Vi har registrert at Kirken og biskopene har valgt å prioritere energipolitiske spørsmål: Samtidig savner vi deres engasjement i kampen for fattiggruppene i Norge. Vi inviterer herved biskop Kvarme på besøk til oss — slik at han kan få et bilde av fattigdommens omfang og karakter. Vi savner også engasjement hos fagbevegelsen. I disse tider fremmer fagbevegelsen sine forhandlingskrav. Er dere i fagebevegelsen enige i Thorbjørn Berntsens utsagn om at «Solidaritetsbegrepet blir helt og holdent meningsløst — hvis det ikke omfatter de aller svakeste»?

Fattige og trygdede har ikke streikemakt; vi er avhengige av solidaritets -og rettferdstenkning hos myndighetene. Vi er derfor takknemlige for markeringene Fagforbundets Jan Davidsen og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla har kommet med, likeledes for Thorbjørn Jaglands, Dagfinn Sundsbøs og Karin Andersens uttalelser. Når fattige er så «tannløse» i slike debatter, skyldes det at mange sliter med «lite presentabel tanngard»; man har ikke råd til tannlegebesøk. Dessuten er det få arenaer man kan «bite ifra seg» på.

Fattiggruppene har fått vesentlig forverrede kår i den siste tiden, med kraftig prisoppgang på mat, offentlige avgifter og husleie. Samtidig har «vanlige folk» fått titusener i lettelser i form av rentereduksjon. Både absolutt og relativt øker avstanden mellom fattige og normalinntektsgruppene kraftig. Fattigdommen øker. Vil regjeringen, Kirken og fagforeningene passivt være vitne til dette, eller er det mulig med en krisepakke for å berge oss — eller med solidaritetsaksjoner? Regjeringen kan ikke omgå problemet gjennom å si «vi skal ta direktørene». «Rikdomsbekjempelse» hjelper ikke oss; det er det bare fattigdomsbekjempelse som gjør. Skattelettelser gjør forskjellene større, men redusert matmoms og økt bostøtte vil være målrettede tiltak for vår gruppe. Hvis vi ikke får offentlige tilbakemeldinger på dette, tar vi også det som et svar.