Mye er tilfeldig i fotball. Som for eksempel at landslaget gjør det best i februar. Esten O. Sæther kommenterer.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
DÜSSELDORF (Dagbladet.no): Synes du det høres skummelt ut å møte giganten Tyskland på bortebane fem uker før Tippeliga-sesongen starter? Glem det.
Statistisk sett er februar en perfekt måned for det norske landslaget.
Dette er tida da vi vinner mer enn vi taper og står igjen med positiv målforskjell.
I hvert fall før vi møter tyskerne på den sommervarme innendørsbanen i LTU Arena i Düsseldorf.
DEN tyske landslagssjefen Joachim Löw er kjent for å være ekstremt systematisk. Vanligvis går han glipp av lite når det gjelder å kartlegge motstanderne, men dette er statistikken han ikke har skaffet seg; resultatene fra norske landskamper i februar:
** 7 seire, 4 uavgjort og 5 tap. Målforskjell 31 - 22.
Som fotballstatistikker flest er den totalt betydningsløs for det som skal skje på banen, men samtidig kaster de historiske resultatene et nytt lys over de siste vinternes landslagstrøbbel.
Det behøver ikke å være slik.
I TRE sesongoppkjøringer på rad har landslaget slitt med vinterkampene.
Seinest i februar i fjor så det mistrøstig ut mot et reservespekket walisisk mannskap. De norske spillerne virket tunge, ukonsentrerte og teknisk keitete på den humpete matta og tapte 0 - 3.
Dette triste resultatet ble som ventet etterfulgt av debatten om elendigheten bare var en konsekvens av tidspunktet. Landskamper utenfor hjemlig sesong er normalt en utfordring for alle nasjoner.
Ut fra februarstatistikken er svaret sannsynligvis mer sammensatt enn som så.
DET var enklere den gangen det norske landslaget hadde nesten bare hjemlige spillere og slett ikke trente et par ganger daglig innendørs eller på oppvarmete kunstgressbaner.
Første gang Norge spilte landskamp i februar var i 1972 mot Israel i Tel Aviv. På lagoppstillingen finner du gamle klassikere som Geir Karlsen, Sigbjørn Slinning, Thor Spydevold, Per Pettersen og Tor Egil Toro Johansen med Egil Roger Olsen som reserve.
Vi tapte 1 - 2. Ikke så verst i en sesong som skulle bli avsluttet med 0 - 9 mot Nederland i Rotterdam.
SÅ BLE det ikke mer februarfotball før den norske klubbfotballen var blitt tilnærmet proff og norsk fotball ble en liten, men ganske respektert leverandør av spillere til de store europeiske ligaene.
Da ble grunnlaget for å prestere bra midt på vinteren også et helt annet. Landslaget var uansett tidspunkt sammensatt av spillere med grunn til å være i form. Fotball var ganske enkelt jobben deres.
ET PAR av Norges beste resultater på bortebane har kommet i februar. I oppkjøringen til VM i Frankrike 1998 møtte vi vertsnasjonen på Stade Velodrome i Marseille.
Den vinterkvelden var det 55 000 tilskuere, store forventninger til Zinedine Zidane, Laurent Blac og de andre gutta som noen måneder seinere skulle vinne VM-gullet, men de møtte en norsk motstander som både taktisk og individuelt kunne ødelegge for de fleste på utebane.
Vertene berget 3 - 3 et par minutter på overtid etter at Frank Strandli laget 1 - 0, Tore Andre Flo 2 - 2 og Vegard Heggem ledermålet 3 - 2 like før full tid.
ALLEREDE vinteren etter da Nils Johan Semb hadde overtatt landslaget etter Egil Drillo Olsen fulgte Norge opp med et nytt tilsvarende resultat. Borte mot Italia ble det 0 - 0.
Det interessante med disse to gode februarkampene er den store utskiftingen av spillere. I startoppstillingen mot Italia var det hele 9 nye:
** I mål hadde Thomas Myhre overtatt for Frode Grodås (Joda; Myhre bør huskes for mye annet enn en svak VM-kvalik mot Tyrkia)
** Forsvarsfireren bestod av Vegard Heggem, Ronny Johnsen, Bjørn Otto Bragstad og Andre Bergdølmo. Mot Frankrike året før hadde Heggem kommet inn som reserve på kanten, mens Alf Inge Håland, Claus Lundekvam, Henning Berg og Stig Inge Bjørnebye utgjorde forsvaret.
** Bare Erik Mykland og Petter Rudi var igjen på midtbanen. Kjetil Rekdal, Ståle Solbakken og Håvard Flo hadde erstattet Bent Skammelsrud, Lars Bohinen og Frank Strandli.
** På topp spilte Ole Gunnar Solskjær i stedet for Tore Andre Flo.
De store endringene bak to så gode resultater forteller om et bra utvalg av spillere til alle posisjonene.
NETTOPP dette utvalget blir utfordret på onsdag. Av de aktuelle spillerne er bare John Carew igjen fra troppen til Italia-kampen for ti år siden. Carew var ikke på vanlig nivå i innhoppet mot Blackburn lørdag, og Drillo venter med å bruke ham etter det lange skadeavbrekket.
På den samme skadelista står Steffen Iversen, Mohammed Abdellaoue, Daniel Fredheim Holm og Børre Steenslid, mens John Arne Riise soner karantene og Tor Helge Aarøy holder seg hjemme i Ålesund for å få familiens andre barn.
Til sammen blir det syv mulige spillere som ikke er med, men sånt hører landslaget til og er akkurat like tilfeldig som måneden denne kampen spilles i.
