeg sier: «De som kjører med speil på bilen, kjører for sakte. Det er ikke bak deg, men foran deg det skjer».
- Hvordan ser det ut foran der nå?
- Det er de tre første helgene etter en ferie som indikerer hvordan markedet blir, og nå har det vært litt mindre trykk på finn.no enn normalt. Tilbud og etterspørsel vil bestandig styre dette. Hvis det er tre damer i Nord-Norge og to tusen soldater, så er det klart at de tre blir pene. Sånn er det bare.
- Nå er det verken tilbud eller etterspørsel?
- Nei, og det er spennende. For boligmarkedet er styrt av drømmer, og drømmene er visjoner om framtida. Som i dette boligfeltet her. De som bor bakerst i feltet, vil kanskje bo i første rekke.
Du som bor i første rekke, hva drømmer du om?
- Hvis det hadde vært opp til meg, ville jeg bodd i en toppleilighet, 300 kvadrat, fem soverom med fire garasjeplasser. Med en deilig terrasse. Da slipper du maset med vedlikehold og innbrudd, men kona vil jo ikke det, og det er konene som bestemmer.
MIGUEL SØRHOLTS FAR ER fra Levanger, og det var etter en tur til sjøs han traff han sin argentinske kone. Deretter gikk han inn i Forsvaret, og major Sørholt dro kone og fire sønner fra militærleir til militærleir.
- Jeg bytta skole fem ganger på ni år, sier Miguel Sørholt. Etter ni år sluttet han, og hans inntreden på arbeidsmarkedet sammenfalt med det glade åttitallet. Etter ei tid som løpegutt i Posten, deretter selger, begynte han som flyvert og finansrådgiver i Frogner Finans.
- Som flyvertinne hadde jeg fem dager på, fire dager fri. Jeg elsker å jobbe, så fridagene jobbet jeg med finansrådgiving.
Fra finans var veien kort til eiendomsmekling, og der har han har gjort en forbløffende karriere.
- Hva liker du best: Selge dyre eiendommer eller toromsleiligheter?
- Jeg tenker nesten ikke over det. Jeg måler suksesser i antall salg, har jeg solgt en ettromsleilighet, så er den solgt.
- Men det er på de store eiendommene du tjener penger?
- Jo da. Jeg tar to prosent, pluss moms uansett. Men så er det kanskje datteren til en rik person som eier den ettromsen. Så kommer folk innom og sier: «Jøss, er du her, Sørholt?» «Selvfølgelig er jeg her», sier jeg. Ethvert salg er et visittkort.
- Når solgte du sist en ettroms leilighet?
Han nøler.
- Det husker jeg ikke.
Selvfølgelig husker han det. Han er kjent for å ha klisterhjerne når det gjelder eiendommer.
- Når jeg møter mennesker sier de: «Husker du at du solgte huset mitt?» Da svarer jeg: «Nei, men si meg adressen din». Jeg husker adresser og leiligheter bedre enn jeg husker ansikter.
- Jeg bor i Hoffsveien 64?
- Det er på høyre side oppover. Er det de hvite som ble bygget i 1990-åra? Ikke? Er det teglsteinsblokkene like nedenfor, da? OK. Hvor bor du Graff? Fredriks Stangs gate 42? Det er den hvite gården det. Vis-à-vis Shell. Det er det som gjør forskjellen på de gode og de dårlige: Lidenskapen. Jeg elsker det jeg driver med. Det må man, når man jobber syv dager i uka. Ringer en kunde fredag ettermiddag, så stiller jeg. De beste gjør det.
- Hva driver deg?
- Den gode smaken av suksess. Det å lykkes. Jeg er ikke opptatt av hva jeg tjener på en måned. Jeg ser aldri på lønnsslippen.
- Hvor mye tjente du i fjor?
- Jeg vet ikke. Et par millioner, tenker jeg. 2008 var et tøft år. Men har jeg nok til drivstoff på bilen og god mat, så er jeg happy. Du kan ikke spise mer enn en hummer om gangen, du kan ikke sitte i mer enn en stue om gangen, du kan ikke...
- ... sitte i mer enn en bil om gangen?
- Eh, nei.
MIGUEL SØRHOLT HAR EN eksklusiv bilpark. To solide SUV-er til hverdags, og så tre godværsbiler. En åpen Mercedes 280 SE fra 1968, tidligere eid av presidenten i Kongo, en åpen Bentley og en åpen Excalibur SS2 fra 1972.
