TORSTEN BJÖRKMANS INNLEGG på Dagbladet.no den 25. februar om professor Nils Marius Rekkedals 30-år lange plagiatvirksomhet, er full av faktafeil. Björkman synes å tro at Rekkedal har utelatt «noen» sitater i en bok, at antallet fotnoter i en bok er en garanti for dens vitenskapelige kvalitet og at Rekkedals utelatelser er å anse som «mindre alvorlige».

Det svenske Vitenskapsrådet (VR) har likevel i en uttalelse nylig konstatert at Rekkedal har bedrevet forskningsjuks i 30 år og gjort seg skyldig i uredelighet i forskning, noe som fremgår av de handlingene Dagbladet.no har gjort rede for og som enhver kan sette seg inn i. At dette må få konsekvenser for Rekkedal er selvsagt. Rekkedals eksamensarbeid fra Universitetet i Bergen og hans professorstilling ved Försvarshögskolan (FHS), må nå granskes på bakgrunn av det som har fremkommet om Rekkedals juks. Dette er ikke — som Björkman synes å tro — først og fremst et juridisk spørsmål, men handler om det svenske og norske høgskolesystemets troverdighet og legitimitet.

DET HAR I ULIKE omganger de siste årene blitt dokumentert utenom enhver tvil av professor Jan Glete, professor Jan Hallenberg og professor Jan Willem Honig at 14/15 av Rekkedals hovedfagsoppgave er plagiat, og at den boken som sammen med hovedoppgaven lå til grunn for at Rekkedal ble gitt professorkompetanse i 2004, Modern Krigskonst, har vist seg å inneholde omfattende plagiat av tekst og bilder.

De over nevnte professorer har også vist at Rekkedal etter at han ble ansatt på FHS har bedrevet plagiatvirksomhet i to artikler utgitt av Den norske Atlanterhavskomité, i en artikkel i Norsk Militært Tidsskrift, i to artikler i Kungl Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, i tre bokkapitler i antologier utgitt ved FHS og i to monografier utgitt ved Høgskolen. Og da skal man også legge seg på minnet at bare de nevnte arbeidene - som er en liten del av Rekkedals produksjon - er blitt gransket, og at disse arbeidene heller ikke er gransket i sin helhet.

VITENSKAPSRÅDETS sakkyndige i saken, professor Marie Demker og professor Kristian Gerner, bekrefter og forsterker Gletes, Hallenbergs og Honigs uttalelser i sine gjennomganger. Demker skriver blant annet følgende:

Både professor Jan Hallenberg og professor Jan Willem Honig har gjort grundige gjennomganger av Rekkedals arbeider og detaljerte sammenligninger mellom Rekkedals tekster og andre publiserte kilder. Det er ikke noe å utsette på den grundige og overbevisende redegjørelsen. Min kontroll av Hallenberg og Honigs sammenligninger ender på nøyaktig samme vis som deres. Honig avslutter med å si at Rekkedal-saken er «det alvorligste tilfellet av plagiat jeg har sett i min akademiske karriere». Det er bare å istemme.

I PROSESSEN HAR Rekkedal, som et forsvar mot anklagene, hevdet at plagiering var akseptert forskningsmetode ved Universitetet i Bergen på 1970-tallet. I Dagens Nyheter den 12. juni 2008 uttaler han seg på følgende måte om plagiatet i hovedoppgaven: «Man glemmer at det er nesten 30 år siden den ble skrevet. Da var det ikke ansett som juks.» Og gjennom Rekkedals skriftlige og muntlige svar til Vitenskapsrådet forsterkes inntrykket av at han anser at det er helt i orden å overta andres intellektuelle prestasjoner uten referanser, og at veiledere og eksaminatorer ved Universitetet i Bergen har lært bort denne metoden:

Hovedfagligsarbeidet er, fremholder Rekkedal, bedømt i henhold til de etiske regler som gjaldt der og da [UiB 1980]. Anmelderne har ifølge Rekkedal sett bort fra at det er fullt mulig å bruke samme kilder til flere typer forskning. Rekkedal anser at han i sitt arbeide har gjort rede for hvilke forskningsmetoder og muligheter som fantes for den typen forskning det er snakk om. Dette, sier Rekkedal, hadde skjedd etter samråd med hans hovedveileder ved Universitetet i Bergen.

