TÅKE, RADIOSTØY og ufattelig skummel bakgrunnsmusikk. Oppskriften har fungert i en lang rekke mer eller mindre vellykkede «Silent Hill»-spill, og når serien nå beveger seg over på de «nye» konsollene er det fortsatt disse virkemidlene som gjør at vi raskt kjenner oss igjen.

Den dimitterte soldaten Alex Shepherd vender tilbake til hjembyen Shephard?s Glen, bare for å finne ut at broren og faren er forsvunnet.

IGJEN SITTER DEN forstyrrede moren, som i likhet med alle andre du snakker med ikke evner å gi noe vettuge svar på hvorfor hele byen er tåkelagt, tømt for folk og fylt med monstre.

Med den største selvfølgelighet legger du ut på jakt etter broren din, en reise som snart fører deg til marerittenes by Silent Hill.

Men reisen skal også vise seg å kaste lys over mørket fra Alex? og brorens oppvekst.

DET GÅR LITT TREGT for seg i starten av spillet, når sant skal sies. Du tråkker deg gjennom velbrukte omgivelser uten at det blir spesielt skummelt, på tross av monsterne som angriper og musikken som spiller på de rette strengene.

Kanskje spillet har mistet en slags magisk touch når det nå ikke lenger er utviklet i Japan?

Heldigvis tar historien seg opp etter hvert, og du får rikelig med motivasjon til å fortsette til den bitre slutt. Underveis får du nyte godene av et modernisert kampsystem og en solid grafisk overhaling som gjør at spillet ser oppdatert ut.

MEN UNDER OVERFLATEN er det litt for mange av de gamle elementene som jeg gjerne også skulle sett renovert. Her er det lange sekvenser med sjekking av dører og like ganger som må vandres fram og tilbake, på jakt etter tilsynelatende meningsløse gjenstander.

Småfeil her og der til side, med «Silent Hill: Homecoming» synes serien å være på vei mot et rett spor igjen.

Og mens vi venter på en ordentlig modernisert versjon neste gang, er det jo heller ikke så lenge til skrekk-storebror «Resident Evil» kommer med spill nummer fem ...