- Vet dere hva det er, eller? Håndlaget amerikansk bil. Sånn Reodor Felgen-aktig. Jeg liker kanskje litt ekstreme ting. Jeg er ikke redd for å være et individ, jeg har aldri vært en av alle. Hvorfor skal jeg være det? Men jeg er ikke forelsket i disse bilene. Sånt sett er alt til salgs. Alt har en pris, hele livet har en pris.
Prisen for å være en profilert mekler, er blant annet at man imellom havner på førstesider. Skilsmisseoppgjøret hans havnet for eksempel på forsiden i Dagens Næringsliv.
- Det var hun som gikk, og det var litt trist å være 43 år og tro at du var elsket, men så var du kanskje ikke det likevel. Men så møtte jeg Cathrine et halvt år etterpå. Vi skulle inn i samme taxi, og jeg inviterte henne på en drink. Det er ingen som har elsket meg slik som hun. Jeg oppdager stadig mer at kjærlighet er mer enn å dele postkasse. Jeg har aldri vært så lykkelig noen gang, jeg.
For to måneder siden havnet Miguel Sørholt igjen på førstesidene. «LUKSUSMEGLER HOLDES I KOMA etter nattlig tur i golfbil», skrev VG. Nær femti sjefer i Privatmegleren var på seminar i Sør-Frankrike for å legge strategier for 2009.
- Og det er jo forbundet med sosialt samvær, sier Sørholt.
Så jobbet vi hele tirsdagen, og jeg tok et glass øl ved halv-ni-tida, og så var det vin til maten, men det var ikke min rødvin, for å si det sånn.
- Det var ikke burgunderen Marsannay?
- Absolutt ikke. Den smakte meg ikke, og jeg drikker ikke for å drikke, det har jeg aldri gjort. Men plutselig var klokka halv to og vi skulle legge oss. Så var det noen som hadde spilt golf tidligere på dagen og fant ut at vi kunne kjøre disse golfbilene hjem.
- Forklaringen var redselen for villsvin?!
- Det er sant! Det var faktisk noen ekle villsvin på eiendommen der og de løper i 60 kilometer i timen. Jeg skulle bare 150 meter, men hoppet bakpå, og sto der sammen med tre andre. Så svingte bilen plutselig, og da falt vi av.
Resultatet ble et kraniebrudd, og kunstig koma i to dager.
- Tenk så hinsides pinlig det ville vært dersom du døde på et så lite heroisk vis?
- Men det hadde jo ikke jeg merket noe til.
- Hadde du enda falt av en hest?
- Ja. Nei, det var klønete. Det er som med utroskap. Det er ikke det å bli tatt for utroskap, som er klønete, men det å være utro, som er klønete. Vet dere forskjellen på en kone og en elskerinne?
- Nei...
- Det er natt og dag, he-he. Og da er oppfølgeren: Vet dere forskjellen på sex og LEGO. Ikke det, nei? Da må dere holde dere til LEGO.
- Er du kommet til noen nye erkjennelser etter ulykken?
- Nei. Jeg har vært på den andre siden, på en måte, men det er ikke noe jeg tenker på. Det er litt feminint, synes jeg.
LA OSS VENDE TILBAKE til det som Sørholt kalte dresskoder. Altså det å ta et valg. En konsekvens av det er at Sørholt alltid drikker den samme rødvinen, burgunderen Marsannay. Når han drikker champagne, skal det være Moët & Chandon, blant annet fordi det er de samme initialene som Miguel og Cathrine. Av samme årsak heter datteren Chanel.
- Blir ikke Cathrine og Miguel mer Canel?
- Jo, men hun heter Chanel.
Når han drikker øl, skal det være Carlsberg. Og når han drikker brennevin, så skal det være Underberger, sånne små flasker med urtebrennevin. Til 50-årsdagen i fjor sommer leide han inn Ylvis-brødrene til å underholde — og til dele ut Underberger. Og når Miguel Sørholt går i dress, skal det være Hugo Boss.
- Du flyr til Tyskland og kjøper dem?
- Det begynte jeg med på åttitallet, da jeg jobbet i SAS. Jeg har en kropp som heter 102, og når jeg går på Ferner Jacobsen, så er det kanskje to eller tre dresser i min størrelse. På Boss-fabrikken finner jeg ti eller tolv.