Eller gjelder dette kanskje ikke resultater i februar?
• Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef for futsal (innendørsfotball).
Statistisk sett er februar en perfekt måned for det norske landslaget.
Dette er tida da vi vinner mer enn vi taper og står igjen med positiv målforskjell.
I hvert fall før vi møter tyskerne på den sommervarme innendørsbanen i LTU Arena i Düsseldorf.
DEN tyske landslagssjefen Joachim Löw er kjent for å være ekstremt systematisk. Vanligvis går han glipp av lite når det gjelder å kartlegge motstanderne, men dette er statistikken han ikke har skaffet seg; resultatene fra norske landskamper i februar:
** 7 seire, 4 uavgjort og 5 tap. Målforskjell 31 - 22.
Som fotballstatistikker flest er den totalt betydningsløs for det som skal skje på banen, men samtidig kaster de historiske resultatene et nytt lys over de siste vinternes landslagstrøbbel.
Det behøver ikke å være slik.
I TRE sesongoppkjøringer på rad har landslaget slitt med vinterkampene.
Seinest i februar i fjor så det mistrøstig ut mot et reservespekket walisisk mannskap. De norske spillerne virket tunge, ukonsentrerte og teknisk keitete på den humpete matta og tapte 0 - 3.
Dette triste resultatet ble som ventet etterfulgt av debatten om elendigheten bare var en konsekvens av tidspunktet. Landskamper utenfor hjemlig sesong er normalt en utfordring for alle nasjoner.
Ut fra februarstatistikken er svaret sannsynligvis mer sammensatt enn som så.
DET var enklere den gangen det norske landslaget hadde nesten bare hjemlige spillere og slett ikke trente et par ganger daglig innendørs eller på oppvarmete kunstgressbaner.
Første gang Norge spilte landskamp i februar var i 1972 mot Israel i Tel Aviv. På lagoppstillingen finner du gamle klassikere som Geir Karlsen, Sigbjørn Slinning, Thor Spydevold, Per Pettersen og Tor Egil Toro Johansen med Egil Roger Olsen som reserve.
Vi tapte 1 - 2. Ikke så verst i en sesong som skulle bli avsluttet med 0 - 9 mot Nederland i Rotterdam.
SÅ BLE det ikke mer februarfotball før den norske klubbfotballen var blitt tilnærmet proff og norsk fotball ble en liten, men ganske respektert leverandør av spillere til de store europeiske ligaene.
Da ble grunnlaget for å prestere bra midt på vinteren også et helt annet. Landslaget var uansett tidspunkt sammensatt av spillere med grunn til å være i form. Fotball var ganske enkelt jobben deres.
ET PAR av Norges beste resultater på bortebane har kommet i februar. I oppkjøringen til VM i Frankrike 1998 møtte vi vertsnasjonen på Stade Velodrome i Marseille.
Den vinterkvelden var det 55 000 tilskuere, store forventninger til Zinedine Zidane, Laurent Blac og de andre gutta som noen måneder seinere skulle vinne VM-gullet, men de møtte en norsk motstander som både taktisk og individuelt kunne ødelegge for de fleste på utebane.
Vertene berget 3 - 3 et par minutter på overtid etter at Frank Strandli laget 1 - 0, Tore Andre Flo 2 - 2 og Vegard Heggem ledermålet 3 - 2 like før full tid.
ALLEREDE vinteren etter da Nils Johan Semb hadde overtatt landslaget etter Egil Drillo Olsen fulgte Norge opp med et nytt tilsvarende resultat. Borte mot Italia ble det 0 - 0.
Det interessante med disse to gode februarkampene er den store utskiftingen av spillere. I startoppstillingen mot Italia var det hele 9 nye:
** I mål hadde Thomas Myhre overtatt for Frode Grodås (Joda; Myhre bør huskes for mye annet enn en svak VM-kvalik mot Tyrkia)
** Forsvarsfireren bestod av Vegard Heggem, Ronny Johnsen, Bjørn Otto Bragstad og Andre Bergdølmo. Mot Frankrike året før hadde Heggem kommet inn som reserve på kanten, mens Alf Inge Håland, Claus Lundekvam, Henning Berg og Stig Inge Bjørnebye utgjorde forsvaret.
** Bare Erik Mykland og Petter Rudi var igjen på midtbanen. Kjetil Rekdal, Ståle Solbakken og Håvard Flo hadde erstattet Bent Skammelsrud, Lars Bohinen og Frank Strandli.
** På topp spilte Ole Gunnar Solskjær i stedet for Tore Andre Flo.
De store endringene bak to så gode resultater forteller om et bra utvalg av spillere til alle posisjonene.
NETTOPP dette utvalget blir utfordret på onsdag. Av de aktuelle spillerne er bare John Carew igjen fra troppen til Italia-kampen for ti år siden. Carew var ikke på vanlig nivå i innhoppet mot Blackburn lørdag, og Drillo venter med å bruke ham etter det lange skadeavbrekket.
På den samme skadelista står Steffen Iversen, Mohammed Abdellaoue, Daniel Fredheim Holm og Børre Steenslid, mens John Arne Riise soner karantene og Tor Helge Aarøy holder seg hjemme i Ålesund for å få familiens andre barn.
Til sammen blir det syv mulige spillere som ikke er med, men sånt hører landslaget til og er akkurat like tilfeldig som måneden denne kampen spilles i.
Eller gjelder dette kanskje ikke resultater i februar?
• Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef for futsal (innendørsfotball).
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen