Den norske regjeringen må reagere, mener Jon Wessel-Aas.

Tips oss 2400
Enhver makthaver ønsker kontroll. Informasjon gir kontroll. Dette er bl.a. den iboende logikken i all etterretningsvirksomhet. I forholdet mellom stat og borger i et liberalt demokrati, gjelder imidlertid visse prinsipper for statens kontroll av informasjon. EMK legger begrensninger på statens adgang til å gjøre inngrep i grunnleggende borgerrettigheter, og inneholder rettslig håndhevbare prinsipper om kommunikasjonsfrihet og om privatlivets fred, samt et «rule of law»-prinsipp, hvis kjerne består i at vilkårene for statens adgang til å gripe inn i borgernes rettsfære, skal være tydelig regulert i offentlig tilgjengelige og demokratisk forankrede rettsregler og kunne undergis uavhengig, judisiell kontroll.

Disse prinsippene utfordres av diverse tiltak i kampen mot terror og organisert kriminalitet, herunder statens kontroll med hvem vi kommuniserer med og hva vi kommuniserer om. Eksempler her er FRA-loven og EUs Datalagringsdirektiv.

FRA-loven innebærer at den svenske stat, for meget vidt definerte etterretningsformål, kan overvåke all elektronisk kommunikasjon som passerer Sveriges grenser. Store deler av vår kommunikasjon med resten av verden omfattes. Den svenske regjeringen har presisert at det er «utenlandsk» kommunikasjon som er målet for overvåkningen. Mekanismer som skal ivareta enkeltborgeres rettigheter, gjelder bare for svenske borgere. Norske borgere er rettsløse. Utenriksminister Carl Bildt har dessuten uttalt at et vesentlig formål med overvåkningen, er å kunne bytte informasjon med andre land i den uoffisielle «handelen» med etterretningsinformasjon som foregår internasjonalt. Det er vel kjent, bl.a. fra Lund-kommisjonenes rapport, at dette foregår. Vi risikerer f.eks. at hemmelig innsamlet informasjon om vår kommunikasjon havner hos norske myndigheter, som derved får tilgang til informasjon om oss som de selv ikke lovlig kunne ha skaffet til veie i Norge.

EUs Datalagringsdirektiv innebærer en plikt til å lagre trafikkdata om all elektronisk kommunikasjon i minst seks måneder, i tilfelle politiet får bruk for det. Trafikkdata betyr informasjon om hvem som har kommunisert, tidspunkt/varighet for kommunikasjonen, hvor den enkelte befant seg m.v.

Kombinert med lovgivning som FRA-loven, og den uoffisielle «utveksling» av etterretningsinformasjon som foregår i den sammenheng, bringes tanken ubehagelig nær totalitære systemer, særlig hvis slike, formelt isolerte tiltak settes i system og samvirke. Datalagringsdirektivet forutsetter nettopp utveksling av trafikkdata på tvers av landgrenser innenfor politisamarbeid i EU-området. Hvis flere stater kombinerer dette med slik overvåkning og uoffisiell utveksling av etterretningsinformasjon som FRA-loven legger opp til, er det totalitære bildet en realitet. Under slike forhold vil mulighetene for at detaljer om privat kommunikasjon kommer til myndigheters kunnskap fremstå som uforutsigbare og vilkårlige, og mange vil – hvor de har et legitimt krav på fortrolighet – med god grunn vegre seg for å benytte praktisk nødvendige kommunikasjonsmedier. Dette begrenser utvekslingen av meninger og informasjon mellom borgerne – herunder mellom pressen og dens potensielle kilder. Den reelle og myndighetsuavhengige kommunikasjonsfriheten knebles. Demokratiet forvitrer, makten konsolideres – gjennom kontroll med informasjonsflyten.

Det er viktig at den norske regjeringen reagerer mot den systematiske overvåkingen av norske borgere FRA-loven innebærer. Også regjeringens syn på Datalagringsdirektivet og de alvorlige og prinsipielle spørsmålene som dette reiser, er uklart. Mens vi venter, skyller reelt sett konsekvensene av begge disse tiltakene inn over oss i en virkelighet hvor store deler av vår kommunikasjon foregår elektronisk – og er grenseoverskridende.