— Unnskyld at jeg forstyrrer, men vi har en diskusjon her borte. Er du Helene Rask?

Han er mann av arten de dyrker fram på Aker Brygge. Glinsende, uten å være svett. Høflig, uten på noen måte å være behagelig.

—Ja.

—Fett. Nå vant kompisen min 500 kroner.

Det er gått ti år siden Helene Rask for første gang tjente penger på sitt navn og sin kropp. Hun kledde av seg på forsiden av ukebladet Vi Menn. Snart skulle en tsunami av unge jenter ønske å gjøre det samme. Forskjellen på Rask og dem, er at hun har utvist et forretningstalent av de sjeldne og en medieforståelse på høyde med Idar Vollviks. Når dokumentarserien om henne nå kommer på TVNorge, driver Rask en modellskole, et eventbyrå og en velbesøkt blogg. Snart kommer album nummer to.

—De første bildene? Det er egentlig en ganske trist historie, sier hun.

Ikke en ting på Rask er feilplassert. Kanskje bortsett fra et implantat som er begynt å bevege på seg. Mer om det siden.

—Jeg er en av åtte søsken. Det gjorde noe med meg. Jeg fikk mye ansvar tidlig, og gled lett inn i bakgrunnen. Jeg syntes Vi Menn var et fascinerende blad. Jentene var fantastisk pene. Selv var jeg bare skrekkelig sjenert.

Som syttenåring delte hun den hemmelige drømmen med en kjæreste. Han ble rasende. Sa hun kunne glemme det. Det kan hende Rask var så sjenert at hun gikk i ett med tapetet, men ingen forteller henne hva hun kan, og ikke kan gjøre. En telefon og to uker seinere prydet hun forsida. To uker og to timer seinere slo hun opp med kjæresten.

—Etter testbildene kunne jeg egentlig ha gitt meg.

- Så det handlet like mye om opprør som bekreftelse?

—Ja. Jeg er opptatt av at kvinner skal få gå sine egne veier. Det er en myte at vi som velger dette er undertrykt eller presset.

—Hva sa foreldrene dine?

—Mamma gjorde meg arveløs en stund, og pappa har jeg ikke snakket med siden.

—Fremdeles ikke?

—Det er flere årsaker til det, men satt på spissen, ja. Det har kostet å velge det jeg har valgt.

—Men hvorfor kle av seg?

—Jeg fikk tidlig tilbakemeldinger på kroppen min. Faktisk er det så enkelt at man vil ha mer av det som gir en respons. Kropp ga meg anerkjennelse, og for meg ble det synonymt med lykke.

Rask får sjelden anerkjennelse for karrieren hun har bygget opp. Hun blir derimot ofte trukket inn i debatter, som det dårlige forbildet. For hvem skal vi ellers gi skylda for alle fjortenåringene som poserer i stringtruse på nettet, og ber ansiktsløse tilskuere gi dem karakter?

—På sett og vis er det riktig. Jeg har selv vært med på å drive fram silikonbølgen og får ta støyten for det. Men hvis vi snur litt på det, har jeg også vist at man som kvinne kan klare seg hvis man står på. Jeg doper meg ikke, verken røyker eller drikker. Samtidig har glamourmodellene åpnet for et nytt kroppsbilde, med ingen krav til høyde, vekt eller alder.

—Kan vi ikke kalle en spade for en spade og si nakenmodell?

—Kall det hva du vil, så lenge folk forstår innholdet. Men for meg er det en hårfin balanse før det blir porno. Et nakenbilde kan være vakrere enn et påkledd bilde.

—Kunst altså?

—Nakenhet kan være kunst.

—Er det ikke trist at jenter ser det som en karriere å kle av seg?

—Men da vil jeg spørre deg: Er det noe nytt? Har ikke jenter alltid hatt lyst til å bli eksponert?

—Men noe har skjedd med omfanget?

—Sant nok. Derfor er det fint at jenter som meg finnes, og ikke bare Aylar-folk med pornobakgrunn. Jeg har tross alt klart meg bra.

En ekskjæreste truet henne med en ladd pistol. En annen angrep henne med ei flaske da hun jobbet som bartender. Hun har blitt lurt og villedet. Det finnes enklere måter å tjene pengene sine på.

—Utdrikningslag gjør jeg aldri lenger. Alkohol forandrer mennesker.

—Har du opplevd mye dritt?

