MAGNUS PETERSSON forsøkte i 2007 å få noen utelatte sitater i en lærebok fra 2002 med over 500 fotnoter, Modern Krigskunst, klassifisert som forskningsjuks. Försvarshögskolan i Stockholm (FHS), der Nils Marius Rekkedal har vært professor siden 2001, engasjerte utenforstående ekspertise for å granske anklagene.

Motivet for å gjøre det - en prosess som dessverre får en anklage til å leve lengre - var at skolen ville få en saklig og uavhengig undersøkelse av anklagenes relevans. Historieprofessor Jan Glete fikk oppdraget og kom langt om lenge med sin uttalelse, som fremholdt at Rekkedals forsømmelser var å anse som lite alvorlige.

REKKEDALS KRITIKERE, kolleger på skolen men en minoritet blant dem, nøyde seg ikke med denne gjennomgangen som jo viste at de hadde skutt over mål. Deres nye anklageskrift mot Rekkedal sommeren 2008 var merkelig. De hevdet at store deler av Rekkedals hovedoppgave fra 1980, fremlagt og bedømt av Universitetet i Bergen, var plagiat. Hvorfor denne anmeldelsen av en 30 år gammel avhandling? Hvorfor ikke heller en åpen debatt om faget krigsvitenskap og Rekkedals kjente og betydningsfulle innsats for å løfte faget på den svenske Forsvarshøgskolen? Eller om hans kritikere har noe slikt med tyngde og relevans; levere kritikk av Rekkedals aktuelle forskningsresultater og undervisning.

Om man er opptatt av vitenskapelig utvikling ville vel det vært bedre prioritert enn å søke formelle feil i en 30 år gammel avhandling? Det siste er lite kollegialt, og målet synes å være å skade Rekkedal snarere enn å gagne ham.

DE NYE ANKLAGENE ble dessverre håndtert på en lignende måte som de første, ved at FHS-ledelsen ville ha utenforståendes bedømmelse og sendte klagene til Det svenske vitenskapsrådet (VR). En slik håndtering av saken innebærer at den lever videre, men dette ble den siste saken i sitt slag for VR; nå gjør de ikke lenger slike granskninger, kanskje fordi man ser at innsendte saker ofte har flere dimensjoner enn de rent formelle.

I VRs uttalelse, som kom i januar, avstår ekspertgruppen fra å overprøve hovedoppgaven, noe jeg mener tyder på godt skjønn. De avstår også fra å bedømme om utelatelse av sitater er gjort med forsett eller er forglemmelser. Försvarshögskolans daværende ledelse (2002) blir kritisert for å ikke ha stilt større ressurser til rådighet for framstilling av lærebøker.

Etter denne uttalelsen kunne FHSs nye ledelse ha avsluttet saken. Men de bruker samme metode som tidligere; de tar ikke selv definitivt stilling i en sak men sender den videre, nå til Statens Ansvarsnämnd. Ulempen er igjen at saken på den måte lever videre og ikke kan avsluttes før Ansvarsnämden kommer med sin avgjørelse.

En konsekvens av den valgte fremgangsmåten burde tross alt være at Rekkedals kritikere holder seg i ro til nemnden ytrer seg. Jeg anser det for å være et grovt brudd på etikette av Magnus Petersson når han på egenhånd offentliggjør sin kritikk av Rekkedal. Det blir dobbelt feil. Saken er nå etter tre år ennå ikke avgjort, noe som har vært til stor skade for Rekkedal. Og rent rettslig er han ikke engang idømt noe!

LIKEVEL MENER en av hans kritikere, Magnus Petersson, at han har rett til å foregripe Ansvarsnämnden og på egenhånd avgjøre saken. Petersson hevder han bare brenner for akademisk kvalitet. Jeg tror han forsøker å forsvare sine tidligere anmeldelser. Hvis Rekkedal i tre år har måttet vente på en avgjørelse i saken, burde det samme i det minste gjelde anmelderen Magnus Petersson. Hva skulle ellers være meningen med anmeldelser, hvis man ikke ventet på den endelige dommen?

Hvis Magnus Petersson selv er både anmelder og dommer, behøves det ingen anmeldelser. Problemet er at han er uten legitimitet som dommer.

Dette debattinnlegget er publisert av Magasinets nettredaksjon, og står ikke i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.

Innlegget er oversatt fra svensk av Mina Hauge Nærland