— DET ER NESTEN SOM en epidemi, sier Noomi Rapace forundret.

Egentlig burde hun vite bedre. Stieg Larsson-bøkene har solgt 2,5 millioner eksemplarer bare i Sverige. Med tanke på at det bare bor åtte millioner der totalt, er tallet ... drøyt. Da har vi ikke nevnt hysteriet i Frankrike, Portugal, Norge ...

— Da du fikk rollen, tenkte du at dette var som å vinne i Lotto?

— Nei, jeg tenkte faktisk ikke sånn.

NOOMI RAPACE ER LITEN som en fugl. Skuldrene er smale. Ingen er så smale lenger. De sluttet med det på femtitallet en gang. Hun sitter i en svær lenestol på hotellrommet med tunge gardiner og gull-ornamenter et steinkast fra Dramaten. Piller blygt på armlenet.

— Mange har sagt at dette blir mitt gjennombrudd i utlandet. Men innspillingen er så lite glamorøs, du vil ikke tro det. I morgen skal jeg være innsmurt i jord og blod og slå en øks i hodet på en mann. Det er svett og slitsomt.

De spiller inn alle tre filmene på rappen. For Rapace innebærer det en maraton i svik, hat, drap og kjipe følelser.

— Lisbeth Salander bærer jo med seg en veldig sorg ...

— Og den tar du med deg hjem?

— Ja. Jeg vet ikke om en annen måte å jobbe på. Jeg svetter Lisbeth. Hun tar meg i besittelse. Og jeg vil at det skal være sånn. Men det er ikke uproblematisk.

— Salander drives av et sterkt hat. Kjenner du den følelsen i det hele tatt?

Hun ser forundret opp.

— Jeg kjenner hat. Jeg har en side av meg som er kullsvart.

— Hvem er det du hater?

— Mennesker. Verden. Meg selv. Det er mye som er stygt. Som er vanskelig å håndtere. Vanskelig leve i. Den krever så sterke mennesker. Man skal være vakker og framgangsrik, man skal være en god mor og kamerat, være sexy og veltrent. Marginene for å være annerledes er så små. Jeg har ingen plass i det, når alt skal være så fint og dyktig.

— Har ikke du vært dyktig hele ditt liv?

— Nei. Jeg klarte meg selv fra jeg var veldig liten. Man bygger sin egen verden da. Lage sine egne regler for å overleve. Jeg kjente tidlig i livet at jeg måtte stå for meg selv, for ingen andre ville hjelpe meg opp.

PÅ PAPIRET HØRES Noomi Rapaces oppvekst ut som noe hentet fra en Astrid Lindgren-bok. Faren var flamencosanger, moren var hippie. Hennes islandske stefar drev en hestefarm på Island og midt inni dette vokste lille Noomi opp. Femten år gammel dro hun til Stockholm for å bli skuespiller. Hun ble oppdaget som nittenåring. Selv om hun aldri gikk teaterhøyskolen, steg hun opp som et stjerneskudd. Og nå — drømmerollen.

— Det høres ut som en fantasiverden?

— Hva? Er det sant?

— Ja, men din far som er flamencosanger og ...

— Han ville ikke ha meg. Fra jeg ble født, ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg har bare truffet ham tre ganger. Nå er han død.

— Savnet du ham?

— Ja, det er klart. Jeg ble forlatt. Jeg bodde en stund på Island med min stefar og ...

— Og alle hestene. Det høres fint ut.

— Ja. Men det er ikke like moro hvis de som rir på dem er fulle. Jeg har mye alkoholisme i min familie. Nære familiemedlemmer har vært innlagt på psykiatrisk. Så det har ikke vært så fint som du tror. Jeg kjente tidlig at alt var opp til meg selv. Her kjenner jeg meg igjen i Lisbeth Salander. Det er ingen vits i å gråte. Hvis du vil noe, må du gjøre det selv.

KRIMFORFATTERE HAR EN HANG til å la sine kvinnelige heltinner være mannlige. I beste fall er de mer eller mindre vellykkede husmødre med politijakt som røff hobby.

Derfor blir rollen som Lisbeth Salander så uimotståelig. Intens. Krevende. Dessverre bare ledig for én.

— Å få en rolle på Dramaten som tjueåring, er det omtrent som å bli adlet?