- Hvor mange kjøper du da?
- Da kjøper jeg ti eller tolv. Og så er det sokker, underbukser, alt jeg finner. Der koster dressen fra 100 til 300 euro. I tillegg får jeg fradrag for moms på flyplassen. Jeg går i dress syv dager i uka og jeg kan ikke gå i samme dress innenfor samme uke. La oss si at jeg blir intervjuet av Dagbladet i dag. Og så er det Finansavisen i morgen. Kan ikke stille i samme dressen da, vet du.
- Du reiser også på harrytur til Sverige?
- Jeg kombinerer det med jobb. Er jeg på Hankø eller Hvaler, svinger jeg over grensa og fyller bilen opp med kyllingfileter og karbonadedeig. Jeg er veldig glad i å lage mat, og da lager jeg åtte kilo taco, åtte kilo lasagne og åtte kilo spagetti bolognese. Koker i tre-fire timer og fryser ned i porsjoner og så kan ungene hente det har lyst på selv. Det er meg, da.
- Akkurat.
- Jeg vet ikke hvor mye kjøtt det er lov til å ta med seg. Det hadde vært pinlig å bli tatt med en kyllingfilet for mye. Jeg prøver nemlig til enhver tid å gjøre det som er lov. Jeg har ikke råd til å bli tatt for dumme ting. Jeg prøver å unngå å kjøre i fylla, for å si det sånn.
- Prøver å unngå?
- Ja, du vet, dagen derpå. Med null-komma-to? Jeg prøver å følge lover og regler. Alt jeg gjør skal tåle forsiden i VG og Dagbladet.
- Jeg har sett på den ringen din: Er det diamanter i den?
- Jeg er barnslig på det. Jeg liker å ha lik ring som kona. Hun ville ha diamant i sin ring, og hva er problemet, liksom?
- Det er kanskje litt feminint?
- Nei, da er du utrygg på din egen seksualitet. Har dere du hørt om han homofile som skulle til London første gang? Ikke det, nei. Han var så skuffet over at Big Ben var en klokke.
- Du kan mange dårlige vitser.
- Faget tar jeg høytidelig, men meg selv tar jeg uhøytidelig. Jeg er meg selv hele tida, jeg er trygg på meg selv og liker å være meg selv. Jeg har ingenting å skjule. Jeg har levd et rikt liv, jeg har det. Jeg har vært heldig. Jeg liker å stå i hockey, da. Men det er mulig at jeg begynner å kjøre med hjelm nå.
hop@dagbladet.no
En vintermørk ettermiddag. Vi hadde trykket nummeret ni-null-null-fire-sju-null-null-ni og var kommet til stjernemekler, kjendismekler, turbomekler og luksusmekler Miguel Sørholt. Han hadde tatt mobiltelefonen hjemme i sin kjedede enebolig på Snarøya i Bærum, ti meter fra sjøen, og sa umiddelbart at han ikke hadde noe imot et intervju. Han antok at han da måtte si noe om sitt lille uhell med golfbilen i Sør-Frankrike, men understreket at det ikke var snakk om fyll, nei, det var et glass pils og et halvt glass rødvin, blodprøven viste en promille på 0,6. Han hadde jo fått beskjed om å ta det rolig noen uker nå, han hadde tross alt ligget to dager i kunstig koma, og gått ned elleve kilo. Videre antok han at han måtte si noe om finanskrisa og boligmarkedet, og det ville han gjerne...
- Victor, NEI! Pappa snakker i telefonen.
Han var forresten den første i Norge som luktet av hvitløk, sa han, hans mor var jo fra Argentina, foreldrene møtte hverandre under havnestreiken i Buenos Aires. Selv hadde han reist verden rundt, men som han sa, «a beach is a beach», og skulle han på ferie, så ville han være i Europa, og helst på Gran Canaria, hvor han eide en 250 kvadratmeter stor penthouseleilighet...
- Nei, Victor! Mamma kommer snart.
Victor var blitt 16 måneder, sa han. Han hadde fem barn fordelt på to kull, og han var veldig glad i dem, han var glad i livet også, og møtte hver dag med et smil. Men før han nå sa endelig ja til et intervju, ville han konferere med kona. Han var demokratisk der, for som han sa «a happy wife, is a happy life». Han var lykkelig gift med Norges peneste revisor, Cathrine, de møttes ved en taxi, han var på vei...
