DÜSSELDORF (Dagbladet.no): Det har gått mer enn to tiår siden Nederland vant EM med et spill som understreket kravet til hurtighet i fotball. Seinere er tempoet presset opp i de fleste faser av spillet og farten på spillerne deretter.

Det er grunnen til at to av de ferskeste gutta i troppen også er blant de raskeste. Både Mounir Hamoud og Trond Erik Bertelsen har selve løpshurtigheten som fremste kvalitet, men det rekker neppe til startplass for mer enn en av dem.

LANDSLAGET forsøker å ta tak i den begrensete farten bakover ved å hente inn to kjappe sidebacker. Det så ikke ut til å være full klaff i første forsøk. I striregnet på den taktiske forsvarsøkta til Egil Drillo Olsen slet Bodø/Glimt-backen Hamoud med posisjoneringen sin.

Akkurat det kom ikke uventet. Begge de to nye sidebackene er blitt med på tross av at landslagsledelsen ikke helt vet hvor trygge disse spillerne er på plasseringene sine. Den usikkerheten forteller både om lysten til å finne raskere spillere og om mangelen på alternativer på disse plassene.

DA blir det kanskje ikke så avgjørende likevel at Mounir Hamoud i løpet av sine få testminutter både rakk å skyve alt for langt inn mot midtstopperne i det ballen var på motsatt side, for så å nøle i sitt eget press da det var han som fikk jobben som førsteforsvarer.

Foreløpig er han uferdig som internasjonal back, og det skulle bare mangle. Den egentlige testen blir hvor mange treninger han trenger for å vende seg til arbeidsmønsteret.

FØR Tysklands-kampen er det bare to økter. Det gjør at mer rutinerte og plasseringssikre Tom Høgli sannsynligvis starter som høyreback mens Bertelsen som den eneste venstrebeinte forsvarsspilleren i troppen, tar den andre backen.

Den plassen har vært forbeholdt John Arne Riise. Han forblir nok førstevalget på tross av sine temposvakheter nettopp en mot en defensivt, men onsdagskvelden er uansett tid for å utfordre for den som vil konkurrere.

NØKKELEN til å lykkes ligger i selve forsvarsjobben. Norges to avgjørende kvalikkamper spilles på utebane i Makedonia og Nederland. Det betyr at sikkerheten bakover prioriteres i et spill etter klassiske norske forsvarsdyder som taktisk konsentrasjon og kollektiv forflytning.

Kanskje er det nettopp denne kollektive tradisjonen som gjør at norsk fotball mangler spesialister på det å spille en mot en defensivt. Våre backalternativer blir lett  for taktisk orienterte og litt for treige.

Trond Erik Bertelsen og Mounir Hamoud er blant de første til å utfordre denne vanen.

FOR å ta neste steg mot mer allsidig backspill må det komme flere. Mens det å spille back internasjonalt stadig mer er blitt en angrepsjobb på kanten med ekstreme krav til forflytning, har norsk fotball manglet typene til å følge etter.

Joda; John Arne Riise har klare offensive kvaliteter, men de er mer knyttet til pasningsbeinet hans enn rene dribleferdigheter. Slik gjør han det gjerne best når han begrenser de offensive løpene sine.

På motsatt side holder Jon Inge Høiland ok nivå, men altså tross alt ikke mer enn at denne plassen er i spill.

FØRST når landslaget består av spilltyper som gjør det naturlig å skape bredde bakfra med to backer, blir det lettere å føre kamper hjemme på Ullevaal.

I denne VM-kvaliken kommer den utfordringen ikke før til høsten. Da kan det være for seint for dette mesterskapet, men strengt tatt er det aldri for seint å få et større individuelt potensiale inn i landslaget.

Det er akkurat det jakten på raskere, mer angrepsorienterte sidebacker dreier seg om. 

• Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef for futsal (innendørsfotball).