— Det var sånn før, men ikke nå lenger. Det er som med Bergman. Han var veldig stor før. Men mange i min generasjon synes det er på tide å slippe andre til.

— Så hva er det største man kan gjøre nå?

— Rent kommersielt er det denne filmen.

— Er mange misunnelige på deg?

— Om de prater skit, får jeg ikke høre det. Jeg omgås ikke så mye med andre skuespillere. Jeg jobber mye, og er ellers hjemme med familien. Verken mannen min eller jeg er mye ute i det offentlige.

DE GIFTET SEG PÅ IMPULS på et hotellrom i Malmö. Dagen etter kjøpte de ringer så fort butikkene åpnet. Sladderpressen håpet i det lengste på et prangende kjendisbryllup. Mannen heter nemlig Ola Rapace. Superstjerne i Sverige. I Norge er han mest kjent fra serien «Wallander», og som den svenske kjæresten til politikvinnen Anna Phil. Invitasjoner til røde løpere hagler ned i postkassa. Det er ingen vits. De dukker aldri opp.

— Er det noen som forsøker å ødelegge for dere?

— Det finnes alltid folk som vil ødelegge. Det er provoserende når man gifter seg og ikke lenger er tilgjengelig for alle. Jeg elsker for eksempel å gå i pels. Ola liker også pels. Folk irriterer seg over sånt.

— Vil de glede seg hvis dere går fra hverandre?

— Helt klart. Da mislykkes vi jo. Jeg var ensom hele mitt liv til jeg møtte ham. Før kunne jeg kjenne at alt var meningsløst. Er ikke livet mer enn dette, liksom?

— Hva ga deg en sånn følelse av meningsløshet?

— Verden er jo meningsløs i visse situasjoner. Jeg likte ikke å være menneske. Men så møtte jeg min mann. Og vi fikk vårt barn. Familien og jobben er noe som brenner sterkt i meg.

— Du har sagt du var kompromissløs de første åra som skuespiller. For meg høres det ut som du fremdeles er det?

— Nå gjør jeg det på en måte som er mer profesjonell. Før kunne jeg gå på byen etter en forestilling, og ende opp gråtende inne på toalettet. Jeg var en klut. Veltet meg i selvmedlidenhet. Jeg synes det var så deilig å være dramatisk. Men det gjorde ikke rollene mine bedre. Det ble bare sentimentalt og klissete. Nå drikker jeg sjelden, og tar ingen stoffer, som jeg kunne holde på med før. Jeg spør meg selv: Hjelper dette meg i jobben, eller liker jeg bare å synes synd på meg selv?

— Hvorfor syntes du synd på deg selv?

— Da jeg var nitten, tjue år tenkte jeg mye på all skiten som hadde vært i min barndom. Jeg tror alle har en periode der man bearbeider ting som har vært vanskelig. Men da hadde jeg bare meg selv å tenke på. Slik er det ikke nå.

— Ble følelsene enda sterkere da du fikk barn?

— Ja, sånn kjennes det. Men min sønn drar meg ned på jorda og til virkeligheten. Med han blir alt direkte.

EN DAG KOM HUN HJEM med sønnen på armen, låste opp døra og så at alt i leiligheten var kullsvart. En ulmebrann ødela alt. Alle minner var røykskadet eller borte. Hun synes det var deilig. En ny, blank start.

— Kjennes det fortsatt som om Sverige ikke er hjemme?

— Nei. Men jeg kjenner meg ikke hjemme noe annet sted heller. Faktisk føler jeg at Paris er mer min by enn Stockholm, selv om jeg ikke kan språket. Jeg kjenner meg friere der. Her er jeg alltid utenfor. Akkurat som det er noe jeg ikke fatter, noe jeg ikke er helt med i.

Det var den utenforfølelsen castingfolkene så. Lisbeth Salander kan aldri spilles av en glamorøs kvinne med en ektefølt interesse for interiør.

— Ønsker du noen ganger du hadde en enklere jobb?

— Nei, faktisk ikke. Men jeg skulle ønske jeg var enklere. Noen ganger møter jeg folk som er så bekymringsfrie. Som om alt er så lett. Det kan jeg bli misunnelig på. Hvilket liv har man levd da? Hvilke foreldre hadde de? Jeg vet ikke. Kanskje de ikke er sånn. At det bare ser sånn ut utenfra.


iwt@dagbladet.no