VOSS, (Dagbladet): Vinterregn i strie strømmer, skikkelig pisseregn som de sier på Vestlandet. Djupsnø og trugeføre. Vi bærer klatreseler og sikkerhetsutstyr på vei inn til Villmarksentret for få en innføring i utfordringer. Det er en helt vanlig dag for Frode Solbakk, sjef for mye moro på Voss.

Daglig leder for Voss Rafting er adjunkt. Han underviser i 80 prosent stilling ved Voss Ungdomskule, i naturfag og matematikk.

Lærerferien går med til rafting og klatring.

Vanligvis vil det være en gruppe på ti eller flere som dras inn blant kampesteiner og kjempegraner, i dag er det bare Dagbladets utskremte som labber etter på lånte truger.

HØYDESKREKK
.—Vi satser på aktiviteter hele året, forteller han. Villmarksleiren skal få et permanent vikinghus i tillegg til lavvoene som brukes i sommerhalvåret.

Vi beveger oss inn under taustiger og slakke liner spent mellom graner og steiner i høyder opptil ti meter over bakken. Djupsnøen demper noe av virkningen. Det ser mer enn høyt nok ut.

Et utspring i en av de digre steinene danner ei grotte. Her sitter spansk-norske José Ravelo, kokk, sjåfør, guide og instruktør. Han er en av de tre heltidsansatte. Om sommeren er de ti ganger så mange.

Fyr på bålet og reinsdyrskinn under baken. En umiddelbar følelse av steinalder, om det ikke hadde vært for svartkjelen ved bålet og menenskene i goretex.

Og tauene spent mellom kjempegranene, langt oppe i tretoppene.

SIKKERHET
 —Alle som skal opp i høydeløpa må ha klatresele med sikkerhetstau og karabkroker. Hjelm er obligatorisk, forklarer Frode.

—Vi starter med å trene på bakkenivå. Så varmer vi opp på det laveste strekket. Følelsen av å henge i klatreselen, om taket glipper, er det godt å kjenne på før en beveger seg til de største høydene, fortsetter han.

Vi entrer en stige opp til en plattform. Herfra er det trygt å fotografere de erfarne proffene. Først beveger de seg opp en svingende taustige. Videre over et vertikalt taunett før de forsvinner inn i ei gran. De dukker opp etter tur ut på ei slakk line. Det er gripetau på hver side og sikkerhetsline til karabinerkrokene.

FART
Fra nok en kampestein går en rutsjebane ned til bakken. Den minner om en slik som de bruker for å trene fallskjermhoppere å lande.

—Med en fart på 30 km/t kan dette være den største utfordringen for mange, forteller Solbakk. Han legger ut om planene for et spenn over Strandaelva, omtrent der hvor de har start for raftingen.

—Det gir en egen følelse å henge høyt over elva.

Frode Solbakk har planene klare for nye utfordringer til sommeren.

På Voss skal utendørsmennesker ha det gøy hele året.