- Nei, Victor! NEI! Gå og se tv, Victor!
- Skal vi si mandag, da?
- Ja. Hjemme hos meg klokka ni. Hvis det er greit for Cathrine.
Å, DET ER ROLIGE DAGER for nasjonens eiendomsmeklere. En finanskrise raser over landet, og selgere og kjøpere venter på bedre tider. Nå var vi hjemme hos en av disse meklerne, hos den hyperaktive og selvsnakkende Miguel Sørholt. Fornavnet skal uttales med stum u og trykk på e-en, altså Mi-géll. Han er nybarbert på hodet, og rundt hans 1,92 centimeter lange kropp, slenger en gråstripet dress fra Hugo Boss.
Miguel Sørholt har akkurat kysset ømt farvel til kone og barn, og nå stiller han seg bak Finn Graff, som studerer noen Odd Nerdrum-litografier på veggen.
- Det er dystert, ikke sant, spør Sørholt. Han snurper sammen munnen, står smaløyd bak Graff, trekker pusten langsomt gjennom nesa.
- Jeg kjøpte dem for tyve år siden, sier han ettertenksomt. Så vender tempoet brått tilbake i ham.
- Noe må jeg ha på veggene. Vi har jo hatt noen innbrudd her. En var inne i huset da Cathrine var gravid med Chanel. Han stjal X5-en hennes.
- Hennes hva?
- BMW X5. Det var morgengaven, da vi giftet oss. Da jeg skulle ta inn avisa en morgen, var den borte. Det viste seg at en narkoman hadde vært inne i gangen og tatt bilnøkler og lommebok, det var han samme som har vært hos Arthur Buchardt og Jan Åge Fjørtoft. Etter det byttet vi ut alle vinduene. Det måtte vi gjøre uansett. Huset er tretti år gammelt, og jeg er ikke noe særlig husmann, jeg liker bare å leve, og så har vi byttet rekkverket til glass og aluminium. Naboen har treverk.
Han nikker mot terrassen som er dekket av snø.
- Så har vi byttet panel og behandlet taket. Det er mye å passe på når man har hus. Dette er sånne tyske Schüko-vinduer, pulverlakkert aluminium, vedlikeholdsfrie og låsbare, sier han og demonstrerer hvordan vinduene kan åpnes og lukkes.
- Jeg har hørt at du har gitter også?
- Ikke gitter. Sjalusi, heter det, sier Sørholt, plukker opp en fjernkontroll, det durer lavt i veggene og tunge jernpersienner siger ned over alle vinduene.
- Har du sånne på alle vinduene?
- Yes. Vi tar dem ned om natten, og det fine er at da blir det mørkt og ungene sover. Så er det alarm i sjalusien, og alarm i vinduene.
- Er du litt... paranoid?
- For å si det sånn jeg vil heller ha innbruddstyvene på utsida enn på innsida. Er det noen som vil ha kaffe? Jeg har veldig god kaffe. Farris? Gin Tonic? Eplekake? Nei? Vil du, Hallgrim, ha kaffe?
- Hallgeir. Ja, takk.
- Koffeinfri? Sterk? Espresso? Americano?
MIGUEL SØRHOLT ER PARTNER i Privatmegleren, og som det står på nettsidene: «Basert på vårt konsept fungerer vi som eiendommens reklamebyrå med fokus på å finne det unike ved hver eiendom for å synliggjøre dette på best mulig måte overfor potensielle kjøpere. Og målet, jo det er selvsagt å selge Deres bolig på for å oppnå høyeste pris i markedet». Sørholt nikker gjenkjennende.
- Det er ikke mekleren som skal kjøpe boligen din, men markedet. Da er det viktig å velge den mekleren du tror på. Det er derfor vi blir valgt. Det er som jenter og gynekologen. Enten valget faller på deg eller meg eller Graff eller en kvinne, så blir de komfortable med sin gynekolog. Men hvis det plutselig er en ny gynekolog der, så er det ikke sikkert at det blir like komfortabelt.
- Hva har det med eiendomsmekling å gjøre?