—Jeg har alltid vært veldig bestemt og opplever derfor lite negativt. Jeg hører om jenter som blir antastet, men beklager, jeg mener man har litt ansvar selv også. Jeg har stått i bikini og fått være i fred. Gjør man seg stakkarslig og til et offer, så blir man lett det.

—Hadde færre jenter blitt antastet om de endret holdning?

—Jeg våger å si ja fordi jeg har erfart det, og vet det virker. Det er mange rare mannfolk der ute, men man må faktisk sette grensen selv. Kvinner kan få den respekten vi fortjener hvis vi får den samme, tøffe utstrålingen mange menn har.

—Er voldtekt også et holdningsspørsmål?

—Det er et farlig tema. Når vold kommer inn i bildet, blir det en annen diskusjon. Antasting og voldtekt er to forskjellige ting, men at det ene kan føre til det andre, det tror jeg absolutt.

Hun vet hva hun snakker om. Som femtenåring ble hun voldtatt på en ferietur til Tyskland. Det tok år før hun turde å fortelle det til noen.

—I arbeidet med denne tv-dokumentaren, har jeg igjen bearbeidet det og tenkt igjennom hva det gjorde med meg. Voldtekten bidro nok til at jeg trengte å være en annen enn den jeg var. Kanskje den også gjorde at jeg fikk mer behov for å fikse på meg selv. Jeg har ikke hatt det eierforholdet til kroppen sin de fleste har.

—Hvorfor det?

—Fordi jeg kjente litt avsky, jeg ville forandre meg. Jeg har også hatt et veldig behov for anerkjennelse. Men jeg forvekslet anerkjennelse med oppmerksomhet. Anerkjennelsen du får utenfra, handler ikke om hjerte eller det du skaper. Det tok meg 28 år å lære.

—Hvorfor trengte du bekreftelse fra fremmede?

—Som en av åtte søsken var jeg så sulten på det. Mamma og pappa rakk jo ikke over alle sammen. Barn trenger anerkjennelse for at de er flinke og har talenter.

—Hva fikk du respons på hjemme?

—At jeg var flink til å jobbe. Men noen trenger mer. Jeg var en av dem.

Glamourmodell. Bare ordet er nok å stemple deg for alltid. Men ikke hos alle. En underskog av jenter vokser fram som hyller Rask. Folkene på BI burde hentet henne inn som foreleser i markedsføring og branding. 700 gram i hver pupp, for eksempel. Det står nok ikke i pensum som ingrediens i en rask voksende karriere.

—700 gram var i tillegg til det jeg har selv. På mine 170 centimeter ble det relativt mye pupper. Spesielt når resten av kroppen ikke sto i forhold. Men jeg ser tilbake på den tida med mye humor. Og jeg angrer ikke. Jeg tjente penger på det, og fikk all den oppmerksomheten jeg drømte om.

—Er du stolt?

—Stolt? Jeg har aldri dvelt ved suksessene, men skyndet meg videre. Jeg har løpt i ti år.

—Løpt til, eller fra noe?

—Fra noe. Kanskje tankene om hvorfor jeg har gjort dette her. Hadde jeg stoppet opp og tenkt konsekvenser, så hadde det kanskje vært annerledes.

Mens forretningen er bygget opp, er puppene bygget ned. Rask har operert implantater inn og ut. Nå er et av dem begynt å vandre oppover mot skuldra. Det betyr ny runde med full narkose og smertefulle arr. Det var enklere før, da hun bare løp. Likevel venter permanent tatovering av øyne og øyenbryn rett etter intervjuet. Hun har også forsøkt å etse vekk det øverste hudlaget i ansiktet med laser.

—Den dagen jeg vinner jentenes hjerter, har jeg gjort noe riktig. Det er vanskelig, men viktig. For jentene handler det jo ikke om sex. Menn er likeglade uansett.

—Er du skuffet over menn?

—Å, ja. Ofte. Det er ingen hemmelighet. Men jeg tror på kjærligheten. Det har jeg alltid gjort. Jeg har en fantastisk samboer, og kunne ikke hatt det bedre.

—Har veien vært lang?

—Ja. Men jeg er et eksempel på at man kan klare seg gjennom tøffe ting. Jeg har skapt noe, selv om det har kostet. Mamma sier at man betaler dyrest for ungdomssynder. Det er helt sant. Jeg betaler fremdeles.

iwt@dagbladet.no