MAGNUS PETERSSON tok ikke til seg mitt råd, publisert på Dagbladet.no den 25. februar, om ikke å sette seg til doms over professor Nils Marius Rekkedal. 

Han har reagert helt motsatt. Nå setter han seg til doms ikke bare over Rekkedal, men også over Universitetet i Bergen. De to professorene og dosenten som i 1980 godkjente Rekkedals hovedoppgave tok feil. Det skulle de ikke gjort, ifølge Petersson, som tror han vet bedre selv om han kommer fra et annet akademisk felt.

AV PETERSSONS INNLEGG får man inntrykk av at professor Jan Glete har bedømt Rekkedals hovedoppgave og professorskompetanse. Så er ikke tilfelle. Gete gransket læreboken Modern Krigskonst og to artikler og kom til den konklusjonen at man som leser ikke hadde problemer med å forstå at Rekkedal i læreboken på et antall steder refererer andres forskning, som jo normalt er ideen med lærebøker.

Dermed kunne han frikjenne Rekkedal fra den anmeldelsen som Petersson sto bak. Glete gav likevel Petersson rett i at visse sitater kan gi inntrykk av at de refererer til orginaltekster, når de isteden refererer til kommenterende tekster. Gletes konklusjon handler først og fremst om hvordan Försvarshögskolan bør forbedre sine forlagsrutiner. I Gletes uttalelse finnes ikke et ord om hovedoppgaven eller spørsmål om hans professorskompetanse.

For de sakkyndige svenske professorene som anbefalte Høgskolen å utnevne Rekkedal til professor (av flere søkere), utgjorde hovedoppgaven og læreboken Modern Krigskonst ca 2 prosent av Rekkedals meritterte arbeider i form av forskningsrapporter, vitenskapelige artikler samt lærebøker for ulike målgrupper, først og fremst offiserer. Av Petersson får man inntrykk av at en lærebok var det avgjørende arbeidet, noe som er helt feil.

PETERSSON STARTET denne affæren for to og et halvt år siden med en anonym anmeldelse av professor Rekkedal. Anonyme anmeldelser syns jeg forøvrig er en uting, og i universitetssystemet spesielt. Hva var den anonyme Peterssons "knusende" argument den gangen? Jo, at Rekkedal ikke hadde sitert på rett måte. Det gjaldt læreboken Modern Krigskonst og to artikler. Å sitere riktig synes med andre ord å være sentralt for Peterssons kanskje litt begrensede vitenskapssyn. Burde han ikke da selv forsøke å leve opp til elementære krav til sitatskikk? Er det ikke uredelig av Petersson å tilskrive Jan Glete og de professorene som anbefalte Høgskolen å ansette Rekkedal som professor bedømmelser som bare er Peterssons egne?

På hvert kurs i akribi og vurdering av kilder, inngår det å holde rede på kildenes relative vekt. Dette hever Petersson seg over på tross av at han er historiker. Han blander friskt anmeldelser, sakkyndiges uttalelser og Vitenskapsrådets (VR) ekspertrådsuttalelse. Dette gagner hans mål om å forsøke å bevise at han hadde rett da han anmeldte Rekkedal i 2007, men det gir et falsk bilde av VRs uttalelse. VR avstår, i motsetning til de sakkyndige, å bedømme hovedoppgaven. I myndigheters uttalelser tolkes noe sånt som en kritikk av de sakkyndige. Petersson behandler ekspertgruppen i VR og de inhentede sakkyndige som om de var det samme. Han ser ut til å mangle kunnskap om at det er VRs konklusjon som er den avgjørende teksten. Petersson vet godt at professor Rekkedal ikke er dømt til noe av verken Vitenskapsrådet, Försvarshögskolans rektor eller Statens ansvarsnämnd.

Petersson fremstiller seg selv som som en vitenskapens ridder. Han skriver om "vi som arbeider med vitenskap" tydeligvis i kontrast til undertegnede og et ukjent antall andre forskere. Med så sterk selvfølelse og ditto identifikasjon med forskerrollen ville det vært kledelig å redegjøre for de klare manglene i anklagene mot Rekkedal.

DEN TREDJE anmeldelsen mot Rekkedal, sommeren 2008, undertegnet av Honig og Hallenberg, er møtt med mange motargumenter. Hvordan har for eksempel den nederlandske professoren William Honig kunnet finne at Rekkedal er skyldig i plagiat i tekster skrevet på norsk og svensk? Meg bekjent behersker han ingen av disse språkene. Antagelig har han dermed ikke gjort en selvstendig bedømning av disse tekstene.

En lang rekke ytterligere anklager mot Rekkedal anser jeg, og mange med meg, for å være grunnløse, vilket også er den fremste grunnen til at FHS personalavdeling nå er beordret til å utrede denne saken med henblikk på trakassering. Jeg antar at Petersson sympatiserer med Honig og Hallenberg, de kritiserer jo Rekkedal, men det inngår ikke i Peterssons idealutdannelse å gjenta argumenter som åpenbart er falske.

I sitt innlegg avslører Petersson sitt motiv: Han vil ha Rekkedal avsatt som professor. Det er første gang jeg hører noen fremføre det ønsket, kanskje typsik at det er overmodige Petersson som tar seg den friheten. Høgskolens ledelse avviste hans anonyme anmeldelse i september 2007. Peterssons andre anmeldelse, da han ikke lenger var anonym, ble også avvist. I protokoll fra 31. mars 2008 ble det konstatert at "FHS etter den utredningen som er gjennomført har kommet fram til at Rekkedal ikke har gjort seg skyldig i uredelighet i forskning". Protokollen er signert av FHSs daværende rektor og avsluttes med uttalelsen: "FHSs tiltro til Rekkedal er uendret".

JEG LIKER IKKE Peterssons forsøk på å få gjort professorer arbeidsløse. Som forholdsvis nybakt doktor i historie, fra 2003, bør han betenke seg, siden han først og fremst blir bedømt etter egne forskningsmeritter, ikke sverting av andres. Peterssons avhandling har undertittelen "svensk-norske sikkerhetsrelasjoner 1949-1969".  Med sin tendensiøse og vettløse kritikk av Rekkedal anser jeg at Magnus Petersson nå i 2009 ikke bidrar positivt til de svensk-norske akademiske relasjoner.

Dette debattinnlegget er publisert av Magasinets nettredaksjon, og står ikke i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.

Innlegget er oversatt fra svensk av Mina Hauge Nærland.