- Tillit. Trygghet. Hvis jeg skal selge din bolig, kan du slappe av. Da vet du at du er i de beste hender. Sånn er det med bilverksted, matbutikk, frisør, restaurant eller hvor du drar på ferie. Det er mange valg som man har tatt, og som man slipper å ta igjen. Dresskoder, kaller jeg det.
- Nå går vel jenter oftere til gynekologen enn til eiendomsmekleren?
- Ikke alle, he-he. Jeg hadde jo to visninger i helga. En mindre leilighet i Rolvsbukta til tre-ni-femti og en toppleilighet i Drammensveien, 276 kvadratmeter, to parkeringer til elleve millioner. Utfordringen er å få folk til å komme på visning. Hva får deg ut av huset? Nøkkelen til suksess er: Finne ut hva som får folk til å komme.
- Var det mange på visning?
- Det var to i Rolvsbukta og eh... ja, én i Drammensveien. Jeg pleier å si det sånn: En god selger må være en god kameleon. Da kan du ikke være rød når du skal være grønn.
EN VENN AV MIGUEL SØRHOLT, karakteriserer ham som mye. Han er en strøm av ord, det ene ordet tar det andre, den ene assosiasjonen, den neste, og han snakker gjerne i bilder. Det er derfor alle avisene ringer ham når de skal ha en kommentar om boligmarkedet. Da kan han slenge ut ting som «det er for seint å bruke kondom når kona er gravid».
- Merker du noe til finanskrisa?
- Ja, det er klart jeg gjør det. Penger skal inn og penger skal ut, og kommer det ikke nok inn, er det ikke butikk. Eiendomsmeklere jobber på provisjon, og det er mange meklere som ikke har fått lønna si nå i januar. Det som er galt med Norge, er at det er for mange meninger og for lite handling. Som jeg sier: «De som kjører med speil på bilen, kjører for sakte. Det er ikke bak deg, men foran deg det skjer».
- Hvordan ser det ut foran der nå?
- Det er de tre første helgene etter en ferie som indikerer hvordan markedet blir, og nå har det vært litt mindre trykk på finn.no enn normalt. Tilbud og etterspørsel vil bestandig styre dette. Hvis det er tre damer i Nord-Norge og to tusen soldater, så er det klart at de tre blir pene. Sånn er det bare.
- Nå er det verken tilbud eller etterspørsel?
- Nei, og det er spennende. For boligmarkedet er styrt av drømmer, og drømmene er visjoner om framtida. Som i dette boligfeltet her. De som bor bakerst i feltet, vil kanskje bo i første rekke.
Du som bor i første rekke, hva drømmer du om?
- Hvis det hadde vært opp til meg, ville jeg bodd i en toppleilighet, 300 kvadrat, fem soverom med fire garasjeplasser. Med en deilig terrasse. Da slipper du maset med vedlikehold og innbrudd, men kona vil jo ikke det, og det er konene som bestemmer.
MIGUEL SØRHOLTS FAR ER fra Levanger, og det var etter en tur til sjøs han traff han sin argentinske kone. Deretter gikk han inn i Forsvaret, og major Sørholt dro kone og fire sønner fra militærleir til militærleir.
- Jeg bytta skole fem ganger på ni år, sier Miguel Sørholt. Etter ni år sluttet han, og hans inntreden på arbeidsmarkedet sammenfalt med det glade åttitallet. Etter ei tid som løpegutt i Posten, deretter selger, begynte han som flyvert og finansrådgiver i Frogner Finans.
- Som flyvertinne hadde jeg fem dager på, fire dager fri. Jeg elsker å jobbe, så fridagene jobbet jeg med finansrådgiving.
Fra finans var veien kort til eiendomsmekling, og der har han har gjort en forbløffende karriere.
- Hva liker du best: Selge dyre eiendommer eller toromsleiligheter?
- Jeg tenker nesten ikke over det. Jeg måler suksesser i antall salg, har jeg solgt en ettromsleilighet, så er den solgt.
- Men det er på de store eiendommene du tjener penger?
- Jo da. Jeg tar to prosent, pluss moms uansett. Men så er det kanskje datteren til en rik person som eier den ettromsen. Så kommer folk innom og sier: «Jøss, er du her, Sørholt?» «Selvfølgelig er jeg her», sier jeg. Ethvert salg er et visittkort.
- Når solgte du sist en ettroms leilighet?
Han nøler.
