DE norske skijentene tapte ikke stafettmedaljen på at Marit Bjørgen gikk enda et løp under pari, men de vinner ikke noe ved å ha henne på laget lenger.

Akkurat det er en overraskende trist utvikling på en karriere som pekte rettere opp enn noe i norsk skisport.

Det fenomenale ved Marit Bjørgens skigåing varte bare et par sesonger. Etter OL-fiaskoen i 2006 har hun som toppløper vært ordinær, selv etter å ha prøvd det meste for å finne tilbake til det spesielle igjen.

Det er en sportslig famling ingen som er glad i norsk langrenn bør unne henne.

MENS kynikerne forlengst har begynt å mumle om at Marit er blitt den typen løper som ikke holder til store anledninger, er det mer grunn enn noen gang til å gi trønderjenta den støtten hun fortjener.

En ting er at hun gjennom all motgangen har stått imponerende oppreist og bidratt til de suksessene som tross alt har vært i norsk kvinnelangrenn de tre siste sesongene. Å vise respekt for en slik oppførsel er avgjørende for å skape varig god toppidrett.

I tillegg er Marit Bjørgens formsvikt et fenomen som må trigge de som vil utvikle idretten vår gjennom kunnskap.

FORELØPIG trigger problemene bare til hanekamp.

Da Egil Kristiansen etter Torino-OL overtok jentelandslaget fra Sven Tore Samdal, var tilsynelatende alt greit. Samdal som ved hjelp av et ekstremt treningsopplegg hadde leid Marit Bjørgen fram som verdens suverent beste langrennsløper, hadde forlengst anbefalt skøytespesialisten Kristiansen som sin naturlige arvtager. Den nye treneren fulgte opp ved å slippe til både eks-sjefen og andre som sterke personlige trenere for ulike landslagsjenter.

Slike ordninger har lenge vært vanlig i norsk langrenn. Dette er en sport der de aktive er vant til å bygge opp egen kunnskap om trening og landslagssjefen fungerer gjerne mer som koordinator enn faglig udiskutabel sjef.

SÅ langt, så bra. Men idyllen varte ikke lenge.

Da Marits OL-fiasko viste seg å kunne være noe mer enn en uheldig følge av sykdom, begynte tautrekkingen mellom de ulike gutta som alle hadde sin andel av ansvaret for å få Bjørgen tilbake i toppfart.

Utholdenhetsmiljøet i Olympiatoppen benyttet anledningen til å forsterke sitt spørsmålstegn ved Samdals ekstremmetoder, og eks-treneren fortsatte å kline ballen tilbake. Mye godt kan sies om Sven Tore Samdals evne til blåse opp O2-opptaket til skielevene sine, men han er ingen like sterk diplomat.

DET er derfor Samdal kom i søkelyset igjen denne uka med krass kritikk av de som nå styrer Marit Bjørgens treningsopplegg. Ifølge Samdal har Bjørgen blitt offer for en skremselpropaganda inspirert av Olympiatoppen. Skeptikerne der har prøvd å få Marit til å tro at imunforsvaret hennes er blitt ødelagt gjennom all hardtreningen.

Ikke uventet ble dette utspillet slaktet blant langrennslederne i VM. Nå står gutta på hver sin haug og skriker til hverandre, mens Marit Bjørgen ligger utmattet tilbake etter fjerdeplassen på førsteetappen sin:

- Jeg følte meg veldig bra, men så får jeg det sånn plutselig, forklarte hun denne nye skuffelsen.

EGENTLIG trenger vi ingen nye forklaringer fra Marit Bjørgen. Hun har gjort forsøk etter forsøk på å finne tilbake til gammel nivå, og holder i massevis for oss.

Men det bør ikke holde for de som har ansvaret for å utvikle norsk kvinnelangrenn.

Når Sven Tore Samdal nå er skeptisk til de evalueringene som er gjort etter Bjørgens tre svake sesonger, blir det for lett bare å be ham oppføre seg bedre. Da holder det bare for de ulike treningsmiljøene å sette seg sammen for å nøste på nytt.

DET å skape bedre utholdenhet er ikke maskinelt.

Menneskekroppen er kompleks og skjør. Kanskje kan ikke Marit Bjørgens formtrøbbel løses med et fysiologisk sikkert svar, men ingen ting skjer uten et nytt forsøk.

Bildet av en utslitt Marit etter enda en middels prestasjon, er egentlig bildet av en norsk toppidrett som har tapt.

Det er Skiforbundet og Olympiatoppens ansvar å lete etter svar på dette nederlaget. De er den sterke part i konflikten, og nå er det de sterkeste som må gi seg.

Om det så går på æren løs; det må bli slutt på å plage Marit Bjørgen.