VI ER INNE I 15O-ÅRS-FEIRINGEN for Darwins evolusjonsteori, som sier at mennesker og dyr er et resultat av en gradvis utvikling der vinnere og tapere blir kåret gjennom naturlig utvalg.

Hudfarge er en egenskap som antakelig er resultatet av naturlig utvalg. I løpet av de siste 50 000 årene har populasjoner gått fra å ha mørk til å få lysere hud, og omvendt, fra lys til mørk hud.

De første menneskene var svarte i huden fordi de bodde i Afrika. Mørk hud er fortsatt et evolusjonært fortrinn i områder med mye sol.

Mennesker som vandret nordover mistet etter hvert arveanlegget for hudpigment, og ble lysere i huden. Det gir større sjanse til å føre genene videre i solfattige områder.

HUDFARGEN TIL HOMO SAPIENS har endret seg mer enn en gang i løpet av menneskets evolusjon. Hudfargen har tilpasset seg miljøet, og det har gått mye raskere enn man tidligere har trodd.

Det som gjør huden mørk er høye konsentrasjoner av pigmentet melanin. Har man lite av det i huden, har man lys hud. Melanin kan kalles kroppens naturlige solkrem.

Sosialantropolog Nina G. Jablonski anslår at om vi ser tilbake 100 - 200 generasjoner i en familie, var de fleste av oss et helt annet sted og hadde annen hudfarge enn i dag. Det dreier seg om et tidsrom på rundt 2500 år.

Ekspertene mener det har skjedd en sterk seleksjon i løpet av de siste 50 000 årene fordi individ med tilpasset hudfarge har hatt større evne til å få avkom som overlever. De mener videre at europeerne utviklet lys hudfarge for så lite som mellom 6000 og 12 000 år siden. Det skjedde etter en mutasjon, titusenvis av år etter at de kom til kontinentet.

- Hudfarge har ikke sammenheng med annet enn hvor mennesket har slått seg ned og hvilket kosthold vi har hatt, sier ernæringsprofessor Birger Svihus ved UMB til Dagbladet.no.

VARIASJON I HUDFARGE ER altså resultatet av tilpasningen som Darwin beskrev.

Nina G. Jablonski og George Chaplin la allerede for ti år siden fram funn som tyder på at variasjon i hudfarge er knyttet til varierende ultrafiolett stråling, strålenes penetrering i huden og direkte og indirekte effekter på helsen.

Siden har flere forskningsarbeider vist det samme.

Funnene til Jablonski og Chaplin tydet på at hovedrollen til pigment i menneskets hud er å regulere effekten av UV-stråling, som kan være skadelig både når det blir for mye og for lite av det.

DE FØRSTE MENNESKENE hadde antakelig lyst pigmentert hud dekket med mørke, svarte hår, ikke ulikt dagens sjimpanser.

Tidlig i menneskeartens evolusjon utviklet det seg eksemplar med mørkere, hårløs hud. Forskerne mener de første eksemplarene av vår art, homo sapiens, hadde mørk hud. De var tilpasset varmen og UV-strålingen nær ekvator. Svart hud forble normalen for menneskene i svært lang tid.

TEORIENE OM HVORFOR HÅRET FORSVANT har vært flere. Mennesketypen som utviklet seg for rundt 1.6 millioner år siden fikk problemer med overoppheting. Flere svettekjertler ble resultatet, samt mindre hår. Slik sikret man regulering av kroppstemperaturen. Et nytt problem som dukket opp var at den bare huden og svettekjertlene kunne ta skade av UV-strålene.

Dermed fikk vi en tilpasning med mørkere hud via naturlig utvalg. Egenskapen å produsere melanin ble viktigere for beskyttelse når kroppen var hårløs.

EN TEORI HAR VÆRT at huden ble mørkere for å beskytte mot hudkreft.

Men flere forskere avviser dette, blant annet fordi hudkreft vanligvis oppstår i voksen alder etter at avkommene har vokst opp. Hudkreft har altså lite å bety for artens reproduktive suksess og dermed virker ikke det naturlige utvalget.

Jablonski og Chaplin begynte å fundere på melaninets rolle for menneskets evolusjon.

Da fant de ut at mørk hud har vært viktig for reproduktiv suksess antakelig fordi mørk hud forhindrer for mye lysnedbrytning av folat.

Det forbrukes mer av B-vitaminet folat når vi utsettes for solstråling. Folat minsker faren for at avkom skal få nevralrørsdefekter og ryggmargsbrokk. Individ med mørk hud fikk altså flere avkom som overlevde, fordi de unngikk lave folatnivå.

- Om folat-hypotesen stemmer, ville et høyt folatinntak i kosten antakelig ført til at selesksjonen hadde hatt mindre press mot en mørkere hudfarge, sier Birger Svihus.

Man kan tenke seg at folk i tropiske områder med folatrik frukt og grønt har fått lysere hud enn naboer på savannen.

Undersøkelser har vist at lyshudede mennesker som er blitt eksponert for store mengder simulert sollys har unormalt lave nivå av folat i blodet.