- Det husker jeg ikke.
Selvfølgelig husker han det. Han er kjent for å ha klisterhjerne når det gjelder eiendommer.
- Når jeg møter mennesker sier de: «Husker du at du solgte huset mitt?» Da svarer jeg: «Nei, men si meg adressen din». Jeg husker adresser og leiligheter bedre enn jeg husker ansikter.
- Jeg bor i Hoffsveien 64?
- Det er på høyre side oppover. Er det de hvite som ble bygget i 1990-åra? Ikke? Er det teglsteinsblokkene like nedenfor, da? OK. Hvor bor du Graff? Fredriks Stangs gate 42? Det er den hvite gården det. Vis-à-vis Shell. Det er det som gjør forskjellen på de gode og de dårlige: Lidenskapen. Jeg elsker det jeg driver med. Det må man, når man jobber syv dager i uka. Ringer en kunde fredag ettermiddag, så stiller jeg. De beste gjør det.
- Hva driver deg?
- Den gode smaken av suksess. Det å lykkes. Jeg er ikke opptatt av hva jeg tjener på en måned. Jeg ser aldri på lønnsslippen.
- Hvor mye tjente du i fjor?
- Jeg vet ikke. Et par millioner, tenker jeg. 2008 var et tøft år. Men har jeg nok til drivstoff på bilen og god mat, så er jeg happy. Du kan ikke spise mer enn en hummer om gangen, du kan ikke sitte i mer enn en stue om gangen, du kan ikke...
- ... sitte i mer enn en bil om gangen?
- Eh, nei.
MIGUEL SØRHOLT HAR EN eksklusiv bilpark. To solide SUV-er til hverdags, og så tre godværsbiler. En åpen Mercedes 280 SE fra 1968, tidligere eid av presidenten i Kongo, en åpen Bentley og en åpen Excalibur SS2 fra 1972.
- Vet dere hva det er, eller? Håndlaget amerikansk bil. Sånn Reodor Felgen-aktig. Jeg liker kanskje litt ekstreme ting. Jeg er ikke redd for å være et individ, jeg har aldri vært en av alle. Hvorfor skal jeg være det? Men jeg er ikke forelsket i disse bilene. Sånt sett er alt til salgs. Alt har en pris, hele livet har en pris.
Prisen for å være en profilert mekler, er blant annet at man imellom havner på førstesider. Skilsmisseoppgjøret hans havnet for eksempel på forsiden i Dagens Næringsliv.
- Det var hun som gikk, og det var litt trist å være 43 år og tro at du var elsket, men så var du kanskje ikke det likevel. Men så møtte jeg Cathrine et halvt år etterpå. Vi skulle inn i samme taxi, og jeg inviterte henne på en drink. Det er ingen som har elsket meg slik som hun. Jeg oppdager stadig mer at kjærlighet er mer enn å dele postkasse. Jeg har aldri vært så lykkelig noen gang, jeg.
For to måneder siden havnet Miguel Sørholt igjen på førstesidene. «LUKSUSMEGLER HOLDES I KOMA etter nattlig tur i golfbil», skrev VG. Nær femti sjefer i Privatmegleren var på seminar i Sør-Frankrike for å legge strategier for 2009.
- Og det er jo forbundet med sosialt samvær, sier Sørholt.
Så jobbet vi hele tirsdagen, og jeg tok et glass øl ved halv-ni-tida, og så var det vin til maten, men det var ikke min rødvin, for å si det sånn.
- Det var ikke burgunderen Marsannay?
- Absolutt ikke. Den smakte meg ikke, og jeg drikker ikke for å drikke, det har jeg aldri gjort. Men plutselig var klokka halv to og vi skulle legge oss. Så var det noen som hadde spilt golf tidligere på dagen og fant ut at vi kunne kjøre disse golfbilene hjem.
- Forklaringen var redselen for villsvin?!
- Det er sant! Det var faktisk noen ekle villsvin på eiendommen der og de løper i 60 kilometer i timen. Jeg skulle bare 150 meter, men hoppet bakpå, og sto der sammen med tre andre. Så svingte bilen plutselig, og da falt vi av.
Resultatet ble et kraniebrudd, og kunstig koma i to dager.
- Tenk så hinsides pinlig det ville vært dersom du døde på et så lite heroisk vis?
- Men det hadde jo ikke jeg merket noe til.
