DÜSSELDORF (Dagbladet.no): Første seier over Tyskland på nesten 73 år er en kamp for historiebøkene, men for oss som er lei sutringa over norske fotballferdigheter var dette mye mer en kamp for framtida.

Selvsagt er det fortsatt mulig å lykkes med det norske fotballandslaget bare spillerne driver sporten på våre egne premisser.
Selve spillermaterialet er bra nok til det.

I MOTGANGEN gjennom den spesielle fjorårssesongen vokste det fram en ekkel følelse av at det var umulig å oppnå resultater med et begrenset norsk spillerutvalg.

Det meste var trist; sporten manglet talent, prioriterte feil i utviklingsarbeidet og kom selvsagt til kort mot ferdighetsmessig suverene utlendinger.

Men så ille var det altså ikke.

DA lagene gikk til pause under den første pipekonserten fra 45 000 tilskuere,  var det ikke manglende kvalitet eller angrepsvilje hos de norske spillerne hjemmepublikummet buet for. Bare deres egne favoritters problemer med å få løst opp gjestenes forsvarsknute.

Knuten var knyttet på godt, gammelt vis med ni spillere pakket sammen mellom egen 16 meter og godt bak midtsirkelen. Sånn ble det tett mellom norske bein, men det var tett mellom de gode individuelle fotballprestasjonene også.

SMAKLØST defensive lag kan irritere de fleste. Denne gangen var det slett ikke slik Norge så ut. Til det var det alt for mange prestasjonene basert på flotte angrepskvaliteter som Daniel Braatens kraftfulle vendinger ut av mølja, Per Ciljan Skjelbred suverene valg med ballen hver gang det var som trangest eller Martin Andresens følelse for vakre gjennomspill.

Lenge var det de norske spillerne som behersket centimeterne best. De var vel så kvikke på små områder og mye villigere hver gang spillet strakk seg over titalls metere med herlig åpent perfekt teppe på den flotte LTU Arena.

SUKSESSEN i overgangsspillet hadde sin åpenbare grunn. Nesten hver gang tyskerne gikk seg fast i det norske forsvarsverket kom det rettvendte norske midtbanespillere på løp.

Gjennom førsteomgangen oppnådde Norge åtte slike gode kontringsmuligheter.

Etter pause kom fulgte omtrent det samme antallet og for hver eneste nestensjanse vokste selvtilliten. Til slutt vippet også banespillet i norsk favør. Det kom ikke noe stormløp fra et såret hjemmelag i sluttminuttene. Dette var den korte perioden da Norge også hadde litt etablert angrepsspill.

DETTE laget har spillere til å beherske også det. Rundt Per Ciljan Skjelbred; selve kraftsenteret i denne fotballgenerasjonen, er det tett mellom spillerne med ferdigheter til å variere spillestil.

Mot Tyskland fikk en helt ny Daniel Braaten det store gjennombruddet. Alt det tafatte er visst blitt borte i løpet av en vellykket overvintring i fransk fotball. Nå jobbet Daniel jevnt og hardt, og da var det mulig å se enda en norsk fotballspiller med hurtighet og kraft til å legge bak seg de fleste av de hjemmefavorittene som har løftet Tyskland opp til lagets vante plass i tetsjiktet på verdensrankingen.

DIT kommer ikke Norge med det første. En treningskamp er nettopp bare det.

Men samtidig forteller denne kampen det meste om hvor kunnskapsløst og surt vi har sett på våre egne muligheter til å ha det moro i denne sporten.

Norge blir ingen stormakt i fotball. Vi vil fortsatt helst suge på våre få deilige øyeblikk, men i mellomtida kan vi med fordel slutte å plage oss selv.

EN objektiv tilskuer ville ha nevnt at Norge burde vunnet med ett mål til på alle de gode overtallsmulighetene utover i andreomgangen. Så flinke er ennå ikke Per Ciljan Skjelbred, Daniel Braaten og resten av gutta at de klarte å utnytte de sjansene.

Målet kom etter et langt innkast og en tysk markeringsglipp. Det var ikke noe mesterstykke av internasjonal fotballkunst, men greit nok for oss som trives både med norsk suksess og ellers artig spill.

Til dette holder spillerne i massevis.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef i futsal (innendørsfotball).