VERDENS raskeste skiløper har lenge savnet et klapp på skulderen fra skiledelsen for prestasjonene sine, men etter dette løpet kommer Ola Vigen Hattestad ikke til å mangle noen anerkjennelse:

** Han er en makeløs skiløper.

I langrennssportens mest tilfeldige øvelse har han bare misset en eneste seier, og i dette mesterskapet var han ikke i nærheten av noen feil.

Sjelden har en favoritt vunnet mer uanstrengt.

DENNE gullmedaljen markerte slutten på skisprintens barndomssykdommer. Det har tatt noen sesonger å bli stor. Seinest sist VM ble vunnet av en allrounder; til og med en gammel en.

Men der Jens Arne Svartedal var rask nok i klassisk for to år siden, var ingen i nærheten av de nye spesialistene denne gangen.

Det stopper diskusjonen om kvaliteten i det arbeidet spesialsprinterne legger ned. Det norske sprintmiljøet har løftet den lille idretten sin gjennom en imponerende kunnskapsbasert satsing.

MEN selv denne overbevisende dobbeltseieren kommer ikke til å stoppe praten om hvem som burde fått gått på verdens beste sprintlag i Liberec.

Petter Northug fikk ikke sjansen og var tydelig misførnøyd med det uttaket. Kritikken reflekterer den konkurransen som ligger mellom sprinterne og allrounderne på hvem som egentlig er de beste skiløperne.

Der har det foreløpig ikke vært noen tvil. Det er allrounderne som har fått oppmerksomheten. Det store norske publikummet har lenge holdt Northugs rykk som det flotteste av nasjonal skikunst.

Sånn blir det kanskje i noen år til fordi skifolk flest er preget av en tradisjon der distanseløpingen dominerte. Men det er endring på gang.

SELVE konkurranseformatet til skisprinten er den beste begrunnelsen for det. Da Ola skøytet inn sitt første VM-gull, forsvant de stusselige tsjekkiske vinterkulissene.

VM på ski i Liberec er ikke akkurat noe storslagent underholdningsshow, men skisprint med pakket spenning fra heat til heat holder i massevis.

Det gjør Ola Vigens Hattestads skigåing også.

Gutten som selv fleiper med at han har et oksygenopptak på nivå med en middels trent fotballspiller, har sprintkvaliteter som viser at dette er en helt annen konkurranseform.

DET er nettopp i skillet mellom sprint og distanse utfordringen ligger. Det internasjonale skiforbundet (FIS) mener at langrennssporten er for liten for spesialister. De ønsker mindre forskjell og har forsøkt å hjelpe til ved å gjøre sprintløypene hardere og lengre.

Det er her Ola har savnet støtte. For ham og resten av de norske sprinterne er uheldigvis FIS blitt en motstander. Det er en vrien posisjon for idrettsutøvere som skal leve av sporten sin, og miljøet skal være forsiktige med å bruke denne flotte triumfen til å utfordre langrennsledelsen.

FOR det egentlige spørsmålet er hvem som til slutt vil betale for moroa. Manglende sponsorinteresse for spesialsprint med norsk/svensk dominanse er grunnen til at FIS strammer til, og i en slik kommersiell situasjon kan ikke proffe utøvere gjøre stort annet enn å tilpasse seg de nye vilkårene.

Her har Ola Vigen Hattestad selv vært forbilledlig. Bak VM-gullet ligger en bevisst prioritering av trening som egner seg for de nye, tøffere løypeprofilene. Sist sommer kjørte han flere intervallbolker som ga mye melkesyre for å bedre utholdenheten. Denne tilpasningen var grunnen til at han og Johan Kjølstad ble mer og mer suverene i semifinalen og finalen.

DEN treningen sendte også Ola rett inn i denne nye kongerekka i norsk skisport. Historisk sett ble tida innledet med Petter Northug; den første norske allroundløperen som ikke skaper triumfene sine på det jevne slitet, men heller rapper med seg alt i spurten.

Petters voksende popularitet er en forutsetning for at sprinterne nå vil få mer oppmerksomhet. Det gjør at vi mer og mer liker å vinne langrenn på denne nye måten, og i dag nesten forstår at det finnes langrennsløpere som sprinter enda bedre enn Petter Northug.

Som for eksempel Ola Vigen Hattestad og Johan Kjølstad.