FOR de som synes det er spennende å se på sammenhengen mellom kapital og sportslig suksess, ligger det et iøyenfallende materiale fra de par siste sesongene med norsk toppfotball.

Sammenfallet mellom den første feite TV-avtalen, tidenes høykonjunktur og fotballens gjennombrudd som bred publikumsidrett, ga sporten tre, fire års festing, men knapt noen kamper som viste at alle pengene garanterte bedre fotball.

Nå er partyet over, regningene sånn noenlunde betalt og alle enige om å lage gode toppklubber på en mer sparsommelig måte.

Det blir i så fall en gave til norsk fotball.

DET første resultatet av den nye sparelinja kommer på lagoppstillingene i seriestarten om halvannen uke. Der vil det dukke opp flere nye lokale navn i en Tippeliga som de siste årene har utmerket seg gjennom en særdeles høy andel utenlandske spillere.

Det er slett ikke gitt at disse lokale spillerne fra egen juniorstall eller naboklubber i 2. og 3.divisjon umiddelbart dytter det sportslige nivået oppover, men over tid vil en slik prioritering tvinge fram en enda mer bevisst ungdomssatsing med et langvarig rekrutteringsarbeid basert på bedre treningspedagogikk og bedre trenere.

Det er dette kunnskapsløftet som vil gi framgang.

SATSINGEN behøver slett ikke være norsk. Flere europeiske land er kommet mye lenger enn oss i talentarbeidet, kanskje fordi store nasjoner også kan koste på seg å kaste vekk mye talent underveis i jobben med å forme de aller beste.

Befolkningsfattige Norge må gå mye forsiktigere til verks, men nettopp dette begrensete antallet med egnete gutter tilsier at utviklingsjobben blir hardere prioritert. I beste fall vil det gi ny læring om fotballtrening som også hjelper jentefotballen. Der har toppklubbene aldri hatt økonomi til å basere framgangen sin på utenlandske kjøp.

MER stabil, regionalt og nasjonalt forankret rekruttering kommer også til å bidra til en tettere sammenheng mellom klubbenes fotballfilosofi og spillerkjøp.

Midt i overfloden har det kommet flere ganske bevisstløse kjøp. I mange av klubbene har det vært vanskelig å se linja fra den fotballen som skulle spilles og de utenlandske spillerne som ble hentet inn.

Færre kjøp og mer stabile spillerstallen øker sjansen for å utvikle mer effektive spillestiler. Du trenger bare å se på siste landskamp under Drillo for å skjønne hva en slik bevisstgjøring kan bety.

Drømmebildet fra 2009-sesongen er nettopp en billigere, lokalt gjenkjennelig og smartere fotball. Til sammen vil det gir mer moro for inngangspengene.

• Les også: Tromsø takket nei til gratis norsk landslagsspiller