Nå er det tid for de sterkeste i det lille skiskyttermiljøet å roe seg ned. Denne gangen gjelder det oss.
Tips:
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
- Jeg må bare bli enda mer nøyaktig med forberedelsene, sa han underveis i kaoset, og det var nesten det eneste fornuftige som ble sagt mellom alle følelsene.
Denne saken gjelder ikke noen hevngjerrige russere, men våre ledere og våre beste løpere som gjorde feil. Foruten en appelljury som lot nåde gå for rett.
DET SISTE er en farlig øvelse i et internasjonalt skiskyttermiljø som fra før er dypt splittet i synet på doping. Med så høy temperatur hadde det vært best å velge en streng tolkning av regelverket og disket de løperne som gikk feil.
Paragrafvalget for diskvalifikasjonen kan nok diskuteres, men det er ingen tvil om at de første ti løperne på villspor over en bru i stadionområdet skøytet i gråsonen til løpsreglementet.
I paragraf 7.1.3 står det:
"Hvis en utøver går feil som gir tidsfordel eller gal rekkefølge må han returnere til det punktet der han gjorde feil langs løypa som ble brukt ved misforståelsen. For å klare dette kan utøveren gå mot fartsretningen, og vedkommende er da ansvarlig for at dette skjer uten hinder for konkurrentene. Det vil ikke bli tillagt noen straff for denne forseelsen så lenge feilen ikke har gitt tidsgevinstog det ikke har forstyrret konkurrentene."
POENGET i paragrafen er altså tidsfordelen ettersom Bjørndalen og resten av de beste løperne aldri gikk tilbake etter feilvalget sitt. De skulle gått til venstre rundt brua, men gikk i stedet over.
Det var denne feilen appelljuryen mente ga null tidsfordel. Dermed omgjorde de rennjuryens beslutning om tidsstraff, men sannsynligvis var dette en omgjøring mer basert på følelser enn målt fart.
Russerne som protesterte og overtok VM-gulet for noen timer, er ikke spesielt populære i internasjonal skiskyting for tida.
MEN denne manglende populariteten angår ikke diskusjonen om løypevalg. Selve løypetraseen var grei nok. Endringen i forkant av den lille brua ble kommunisert på ledermøtet før start uten at beskjeden kom videre til de norske løperne. Det manglet sikkert både funksjonærer og bedre fysiske sperrer på stedet, men selve feilen var altså vår.
Så enkelt og nådesløst er det av og til i toppidrett.
Akkurat det vet Ole Einar Bjørndalen bedre enn noen annen norsk idrettsstjerne. Hele hans eventyrlige karriere er fundamentert på et totalt herredømme over detaljer. Ingen er så perfeksjonistisk som han.
DESTO BEDRE er det at nettopp perfeksjonisten Bjørdalen evner å se lenger enn detaljene.
I natt koreansk tid satt han i halvannen time på rommet med sine russiske konkurrenter for å skvære opp etter tumultene. Det er den eneste måten å få mening i denne leken igjen.
På tross av all TV-populariteten her hjemme er skiskyting en bitte liten internasjonal idrettsgren. Den totale mangel på interesse i VM-nasjonen Sør-Korea er en bra påminnelse om hvor familieorientert denne sporten egentlig er. Og russerne hører til i familien.
DA GJELDER DET å ta de interne oppgjørene som er nødvendige, men heller ikke flere. Den betente konflikten rundt doping har ingen ting å gjøre med løpsreglementet. Sannsynligvis ville også norske ledere slengt inn protester for å få våre løpere fram. Bedre er vi ikke i en toppidrett som ofte mangler proporsjoner, og der lederne i iveren etter suksess egentlig ikke vinner stort mer enn en eller annen medalje uten varig verdi.
Nå er det Norge som er den sterkeste skiskytternasjonen, og som ideelt sett burde ha storhet nok til å ta konsekvensen av egne feil.
Selvsagt var Ole Einar Bjørndalen verdens beste skiskytter også i går; det er han jo alltid, men for en gang skyld holdt ikke støtteapparatet samme nivå.
Det burde ha kostet oss et VM-gull, og det hadde i så fall bare vært vår egen feil.
