I DAG passerte Ole Einar Bjørndalen den svenske alpinlegenden Ingemar Stenmark på lista over hvem som har flest enkeltseire i verdenscupene på ski. Med VM-gullet gikk Bjørndalen opp på 87 seire, mens Stenmark definitivt blir stående på sine 86.

Slik er den saken avgjort. I hvert fall om du tror at statistikk viser den endelige sannheten og ellers har som vane å plukke heltene dine etter en eller annen utregningsmetode.

Men sånn er det sjelden i sportslivet.

DERFOR er det ikke så farlig at selve det statistiske grunnlaget halter når store skistjerner skal sammenlignes. Mens skiskytterne lar VM-distansene telle også som verdenscup, regner noen andre skidisipliner litt gjerrigere.

For skiskytterne som har VM hvert eneste år føles det naturlig, men denne mesterskapsrytmen gjør at antall VM-medaljer målt mot for eksempel langrennsløperne, ikke gir noen mening. Ski-VM i nordiske grener arrangeres nå hvert andre år. Tidligere var det fire år mellom hvert slikt mesterskap.

PÅ DEN MEST sammenlignbare statistikken over antall OL-medaljer står for eksempel de to norske frontfigurene Bjørn Dæhlie og Ole Einar Bjørndalen med henholdsvis 8 gull pluss 4 sølv og 5 gull, 3 sølv og 1 bronse.

Bjørn Dæhlie er tidens mestvinnende vinterolympier.

Bortsett fra at han hadde en umenneskelig evne til å presse alle krefter ut av kroppen, er det noen små ekstra statistiske grunner til denne posisjonen. På grunn av omleggingen av arrangementsåret for vinter-OL for å unngå kollisjonen med sommer-OL, fikk Dæhlie lekene på Lillehammer to år tidligere enn etter den gamle ordningen.

Slik opplevde han to OL-sjanser med bare to års mellomrom i hans beste konkurranseår, og det med en hjemmefordel på kjøpet.

SAMTIDIG er det grenser for hvor mye statistikken lyver. Målt i tall er det vanskelig å komme forbi Bjørn Dæhlie som Norge beste skiløper uansett disiplin. Mens han kjempet inn alle OL-triumfene på bare tre vinterleker, vant han også seks ganger sammenlagt i verdenscupen.

Selv i sprintcupen var han best to sesonger. Dette var riktignok i denne skiformens aller spedeste barndom, men er likevel en ok prestasjon for en løper som etter hvert fikk rykte på seg for ikke å være spesielt rask.

NÅR det gjelder vurdering av skihelter er det nettopp forestillinger, opplevelser og rykter som teller mer enn statistikk. Kanskje heltene vi velger forteller like mye om oss selv; hvilke holdninger eller hvilke verdier vi dypest sett ønsker å bli forbundet med. Eller kanskje valgene bare er en refleks av tidene; det vil si hvilke helter som tilfeldigvis farer eller flimrer forbi.

Min brukte i hvert fall god tid. Oddvar Brå er bare noen år eldre enn meg, men han har vært der hele tida mens jeg selv drømte om å bli skistjerne, da jeg konkurrerte lenge nok til å skjønne at det aldri ville skje og mens jeg jobbet som sportskommentator i en fjern fortid seint på 1980-tallet og ingen nordmann fortsatt klarte å gå fra Oddvar på ski.

SELV da jeg møtte ham i radiodebatt i går kveld om hvordan norske skiskytterledere best kan passe på at dette flotte sportslige verdensmesterskapet ikke ender i en full splittelse for sporten, var jeg på nippet til å legge vekk mine egne argumenter i ren glede over de verdiene Oddvar Brå har stått for.

Det ble ikke nødvendig. Gjennom en av de lengste skikarrierene har Oddvar Brå forlengst sett den reelle verdien av de ulike medaljene han fikk med seg. Han skjønner at selv det beste i toppidretten ikke kan måles i snevre statistikker. Den egentlige suksessen ligger på et annet plan om det så er helt personlig eller i forhold som vokser fram mellom lagkamerater og konkurrenter.

DET er derfor folk som er langt yngre enn meg fortsatt kan svare greit på spørsmålet: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?

Oddvar Brå var nesten blitt 31 år til VM 1982. Stafett-triumfen i Oslo var bare hans andre VM-gull.

Rettferdigheten hadde først kommet noen dager tidligere da han vant 15 kilometeren. Trønderen med alle NM-titlene glimret ikke på internasjonale statistikker over tidenes skiløper, men likevel ble denne stafetten et nasjonalt felleseie. Brå som før Oslo-VM hadde feilet hver gang vi trodde han skulle vinne, representerte noe mer; den trofaste sliteren, hjembygda der vi egentlig hørte til eller flaksen vi alle manglet.

SELVSAGT kommer Ole Einar Bjørndalen til å vinne flere mesterskap. Han gjør det også på en fin, kameratslig måte.

Akkurat det synes ikke på statistikkene. De forteller ingen ting om konkurrenter som bruker dop, den lille forkjølelsen som ødelegger for deg eller hvordan du underveis tar de triumfene og tapene som kommer.

Når du har vunnet lenge nok, er dette det eneste som egentlig teller.

Det eneste som gjør at du kan bli stående igjen som Oddvar Brå.