THERESE JOHAUG og Kristin Størmer Steira gikk to flotte løp på 3-mila, men det mest spennende resultatet for norsk kvinnelangrenn er Charlotte Kallas 18.plass.

Den unge svensken var det store navnet i internasjonalt langrenn sist vinter.

Hun smadret alt og alle opp monsterbakken i Tour de Ski og smeltet svenskens tidvis lunkne hjerter for langrenn slik at sesongen endte med Jerringprisen; den folkelige kåringen av idrettshelter som er det største du kan vinne hos broderfolket.

Og mye av dette fordi Charlotte Kalla hadde begynt å trene som Marit Bjørgen.

I ET intervju med Aftonbladet høsten 2007 forklarte Charlotte hvordan hun hadde forandret treningsarbeidet sitt etter inspirasjon fra Norges beste skijente:

- Opplegget er helt nytt. Jeg hadde bare lest om det tidligere, sa Charlotte som den forsesongen i perioder lasset på med ekstremt harde intervalløkter omtrent etter den samme oppskriften som suksessparet Marit Bjørgen/Sven Tore Samdal da hadde brukt gjennom flere år.

- Målet har vært å øke det maksimale oksygenopptaket gjennom økter helt opp mot yttergrensene, fortalte svenskenes jentetrener Joakim Abrahamsson.

SAMMEN opplevde de to en fantastisk kapasitetsutvikling som sendte Charlotte Kalla rett opp på det fysiske nivået som bare finnenes superduo Kuitunen/Saarinen og polske Kowalczyk behersker.

Sesongen etter står Kalla gråtkvalt på skistadion etter å ha blitt utklasset med nesten tre minutter i sin siste VM-sjanse, mens trener Abrahamsson gjennomfører enda et trist intervju med svensk fjernsyn der han forsøker å forklare det som fortoner seg ganske uforstålig:

** Hvordan er det mulig å miste framgangen så raskt?

DET er dette spørsmålet som har vært knyttet til Marit Bjørgens sterkt variable resultater etter at hun tilsynelatende hadde alt foran seg etter VM-triumfene i 2005.

Usikkerheten har gnagd i stykker den innerste kjernen i norsk kvinnelangrenn der trenerkompiser som tidligere anbefalte hverandre til jobber, nå heller slenger dritt.

Denne kjeklingen om hva som er riktig trening for Marit Bjørgen, er garantert en av årsakene til at norsk jentelangrenn leverte sitt svakeste mesterskap på 16 år.

KONFLIKTEN mellom eks-trener Samdal og Olympiatoppen pluss den nåværende langrennsledelsen, framstår ekstra unødvendig i en sport som ellers er i flott utvikling.

Samholdet på landslaget er sterkt, det er kø av unge talenter som presser eliten og neste VM går på hjemmebane. Sjelden har noen norsk idrettgren hatt et bedre utgangspunktet for en gullalder.

Det er her interessen for Charlotte Kallas formsvikt kommer inn.

Bildet av fiasko er slett ikke uten nyanser. Seinest på stafetten gikk Charlotte strålende; akkurat som Marit flere ganger underveis i de drøyt tre siste sesongene har levert sterke løp.

MEN hvorfor ser det maksimale nivået ut til å glippe for begge? Er det som kritikerne hevder på grunn av økte sykdomsproblemer etter hardkjøret eller er det bare naturlige variasjoner som et stort forlangende publikum ikke evner å forstå?

To høyst personlige karrierer er selvfølgelig ingen basis for sikker viten, men resultatene til Bjørgen og Kalla må friste kunnskapstørste trenere til å lære seg enda mer om det å utvikle verdens raskeste skiløpere.

DET er nettopp den fristelsen vi gjerne ser den norske langrennsledelsen falle i.

Etter de skuffende resultatene i VM blir det alt for billig å skifte ut trener Egil Kristiansen. Det er ikke den type kabaler som tar sporten videre.

Utfordringen er å få trenere og ledere med på en enda mer kunnskapsbasert trening der personkonflikter aldri skygger for nysgjerrigheten etter å gå fortest mulig på ski.

Det er ikke lenge siden både Marit Bjørgen og Charlotte Kalla gjorde akkurat det. Nå fortjener de å bli studert deretter.