Rekkedal legget til at han har benyttet «den sitatmetoden som vi hadde gjennomgått på metodekurset, og som var en annerkjent metode ved Historie i Bergen på 1970-tallet. Det hele var selvsagt godkjent av min mentor». Det ville vært interessant å høre om Universitetet i Bergen er enige i dette.

REKKEDAL MENER OGSÅ også at hvis de som anklager ham for juks hadde undersøkt kildematerialet som oppgaven bygger på, ville de forstått at det ikke dreide seg om plagiat. Dette argumentet motbevises fullstendig av professor Demker. Etter at hun i detalj og på Vitenskapsrådets oppfordring har gått gjennom kildematerialet, konkluderer hun på følgende måte:

Jeg har i min tid som forsker aldri sett holdninger så fjernt fra det vitenskapelige etos som her. [...] Kildematerialet har helt enkelt ikke vært viktig for Rekkedals resultat, de utgjør bare en potemkinkulisse for de åpenbart plagierende resonnementene og argumentasjoner Rekkedal fremfører som sine egne.

Det råder med andre ord ingen som helst tvil om at Rekkedal har bedrevet systematisk plagiering i hele sin akademiske karriere og at hovedoppgaven fra Bergen er et av de verste eksemplene. På denne oppgaven har han bygget en 30 år lang forskerkarriere på falske (det vil si andre forskeres) meritter. Gerner skriver i sin uttalelse:

De instansene som har gitt Rekkedal først dosent- og siden professorkompetanse har helt åpenbart tatt utgangspunkt i og trodd at denne har gjort rede for egen forskning med selvstendig forfattet tekst. Dette har vært grunnlaget for Rekkedals karriere innenfor rammen av hans arbeide som forsker. Rekkedals holdning fra den første anmeldelsen kom, fram til brevet til Vitenskapsrådet den 7. oktober 2008, leder til konklusjonen at han anser at hans måte å gjøre rede for sin forskning på er helt i orden. Den praksis han la seg til i hovedoppgaven har han fortsatt med.

PÅ BAKGRUNN AV denne triste historien er det helt nødvendig for Universitetet i Bergen å prøve om Rekkedals eksamen skal annulleres og for FHS å prøve om Rekkedal virkelig har professorkompetanse. Spørsmålet om Rekkedals plagiatvirksomhet handler om Universitetet i Bergen og Försvarshögskolans anseelse og troverdighet og forlengelsen av dette om hele det vitenskapelige miljøs troverdighet.

At det skulle foreligge et kulturkonflikt på FHS mellom en fagmilitær tradisjon og en akademisk tradisjon, der den førstnevnte tillater uredelighet i forskning og den senere ikke gjør det, er helt absurd. De offiserene jeg har arbeidet med og utdannet i mer enn ti år er ikke tilhengere av forskningsjuks. De synes tvert om at det er en fornærmelse at de omtales som tilhengere av uredelighet i forskning.

DET ER IKKE trakassering å påpeke at kolleger plagierer og å utrede forskningsjuks. Det er tvert i mot en plikt for alle som vil opprettholde tiltroen til Høyskolen. Bevitnet forskningsjuks er aldri utviklende og fremmer ikke forskning og høgskoleutdanning. Hvis Björkman ikke forstår disse spørsmålene som er så sentrale for oss som arbeider med vitenskap, eller hvis han syns det er helt i orden å plagiere eller drive andre former for forskningsjuks, er det bare å beklage.

At Forsvarshøgskolen har håndert saken på en dårlig måte, noe som har ført til unødig lidelse for enkeltpersoner og til friksjon i organisasjonen, er jeg helt enig med Björkman i.

Men det er et helt annet spørsmål som andre enn Rekkedal må stilles til ansvar for.

Dette debattinnlegget er publisert av Magasinets nettredaksjon, og står ikke i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.

Innlegget er oversatt fra svensk av Mina Hauge Nærland.