- Hadde du enda falt av en hest?
- Ja. Nei, det var klønete. Det er som med utroskap. Det er ikke det å bli tatt for utroskap, som er klønete, men det å være utro, som er klønete. Vet dere forskjellen på en kone og en elskerinne?
- Nei...
- Det er natt og dag, he-he. Og da er oppfølgeren: Vet dere forskjellen på sex og LEGO. Ikke det, nei? Da må dere holde dere til LEGO.
- Er du kommet til noen nye erkjennelser etter ulykken?
- Nei. Jeg har vært på den andre siden, på en måte, men det er ikke noe jeg tenker på. Det er litt feminint, synes jeg.
LA OSS VENDE TILBAKE til det som Sørholt kalte dresskoder. Altså det å ta et valg. En konsekvens av det er at Sørholt alltid drikker den samme rødvinen, burgunderen Marsannay. Når han drikker champagne, skal det være Moët & Chandon, blant annet fordi det er de samme initialene som Miguel og Cathrine. Av samme årsak heter datteren Chanel.
- Blir ikke Cathrine og Miguel mer Canel?
- Jo, men hun heter Chanel.
Når han drikker øl, skal det være Carlsberg. Og når han drikker brennevin, så skal det være Underberger, sånne små flasker med urtebrennevin. Til 50-årsdagen i fjor sommer leide han inn Ylvis-brødrene til å underholde — og til dele ut Underberger. Og når Miguel Sørholt går i dress, skal det være Hugo Boss.
- Du flyr til Tyskland og kjøper dem?
- Det begynte jeg med på åttitallet, da jeg jobbet i SAS. Jeg har en kropp som heter 102, og når jeg går på Ferner Jacobsen, så er det kanskje to eller tre dresser i min størrelse. På Boss-fabrikken finner jeg ti eller tolv.
- Hvor mange kjøper du da?
- Da kjøper jeg ti eller tolv. Og så er det sokker, underbukser, alt jeg finner. Der koster dressen fra 100 til 300 euro. I tillegg får jeg fradrag for moms på flyplassen. Jeg går i dress syv dager i uka og jeg kan ikke gå i samme dress innenfor samme uke. La oss si at jeg blir intervjuet av Dagbladet i dag. Og så er det Finansavisen i morgen. Kan ikke stille i samme dressen da, vet du.
- Du reiser også på harrytur til Sverige?
- Jeg kombinerer det med jobb. Er jeg på Hankø eller Hvaler, svinger jeg over grensa og fyller bilen opp med kyllingfileter og karbonadedeig. Jeg er veldig glad i å lage mat, og da lager jeg åtte kilo taco, åtte kilo lasagne og åtte kilo spagetti bolognese. Koker i tre-fire timer og fryser ned i porsjoner og så kan ungene hente det har lyst på selv. Det er meg, da.
- Akkurat.
- Jeg vet ikke hvor mye kjøtt det er lov til å ta med seg. Det hadde vært pinlig å bli tatt med en kyllingfilet for mye. Jeg prøver nemlig til enhver tid å gjøre det som er lov. Jeg har ikke råd til å bli tatt for dumme ting. Jeg prøver å unngå å kjøre i fylla, for å si det sånn.
- Prøver å unngå?
- Ja, du vet, dagen derpå. Med null-komma-to? Jeg prøver å følge lover og regler. Alt jeg gjør skal tåle forsiden i VG og Dagbladet.
- Jeg har sett på den ringen din: Er det diamanter i den?
- Jeg er barnslig på det. Jeg liker å ha lik ring som kona. Hun ville ha diamant i sin ring, og hva er problemet, liksom?
- Det er kanskje litt feminint?
- Nei, da er du utrygg på din egen seksualitet. Har dere du hørt om han homofile som skulle til London første gang? Ikke det, nei. Han var så skuffet over at Big Ben var en klokke.
- Du kan mange dårlige vitser.
- Faget tar jeg høytidelig, men meg selv tar jeg uhøytidelig. Jeg er meg selv hele tida, jeg er trygg på meg selv og liker å være meg selv. Jeg har ingenting å skjule. Jeg har levd et rikt liv, jeg har det. Jeg har vært heldig. Jeg liker å stå i hockey, da. Men det er mulig at jeg begynner å kjøre med hjelm nå.
hop@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen