STOCKHOLM (Dagbladet): Det er et radikalt annerledes Metallica som setter sjøbein foran en lydhør Stockholm-menighet, enn det vi har sett her hjemme de siste åra.

Det som tidligere har vært en uavbrutt mimrefest, er i dag et kraftig oppgradert sett hvor det levnes liten tvil om hva som er hovedfokuset.

«Death Magnetic» var en av fjorårets største platesuksesser, og det har gitt gutta selvtillit nok til å parkere en håndfull klassikere til fordel for et bredt utvalg av låter fra den ferske plata.

Åpningsduoen med «That Was Just Your Life» og «The End of the Line» glir over i årgangs-Metallica i form av «Harvester of Sorrow» og «No Remorse», uten at nykomlingene føles bleke ved siden av klassikerne.

Våre svenske venner bøtter folkøl, hår flagrer og en opplagt James Hetfield kan konstatere at det blir en fornøyelig dag på jobben.

Intimkonsert
Det er ikke bare innholdet som er annerledes i denne runden, formatet er også snudd på hodet. Fra en typisk utendørsrigg, spilles nå konserten fra en rektangulær scene midt i salen, lekkert opplyst av hydrauliske kister som senkes og heves i sentrum av arenaen.

Sceneoppsettet gir en effektiv nærhet til hele publikummet, noe som gjør at det nærmest føles som å sitte hjemme i stua til bandet.

Kvartetten får svar på tiltale. Det er ingen tvil om at svenskene liker sin metal høylytt og breial, og med sine lite subtile slagordrefreng og pumpende riff er det vel ingen som er mer velegnet til å imøtekomme den interessen ennnettopp Metallica.

De opplagte høydepunktene «One», «Sad But True» og «Master of Puppets» går selvsagt ned på høykant, men det er mer imponerende å høre hva ferskvare som «Broken Beat and Scared» og «The Day That Never Comes» gjør med publikum.

Praktfull innpakning
Selve arenaen minner mest om en gigantisk golfball og er således en perfekt ramme for et velregissert lasershow og brennhete gassflammer som komplimenterer den sparsommelige scenen.

Spillemessig er bandet friskere enn på lenge. Det er åpenbart at den gode mottakelsen av det nye materialet også har gitt dem en vitamininnsprøytning i konsertformatet.

Da tilgir vi litt lydgrøt, en døll gitarsolo og et par kjedelige låtvalg.

Mens resten av Sverige krangler om det forestående kronprinsessebryllupet, er det liten tvil om hvem som hadde hovedrollen i tankene til de 14 000 Globen-gjengerne. I Norge gleder vi oss allerede til sommerens Spektrum-konserter.

Anmeldelsen er basert på de første 90 minuttene av konserten.