I 1996 fant barnelegen Pablo Lapunzina ut at tre kvinner han hadde fulgt gjennom normale svangerskap fikk barn med ryggmargsbrokk etter å ha brukt solarium de første ukene i svangerskapet. Det styrker teorien om at UV-strålenes nedbrytende effekt på folat gjorde at evolusjonen favoriserte mørk hud.

NORDBOERE BLE LYSERE I HUDEN på grunn av mangel på vitamin D. Da eksemplar av homo sapiens flyttet ut av tropene, kom de til miljø der de ble utsatt for mye mindre UV-stråling. Solstrålene setter igang produksjonen av D-vitamin i huden.

Mørk hud med høy konsentrasjon av melanin var ingen fordel i nord hvor svært lite av UV-strålene penetrerte huden. Dermed ble det dannet for lite D-vitamin.

Mørkhudede ved ekvator får vanligvis nok solstråler gjennom året til at D-vitaminlagrene fylles opp. Slik er det ikke utenfor tropene.

Derfor fikk de med mørkest hud som bodde lengre nord antakelig færre avkom som overlevde. Den evolusjonære løsningen ble at nordboerne mistet hudpigmentene ved en gradvis tilpasning.

Ved mutasjoner oppsto lysere hudtyper og ved hjelp av naturlig utvalg fikk man en gradvis avpigmentering.

Kvinnene er for øvrig lysere i huden enn menn i alle populasjonene forskerne har sett på. Det kan henge sammen med at vitamin D er viktig i graviditet og under amming.

HUDFARGE HAR ALTSÅ ingenting for seg når man ønsker å avsløre slektskapsmønster mellom moderne grupper av mennesker.

Selv om endring i hudfarge har skjedd svært raskt, går det ikke fort nok til at vi i dag unngår helseproblemer som følge av migrasjon. Det er heller ikke så sannsynlig at hudfargen utsettes for seleksjonspress i stå stor grad lenger, fordi dødeligheten går ned som følge av godt helsevesen og kosthold.

- Det er en interessant kobling mellom de genene vi har for hudfarge og hva man må være påpasselig med i kosten avhengig av hvor man bor. Vi er tilpasset et bestemt klima. Når vi tas ut av den konteksten ved flytting, så vil det ha betydning for hva slags sammensetning kosten skal ha, sier ernæringsprofessor Birger Svihus.

Lyshudede som bor i områder med sterk sol har større sjanse til å få hudkreft enn de med mørkere hud. De kan også få problemer med folatmangel. I Australia bør gravide, hvite kvinner være ekstra påpasselig med å holde seg unna sola eller ta folattilskudd.

Mørkhudede som bor i områder med mindre sol har på sin side større sjanse for D-vitaminmangel. Det kan føre til benskjørhet og kreft, men blir godt overvåket i dag.

Det har kommet flere rapporter om D-vitaminmangel blant innvandrergrupper med mørk hud som bor langt nord. Helsedirektoratet i Norge advarer også mot at heldekkende klær som burka forsterker D-vitaminmangelen. Om det blir et reellt problem vil helsevesenet gi råd om å tilføre D-vitaminer. En del land har også begynt å tilsette D-vitamin i matvarer.

En undersøkelse utført av den amerikanske landbruksdepartementet viste at en stor andel av utvalget av afro-amerikanerne hadde D-vitaminmangel. Men det skal legges til at mangel ikke nødvendigvis er helseskadelig, da sikkerhetsmarginen myndighetene legger inn er stor.

- Hadde det ikke vært D-vitaminmangel i kosten vår hadde vi vært mørke som afrikanere alle sammen fortsatt. Men siden D-vitamin finnes i såpass få produkter hos oss, så har kroppen tilpasset seg og utviklet en lysere hudfarge. Det betyr at de som har hatt gener for å få lysere hudfarge er blitt favorisert og har fått høyere overlevelsesgrad, sier Svihus.

UNNTAKENE FINNES både hos inuittene og yupikene. De har mørk hud selv om de lever i områder med lite sol.

Årsaken er antakelig at de har spist mye fisk, noe som har vært en rik D-vitamin-kilde som har gjort solstråler mindre viktige for å danne D-vitamin. Kostholdet førte altså til at det ikke ble noe seleksjonspress i disse områdene mot en lysere hudfarge. Folket her forble mørke i huden.

Tilpasninger har også gjort ulike folkegrupper med lys hud i stand til å leve godt ved ekvator. Det kan dreie seg om kostholdsvaner som kompenserer for folatundeskuddet solstrålene gir.

VI BRUKER IKKE LENGER RASER for å kategorisere mennesker. Det er blitt påvist at det finnes større genetiske forskjeller mellom folk av samme etniske gruppe, enn for eksempel mellom en nordmann og en afrikaner.

I dag snakker vi om etniske grupper. Definisjonen er videre og folk i samme etniske gruppe kan ha forskjellig hudfarge.

Hudfarge var tidligere en av de vanligste måtene å definerer raser på.

I nyere tid har man regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase.

I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun.

Forsatt er mennesket den eneste arten blant primatene som har hårløs hud som kommer i forskjellige farger.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.